Bare lurer meg selv

Nesten hver dag skjer det samme når jeg kommer på kontoret. Her sitter vi i åpent kontorlandskap med free seating, som betyr at hvem som helst kan sette seg hvor som helst. Det er spesielt ei som alltid pleier å sitte ved siden av meg, for jeg kommer såpass tidlig at jeg kan velge og vrake mellom de beste plassene, og da setter jeg meg på den ene av de to beste plassene. Selv om jeg er konsulent, er jeg såpass breial at jeg tar den plassen. 

Uansett, så det er den samme dama som sitter ved siden av meg stort sett hver dag. På morran pleier jeg å lese litt nyheter, sjekke Facebook og litt diverse før jeg starter dagen, sånn for å våkne ordentlig. Derfor er det ekstra pinlig når jeg gang på gang slutter å kjenne meg selv og tror at søte videoer eller fine saker ikke påvirker meg. Jeg kan være morragretten, sur, blid, trøtt eller glad – utgangspunktet spiller absolutt ingen rolle. Ser jeg en rørende film begynner jeg å grine. Hver. Eneste. Gang.

Kilde

Mon tro hva hun tenker om meg som sitter og tuter ved siden av hver eneste dag.

Det kan være video av hva som helst; noen som ikke har sett hverandre på lenge, militærfolk som gjenforenes med familier, to søte dyr som i utgangspunktet ikke skal være venner, men som er det likevel, katastrofer, mennesker som gråter, folk som forteller en sterk historie eller hva nå enn som skal trigge følelser. Jeg kan garantere deg at det trigger følelsene mine uansett hvor forberedt jeg tror jeg kommer til å være. Utgangspunktet kan starte med at «jada, jeg vet hva som skjer. De gjør sånn og sånn, så skjer det og det», som om jeg har sett historien hundre ganger. Og noen gang har jeg det også. Men det hjelper altså ikke. Ingenting hjelper.

Kilde

Senest i dag begynte jeg å grine av denne filmen via Jason Galaxy (han bør dere følge om dere er glad i katter og andre dyr) på Facebook som handler om flyktninger fra som ble gjenforent med katten sin i Norge etter mange mils og lang tids separasjon. Jeg har både lest og sett nyheten mange ganger før, og særlig fra da det faktisk skjedde nå i februar. Da var jeg i hvert fall forberedt, tenkte jeg. Men jaggu kom det tårer likevel.

Kilde

Er’e mulig… Det går bare ikke. Litt har jeg i det minste forstått: Jeg skal aldri, aldri, aldri se «mor/far/bror/søster kommer hjem fra krigsområde og blir gjenforent med familien sin»-videoer på jobb. Det er bare klin umulig å kjempe seg gjennom.

På en skala fra 1 til overfølsom, hvor ligger du i løypa? Hva trigger tårene dine til å renne ukontrollert?

Too old for this shit

Akkurat i denne alderen jeg er i nå, kan jeg merke aldersforskjeller veldig godt. Her også kommer det jo selvfølgelig an på hvor voksen man er i hodet, men for eksempel anses 20-åringer for å være ganske voksne. Mange har til og med giftet seg og fått barn innen den tid, og naturlig nok er de med barn ofte mer voksne i oppførselen enn jeg noen gang kommer til å være. Likevel kan jeg merke så godt hvor stor forskjell det er på meg som en 26-åring og de på rundt 20 og yngre år. Særlig når det gjelder humor. Jeg kan ikke helt beskrive hva det er, men jeg har for eksempel vokst ifra å fnise av sex eller når jeg får melding fra en gutt.

Kilde

En spesiell ting jeg legger veldig godt merke til på disse aldersforskjellene, er hvor utrolig lite selvinnsikt og stort ego man har som yngre. Det er få som tar hensyn til andre, eller tar til seg tips og råd fra andre som har erfaring fra området. De har liksom rett uansett hva du sier, og uansett hva de spør deg om. Særlig mangler respekten for eldre mennesker. Det kan selvfølgelig ha noe med dårlig oppdragelse å gjøre også, men da har i så fall veldig mange yngre i dag dårlig oppdragelse.

