lørdag 26. mars 2011

Awesome

Nå ble Christer veldig glad for at vi kalte innlegget "Awesome". Haha :) Han vifta armene i lufta etterpå.
Vi er på tur med frøken Drue, og vi har det veldig hyggelig. Carina henter nå en overføringskabelting for å vise en videobloggsak vi laget sammen. Vi er awesome....


Et godt tegn på trivsel!




Awesome...

Dirty carwash

Det ble en tidlig morgen på meg. Tror det har noe med døgnrytme å gjøre, og enda godt er det at jeg har fått den i orden! Var oppe før 9 i dag, tok min tid, spiste frokost, prøvde ut en ny øyeskygge osv. Så tok jeg selvfølgelig bilder. Og filma.

Det har seg slik at jeg henta det nye kamera mitt i går! Gjett om jeg er kry! Det aller beste ved hele kamera, er at jeg ikke betalte noen ting fordi jeg hadde noe som heter SuperSikring. Den går ut på at du forsikrer kamera ditt for fire år, og uansett hvilken skade det kommer på den - selvforskyldt eller ikke - får du gratis reparasjon, eller nytt tilsvarende kamera om det er totalskadd. Mitt ble da altså totalskadd.
Så neste gang du kjøper kamera på Japan Photo - kjøp supersikring! Det er BARE fordeler ved det, og personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk IKKE vil ha det. Det har vært meg en gåte siden dag én.

Anyways, her er det:














Snek meg med i bildet, jeg, så jeg fikk nytt profilbilde samtidig.

Anyways. Etter at jeg har fått nytt kamera, er det med meg overalt hvor jeg går, og jeg dokumenterer nesten alt som skjer. Blant annet at jeg skulle vaske bilen.














...vet egentlig ikke hva jeg skal kommentere under. Det er generelt ikke en spennende hendelse.




















Matcher ufrivillig, til og med.




















Går hardt for seg, som du kan se. Skal det være, så skal det være! (...og neste gang skal det være bukseseler.)
Tror jeg skal bruke "Få bilen vasket for 100 kr, 50 kr pluss for ræv" som slagord til bilvaskselskapet mitt.














Bilvaskbanditten. ...














Så var den flunkene fin. Testa ut like så gjerne filtrene som ligger inne på kamera mitt.

Ja, nei.

Kan ikke skrive mer, skal snart ut og leke med Christer! Shalabajs!

torsdag 24. mars 2011

Jeg er kul

Ga sokkegreia mi en sjans på Facebook, i håp om at jeg skulle få en egen intern humor med de som leser bloggen min. Det gikk så bra:






...

Hallo, vær litt morsomme, da. Jeg dør etter å vite hvilke sokker dere har på dere. Eller i det minste le av meg, så jeg slipper å føle meg tettere enn jeg må. Til og med da jeg hinta ganske kraftig til at en skulle kommentere der, ble det ikke noe av.








Etter litt syting over hvor dumme alle andre var, fikk jeg til slutt denne. Den var som bestilt til forrige innlegg.

<3

For å oppsummere dagen så langt, startet det hele med at jeg måtte kjøre broren min til skolen hans, som ligger langt vekk. Først skulle vi plukke opp kameraten hans der vi pleide å plukke han opp, og vi ventet. Og ventet... Og ventet... Til slutt sa jeg bare at nå måtte vi nesten dra, ellers ville han ikke rekke skolen, Heia mobiltelefoner som er glemt igjen og ikke virker!
Veiene når du nærmet deg skolen var under kategorien ubrukelige. Hull, sprekker, dumpler, til og med en svær bil som løfta og veiva med mindre biler var i veien. Lol.

Uanz... Nei, jeg får vel gå og begynne på slavelista til mamma.
Jeg følte meg kul i går kveld, så kanskje jeg bare skal begynne å gå sånn her til daglig:





























Gurimalla. Jeg hadde jo vært dobbelt så teit om jeg ikke hadde hatt Ole. Heldigvis kan han bli med meg på sånne rare ting så jeg ikke fremstilles så mindre intelligent. Man kan i hvert fall trygt si vi er av samma ull! Eller... fra samma ulla. Eller hvordan de lærde sier det.

