Den hellige gral

Hvis du er like glad i sminke som meg, eller om du har like tørr og likblek hud som meg, vet du at å finne den perfekte foundationen kan være noe av det vanskeligste som finnes. Huden min er såpass tørr at hver eneste foundation som er lys nok jeg tar på, så ser det etter hvert ut som om noen har smelt en porselensdukke i veggen med hodet først. Hver minste lille pore sloss om oppmerksomheten, og er jeg bare så vidt nær nesa mi blir foundationen med. Kjær’stepar i gamleda’r, gifta seg med nesa bar.

Men så, dere… Så fikk jeg prøve en foundation … blir det «svigerinna» mi, tro? Om ho er sammen med broren min? Hun heter Linnea, i hvert fall! Linnea hadde med seg den hellige gralen hjem til meg, og jeg fikk lov til å prøve. Etter testen løp jeg rundt i leiligheten som et lite barn på julaften, og ble litt hva jeg kaller lykkehyper. Du aner ikke hvor lenge jeg har lett etter en foundation som holder hele dagen, og som ser bra ut på huden min, og jeg har prøvd og prøvd å gi menneskelig priset sminke sjanse etter sjanse. Til slutt innser man at man har brukt såpass mye penger på å prøve og feile, at man like gjerne kunne kjøpt den gode og dyre. Som den Linnea hadde med seg. Estee Lauder er et merke jeg tidligere ikke streifet gjennom vurderingene engang, fordi det var så «high end» at jeg ikke turte å stoppe på reolen engang. En foundation i Norge koster 410 kroner (!).

Denne selfien ble faktisk tatt i det åpne landskapet her på kontoret, og ikke på selfiedassen min. Det er ingen her. Men i hvert fall - jeg føler meg nesten som en ny person. Ser du det?

Men så er det Norge da. Danmark er noe helt annet. Da jeg fant stasjonen for Estee Lauder på Kastrup flyplass, fikk jeg såpass med baller at jeg rett og slett gikk bort dit, og fikk sminkøren til å sminke meg. Åh, dere… Den foundationen er som en drøm. Til tross for at jeg ikke hadde smurt det kjekstørre ansiktet mitt den dagen, skled den på som om vi hørte sammen. Den har også medium dekk, sånn at jeg ikke ser ut som en hudfarget gummiball. Den smitter heller ikke over på klær eller andre ting, og den holder seg hele, hele dagen, til tross for at jeg må powerwalke til toget og bli svett. Den sitter på.

Det aller beste? I Danmark koster den bare litt under 300 kroner. Suck it, Norway, og kos dere med deres minst 100-200 % fortjeneste på varene deres. Jeg skal mer til Danmark.

Kilde

Har du opplevd et slikt mirakel før?

Folk tidlig på morran

I går var jeg en svipptur innom København for å filme et intervju til jobben. For å rekke å komme frem til klokken 11, måtte jeg da naturlig nok tidlig opp. Nå pleier jeg å stå opp senest 05.15 hver dag uansett, men det blir liksom så tidlig når man vet at veien er lang og det kommer til å bli mye reising. Jeg vet om flere som syns selve reisen er en av de beste delene ved å dra til andre steder, men det er altså det verste jeg vet. Litt fordi det tar altfor lang tid, og fordi det er for mange idiotiske mennesker i denne stappfulle verden. Alt er i skjønneste orden når jeg en gang kommer frem da, det skal sies.

Kilde

La oss starte med bussturen inn til Gardermoen. Siden jeg bor i Moss, er det ofte ikke så mange som sitter i verken buss eller tog når jeg skal på. Velsigne Moss. Det var dog en kar der som hadde lagt setet så langt bak for å sove at jeg ikke fikk plass bak han ved vinduet, og måtte sitte på setet til gangen. Som er den verste plassen. Men jeg fikk i hvert fall en to-seters for meg selv. Etter hvert som folk satt seg på senere, ble det verre. Det var generelt god stemning i bussen (les: stille) så jeg fikk sove, men så er det de to som reiser sammen. Kanskje de har fått sovet lenger enn meg, kanskje de gleder seg til turen og så videre, og joda det er jo vanligvis greit nok. Jeg snakker altså om de to som preker høyt om hva de skal gjøre som om det ikke er tidlig på morran. Morragretten og elendig som jeg er, satt jeg der og irriterte meg en god stund til jeg tenkte at enten dreper jeg dem, eller så prøver jeg å finne på noe annet. Det ble ikke drap denne gangen, så jeg begynte å høre på hva dem sa. Så begynte jeg å drømme om det. Det ble rimelig spesielt å drømme om golf i Tyrkia og Lamborghini, men det er langt i fra det særeste jeg pleier å drømme.