Jeg skulle ta toget inn til Oslo her om dagen for å være med på noe på ettermiddagen, og toget var stappfullt av ungdommer. De satt med svære bager, de satt på fanget til hverandre, pratet drithøyt, vred seg i setene uten å ta hensyn til personene de satt ved siden av og tok generelt stor plass. Alle vi som reiste fra Moss måtte stå i en trang gang, både eldre og unge. Det streifet ikke ungdommene å reise seg for de aller eldste engang. Særlig provosert ble jeg da en voksen kar skulle av i Ski, slik at det ble to ledige seter. Da hoppet en av ungdommene som satt ved siden av en annen voksen kar over i toseteren for «å ha bedre plass», mens det stod mange der i gangen.

Wow.

Kilde

Jeg vil ikke være gammel og bitter, eller fremstille meg selv som perfekt når jeg skriver dette innlegget her (for jeg er langt ifra perfekt selv), men jeg ble altså ganske provosert av det som skjedde. Det var ikke snakk om å ofre de eldre en tanke engang, det streifet dem ikke at de friske beina deres tålte så inderlig mye mer. Er vanlig folkeskikk for mye å be om i disse dager?

Nå tviler jeg sterkt på at en særlig stor del av russen leser bloggen min, men jeg vil uansett prøve å oppfordre dem til å vise respekt, og ikke minst passe på seg selv. Kanskje særlig pass på hverandre. Det er mer enn nok å gjøre på akutten fra før av, om de ikke må pumpe hodeløse kyllinger for alkoholforgiftning også. Folk kan dø om de ikke får hjelp, fordi du som drakk en flaske vodka for moro skyld var der først. Du er ikke udødelig med russebuksen på.

Kilde

(For all del, det er selvfølgelig ikke snakk om alle. Noen er jo helt fantastiske også, misforstå meg rett.)

Hvor gammel var jeg nå? Har du noen lignende opplevelser/oppfatninger?

Møte deg selv i døra

De fleste har kanskje hørt uttrykket «møte seg selv i døra». Etter å ha sett på Paradise vet jeg at ikke alle er så gode på ordtak og slike typer uttrykk, men det gjelder vel kanskje kun de som melder seg på. Jeg forklarer det kort likevel, sånn i tilfellet: Å møte seg selv i døra vil si du på et eller annet tidspunkt må ta opp dine egne konfrontasjoner. Det kan for eksempel være at du tror/mener alle blonde jenter er dumme, og en dag får du, en helt normal person, skikkelig lyst til å bli blond selv. Da er du nødt til å endre synspunktet ditt på alle jenter med blondt hår.

Men vi skal ikke snakke om ordtak – vi skal snakke om å møte seg selv i døra. Bokstavelig talt. Jeg vet ikke med deg, men jeg har ofte sett for meg at det hadde vært utrolig kult om det fantes en til av meg. Så egosentrisk er jeg, liksom. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg er rar, eller hvordan jeg alltid på tilpasse meg når jeg er på nye steder med nye mennesker. Med noen mennesker kan jeg aldri i livet være meg selv, rett og slett fordi det hadde blitt for mye for den andre personen. Alt det rare jeg kan finne på å si, mine syke teorier, alle de merkelige tankene og ikke minst de gangene jeg plutselig kan legge meg ned på gulvet, for eksempel, rett og slett fordi jeg hadde lyst.

Det er ytterst få personer jeg kan være meg selv helt fullstendig sammen med, og de menneskene prøver jeg å bevare på ytterst beste måte. Selv om jeg er fryktelig dårlig på å sende melding, ringe eller skrive til dem på nett, så vet jeg at jeg alltid har dem. Det er digg.

Du kan si vennekretsen min kan være litt tynn i rekkene, men for min del går det helt fint. Fantastiske, tålmodige folk. Særlig min flotte, fantastiske og herlige Bub. Når jeg tenker at det hadde vært to av meg, tenker jeg om hvordan jeg hadde sett på meg selv. Hadde jeg syns jeg var slitsom? Hadde jeg virket selvsikker? Hvordan ser jeg ut fra den og den vinkelen? Hvordan ser jeg ut når jeg fjerner ut? Hvordan ser jeg ut når jeg begynner å bli trøtt? Og sånne ting kan jeg lure på i all evighet. Generelt lurer jeg på hvordan andre mennesker oppfatter meg.