Slanger.

onsdag 23. mars 2011

Sokkemysterie og kan-ikke-bevege-meg-bukser

Merker jeg har stått opp på feil bein i dag. Er det noen som vet hvordan det kan ha seg, egentlig? Er det fordi vi drømmer, så får vi det humøret fra drømmen? Alle drømmer, men alle husker ikke alltid hva de drømmer. En av de få tinga jeg husker fra da jeg studerte psykologi... Uansett. Det jeg tenkte å blogge om nå, var sokker og olabukser.

Sokker er et helt eget kapittel. Hvorfor kan ikke para holde seg sammen? Hva skjer alltid med den ene sokken når de vaskes? Hva er vitsen med pynta sokker? Jeg satt og bretta sokker i  går, og jeg husker jeg var imponert over at så mange sokker manglet partner. Kurven var ikke stor, men jeg tror jeg satt igjen med 8-9 single sokker på låret. Hvor blir de av? Sånn seriøst, jeg lurer virkelig på det. Begynner nesten å tro at vaskemaskinen faktisk spiser de opp.

Jeg er ikke så veldig nøye med hva jeg skal tråkke på hele dagen. Hver morgen når jeg skal finne meg sokker, bare tar jeg det nærmeste paret jeg finner. I dag er et prakteksemplar på det:
















Denne sokken består av en 80-tallsblåfarge, og et fly med en ring rundt. Dere som har lest lenge nok til å bli kjent med Kine, vet at hun hater at jeg går med knæsje sokker i en åpen sko. Jeg, for min del, tenker ikke over det i det hele tatt.
















...okei, kanskje jeg hadde valgt et annet par til neste gang. Når jeg først er klar over det, mener jeg. Et annet tilfelle var da jeg hadde tatt på med røde sokker oppi den samme typen sko. Kine nekta å gå sammen med meg med mindre jeg tok de av.

Nei, sokker altså... Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen - når jeg flytter for meg selv (for godt), skal jeg kun ha like sokker. Bare svarte. Ullsokkene skal være svarte, halvsokkene skal være svarte, tennissokkene skal være svarte og de vanlige skal være svarte. Og INGEN skal få lov til å vaske sokkene sammen med meg! Noe jeg egentlig ikke kommer til å bli noe problem, siden jeg har slutta å tro at jeg ender opp som en gift kvinne. Og dette innlegget hjelper ikke akkurat til med å skaffe meg flere (brukbare) friere...

--------------------

Helt ærlig, dere. Hva er greia med olabukser? Hvorfor er det så populært, egentlig, når både strømper, tights, stoffbukser, joggebukser, shortser, capribukser, dress, skjørt, kjoler o.s.v. er så SYKT mye mer behagelig? Selv har jeg på meg olabukser i dag, kun for å bekrefte hvorfor jeg ikke liker å ha på olabukser.
















Olabuksa er stiv, alle har nesten lik farge, den strammer rundt hofta, du får ikke bøyd deg og beina subber i bakken.

Det jeg KAN si om olabukser da, er at mange ser veldig kule ut, og jeg misunner dem som kler og liker å ha det på. For da hadde jeg gått med det mer selv.

Ellers er det ikke bare jeg som er sur og grinete i dag. Jeg er hjemme sammen med bikkja mi, og hun blir sur hvis jeg ikke gir henne oppmerksomhet. Nå for eksempel sitter hun på fanget mitt mens jeg skriver og slikker meg på armen. No shit.
















Jeg er i hvert fall glad for at jeg er rein på armen. Nei, jeg ble faktisk i litt bedre humør gjennom dette innlegget! Sikkert fordi jeg akkurat har snytt ut en kilo nesegrøt.
















Yes. Peace out.

tirsdag 22. mars 2011

Skrekkurert?

Etter besøket mitt hos Steinum Tannlege i går, innså jeg hvor mye jeg satt pris på livet. Tannlegen hadde satt meg opp på time for rotfylling. Jeg trodde jeg kom til å dø. Jeg skrev til og med avskjed til vennene mine på Facebook.












Etter 4 kommentarer å dømme, virket det ikke som de var FOR bekymra for meg. Den som tydeligvis brydde seg, var stefaren min, og han dro en tørr en. Tyter humor ut av øra hans, moroklumpen.

