Sosiale normer part 2

Siden det forrige innlegget mitt om sosiale normer, har jeg tenkt til å ta dette til et nivå høyere. Først var det bare snakk om meg og hva jeg pleide å gjøre og tenkte. Nå er det to av meg.

Bub er nemlig ikke helt som alle andre han heller. Jeg er utrolig glad for at jeg har funnet meg en såpass tålmodig, snill og ikke minst merkelig person som kan hjelpe meg litt med å utagere. Deilig. Denne gangen lurer jeg i grunn ikke på hva som er greit og ikke, men om hva eventuelt du gjør med kjæresten/vennen (pedo-med-bart-ord). Som jeg har nevnt tidligere, så er jeg usikker på hvordan andre parforhold er bak lukkede dører, og veldig gjerne del det med meg. Her er i hvert fall noe av det vi kan finne på.

Vi kan finne på å plukke hverandre i nesa. Eller rettere sagt, så dytter jeg enten hans eller min finger opp i nesa, romsterer litt og drar den så langt jeg klarer. Jeg kan holde fast Bub sin pekefinger med et godt grep lenge og vel, mens jeg rører den rundt oppi luktkanalen. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke hvis jeg vet det er massive buser i nesa, men hvis jeg er tørr eller akkurat har pussa nesa eller noe sånn.

Dette er et tullebilde, forresten. Han peller seg ikke i nesa på ordentlig.

Andre ting vi (jeg) pleier å gjøre, er å erte hverandre. Helst hele tiden. Han er kanskje ikke så veldig ertekrok, men jeg er helt ekstrem. Det er så ekstremt at jeg kan få abstinenser om jeg ikke gjør noe ugagn på så og så lenge. Da kan det hende at jeg får en unaturlig trang til å skli bortover gulvet mot ham, dra av han buksene og holde de nede så lenge jeg greier. Da er det ekstra deilig hvis han har på seg pyjamasbukser, som kun holdes oppe ved hjelp av en tråd. Man må vite hvilke situasjoner som egner en best, og tydeligvis er typer bukser en hjertesak for meg.

Vi skal videre.

Når Bub og jeg er ute på for eksempel en kveldstur, så... nei, la meg rett og slett gi dere et eksempel som skjedde for ikke så lenge siden. Vi hadde vært og sett Mad Max, veldig bra film, og vi skulle leie lanke på vei hjem fra kinoen etterpå. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men brått kan jeg finne på å ta rennafart og beine nedover gata etter de folka som går foran oss. Og han blir med. Like fort. Så der gikk vi da, så beina vi, så stoppa vi igjen og gikk vanlig igjen som om ingenting har skjedd. Bare sånn... fordi.

Det kan også godt hende vi har begynt å være sammen litt for lenge, for han og jeg, og ytterst få andre, kan legge merke til småting vi kan le høyt og lenge av. Det gjelder å høre/se etter detaljene i noe som kanskje er helt malplassert. For eksempel kan det være at noen raper mens man prater, får rykninger i øyet, får boble i halsen, komme med rare tonefall eller andre typer lyder, eller WHATEVER. Det kan være hva som helst, og jeg merker med en gang om Bub la merke til det, for plutselig kan han se på meg og vi bryter ut og gapskratter.

Jåda. Dette er bare toppen av isfjellet, men at trenger ikke å luftes offentlig, si! Haha.

Hva er din/deres greie?

Carinas husmorskole

Hællemåne, for en effektiv dag jeg har hatt!

Først våkna jeg opp kl 8, og forble våken (what) til jeg stod opp en drøy halvtime etter. Så spiste jeg frokost med tunfiskmajones jeg laget fra bunn i går og hjemmelaget lemonade (I know). Så undersøkte jeg noen oppskrifter jeg kunne tenke meg å prøve ut. Så da traska jeg ned til butikken igjen, handla inn det jeg trengte. Dette resulterte i pikekyss, rørte jordbær og i skrivende stund har jeg salte kjeks i ovnen. Årsaken for alt dette styret er fordi jeg skal få besøk av halve slekta i kveld, og jeg hadde lyst til å by på noe godt og hjemmelaget. Takk og pris for Kristine fra Det søte liv, for hun har SÅ mange gode oppskrifter.