Jeg liker å tro jeg har ganske god selvinnsikt, kanskje litt for mye av det gode til tider, men tenk om jeg har tatt kjempefeil? Det hadde vært morsomt å finne ut. Så begynner jeg å tenke på hvordan jeg hadde reagert på meg selv, for jeg tåler jo ikke min egen medisin. Jeg vet i hvert fall at hvis jeg kiler, erter og/eller plager Bub kan jeg ha det gøy i timevis. Men så fort han tar igjen, og det er jeg som ligger fast underst i et kileangrep, blir jeg helt desperat og får nesten panikk. Det gjelder særlig broren min som etter mange år med tortur endelig er sterk nok til å ta meg lett som bare det. Og han tror jeg er det nærmeste jeg kommer meg selv. Man kan ikke se på likheten og skjønne at vi er søsken, men at han er en mannlig versjon av meg selv er det absolutt ingen tvil om. Søstra mi og lillebroren min er heller ikke særlig langt unna. Det får holde i denne omgang.

Foto: Privat

Har du en mini-me? Hvordan takler du det?

Amerikanske kaker

Hver dag jeg kommer hjem fra jobb, rekker jeg enten Hele Storbritannia Baker, eller hvis jeg kommer hjem senere rekker jeg å se på Kakekrigen. Hvis jeg ikke rekker noen av delene, ser jeg til nøds på Cake Boss eller Masterchef. Det blir med andre ord kulinariske tv-program på meg daglig, og jeg tror nesten jeg har utviklet en form for avhengighet. Blant favorittene ligger også Idas fristelser, og jeg hadde gitt mye for å være venninna hennes. Ho er så søt og flink, og virker som en god venninne. Merkelig hvordan folk utvikler et slags forhold til mennesker man egentlig ikke aner hvem er (ref. dette innlegget). Men samtidig litt irriterende fordi ho er så pen og tynn til tross for alle søtsakene... Sånn har ikke jeg det, i hvert fall.

Kilde

Egentlig liker jeg ikke å se på Cake Boss, så du kan jo spørre hvorfor jeg ser på det. Jeg vet det ikke selv engang. Kakene de lager der er kun basert på sukkerbrød, smørkrem og fondant med forskjellige farger, klasker det sammen til å bli noe som ligner på noe annet og kaller det kake. Da jeg jobbet i USA og bodde der over en lengre periode, unngikk jeg ikke å smake på noen av søtsakene de lagde der. En av sjefene mine kom på jobb en gang med et brett oppskårne fudge-karameller, som i utgangspunktet høres helt nydelig ut. Det smakte altså så grusomt søtt at det eneste jeg smakte var sukkeret. Selvfølgelig måtte jeg stå der og late som jeg digga det, siden det var sjefen min som hadde laget det hjemme og ville dele med oss. Så tanken var koselig, og vi satt alle pris på engasjementet for å gjøre det hyggelig for oss på «kontoret». Men da vi tok en bit, kunne jeg se på samtlige fjes at dette her… det kunne like gjerne vært komprimert sukkerspinn. Du vet, hvis du som liten hadde laget kake, vafler eller kjeks helt selv, og bestefar skulle smake og mene det var godt uansett fordi du hadde laget det til ham, men så hadde du tatt salt i stedet for sukker? Litt sånn reaksjon var det.

Kilde

For all del, nordmenn er også glad i søtsaker, og kanskje særlig svensker for å nevne de også, men for min del ønsker i hvert fall jeg at det generelt skal smake noe. Det søte skal bare være med på å fremheve, på samme måte som salt skal fremheve andre retter. Kanskje amerikanerne liker å tygge på sukker, hvem vet, men når du i tillegg tar flere hundrevis av dollar for en kake slik Cake Boss gjør, hadde i hvert fall jeg forventet at det smakte noe annet enn sukker.

Kilde

Ja, kakene ser flotte ut, og Buddy er sikkert en veldig flink konditor når han lager andre ting. Men jeg blir faktisk lei meg når jeg ser gjestene ta seg et stykke kake og får en halv meter tykk sukkerbunn med et papirtynt lag med krem oppå.

Hva mener du? Hvordan skal kaka di smake?

Fotball og Paradise Hotel

Dette innlegget er til dere som syns Paradise Hotel er for åndssvake mennesker som ikke har noe sans for liv eller spiser hjerneluft til frokost.

Paradise Hotel, eller Pærra, kommer hvert år rundt februar/mars og varer i et par-tre måneder som tilbyr blant annet nye deltakere man blir kjent med, twister, eliminering, fredning, låsning, utflukter, morsomme sitater og filming, Pandoras boks, overraskelser, drama, folk som er seg selv 110 %, nye dancemoves og kanskje en ny tørris. Noen idioter må man selvfølgelig tåle med overdådige tanker om seg selv, men disse kan man møte på overalt. Med andre ord har Pærra mye å tilby for en kortere periode i året. Og da har jeg ikke engang nevnt kjolene til Triana.