Jeg kom til tannlegen, og var så kvalm at jeg holdt på å kaste opp. Det var også nære nippet til at jeg begynte å grine da jeg satt meg ned i tannlegestolen. No shit, jeg fikk tårer i øya, og det er litt pinlig til å være 21 år... Tannlegen skjønte at jeg var (liv)redd, og beroliget meg ved å si at jeg ikke kom til å kjenne noen ting. Hun ville til og med først gjøre det uten bedøvelse, fordi nerva mi i tanna allikevel var død. Der måtte jeg nesten sette foten ned, og si noe som at "Hey... Jeg må nesten ha bedøvelse uansett hva som er på ferde inni der, for om det plutselig gjør vondt kommer hjernen min til å slutte å virke."
Lystgass er tydeligvis ikke lov...

Fikk bedøvelsen min, jeg.

Etter sprøytestikket, kunne jeg endelig røre meg for å tørke svetta av håndflaten og skylle munnen min. Da jeg satt meg tilbake, var hun allerede på vei inn i munnen min med det sjarmerende boret. Hun stoppet omsider opp etter min sprelling i protest, og fikk spurt "Virker bedøvelsen alt nå?". "Ja, den virker med en gang, den."

...hvem i all verden har jeg vært hos alle disse åra? En mann som stikker sprøyta så dypt at jeg blir bedøvet helt ned til halsen, og stikker en tur på do, hekler en duk og handler mat for å vente på at den skal virke? Jeg hater skoletannleger. Spesielt den jeg hadde. Og merk mine ord; HADDE.

Selv om jeg hadde all grunn til å stole på min nye tannlege, hadde jeg fremdeles mine tvil om at jeg ikke skulle merke noen ting. Av erfaring. Men jeg kjente ingenting! Ikke en eneste ting, og underveis tenkte jeg at hadde jeg vært litt trøttere nå, hadde jeg begynt å gråte av glede. I stedet stirra jeg i taket, og studerte strekene der. Jeg var lykkelig over at jeg endelig kunne sitte og slappe av hos tannlegen, og kjente på hendene mine hvert 5. minutt for å sjekke om jeg svetta. Jeg var tørr.

Etter at hun hadde boret vekk en del fylling på tanna, skulle hun stikke noen greier opp i rota for å dra ut nerva.
"Kjenner du den lukta?", jeg rista på huet. Det er ikke så lett å prate når man er hos tannlegen, vet jeg. Jeg kjente ikke noe lukt. Så kom det. "Øøh, 'o!"
"Det er lukta av den døde nerva di."
...
Nam. Er ikke rart lik lukter ille når bare en liten greie som det kan lukte... mindre behagelig. Jeg pleier å skjemmes over brunstige kroppslukter, og jeg merker at jeg vemmes over å skrive om det. Men sånn er det. Og FYI, for å være politisk korrekt, for å påpeke fakta osv, så vet jeg ikke hvordan et lik lukter, jeg bare antar at det ikke lukter godt. Det samme som at herpes smaker vondt.

Da hun var ferdig med den døde nerva, skulle hun igang med å fjerne resten av nervene i tanna. Det er tydeligvis tre nerver i en tann! Noe jeg ikke var klar over, siden vi bare har to røtter. Man lærer så lenge man lever. Da kom det jeg hadde fryktet. Jeg kjente kiling i tanna, skvatt til og hendene mine ble fuktige igjen.
"Kjente du det?"
"...ja!"
"Okei, da setter jeg en sprøyte til på andre siden av tanna."
...jeg VISSTE at jeg skulle ha bedøvelse, en kan aldri være helt sikker. Denne gangen lønte det seg.
"Nå kommer du til å kjenne et lite stikk i ganen, så vil du kjenne at det presser litt."
Heldigvis har jeg ikke sånn sykt sprøyteskrekk, så jeg syns det var en rar følelse og ferdig med det. Dog, jeg syns ganesprøyta var verre enn BCG, men igjen syns jeg ikke den var særlig vond i det hele tatt. Har ikke merke etter den engang. Etter nøye evaluering, kom jeg frem til at dette var den mest spesielle sprøyta jeg har tatt. Ikke vondt, bare litt... vemmelig og samtidig helt greit.

Og sånn spelte låta. Da hun var ferdig med å dra ut nervene mine, stakk hun inn antibiotika i rota for å fjerne betennelsen min jeg hadde fått i beinet. Etter det fylte hun den igjen med en sementlignende røre.

Så var jeg ferdig! Det tok ca tre kvarter, men det føltes ikke så lenge. Flink, var hun! Og lykkelig var jeg.