Så kom vi endelig til Gardermoen. Her kommer de som koser seg med selve reisen inn igjen. De som rusler søndagstur i sikksakk med trillekofferten diltende etter seg. De elendig trege menneskene som skal titte på alt, veive med armene for å peke på en helt normal butikk og ta bilde av hverandre fordi «nå skal vi på tur». De menneskene det er umulig å gå forbi, havnet jeg selvfølgelig bak. Til slutt måtte jeg bare ta den plassen det tok for å komme seg forbi, og da trillet de nesten over tærne mine. Telte til ti inni meg. Jeg kom endelig frem til gaten min, og hadde tenkt til å kjøpe meg noe mat siden jeg ikke rakk å spise frokost. I alle kiosker, barer og restauranter overalt de ikke serverte pølser eller noen annen mat som ikke egner seg som frokost, hadde megalange køer. Noen skulle til og med kjøpe snus – med tax free rett ved siden av. Så det gadd jeg ikke.

Kilde (NRK)

Derfra gikk det en liten stund hvor alt var supert; jeg kosa meg med Pokémon og surfa litt på gratis internett. Endelig skulle vi inn på flyet. Dette gikk også svært smertefritt, og jeg fikk satt meg i setet mitt ved vinduet. Deilig plass! Plutselig fylles – fylles – flyet med unge håndballjenter fra Harstad som syns alt var morsomt. Du vet, sånn type overtrøtt humor. Jeg satt midt i gjengen – det var håndballjenter bak meg, foran meg og ved siden av meg i setet. Det eneste stedet det ikke var noen håndballjenter, var på vinga til flyet på utsiden av vinduet mitt. Igjen – jeg bestemte meg for å høre på det de sa, og nordnorsk humor er rett og slett ikke så verst. Så ble det ålreit likevel.

På vei hjem tok jeg dette bildet, og tenkte hvem er vi, egentlig, og innså hvor utrolig små vi er igjen.

København

Hva tenker du om selve reisen?

Fra rosa til svarte tordenskyer

Å komme over et skosalg gjør det umulig å ikke handle. I helga var Bub og jeg på Outlet på Vestby, og jeg kom over et par sko fra Mustang til 300 kroner, og et par sko fra Grant til 350 uansett førpris. Hællemåne! Jeg prøvde begge skoparene, og de satt som fot i hose (heh) der og da. Stoffskoene fra Grant måtte jeg faktisk ned en størrelse, noe som aldri har skjedd før i hele mitt liv.

Hjemme går jeg barbeint så ofte som mulig for å ikke dra på meg altfor varme føtter til jeg skal sove. Varme føtter mens man prøver å sove… Det er et levende mareritt. Så sånn er jeg. Og for de som har sett føttene mine, har sett at de ganske små og tærne er på størrelse med små druer. Eller litt store markjordbær. Poenget er at jeg har ganske små føtter som vanligvis rommer størrelse 38 i sko, men vil da få enda mindre føtter i Grant-skoene.

Som så altfor ofte, skal jeg nå endelig komme frem til poenget mitt. Mustangskoene var høyhælte lærsko i ganske så perfekt størrelse til mine små føtter som kjentes ut som tøfler da jeg prøvde de på. Likevel kjennes det ut som noen stabber meg med ildtang hver gang jeg tar et nytt skritt. Sånn er det alltid – de første minuttenes gange er som å gå på rosa skyer. Så forsvinner de søte, koselige skyene og blir erstattet med svarte, tunge tordenskyer som lyner for hvert skritt jeg tar.

