onsdag 30. desember 2015

Kjenner jeg meg?

I går opplevde jeg noe som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Har dette skjedd deg før? At du tror du liker en bestemt ting, men så dukker det opp noe du ikke på en million år ville rørt med ildtang frivillig? Hodet ditt bare plutselig eksploderer, du må krype til korset og innrømme ovenfor deg selv at dette har nå blitt en helt ny, og overraskende del av deg selv? Du trodde kanskje du ikke likte smoothie, men så får du det servert i et selskap, og du vil jo ikke være uhøflig og si du ikke liker det, så du tar en for synets skyld. Du smaker litt på den, for du kan ikke bare stå der og holde den hele kvelden. Så syns du det smaker så godt at du bare ha oppskriften. Når du kommer hjem igjen, er den smoothien det eneste du kan tenke på, savner å smake av den og lager gjerne mer og mer for hver dag. Plutselig har du blitt den personen som elsker smoothie, og den så du aldri komme.

Dette skjedde med meg i går. På jobb har vi et program som heter "Trekkspill i dur og moll", hvor de - ja, du gjettet riktig - spiller kun trekkspillmusikk i en times tid. Annenhver tirsdag er jeg tekniker for disse gutta, noe som betyr at jeg er nødt til å høre på alt de spiller. Jeg skal ikke lyve og si det kun har vært en glede for meg, det et mye trist og kjedelig trekkspillmusikk der ute. Men plutselig kommer det en sang med et band (eller hva de kaller seg) som jeg helt uventet elsket av hele mitt hjerte. Da måtte jeg dra frem mobilen og ta bilde av coveret - på begge sider, sånn for sikkerhets skyld. Jeg klarte å finne disse musikantene på Spotify, og fra da jeg fant de har jeg sjeldent tatt av meg hodetelefonene.

Jeg snakker om Kvarts. Kvarts! Når, hvem, hva, hvor? Jeg har aldri hørt om dette bandet før, og aldri hadde jeg noen sinne oppsøkt noe slikt på egenhånd. Det er spesielt én sang jeg ikke klarer å la ligge, og den heter ironisk nok "Nytt perspektiv".

Er det meant to be, eller?!


Nye gutta i mitt liv <3 Foto: Ole Johs. Brye

Selvfølgelig er ikke musikken tilgjengelig på YouTube, men helt dødsseriøs; søk opp Kvarts på Spotify og hør på "Nytt perspektiv". Blir du ikke glad av det, så vet jeg ikke hva som gjør deg glad. Nå har jeg prøvd alt jeg kan.

Nå er jeg plutselig ho som elsker fele, folkemusikk, trollmusikk og ordentlig norske toner. Hva i alle dager. Etter mine 25 år trodde jeg i hvert fall at jeg kjente meg selv nogen lunde, men jaggu hadde jeg ikke snøring. Nå bare gleder jeg meg til hva det neste blir. Jeg er awesome.

Er jeg alene om trollmusikken? Har noe lignende skjedd deg før?



Ha det, hilsen trolljenta.

fredag 11. desember 2015

Balansegangen

Internett og media florerer i saker som provoserer meg, gjør meg trist, gjør meg sint, og til slutt kanskje litt gal også. Det er så utrolig mye av mediedekningen nå som drar meg ned. Bare i Østfold har vi saker som psykisk terror mot ansatte ved det nye Sykehuset Kalnes, påsatte branner på asylmottak, flyktningssaken, mangel både på blod og morsmelk, og kommentarene, dere... Kommentarene til alle disse sakene er det aller verste. Alt hatet som blir spydd ut, dyrket og støttet opp. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg tar meg selv i å bli sint sammen med dem til tider, men følelsen av å være sint for slike ting får meg nærmest i ukjente dimensjoner. Jeg er ikke en slik person. Jeg er glad, livlig, energisk og har det bra. Sånn egentlig.

Derfor er det viktig å lese eller se noe som er hyggelig også!

Det virker kanskje litt arrogant når jeg skal skrive om noe positivt, og tro dere blir like glad for det som meg (lenge leve janteloven, dere), men det har skjedd og skal skje to ting i løpet av ei uke. Og du får vite om det, enten om du vil eller ikke.

1. I kveld drar jeg til Tallinn med familien, og gjett om vi skal shoppe ræva av oss? Vi skal det. Jeg har med hensikt spart penger for å bruke de vilt og uforskammet der i Estland, og har store planer om å komme hjem med tyngre bagasje. I fjor var vi på julemarkedet i Krakow, og ikke bare er det helt nydelige bygninger der med masse historie, men julegatene og juletorget er så koselig. Visste du forresten at det er et tårn i Tallinn som heter Pikk Hermann?



...er ikke det kjedelig? "Hællæ, vet du hvor jeg finner pikk-tårnet?" Så er det jammen et tårn også, og ikke en slapp bygning, liksom. Hvis en bygning kan være slapp. Etter at jeg har blitt sår i beina fra trasking på julemarkedet, skal jeg oppsøke dette tårnet, og for moro skyld spørre meg frem.

2. Dette bildet ble tatt om tirsdagen...


...ikke fordi jeg skal ha nytt pass, men fordi Gjensidige trengte det for å sette det på adgangskortet mitt. Jeg har nemlig fått meg ny jobb! Det vil fremdeles være dager på radioen, men får mulighet til å fylle ut dagene mine der inne i Oslo. Jeg skal jobbe i Oslo. Det høres litt rart ut, siden jeg er oppvokst med jorder og oppdrettskaniner og -høner rundt meg. I det siste har det blitt et par turer til Oslo, og for moro skyld observerte jeg hvordan folk kledde seg der. Absolutt alle kledde seg pent, med svarte bukser, blazer, kjoler, høye hæler, lange kåper, flotte skjorter og blanke sko. 