Og bedøvelse, dere... Det er en morsom sak. Særlig når du sitter i bilen på vei hjem.




















Jeg hadde absolutt ingen muskler som virka i venstre overleppe. På siste bilde virker det som jeg ikke hadde muskler i det venstre neseboret heller. Uansett hvor hardt jeg prøvde å lage trutmunn, eller ta på meg lepomade, funket det IKKE. Jeg holdt på å le meg ihjel hele veien hjem.

Apropos "hjem". Jeg skulle oppdatere alle de bekymra vennene mine om hvordan det gikk hos meg hos tannlegen.













Hadde det ikke vært for at jeg ikke klarte å kysse, skulle jeg gjort det. Overlykkelig og fresh. Eller hvor fresh jeg var kan kanskje ses på "I'm was so happy". Tannlegen sa det kunne bli ømt, og at det kom til å dunke i munnen min siden hun hadde rota (høhø) oppi der, men jeg hadde ikke vondt i det hele tatt. Det er forsåvidt ingen nerver å ha vondt i der lenger heller. I dag kunne jeg spise med tanna.

Er tannlegeskrekken min over?

mandag 21. mars 2011

Din rev!

Sitter på Facebook, slik som ungdommene liker, nå og kommer over en aha-opplevelse! Liten, men nok til at jeg gidder å skrive om det. Jeg innså nemlig at det ikke bare er kvinner som er slue og listige når det kommer til ting. Og akkurat når det gjelder å spørre om en ting vi lurer på, så spør vi rett ut! Her tror jeg mye av grunnen for at "blondine" dukket opp, for noen av spørsmåla har kanskje vært så direkte at vi virka dummere enn vi var.

Grunnen for at jeg skriver om det her, er fordi jeg stalker folk på facebook. Det kan være hvem som helst, gamle kjente, gamle kjentes kjærester, gamle kjentes kjæresters venner osv. Lista er lang. Når jeg stalker folk, ser jeg som oftest på bilder for å se hvordan ting ligger an. Da blar jeg ned på kommentarer, og finner ut blant annet hva slags type humor de har, og ser meg ut hvem jeg gidder å snakke med hvis jeg møter de på byen.

Da kom jeg over dette:


Det var et bilde av en person som holdt en Chinchilla i hendene. Veldig søt. Så kommer den "hei, jeg er morsom, og later som jeg vet akkurat hva det er på bildet. Ved å skjule at jeg egentlig lurer på det, later jeg som om jeg tuller for å få svar på spørsmålet mitt."

Sånne situasjoner har jeg sett mange av uten å tenke noe over det, og det er så og si KUN fra gutter disse "lurespørsmåla" kommer fra. Av det jeg har observert, i hvert fall.

Ganske listig, right?

søndag 20. mars 2011

The adventure is over

Det har skjedd så mye siden sist jeg blogga, så jeg skal ikke begynne med det engang. Hva jeg KAN fortelle om, derimot, er hvordan ting har vært etter at jeg kom hjem. For nå er dessverre eventyret i Amerika over. Alt er til det vanlige, hverdagslige, kjedelige. Må gjøre ditt, må gjøre datt, må dra hit og dit. Og alt er så forbaska langt fra hverandre! Jeg er avhengig av bil for alt. Bil eller buss. Til nå har det gått i mammas golf, men den er på verksted. Typisk...

Da jeg skulle ta bussen for noen dager siden for å hooke opp med Aleksander, skulle jeg - som folk flest - betale for bussen. I motsetning til USA, hvis billett kosta 2 dollar (ca 11 NOK), betalte jeg denne gangen 30 kroner! Og folk lurer på hvorfor vi ikke bruker kollektiv trafikk mer? Uh, jeg har et ganske logisk svar. Norge er ganske motstridende, syns jeg.
"HEI, kjør kollektivt, spis sunt, tren mer!"
"Sry, har ikke penger. Jeg må nok dessverre forurense miljøet, bli feit og dø ung."
"Så skaff deg jobb!"
"Ja, brb, skal bare jobbe dritlenge på en fabrikk og brette antibac hele dagen, sammenhengende, og betale nesten halvparten i skatt. Etterpå skal jeg ikke en dritt, for jeg må legge meg."