Igjen så måtte jeg gjemme meg på doen her for å ta dette bildet. Har blitt så tøff i trynet at jeg ikke engang lata som jeg vaska henda. Sjukt badass.

Å gå inn sko må være noe av det verste som finnes, og tidligere har jeg gitt litt opp og heller gått tilbake til de gode, inngåtte gamle hosene som frarøver meg lysten til å gå skoa inn mer senere. Nå når jeg har blitt «voksen» har utseende og personlig presentasjon blitt viktigere for meg, og ønsket om å gå med fine sko har kommet for å bli. Så denne gangen, kjære lær, skal jeg gå deg inn som du aldri har blitt gått inn før. Bare ikke drep meg på veien. Vær så snill.

Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for de med større føtter. Vit at du har en venn.

Hva er dine beste tips til å gå inn nye sko? Må jeg bare suck it up?

Selvtillit på boks

Innimellom skriver jeg ned ideer jeg får i rykk og napp som jeg kan skrive om her. Som absolutt alle andre mennesker i hele verden, har jeg også følelser. Og hvem får ekstra følelser enn etter noen øl? This girl. Vanligvis er jeg en ganske sjenert jente i ukjent selskap, og kan virke ganske anonym i starten om jeg ikke kjenner deg. Men det er utrolig hvor magisk det kan være med litt selvtillit på boks, og hvor mye det kan gjøre med en person. Noen kan bli sinte og vil sloss, noen sovner, noen blir hysteriske, noen blir fortere lei seg, noen ødelegger ting og så videre. For min del er det helt avgjørende hvem som er der, men som regel er det i godt selskap og da blir jeg litt apekatt. Ja, kanskje til og med løve. Danseløve. Må nevne at det er i ekstraordinære tilfeller, og da skal jeg ha blitt masa på i en god stund.

Egentlig ser jeg litt sånn her ut:

Kilde

Uansett. Det jeg skulle frem til var at den idélista ble litt lenger denne kvelden, med mange rare ideer. Og en av de tingene jeg skrev ned var at nordmenn må drikke for å tørre å oppføre seg som folk blant andre. Som å hilse, for eksempel. Som å prate med noen de ikke har prata så mye med før.

Er det noen som slipper på en femmer, eller? Hva er det som skjer når man plutselig har masse å snakke om, og alt er interessant å høre på? Si for eksempel en kollega da, som man prøver å avholde en anstrengt samtale med i arbeidstiden. Da vet du plutselig ikke hva dere kan snakke om, kanskje du tenker at det du gjorde hjemme i går ikke er noe spennende å fortelle, eller ikke tør å si at skoene er fine. Sånn er det i hvert fall med meg, og særlig som ny – jeg ser på meg selv som ny fremdeles – så forsvinner taleevnen og den sosiale intelligensen ut i luften.

Kilde

Jeg pleier å få tips til hva jeg kan gjøre for å bli bedre kjent med noen, men det bare kræsjer helt med hele personligheten min og jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Fryktelig ergerlig egentlig, for jeg er ganske ålreit J

Skulle ønske jeg kunne vært litt brisen hele tiden. Det hadde vært fint.

Hvilke tips ville du gitt til en sosialt tilbakestående?

Aldersrabatt

Jeg har ikke ordentlig bursdag før jeg får et gratulasjonskort fra Donald og vennene mine i Andeby! Til tross for mine ferske 26 år, blir det hvert eneste år sendt et kort til meg. Det spiller ingen rolle hvor gammel jeg blir eller hvor voksen jeg enn skulle føle meg, denne tradisjonen har vært med meg siden jeg ble født. Eller ganske så omtrent fra da jeg var født, litt usikker på akkurat når. Vi har i hvert fall perm etter perm med Donald-blader hjemme hos ho mor helt fra 90-tallet. Det er mye takket være onkelen min som ikke har gått glipp av en eneste utgivelse av Donald i uansett form siden han begynte å samle på dem. Vi «barna», fra da det ikke var creepy å kalle seg det, fikk alltid en pose i ny og ne med de små gavene man får i Donald-bladene. Da var det fest i stua, og nåde den som tok den beste først. Jeg var jo den eldste. I den senere tiden har det vært litt stille på den fronten… Skjønner ikke.