For å teste ut kjeksen, tok jeg en med litt brie på, og jeg tror faktisk det går an å bli mett av kjeks. Spesielt den jeg har laget, for den ble en smule (heheheh) tykk. Og pikekyssene trenger nok en time til i ovnen. Men de rørte jordbæra, dere! HÆLLEMÅNE! Det ER så godt, og i tillegg superenkelt å lage. For å si det sånn, hadde jeg ikke fått til rørte jordbær engang, så hadde jeg lagt livet på hylla.

Da får jeg endelig tid til å se litt på serie igjen. Lenge har jeg vært sånn at Doctor Who er så ille teit, med de romvesen-greine sine, dårlig CGI og litt spesielle karakterer. Likevel er det så mange som sier det er megabra osv, så jeg tenkte jeg skulle gi det en sjanse til. Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig med sesong 1, og skal nå starte på sesong 2. Naturligvis. Til nå syns jeg det er helt greit, ikke noe wow, men helt greit. Vi får se åssen den nye personen som spiller Doctor Who er, da.

Google

Jess, David Tennant. La oss se hva du kan bidra med.

Ha det.

Ferske teorier fra et meningsløst synspunkt

Da jeg starta med blogging igjen, så har jeg tatt meg i å notere ned alt jeg kommer på i løpet av en dag. Jeg tenkte å ta for meg noe av det som står øverst på lista. Nå er dere allerede med meg på de forrige teoriene mine, så jeg føler jeg såpass trygg på at jeg kan fortsette å dele dette med dere. Likevel må jeg advare dere om at du ikke kommer til å få noe konstruktivt ut av dette, men kanskje det kan trigge andre teorier? Jeg er interessert i alt, så bare kom med det!

Når det surrer oppi topplokket hele dagen er det noen av teoriene eller spørsmålene jeg faktisk lurer på, eller som gir mening for meg. Mye må med andre ord forkastes, for med en ekstra tanke legger jeg merke til hvor absurd det måtte ha vært hvis det faktisk var sånn. Men jeg har luftet én teori for en annen, og hun ble litt sånn «hm... ja, kanskje?». Så kanskje dette er, om ikke en spesielt meningsfylt, men en litt sann teori?

For når det gjelder mennesker som kan virke litt korte, mennesker som oppriktig mener at kamuflasjeklær er det hotteste på markedet, eller dem som faktisk tror damer fra kalde land er gravid lengre, så har jeg en teori:

Dumme mennesker er enten veldig snille, eller rett og slett drittsekker. Hvis jeg baserer denne teorien på egne erfaringer, som med alle andre «teorier» jeg får, så har jeg aldri møtt en person som er lite intelligent og samtidig helt normal. Kanskje årsaken for at de er drittsekker er fordi dem enten føler seg så utilpass at de må reagere på en annen måte, eller dem kan være snille fordi dem har opplevd å sjeldent ha rett i noe. At de er så usikre på seg selv, på en måte?

Kanskje jeg bare tror dette spesielt om denne typen mennesker, men så er det alltid sånn uansett intelligens? For jeg har også opplevd at beleste mennesker kan være helt utafor, med en EQ på minus 30. Og det er helt ærlig enda verre, spør du meg. Spør du meg, så er et tålelig nivå med EQ viktigere enn IQ i mange sammenhenger. Da kan du tross alt føre en samtale med andre mennesker. Men det kommer igjen an på hva som klassifiseres som «vanlige mennesker». Ny teori!

Jeg nevnte så vidt usikkerhet, og jeg har en teori til når det kommer til møte med nye mennesker. Spesielt jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg møter helt nye folk, og særlig hvis det er snakk om en sammensveisa gjeng gjennom flere år. Det er flere ganger jeg har vært i en slik situasjon hvor jeg har ønska at noen kunne gjøre noe for at jeg kunne slappe mer av. Og der har jeg en teori:

Hvis du som person ser et menneske som kommer inn, og som kanskje ikke kjenner så mange, så tror jeg at en sterk og klar stemme kan bidra til å senke skuldrene litt. For eksempel møtte jeg på den ene naboen min her om dagen, som jeg i grunn aldri har hilst på, og jeg kunne se at han syns det var ubehagelig. For helt ærlig, vi er tross alt nordmenn med hjerter av stein. Han tittet opp og møtte øynene mine, og det var ikke en eneste antydning til rykninger i smilemusklene. Likevel smilte jeg bredt fra øre til øre som jeg pleier, og sa høyt og tydelig «Hei!(!!!)». Da kunne jeg faktisk se at han slappet litt mer av, og smilte og hilste tilbake. Dette har også fungert når jeg har fått gjester til radioen som skal være under lupen i en time med drøssevis av spørsmål fra meg. Å prate høyt, le, tulle, og be dem slå seg ned virker veldig som en innertier for å få dem til å slappe av mer. Om det er på grunn av den sterke røsten jeg bruker, eller om det er fordi jeg bare er hyggelig vet jeg ikke. Jeg liker å tro at så lenge en virker selvsikker, så smitter det over på andre også. Og en svak pipestemme bidrar nok ikke til det.