Kilde

La meg få sammenligne programmet med noe annet som også er svært populært blant folk. Ta fotball som et eksempel, som her er satt på spissen (hehe, spissen, hehe, hehe). Noen kamper er veldig bra, mens andre kamper er utrolig kjedelige. For min egen del, er de aller fleste kamper som det sistnevnte: Dritkjedelige. De eneste kampene jeg kan syns virke spennende er hvis det er VM når det nærmer seg slutten, og det går en tid før det skjer. For ikke å snakke om at Norge aldri greier å sparke ballen inn i mål, eller kan holde ballen utenfor sitt eget, så å heie på sitt eget land er utelukket. Alltid. Hvis de i det hele tatt greier å komme seg så langt, da. Det er jo en helt annen sak. Er det noen andre kamper enn VM ser du ikke annet enn løping frem og tilbake med en gjeng overbetalte. store barn som jakter på en sammenlappa gummiball, også begynner de å grine hvis noen tar på dem.

Kilde

Altså, det er noe av det latterligste jeg ser. Noen ganger hiver de seg ned på bakken bare noen puster dem i nakken, og ruller rundt mens de kniper igjen øynene, flekker tenner og holder seg på hodet. For en gjeng med pyser. Er det ikke snakk om god og sunn manndom her? Og særlig om du sammenligner det med damefotball som spiller videre med blod rennende ned fjeset, men er likevel av en eller annen grunn ikke interessant for verdens befolkning om de kan velge. Her er jo faktisk Norge ganske gode også, så vidt jeg vet.

Kilde

Det skal man altså se på, det skal man dra milevis for å se live, det skal man bruke tonnevis av penger på. Men om man ser på Paradise Hotel er man teit, selv om hver eneste episode garanterer spenning og overraskelser. Det er heller ikke hver eneste helg + flere dager i uken hele året.

Jeg sier ikke at ingen fotballskader gjør vondt, noe ser grusomt vondt ut på ordentlig også. Men når man kaster seg ned (gjerne foran mål) fordi de andre har overtaket så er det ikke noe poeng lenger, syns jeg.

Nei, forklar det de som kan. Du trenger ikke være enig, det er godt vi er forskjellige, og det syns jeg vi skal akseptere. Jeg gidder ikke å få «skjennepreken» nesten hver gang jeg forteller noen at jeg ser på Paradise. Jeg gjør i hvert fall ikke det til folk som ser på fotball, selv om jeg har mye jeg kan si. La oss nå få kose oss litt. Enten om det er fotball eller Paradise.

Ser du på Paradise? Hvem heier du på?

Trender jeg faktisk følger

... for en gangs skyld.

Du har sikkert opplevd at du noen ganger har så mye å gjøre at du gjør helt andre ting? Ta seg en lur eller noe? Vel, sånn er det med meg nå. Det er virkelig nok å gjøre på jobb for tiden, og særlig i dag siden jeg var borte fra jobb i går. Da ender jeg med å skrive på bloggen – som kanskje er noe av det dummeste man kan gjøre når en er så opptatt med andre ting. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Kanskje man gjør et forsøk på å nullstille hjernen og forberede den på alt som kommer? You tell me.

På YouTube florerer det med folk som ønsker å gjøre en karriere, og publiserer videoer som inneholder alt fra hvordan man sår urter til hvordan du kan bygge ditt eget kamera. I mitt tilfelle elsker jeg å se på folk som sminker seg, og elsker å lære nye ting innen denne kategorien. Her er det mange nye trender å hente, som baking, strobing og dewy skin, for å ta det på engelsk. En annen trend som er ute og går for tiden, er å ikke vaske håret. Ved å bruke tørrsjampo i stedet har du fremdeles rent hode, men samtidig skittent hår som skal gjøre det enklere å ordne det. Du får mer volum, og når du først vasker det igjen får du et skinnende og friskt hår med mindre skader fra sjamposkrubbinga. Hvis du vil, kan du sjekke ut mine topp tre YouTubere for tiden (innen sminkekategorien, altså):