Jeg sier ikke at Amerika er så mye bedre, men du har i hvert fall mange flere muligheter hvis du ikke har så mye penger. Okei, det er griseteit at vi måtte betale taxes på absolutt ALT du kjøper, men vi hadde i hvert fall råd til det. Billige alternativer var ikke uvanlig, men du hadde fremdeles nok penger til å kjøpe deg det viktigste - og allikevel spise sunt.

Ganske sikkert kunne jeg skrevet forskjeller ved ulemper og fordeler i hele kveld, men poenget mitt... sånn i bunn og grunn, er at jeg savner Amerika. Jeg savner å bo der, jeg savner vennene mine, jeg savner miljøet, de gratis bussene, og alle mulighetene jeg hadde.

Her hjemme er liksom alt... vanlig. Ingenting jeg ikke er vant til, ingen mennesker jeg ikke er vant til (Gud velsigne dere, kjære mennesker), eller dumme amerikanere som spør om sjukt mye rart. Som for eksempel:
"Do you speak french in Norway?"
"Are the Norwegian people pregnant for 19 months since it's so cold there?"
"Where are the Vikings today?"
"Do you often meet polar bears in the streets?"

...

Føler meg ganske sjuk når jeg skriver det her, men JEG SAVNER TIL OG MED DET!

Yep.

Ellers kan jeg jo fortelle litt om hvordan ting er i Norge for tiden. Og jeg vil starte med å si det at...
JEG HAR KJØPT BIL! Min aller første, i alder av 21. Fargen er kanskje... ikke helt meg, men den duger. Ingen biler skal (må) være fancy når det er din første.

Hvilken farge, spør du?

...

Burgunderrød. Suzuki.

Ellers kan jeg meddele at jeg har jobbet for Kemetyl, og pakket... Ja, du gjettet det nok. AntiBac. I to dager. Føler jeg gnålte og maste mye på Geir (min støttekontakt i Adecco) angående jobben som barnehageassistent. Noe som resulterer i at jeg må opp grytidlig i morgen for å løpe ned dørene (igjen) på politistasjonen for å skaffe vandel. Dette er nok en motstridende sak; jeg kommer til politistasjonen og sier jeg trenger vandel for en jobbsøknad, da dette var påkrevd. De sier at nei, det får jeg ikke FØR jeg har fått stillingen. Okei, så jeg løper ned til Adecco og sier jeg gjerne vil ha den jobben, men de sier at de er NØDT til å ha vandelen min FØR de kan sette meg ut i jobb.

Uh.

SÅ jeg skal opp grytidlig i morgen for å grine meg til vandelen min, og SÅ skal jeg i møte med Adeccodama kl 10. I dag måtte jeg opp kl 6 (!!!) for å være med lillebroren min (han på 8, altså) på fotballcup i Gaustad. En kamp bestående av 13 minutter. I mellomtiden var det tre andre kamper med tilsvarende tid, så var det igang med enda en kamp. Dette gjentok seg tre ganger. Magisk tall.

De tapte. Alle kampene.

...

Jeg skal slutte å være sarkastisk.
...i mitt neste liv.


Nei, det er også herlig å være tilbake, dere. På rommet mitt ventet min kjære, etterlengtede dobbeltseng (for én...), hodeskalle - og Metallicaplakaten min, russebuksa mi og cowboyhatten min. Og familien og vennene mine da. Merker det er (fremdeles!) mange som vil smake en bit Carina, og jeg føler meg nesten som en flyfille, og får dårlig samvittighet når jeg må avslå noen enkelte ganger. Jeg er glad for at jeg endelig kan utvide øret mitt igjen, og kanskje muligens skjære av meg håret på den ene siden, men det vet jeg ikke om jeg tør enda. Tiden vil vise.

Akkurat for tiden nuh, gleder jeg meg aller MEST til å få det nye kamera mitt! Jeg (Robin) klarte å helle kaffe nedi kamera mitt, så jeg må utnytte supersikringa jeg har og skaffe meg en splitter ny Canon 60D.

...så klønete.



Før vi reiste hjem fra Amerika, rakk familien min og jeg å være innom Key Largo, Fort Lauderdale, Mexico, Karibien, Miami, Everglades... Mulig det var flere steder, men jeg husker ikke flere akkurat nå. Også var vi ikke nødvendigvis innom alle disse stedene i korrekt rekkefølge.














Min siste dag i Amerika, fylte jeg 21 år på flyplasshotellet. Alkoholgrensa. Så... Det var jo...

Jeg har det bra :)