Ellers har jeg et spørsmål også, som kanskje kan revolusjonere søvnmangelen til samtlige, inkludert meg. Finnes det en stiv nakkepute, type nakkestøtte, som man kan ta på seg og rett og slett sovne overalt? Mange sliter jo med nakken etter å ha sovna på bussen for eksempel, og det er vanskelig å finne en behagelig soveposisjon. Så en sånn type nakkestøtte må da bli/være en hit?

Finnes det? For jeg vet det finnes myke nakkestøtter, men hodet veier 5-7 kg ifølge andre teorier fra foreldreportalen og da kan det fort lene seg litt vel til siden likevel. I hvert fall for min del.

Nei, det kan være slitsom å leve med det hodet jeg ble tildelt innimellom, og av og til er det bare en ting å gjøre – å bli sliten av seg selv.

Nå er jeg veldig spent på hvilke teorier dere sitter inne med, og om dere vil dele dem med meg. Kommentarfeltet er åpent for alle! Alle skal få! 

Ha det.

Litta luring

I flere tilfeller har jeg opplevd at jeg kan se en person nærme seg til meg, og før vedkommende kommer til meg med spørsmålet så vet jeg allerede hva de lurer på. Déjà vu har jeg også titt og ofte, og jeg klarer snart ikke å skille mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet.

Når det er snakk om sosiale normer, er jeg kanskje ikke sånn altfor best, men når det kommer til å skjønne hva folk kommer til å gjøre når det gjelder kroppsspråk eller hint - da er jeg faktisk ganske god!

Det virker fryktelig selvmotsigende når jeg skriver det ene innlegget, så kommer det andre her rett etterpå. Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men å skjønne seg på andre menneskers adferd vet jeg litt. Derfor sliter jeg litt når de ikke viser eller sier noe som helst. Mamma har også den "evnen", som sikkert mange andre mødre også har. Ho er en av de få menneskene jeg vet om som alltid visste når jeg løy, eller om det var noe mer jeg skjulte bak setningene.

Nå som jeg selv har blitt litt sånn, så blir det verre for ho, se. Sånn det er i dag kan jeg nesten si hva som helst, og ho kan tro på meg. For eksempel var det 1. april - ja, 1. april, og jeg sa til henne at jeg ikke hadde mensen lenger. Det hadde gått en god tid siden jeg hadde det sist, selv om jeg gikk på p-piller. Da la ho ut om at jeg måtte kjøpe meg graviditetstest for å være sikker, og spurte om jeg ikke hadde tatt pillene mine hver dag. Nå skal det jo også sies at det er lettere å lyve over Facebook, og særlig når de var i USA med tidsforskjellene sine. Det var med andre ord ikke 1. april i USA enda. Men det er da helt ærlig ikke mitt problem. Så ikke ødelegg dette for meg, er du snill.

For ikke å snakke om Bub. Haha, stakkars, av og til syns jeg litt synd på ham fordi han alltid tror på ting jeg sier. Mange tenker kanskje at han burde lært innen nå, men nei. Og det koser jeg meg skikkelig med. Jeg kan finne på å si at jeg ikke har følelser i beina lenger, og med mange nok ord som virker overbevisende kan han godt tro på meg til slutt. Han tror alltid på meg til slutt.

Og jeg har bevisst ikke sagt at jeg lyver, for det ville jeg ikke gjort om noe alvorlig. Men det kunne jeg gjort.


Hva er det beste luretrikset du har gjort? Tissa de på seg?

Er dette ok?