Kilde

Til tross for at det på ingen måte går an å gjøre noe med det, er det noen som skriker «stopp klokka», «skru tilbake tiden», «nå kan det godt stoppe» og så videre. Hvorfor det? Altså, det finnes visst en tid i livet hvor man er i sin beste alder, og jeg tror kanskje jeg har fått en god fot innafor den tiden.  Likevel kommer jeg nok ikke til å føle meg som en 26-åring før jeg bikker 40, og nå som jeg har blitt 26 føler jeg meg kanskje voksen nok til å være 18 år. Det er sånn jeg føler det. Men så ser jeg på dagens 18-åringer og tenker tilbake til den tiden jeg også var i den alderen. Og det aller sjukeste er at vi som var, og de som er 18 får lov til å kjøre bil, for da er man myndig. Akkurat det tror jeg at særlig jeg misforstod den gangen – er man myndig er man nødvendigvis ikke voksen.

I dag anses jeg for å være både myndig og voksen, men nå er jeg i hvert fall såpass oppegående at jeg er fullstendig klar over hvor lite voksen jeg egentlig er. Folk jeg kjenner som er mye yngre enn meg, eller like gamle, har jo den jobben, hus, unge(r), bikkjer og den berømte folkevogna. Noen har åpnet sin egen bedrift, andre har fått sjefsstilling. Selv har jeg vært så heldig å akkurat få meg en jobb som gir vanlig lønn for ett års tid, og etter det vet jeg ikke mer. Og til bursdagen min ønsket jeg meg en Nintendo 3DS så jeg kunne spille Pokémon – og fikk det. Så det skal jeg kose meg med mens alle andre går rundt og er gravide og/eller gifter seg. Til de fremtidige besteforeldres skrekk.

Kilde

«Man er ikke voksen før man innrømmer at man er barnslig»

Jeg klamrer meg til det.

Hvor voksen føler du deg? Og hvor gammel er du egentlig?

Hønerumper

Siden vi begge pendler til Oslo og tjener pengene våre der, blir det ofte sene kvelder. Spesielt for Bub sin del, som i tillegg til å pendle til Oslo S må ta bussen videre til Nydalen. Han er hjemme ca. 17.45 hver dag. Med meg er det litt friere, og er jeg heldig er jeg hjemme til «Hele Storbritannia baker», noe som er favorittserien min av det jeg må se reklame til.

Poenget er at skal vi dusje, må vi gjøre det på kvelden som igjen resulterer i at vi må legge oss med vått hår. Mens Bub våkner som Silkesvarten, er mine resultater et rottereir av et hode på morran. Det som er spennende med en sånn vane da, om vi skal se på dette med en liten jentunges øyne, er at man aldri vet hvilken sveis man har for dagen. Noen ganger har jeg så mye volum at Eli Hagen blir sjalu, mens andre dager er jeg redd for hva som kan ha flytta inn i løpet av natten. Hønerumpe er et kjent begrep på disse traktene.

Manken er en kvinnes stolthet, sies det, og jeg kan ikke si meg uenig. Bare nevn en sveis eller noe å gjøre med håret – jeg har sikkert gjort det. Til og med utstående fletter for å ligne på Pippi har jeg hatt. Egentlig irriterer det meg litt at det er så lenge siden at jeg ikke kan huske hvordan frisøren gjorde det. Ikke husker jeg anledningen heller, men det var sikkert noe skikkelig kult.

Her ser du meg i all min prakt på dassen her på jobb. Siden jeg har blitt en stor jente syns jeg det å ta selfie offentlig er helt grusomt pinlig, så jeg tenkte å finne meg et privat sted. Tydeligvis er det mye trafikk på dassene om morran, så jeg måtte lete etter en do et annet sted i bygget. På den tiden jeg låste meg inn, var det to som røska i døra og antakelig måtte gjør det doen er til, men der stor jeg og tok selfie. Så da gjorde jeg som hvem som helst ville gjort; dro ned, skrudde på vasken og trakk papir - kun for lydens skyld. Vi holder dette mellom oss.