Samantha Ravndahl

Grav3yardgirl

NikkieTutorials

Jeg skulle ønske disse var bestevenninnene mine på ordentlig <3

Hårtrenden har jeg hengt meg på, og det flyr tørrsjampo veggimellom for tiden – til kattas store skrekk. Til vanlig har jeg flatt, livløst og typisk nordisk hår, som vil si veldig tynt med fine og altfor glatte hårstrå. Når jeg bruker tørrsjampo blir det matt og jeg får volum nesten i taket (hvis jeg sammenligner med åssen det er til vanlig), og jeg kan tupere og fikse så mye jeg gidder. Juhu! Det sies også at frisører fra verktøy som rettetang og krølltang holder mye lenger om håret er litt skittent, og du slipper å rette det ut like mye. Fra å vaske håret annenhver dag, vaskes det nå kun hver fjerde dag. Kroppen vaskes fremdeles som vanlig, selvfølgelig. Når jeg først vasker håret igjen da, er det så blankt og fint!

Så det syns jeg er gøy, da.

Har du noen trender du tester ut for tiden? Henger du på YouTube?

Tanteklær? Perfekt

Jeans er kanskje det mest slitsomme det går an å ha på seg i hverdagen. De er trange å ha på seg, de er nesten for trange til å kunne sitte komfortabelt, de er umulig å ta på seg etter en har dusja og for min del går de sjeldent over rumpa. Som tidligere tennisspiller og sykling frem og tilbake til skolen som yngre, har jeg bygd opp en del underliggende muskler i stumpen som gjør at den egentlig er litt ute av proporsjon for standard jeansstørrelse. Men om jeansa først går over rumpa, kan du være sikker på at jeg må dra de opp sparkende med beina hvert andre minutt. Noe som kan føre med seg uprofesjonelle bevegelser og jeg kan få rare blikk fra kolleger. Eller andre mennesker. Derfor går jeg aller helst med tights som har stretch langt inn i sømmen og som passer de aller fleste former.

Kilde

Ikke alle former alltid. Ekstra frustrert blir jeg når jeg først prøver en medium størrelse i en butikk som passer helt perfekt, men plutselig i en annen butikk er til og med large for lite. Det er et typisk tidspunkt som gjør at jeg helst vil sette meg ned midt på gulvet og klippe opp alle tightsa i butikken, fordi de ljuger på størrelsen. Dumminger…

Som med alle de andre underdelene mine i skapet, kan mange av tightsene mine også skli ned etter hvert og jeg må sparke de på meg igjen. Lite visste jeg at det var en eldre dame som skulle komme med fasiten.

Dessverre mistet vi et familiemedlem forrige uke som har betydd veldig mye for oss i mange, mange år. Jeg skal ikke gå inn på dette for mye av respekt for familien min, men hun var veldig sprek og glad i å handle klær. Hun etterlot seg masse klær vi gikk gjennom i går, og jeg hadde ikke trodd på en million år at jeg kom til å finne meg noe fint. Der tok jeg jammen feil. De tightsa jeg var så heldig å få med meg sitter så godt. De er langt nok opp på livet som gjør at jeg ikke trenger å røre strikken en gang for å justere. De sitter helt perfekt, stoffet er av god kvalitet og de er akkurat slik jeg ser etter. Og det beste av alt – det er small.

Kilde

Sutt på den, butikken. Heretter skal jeg raide «kjerringbutikker».

Hvor handler du klær? Hvilken stil har du?

Dream a little dream of me

Før noen misforstår må jeg understreke at i innlegget mitt om Trondheim, var det på ingen måte et stikk til mine kolleger i Oslo. Her var det rent og skjært snakk om folk i byene generelt - ingen jeg personlig pekte på.

Sånn. La oss gå videre.

I natt  drømte jeg at en skikkelig stor fylling over flere tenner ble røska ut sammen med en karamell eller hva jeg tygde på, sånn at jeg gikk rundt med åpne tenner. Jeg er litt usikker på om det var et mareritt eller ikke, for det var ikke vondt, men jeg var livredd for at det skulle ise til hele tiden. Ellers drømte jeg at vi (jeg husker ikke hvem "vi" er, men vi var vi) var på tur til et eller annet gammelt hus, som kan se ut som en gammel villa. Du vet, med spisse tak, hvitmalt eksteriør, farget glass på dobbeltdører som fører ut til hagen med epletrær og hengeplanter i potter. Inne var det gamle mørke møbler, og det beste av alt - mange katter. Jeg tror det startet med to eller tre katter, blant dem var Figaro. Etter hvert som vi begynte å lete etter resten, for en var tydeligvis borte fra hun som klarte å holde styr på dem, dukket det opp en til her og en til der. Til slutt tror jeg vi var oppi 8-10 katter som bare vimsa rundt i huset som vi prøvde å samle hele tiden uten hell. Det var jo litt koselig også da, for veldig mange av disse kattene skulle kose, ligge på fanget og bare nuffeduffeluffe.

