Etter besøket mitt hos Steinum Tannlege i går, innså jeg hvor mye jeg satt pris på livet. Tannlegen hadde satt meg opp på time for rotfylling. Jeg trodde jeg kom til å dø. Jeg skrev til og med avskjed til vennene mine på Facebook.
Etter 4 kommentarer å dømme, virket det ikke som de var FOR bekymra for meg. Den som tydeligvis brydde seg, var stefaren min, og han dro en tørr en. Tyter humor ut av øra hans, moroklumpen.
Jeg kom til tannlegen, og var så kvalm at jeg holdt på å kaste opp. Det var også nære nippet til at jeg begynte å grine da jeg satt meg ned i tannlegestolen. No shit, jeg fikk tårer i øya, og
det er litt pinlig til å være 21 år... Tannlegen skjønte at jeg var (liv)redd, og beroliget meg ved å si at jeg ikke kom til å kjenne noen ting. Hun ville til og med først gjøre det uten bedøvelse, fordi nerva mi i tanna allikevel var død. Der måtte jeg nesten sette foten ned, og si noe som at "Hey... Jeg må nesten ha bedøvelse uansett hva som er på ferde inni der, for om det plutselig gjør vondt kommer hjernen min til å slutte å virke."
Lystgass er tydeligvis ikke lov...
Fikk bedøvelsen min, jeg.
Etter sprøytestikket, kunne jeg endelig røre meg for å tørke svetta av håndflaten og skylle munnen min. Da jeg satt meg tilbake, var hun allerede på vei inn i munnen min med det sjarmerende boret. Hun stoppet omsider opp etter min sprelling i protest, og fikk spurt "Virker bedøvelsen alt nå?". "Ja, den virker med en gang, den."
...hvem i all verden har jeg vært hos alle disse åra? En mann som stikker sprøyta så dypt at jeg blir bedøvet helt ned til halsen, og stikker en tur på do, hekler en duk og handler mat for å vente på at den skal virke? Jeg hater skoletannleger. Spesielt den jeg hadde. Og merk mine ord; HADDE.
Selv om jeg hadde all grunn til å stole på min nye tannlege, hadde jeg fremdeles mine tvil om at jeg ikke skulle merke noen ting. Av erfaring. Men jeg kjente ingenting! Ikke en eneste ting, og underveis tenkte jeg at hadde jeg vært litt trøttere nå, hadde jeg begynt å gråte av glede. I stedet stirra jeg i taket, og studerte strekene der. Jeg var lykkelig over at jeg endelig kunne sitte og slappe av hos tannlegen, og kjente på hendene mine hvert 5. minutt for å sjekke om jeg svetta. Jeg var tørr.
Etter at hun hadde boret vekk en del fylling på tanna, skulle hun stikke noen greier opp i rota for å dra ut nerva.
"Kjenner du den lukta?", jeg rista på huet. Det er ikke så lett å prate når man er hos tannlegen, vet jeg. Jeg kjente ikke noe lukt. Så kom det. "Øøh, 'o!"
"Det er lukta av den døde nerva di."
...
Nam. Er ikke rart lik lukter ille når bare en liten greie som det kan lukte... mindre behagelig. Jeg pleier å skjemmes over brunstige kroppslukter, og jeg merker at jeg vemmes over å skrive om det. Men sånn er det. Og FYI, for å være politisk korrekt, for å påpeke fakta osv, så vet jeg ikke hvordan et lik lukter, jeg bare antar at det ikke lukter godt. Det samme som at herpes smaker vondt.
Da hun var ferdig med den døde nerva, skulle hun igang med å fjerne resten av nervene i tanna. Det er tydeligvis tre nerver i en tann! Noe jeg ikke var klar over, siden vi bare har to røtter. Man lærer så lenge man lever. Da kom det jeg hadde fryktet. Jeg kjente kiling i tanna, skvatt til og hendene mine ble fuktige igjen.
"Kjente du det?"
"...ja!"
"Okei, da setter jeg en sprøyte til på andre siden av tanna."
...jeg VISSTE at jeg skulle ha bedøvelse, en kan aldri være helt sikker. Denne gangen lønte det seg.
"Nå kommer du til å kjenne et lite stikk i ganen, så vil du kjenne at det presser litt."
Heldigvis har jeg ikke sånn sykt sprøyteskrekk, så jeg syns det var en rar følelse og ferdig med det. Dog, jeg syns ganesprøyta var verre enn BCG, men igjen syns jeg ikke den var særlig vond i det hele tatt. Har ikke merke etter den engang. Etter nøye evaluering, kom jeg frem til at dette var den mest spesielle sprøyta jeg har tatt. Ikke vondt, bare litt... vemmelig og samtidig helt greit.
Og sånn spelte låta. Da hun var ferdig med å dra ut nervene mine, stakk hun inn antibiotika i rota for å fjerne betennelsen min jeg hadde fått i beinet. Etter det fylte hun den igjen med en sementlignende røre.
Så var jeg ferdig! Det tok ca tre kvarter, men det føltes ikke så lenge. Flink, var hun! Og lykkelig var jeg.
Og bedøvelse, dere... Det er en morsom sak. Særlig når du sitter i bilen på vei hjem.
Jeg hadde absolutt ingen muskler som virka i venstre overleppe. På siste bilde virker det som jeg ikke hadde muskler i det venstre neseboret heller. Uansett hvor hardt jeg prøvde å lage trutmunn, eller ta på meg lepomade, funket det IKKE. Jeg holdt på å le meg ihjel hele veien hjem.
Apropos "hjem". Jeg skulle oppdatere alle de bekymra vennene mine om hvordan det gikk hos meg hos tannlegen.
Hadde det ikke vært for at jeg ikke klarte å kysse, skulle jeg gjort det. Overlykkelig og fresh. Eller hvor fresh jeg var kan kanskje ses på "I'm was so happy". Tannlegen sa det kunne bli ømt, og at det kom til å dunke i munnen min siden hun hadde rota (høhø) oppi der, men jeg hadde ikke vondt i det hele tatt. Det er forsåvidt ingen nerver å ha vondt i der lenger heller. I dag kunne jeg spise med tanna.
Er tannlegeskrekken min over?