I dag er en sånn dag hvor jeg sovnet med semivått hår, som kunne gi hvilke som helst utfall i dag. Som den selverklærte trolljenta som jeg er, kunne jeg ikke vært med fornøyd med resultatene i dag. Her er det høyde der det skal være høyde, bust der jeg liker det, fall som går nogen lunde riktige veier og matt hår. På framsiden i hvert fall. Jeg har enda til gode å se åssen det ser ut bak. Og det vet jeg ikke om jeg tør enda. Når jeg kjenner med hånda, kjennes det mistenkelig ut som begynnelsen av en avansert hønerumpe.

I verste fall har vi alltids lue.

Hvilken sveis er din favorittsveis?

Automatisk best kandidat

På nettsidene til NRK i dag, var det snakk om Synne som elsket å ta bilder. Hun droppet videregående for å satse på fotografi og kan snart titulere seg som fotografmester. Så kom jeg over dette sitatet av verksmester Bjarte Bjørkum

«Men hvis en person som Synne har vært lærling i fire år er jo hun allerede en profesjonell fotograf. Det neste trinnet for henne er jo å bli fotomester. Og en mester, det er jo en mester.»

For all del, Synne er nok mye flinkere enn jeg noen gang kan drømme om å bli (ikke at jeg drømmer så mye om det), og at hun i det hele tatt bygger sine egne kameraer er utrolig imponerende. Men hvis vi ser på andre personer som driver med helt andre ting, så måler de kunnskap etter hvor mange år man har holdt på med en ting. Noe som i og for seg virker veldig fornuftig. Problemet er at dette ikke gir like sjanser for en med naturlig gave for faget, eller som har lært seg noe på egenhånd. Nei, da går det ikke. Det kan også være snakk om en masterstudent som så vidt har klart seg gjennom bacheloren, eller har surfet gjennom på andre via gruppearbeid. På papiret står det at denne personen har en bachelor eller en master, og blir automatisk sett på som flink i faget. Det er ikke bare å holde ut i så og så mange år, så er man en mester. Men det er sånn vi måles, dessverre.

Kilde

For ikke å snakke om erfaring. Du kan være så flink du bare gidder, men om det ikke står på papirene kan du bare glemme det. Ikke ser de på karakterer, heller, i hvert fall ikke på de stedene jeg har søkt. Erfaring var noe av det jeg slet mest med da jeg skulle søke jobb. Av de få som faktisk gadd å svare på søknaden min, skrev de bare at de hadde allerede funnet en aktuell kandidat med erfaring og mer bakgrunn innen feltet. Tenk om jeg hadde passet mye bedre, siden jeg personlig brant for tema? Det kan du ikke lese på et papir.

«Det neste trinnet for henne er jo å bli fotomester. Og en mester, det er jo en mester.»

I Synnes tilfellet mestrer hun garantert alt av fotoapparater, utstyr og framkalling, for hun kan vise til noe fysisk. En portefølje, som i mange kreative bransjer er en del av jobbsøknader. Og det liker jeg godt. Problemet mitt er alle de andre fagfeltene skal ha nummer og ord skrevet ned på et papir som på ingen måte viser til faktisk talent. 

På ungdomsskolen gikk jeg i klasse med en som fikk gode karakterer i omtrent alle fag. Men da jeg snakket med han om et tema, kunne han omtrent ikke tenke selv. Han måtte finne teksten i boka og si dem med andre ord. Har man egentlig lært noe da? Ja, du får gode karakterer, for læreren vil selvfølgelig at du kan pensum. Men jeg tenker at så lenge det ikke får deg til å tenke videre, eller tenke selv, så gjør det ikke nytta si like godt. For eksempel historie. Slik jeg tenker det, holder det ikke bare å kunne årstall og huske hva som skjedde hvor. Her mener jeg at man må kunne bruke denne kunnskapen til å tenke med et nytt perspektiv, og kanskje utvikle tankemåten til å bli mer konsekvens på hvordan du handler i situasjoner. Nå er Donald Trump med i valgkampen i USA, og har skremmende mange tilhengere. De husker kanskje ikke Hitler under annen verdenskrig.

Kilde

Beklager langt innlegg, her har du en potet.

Kilde