...jeg er rett og slett nødt til å handle klær nå. Jeg ser jo ikke ut.

Har du noen tips for hvordan jeg kan se profesjonell ut? Det er altfor mange nagler, hodeskaller, zebrastriper og svarte klær i skapet mitt. Hjelp..!

Så ble det "bankmann" av meg også, som far min og far hans før det.

onsdag 2. desember 2015

Årets navn

I går var det 1. desember. YAY! Nå kan jeg endelig spise klementiner, drikke julebrus, dra frem julepynten, bake/spise pepperkaker og så videre, og så videre. Jula er helt fantastisk, selv om jeg har slitt med å få julestemning og sliter litt enda. Det hjelper når det er mørkt og lysene dukker opp i busker og trær både i byen og i gatene. Egentlig hater jeg snø, men jula er ikke helt det samme uten. Nå venter jeg bare på at de hvite teppene skal legge seg og gjøre den sure vinden lun, så kan jula bare komme.

Det var mer som skjedde i går. Jobben driftes hovedsakelig av oss ansatte, men vi har også veldig mange frivillige som bruker mye av tiden sin på å lage programmer for oss på kvelden og i helgene. Av og til på dagen også. Det er utrolig hjelp i dem, de stiller opp både som programledere, teknikere, telefonvakter, produsenter, regnskapsførere, med reklamering og generelt bygge forholdet vårt med lytterne. For å gjøre en slik jobb er det snakk om ganske mange frivillige, og vi var nærmere 35 stykk bare på adventsfesten i går, enda er det flere som ikke kunne komme. En kom helt fra Vestfold for å være med også, selv om fergene over "dammen" hadde problemer og utgåtte fergetider med flere timers ventekø. Du kan si radioen drives i stor (størst) grad av de frivillige og våre lyttere.

Adventsfest er noe Radio Øst arrangerer hvert år hvor vi hyller all den flotte jobben våre kjære frivillige gjør. Vi fikk servert flott kransekake, marsipankake, mandelstenger, hjemmelaget karamellpudding (laget av frivillige), potetgull, kaffe og mandariner. Du kan si vi koste oss, og det er alltid hyggelig å møte alle arbeiderne bak radioen og slå av en prat. Hvert år deles også ut en gullmikrofon og tittelen "årets radionavn". De som kjenner til Radio Østs historie, var vi svært store på 80 og 90-tallet, og deler av 2000-tallet med ungdommelig musikk, egen barneavdeling, store produksjoner og mange tusen lyttere. Det er kun i det siste radioen ble forbeholdt eldre lyttere, fremdeles flere tusen. Det har vært mange nedleggelser av lokalradioer over hele landet, de har rett og slett ikke overlevd. Økonomien her på huset har også vært vanskelig, og det har ført til nedbemanning med et halvannet årsverk. Det betyr at vi som er igjen må sette arbeidet i et ekstra gir og jobbe hardt for å opprettholde programtilbudet for lytterne våre. Noe vi hittil har greid.




Om du vil vite mer om radioen, så kan du google oss og meske deg i både gamle og nye saker.

Uansett. På adventsfesten deles det ut hvert år en slags hederspris, og på lista så langt kan du finne kjente og kjære stemmer mange av lytterne ble/er glad i og som settes pris på av både lyttere og ansatte. For ivrige Radio Øst-lyttere kan du finne navn som Reidun Guldhaug, Nils Gunnar Haraldseid, Thorbjørn Arnesen og en rekke andre flotte folk som har utmerket seg på en eller annen måte.

Jeg hadde fått i oppgave å intervjue vinneren av årets radionavn, og som i fjor lage sak om det for å dele med lytterne. Før talen til selveste sjefen, Sølvi Olimb, minnet jeg henne på at hun måtte huske å si ifra når hun skulle til å dele ut prisen, sånn at jeg kunne skru på opptakeren min og få det med meg. Hun hadde tidligere gitt informasjon om hva som skulle skje i løpet av kvelden, hva vi skulle få å spise, og presentert folk som skulle lese for oss. Så da hun gikk opp og begynte å prate, tenkte jeg ikke så mye mer på det, hun skulle jo si ifra. Sølvi begynte å skryte av Anja, om hvor flott og profesjonell hun er på radioen, og hvor god hun var til å finne riktig musikk for lytterne våre. Det er jeg helt enig i. Brått begynte hun å skryte av meg også, at jeg var et frisk pust i radioen og hadde en herlig latter med en bratt læringskurve. Så koselig, tenkte jeg. Deilig å bli skrytt av! Videre tenkte jeg hun skulle gå runden med de ansatte i radioen, men der stoppet det. Hun gikk plutselig rett videre på "Så årets radionavn går til Anja og Carina!"


...


Jeg bare... What? Vant jeg nettopp en sånn gjev pris? Pris? HÆLLEMÅNE! Jeg er så beæret av å motta den prisen, etter såpass kort arbeidsperiode ved å bare være her og gjøre jobben min! Det var en helt vill opplevelse, og jeg kommer aldri til å glemme det. TUSEN takk, jeg setter så uendelig stor pris på det <3



Foto: Eline Rildå

Ille pen mikrofon også, vettu. Lov å være litt stolt av seg selv :) Da jeg kledde på meg, var klokka litt over 06 på morran, så du kan si alle andre var veldig fine denne kvelden.

Her har du en potet for langt innlegg.