Det har skjedd så mye siden sist jeg blogga, så jeg skal ikke begynne med det engang. Hva jeg KAN fortelle om, derimot, er hvordan ting har vært etter at jeg kom hjem. For nå er dessverre eventyret i Amerika over. Alt er til det vanlige, hverdagslige, kjedelige. Må gjøre ditt, må gjøre datt, må dra hit og dit. Og alt er så forbaska langt fra hverandre! Jeg er avhengig av bil for alt. Bil eller buss. Til nå har det gått i mammas golf, men den er på verksted. Typisk...
Da jeg skulle ta bussen for noen dager siden for å hooke opp med Aleksander, skulle jeg - som folk flest - betale for bussen. I motsetning til USA, hvis billett kosta 2 dollar (ca 11 NOK), betalte jeg denne gangen 30 kroner! Og folk lurer på hvorfor vi ikke bruker kollektiv trafikk mer? Uh, jeg har et ganske logisk svar. Norge er ganske motstridende, syns jeg.
"HEI, kjør kollektivt, spis sunt, tren mer!"
"Sry, har ikke penger. Jeg må nok dessverre forurense miljøet, bli feit og dø ung."
"Så skaff deg jobb!"
"Ja, brb, skal bare jobbe dritlenge på en fabrikk og brette antibac hele dagen, sammenhengende, og betale nesten halvparten i skatt. Etterpå skal jeg ikke en dritt, for jeg må legge meg."
Jeg sier ikke at Amerika er så mye bedre, men du har i hvert fall mange flere muligheter hvis du ikke har så mye penger. Okei, det er griseteit at vi måtte betale taxes på absolutt ALT du kjøper, men vi hadde i hvert fall råd til det. Billige alternativer var ikke uvanlig, men du hadde fremdeles nok penger til å kjøpe deg det viktigste - og allikevel spise sunt.
Ganske sikkert kunne jeg skrevet forskjeller ved ulemper og fordeler i hele kveld, men poenget mitt... sånn i bunn og grunn, er at jeg savner Amerika. Jeg savner å bo der, jeg savner vennene mine, jeg savner miljøet, de gratis bussene, og alle mulighetene jeg hadde.
Her hjemme er liksom alt... vanlig. Ingenting jeg ikke er vant til, ingen mennesker jeg ikke er vant til (Gud velsigne dere, kjære mennesker), eller dumme amerikanere som spør om sjukt mye rart. Som for eksempel:
"Do you speak french in Norway?"
"Are the Norwegian people pregnant for 19 months since it's so cold there?"
"Where are the Vikings today?"
"Do you often meet polar bears in the streets?"
...
Føler meg ganske sjuk når jeg skriver det her, men JEG SAVNER TIL OG MED DET!
Yep.
Ellers kan jeg jo fortelle litt om hvordan ting er i Norge for tiden. Og jeg vil starte med å si det at...
JEG HAR KJØPT BIL! Min aller første, i alder av 21. Fargen er kanskje... ikke helt meg, men den duger. Ingen biler skal (må) være fancy når det er din første.
Hvilken farge, spør du?
...
Burgunderrød. Suzuki.
Ellers kan jeg meddele at jeg har jobbet for Kemetyl, og pakket... Ja, du gjettet det nok. AntiBac. I to dager. Føler jeg gnålte og maste mye på Geir (min støttekontakt i Adecco) angående jobben som barnehageassistent. Noe som resulterer i at jeg må opp grytidlig i morgen for å løpe ned dørene (igjen) på politistasjonen for å skaffe vandel. Dette er nok en motstridende sak; jeg kommer til politistasjonen og sier jeg trenger vandel for en jobbsøknad, da dette var påkrevd. De sier at nei, det får jeg ikke FØR jeg har fått stillingen. Okei, så jeg løper ned til Adecco og sier jeg gjerne vil ha den jobben, men de sier at de er NØDT til å ha vandelen min FØR de kan sette meg ut i jobb.
Uh.
SÅ jeg skal opp grytidlig i morgen for å grine meg til vandelen min, og SÅ skal jeg i møte med Adeccodama kl 10. I dag måtte jeg opp kl 6 (!!!) for å være med lillebroren min (han på 8, altså) på fotballcup i Gaustad. En kamp bestående av 13 minutter. I mellomtiden var det tre andre kamper med tilsvarende tid, så var det igang med enda en kamp. Dette gjentok seg tre ganger. Magisk tall.
De tapte. Alle kampene.
...
Jeg skal slutte å være sarkastisk.
...i mitt neste liv.
Nei, det er også herlig å være tilbake, dere. På rommet mitt ventet min kjære, etterlengtede dobbeltseng (for én...), hodeskalle - og Metallicaplakaten min, russebuksa mi og cowboyhatten min. Og familien og vennene mine da. Merker det er (fremdeles!) mange som vil smake en bit Carina, og jeg føler meg nesten som en flyfille, og får dårlig samvittighet når jeg må avslå noen enkelte ganger. Jeg er glad for at jeg endelig kan utvide øret mitt igjen, og kanskje muligens skjære av meg håret på den ene siden, men det vet jeg ikke om jeg tør enda. Tiden vil vise.
Akkurat for tiden nuh, gleder jeg meg aller MEST til å få det nye kamera mitt! Jeg (Robin) klarte å helle kaffe nedi kamera mitt, så jeg må utnytte supersikringa jeg har og skaffe meg en splitter ny Canon 60D.
...så klønete.