Det var herlig.

Pusekatter =^^=

Hvordan i all verden kommer slike drømmer opp i hodene på folk? Selv har jeg de sykeste drømmene jeg ikke kan forestille meg i bevisst tilstand engang, eller så kan jeg ha så mareritt om noe som egentlig ikke er skummelt i det hele tatt når jeg våkner og tenker over det. En del i starten av forholdet mitt med Bub, som heldigvis har avtatt en god del siden, drømte jeg om andre jenter, at han ikke var glad i meg lenger og så videre. Og drømmene er så ekte, at drømmer jeg om noe trist kan jeg våkne i en tåredam på puta og fortsette å gråte før jeg legger meg igjen, jeg kan vekke meg selv ved av at jeg ler høyt eller prøver å fortelle en vits, eller jeg kan våkne med et bankende hjerte av redsel for noe så banalt som et vannglass.

Da jeg gikk psykologi på Lillehammer, ble jeg med på et drømmekurs om hvordan man kunne tolke drømmene. Egentlig satt jeg ikke igjen med så mye konkret, det ble liksom litt som en spådom som snakker i gåter og som kan passe med flere ting du ser eller opplever.

Skulle hatt en drømmetyder, ass.



Hva pleier du å drømme om?

Fremtid i sikte

I går kom jeg over denne artikkelen fra Anonymous, som kort handler om hvordan ei dame fra Bulgaria, Baba Vanga, forutså fremtiden. Hun har ca. 80% nøyaktighet i sine forutsigelser, og hun har forutsett hvordan både nærmeste og fjerneste fremtid kommer til å bli – flere tusen av år fremover.

Kilde

Her er listen:

·        2016. Muslims invade Europe.

·        2023. There will be major changes in the Earth’s orbit.

·        2025. The population of Europe will disappear as a result of wars.

·        2028. There will be an attempt to travel to other planets like Venus, with the hope of finding other sources of energy to Earth.

·        2033. Water levels rise due to the melting of the poles.

·        2076. Communism contagious return to Europe and the rest of the world.

·        2084. The rebirth of nature.

·        2100. A new sun illuminates the dark side of the planet. This could refer to a scientific project that began in 2008 and will create an artificial sun using nuclear energy.

·        2130. extraterrestrial civilizations might reach our planet.

·        2170. Global Drought.

·        2187. Two large volcanoes erupt.

·        2262. Mars is threatened by a comet.

·        2480. Two artificial Suns collide and leave the Earth in total darkness.

·        3005. A war on Mars will change the trajectory of the planet.

·        3010. A comet reaches the Moon, so the Earth is covered by a ring of rocks and ashes.

·        3797. The Earth dies but mankind has advanced enough to move to a new solar system.

·        5079: The universe will end.

Kilde

… Jeg vet ikke helt om jeg tror på alt dette, men for å være en gammel dame som døde i 1996, og kanskje uten forståelse for den teknologien vi har i dag, kan mye av dette være skremmende nær sannheten slik det ser ut i dag (kilde). Mye av dette kommer til å være i vår nære fremtid, som islamkrigen som allerede har skjedd, og at det tas videre til fullstendig muslimsk styre mange steder. Det er rart å tenke på at den verden vi kjenner i dag kanskje ikke er lik seg selv på noen måter om bare noen år.

Det er litt vanskelig å ikke bli skremt av dette, og jeg lå en stund i går kveld før jeg klarte å slappe av igjen. Hun har tross alt «bare» 80% nøyaktighet, og fremtiden er aldri skrevet i stein. Heldigvis.

Kanskje jeg er paranoid, fordi jeg tror det er mye mer mellom himmel og jord, eller kanskje jeg bekymrer meg fullstendig uten grunn. Jeg kommer i hvert fall aldri til å bukke under for islam.

Hva tenker du?