Før vi reiste hjem fra Amerika, rakk familien min og jeg å være innom Key Largo, Fort Lauderdale, Mexico, Karibien, Miami, Everglades... Mulig det var flere steder, men jeg husker ikke flere akkurat nå. Også var vi ikke nødvendigvis innom alle disse stedene i korrekt rekkefølge.
Da jeg skulle ta bussen for noen dager siden for å hooke opp med Aleksander, skulle jeg - som folk flest - betale for bussen. I motsetning til USA, hvis billett kosta 2 dollar (ca 11 NOK), betalte jeg denne gangen 30 kroner! Og folk lurer på hvorfor vi ikke bruker kollektiv trafikk mer? Uh, jeg har et ganske logisk svar. Norge er ganske motstridende, syns jeg.
"HEI, kjør kollektivt, spis sunt, tren mer!"
"Sry, har ikke penger. Jeg må nok dessverre forurense miljøet, bli feit og dø ung."
"Så skaff deg jobb!"
"Ja, brb, skal bare jobbe dritlenge på en fabrikk og brette antibac hele dagen, sammenhengende, og betale nesten halvparten i skatt. Etterpå skal jeg ikke en dritt, for jeg må legge meg."
Jeg sier ikke at Amerika er så mye bedre, men du har i hvert fall mange flere muligheter hvis du ikke har så mye penger. Okei, det er griseteit at vi måtte betale taxes på absolutt ALT du kjøper, men vi hadde i hvert fall råd til det. Billige alternativer var ikke uvanlig, men du hadde fremdeles nok penger til å kjøpe deg det viktigste - og allikevel spise sunt.
Ganske sikkert kunne jeg skrevet forskjeller ved ulemper og fordeler i hele kveld, men poenget mitt... sånn i bunn og grunn, er at jeg savner Amerika. Jeg savner å bo der, jeg savner vennene mine, jeg savner miljøet, de gratis bussene, og alle mulighetene jeg hadde.
Her hjemme er liksom alt... vanlig. Ingenting jeg ikke er vant til, ingen mennesker jeg ikke er vant til (Gud velsigne dere, kjære mennesker), eller dumme amerikanere som spør om sjukt mye rart. Som for eksempel:
"Do you speak french in Norway?"
"Are the Norwegian people pregnant for 19 months since it's so cold there?"
"Where are the Vikings today?"
"Do you often meet polar bears in the streets?"
...
Føler meg ganske sjuk når jeg skriver det her, men JEG SAVNER TIL OG MED DET!
Yep.
Ellers kan jeg jo fortelle litt om hvordan ting er i Norge for tiden. Og jeg vil starte med å si det at...
JEG HAR KJØPT BIL! Min aller første, i alder av 21. Fargen er kanskje... ikke helt meg, men den duger. Ingen biler skal (må) være fancy når det er din første.
Hvilken farge, spør du?
...
Burgunderrød. Suzuki.
Ellers kan jeg meddele at jeg har jobbet for Kemetyl, og pakket... Ja, du gjettet det nok. AntiBac. I to dager. Føler jeg gnålte og maste mye på Geir (min støttekontakt i Adecco) angående jobben som barnehageassistent. Noe som resulterer i at jeg må opp grytidlig i morgen for å løpe ned dørene (igjen) på politistasjonen for å skaffe vandel. Dette er nok en motstridende sak; jeg kommer til politistasjonen og sier jeg trenger vandel for en jobbsøknad, da dette var påkrevd. De sier at nei, det får jeg ikke FØR jeg har fått stillingen. Okei, så jeg løper ned til Adecco og sier jeg gjerne vil ha den jobben, men de sier at de er NØDT til å ha vandelen min FØR de kan sette meg ut i jobb.
Uh.
SÅ jeg skal opp grytidlig i morgen for å grine meg til vandelen min, og SÅ skal jeg i møte med Adeccodama kl 10. I dag måtte jeg opp kl 6 (!!!) for å være med lillebroren min (han på 8, altså) på fotballcup i Gaustad. En kamp bestående av 13 minutter. I mellomtiden var det tre andre kamper med tilsvarende tid, så var det igang med enda en kamp. Dette gjentok seg tre ganger. Magisk tall.
De tapte. Alle kampene.
...
Jeg skal slutte å være sarkastisk.
...i mitt neste liv.
Nei, det er også herlig å være tilbake, dere. På rommet mitt ventet min kjære, etterlengtede dobbeltseng (for én...), hodeskalle - og Metallicaplakaten min, russebuksa mi og cowboyhatten min. Og familien og vennene mine da. Merker det er (fremdeles!) mange som vil smake en bit Carina, og jeg føler meg nesten som en flyfille, og får dårlig samvittighet når jeg må avslå noen enkelte ganger. Jeg er glad for at jeg endelig kan utvide øret mitt igjen, og kanskje muligens skjære av meg håret på den ene siden, men det vet jeg ikke om jeg tør enda. Tiden vil vise.
Akkurat for tiden nuh, gleder jeg meg aller MEST til å få det nye kamera mitt! Jeg (Robin) klarte å helle kaffe nedi kamera mitt, så jeg må utnytte supersikringa jeg har og skaffe meg en splitter ny Canon 60D.
...så klønete.
Før vi reiste hjem fra Amerika, rakk familien min og jeg å være innom Key Largo, Fort Lauderdale, Mexico, Karibien, Miami, Everglades... Mulig det var flere steder, men jeg husker ikke flere akkurat nå. Også var vi ikke nødvendigvis innom alle disse stedene i korrekt rekkefølge.
Min siste dag i Amerika, fylte jeg 21 år på flyplasshotellet. Alkoholgrensa. Så... Det var jo...
Jeg har det bra :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!