Bartebyen = Hjertebyen

Første gang jeg var i Trondheim, var onsdagen i forrige uke. Da reiste jeg grytidlig fra Moss inn til Gardermoen for å ta flyet opp. Tidligere har jeg skrevet om hvor morragretten jeg kan være, og hvor utålmodig jeg er mot fremmede mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp. Så jeg var i mitt vanlige morgenhumør, med andre ord. Det hjalp ikke da flybussen inn var full, eller at folk nok en gang trodde alle var like våkne og pratet i vei.

Dagen startet altså med et utgangspunkt som gjorde at jeg ikke følte for å slå av en prat med noen check-in-køen eller andre steder. Turen gikk sin gang, og jeg kom til slutt frem til flyplassen i Værnes. De gode opplevelsene startet med at bagen min kom veldig raskt på båndet som gjorde at jeg kom med den første flybussen inn til Trondheim sentrum. Bussjåføren og han som tok imot betalinger for billetter var noen av de blideste menneskene jeg hadde møtt på lenge, og det gjorde dagen min et tonn lysere med en gang. Under turen også, leste han høyt og tydelig hvilke stopp som kom, og dro noen vitser innimellom som fikk en ellers morragretten person til å smile for meg selv.

Jeg ble litt sånn:

Kilde

Vi kom frem, jeg gikk ut av bussen i en fart for ikke å ødelegge tidsruten for sjåføren, og oppdaget ganske raskt at jeg hadde glemt igjen telefonen min i setet. Det var litt krise at jeg ikke hadde den, så jeg håpet på hjelp da jeg kom frem til Gjensidige-kontoret i Trondheim. Der ble jeg tatt varmt imot, med egen plass, kaffekopp og hyggelige samtaler med de som jobbet der. Uoppfordret fikk jeg låne telefonen til kollegaen min som hjalp meg med å etterlyse telefonen min. Jeg tenkte at den telefonen får jeg ikke se mer, og forberedte meg til en samtale med forsikringsselskapet mitt. Noen timer senere fikk jeg (via kollegaen min) en telefon fra flybussekspressen som fortalte at de hadde funnet telefonen min, og skulle sende det med en sjåfør som skulle kjøre til sentrum for å levere den til meg.

Det var helt magisk. Ikke bare fikk jeg med meg telefonen, men også det bredeste smilet fra en person som gledet seg over å ha gjort noens dag bra (bedre) igjen. Jeg blir helt rørt av å tenke på det.

Senere ble jeg invitert til lunsj på jobben, alle hilste på meg, og jeg fikk være med på «kl. 14.00-kaffen» hvor vi snakket sammen alle sammen, lo masse og inkluderte alle. Til og med hun nye, som vil si meg. Virkelig flotte mennesker. Jeg sitter fortsatt igjen med et inntrykk av hvor utrolig forskjellige folk er ettersom hvor du befinner deg. Forskjellen på Oslo og Trondheim er til å føle og ta på, og jeg skulle så inderlig ønske at alle fra Oslo kunne sett og opplevd hvordan mennesker kan, og bør være.

Etter jobb dro jeg til hotellet og ble møtt av blide ansikter også der, og fikk ordna rommet. Jeg gikk ut igjen på ettermiddagen for å titte, og for en nydelig by! Nidarosdomen bare dukket opp rett på utsiden av hotellet, som om det ikke var noen big deal. Den kimet for meg, og viste frem sine flotte utskjæringer og historiske gravsteiner. Jeg prøvde å ta noen bilder, selv om det ikke går an å rettferdiggjøre den majestetiske bygningen med et mobilkamera. Dere får se det uansett, med forbehold om at det er mye flottere i virkeligheten.

Foto: Priv

Nei, dere. Trondheim og trøndere er virkelig noe av Norges store verdier, og jeg har fått tilbake troen på menneskeheten. Man må bare være på rett sted.

Work work work

Hallo verden!

Hællemåne, som det bygger seg opp på jobb for tiden. Noen ganger er det rett og slett viktigere å prioritere jobben fremfor en blogg, og derfor har det vært litt stille her. I går kveld kom jeg hjem fra Trondheim, og omtrent rett til sengs før jeg skulle opp igjen på jobb. Deilig å ha mye å gjøre, og å kunne være en ressurs for noe :)

Apropos Trondheim, så kommer et eget innlegg om det så fort jeg får tid. Det var helt magisk.

Dette var alt vi hadde tid for i denne omgang, vi snakkes.