I flere tilfeller skjønner jeg ikke hva som er sosialt akseptabelt. Da jeg var yngre kunne jeg finne på å si til noen at de var stygge på håret, at mamma ikke likte at jeg lekte med vedkommende, hvorfor jeg ikke ville ha maten, og jeg kunne finne på å samle gamle røykstumper, tenne på dem og røyke dem til jeg ble kvalm. Jeg har også tatt med meg en liten pyntebamse fra en bokhandler fordi jeg syns den var fin og ville ha den. Det har også hendt at jeg har lest folk feil og antatt at ting var greit uten at det var det, men siden ingen sa noe så bare fortsatte jeg. Etterpå er jo det litt pinlig da, når jeg først skjønner at det jeg gjorde eller sa var ekstremt upassende.

Heldigvis er jeg bedre nå, men det er fremdeles ting jeg lurer på. Som for eksempel:


Er det ok å ringe noen etter kl. 10 på kvelden?

Er det greit å titte inn på andres soverom?

Er det ålreit å varme opp maten to ganger?

Hva skal man servere hvis man får besøk?

Hvor ofte bør man ha kontakt med vennene sine?

Hvor mye sjokolade eller snacks kan du spise før andre begynner å reagere?

Må det bare være jenter i utdrikningslag (for bruden)?

For å ta noe. Gjerne kom med innspill over ting du også lurer på, for det hadde vært suverent å vite om det bare er meg, eller om det er andre som også lurer litt på den sosiale normen. Er det noen av disse spørsmålene som er fullstendig uaktuelt å utføre sosialt?

Ellers har jeg vært litt fraværende de siste dagene rett og slett fordi jeg har hatt mye å gjøre. Det var tross alt 17. mai, og jeg har vært en tur hos mamma. Besøk har vi fått også. Jeg skjønner ikke åssen profesjonelle bloggere får det til jeg, altså. Ett innlegg hver dag, det er ganske sterkt. I salute you!

Hvilke sosiale normer er du usikker på?

Herbalife - hudprodukter

Ei venninne jeg jobbet sammen med i Disney World hadde etterlyst testpersoner på Facebook om noen ville prøve ut de nye hudproduktene til Herbalife. Da rakk jeg opp hånda og var først i køen, så dette er altså ikke et sponset innlegg. Selv om jeg fikk testproduktene gratis. Var bare prøvepakker, da. Jeg fikk også med noen bruspulvertabletter; én som skulle mer energi, og én som skulle hjelpe kroppen med å holde på væsken så jeg ikke tørket ut. Det fulgte også med et evalueringsskjema jeg skulle fylle ut etter testperioden. Det har jeg ikke gjort enda... Men det er for Herba Lifes eyes only. Eller noe sånn.

Anygay, jeg fikk produktene i posten som var dosert til en ukes bruk. Jeg tok bilder av trynet etter første ansiktsbehandling:

Ikke så altfor gærent utgangspunkt, om jeg får si det selv. Jeg sliter litt med uren hud enkelte steder i ansiktet, som du kanskje kan se hvis du titter litt nærmere på bildene. Innimellom får jeg utbrudd på haka, mellom øyenbrynene og på den ene siden av haka. Da kommer det store kviser som aldri blir klare, som derfor bare ... er der. Lenge. Sjukt irriterende. Samtidig sliter jeg med tørr hud, så jeg vet aldri hvilke produkter jeg skal bruke som både fukter og tørker ut kviser. For det er jo litt motstridende?

Første gangen skulle jeg skrubbe ansiktet etter (eventuelt i) dusjen, så skulle jeg påføre en mint-leire-maske etterpå som skulle virke i ti minutter.

Rutinene var slik at du først skulle rense huden med en aloe vera-gelé som skulle rense og preppe huden. Så skulle jeg bruke en line minimizer cream, som i grunn var ganske drøy og du trengte ikke mye produkt for å dekke hele fjeset. Veldig deilig og silkemykt å påføre egentlig. Så skulle jeg smøre enten krem eller gelé rundt øynene (kom an på morgen eller kveld), så skulle jeg påføre vanlig fuktighetskrem - enten for dag eller natt. 

Med andre ord var det mye som skulle gjøres, og jeg måtte stå litt tidligere opp enn vanlig for å rekke alt sammen siden jeg pleier å drøye så lenge jeg klarer. Morgenfugl? Ikke ho her, i hvert fall. Huden min var ikke vant til så mye greier, så jeg spurte venninna mi om hva dette kunne være. Hun sa det kunne være fordi huden fikk et slags "sjokk". Jeg ble altså seende ut sånn her i en times tid:

Det svei litt, og jeg hovna faktisk litt opp. Det ble litt verre etter at dette bildet ble tatt, men det måtte visst bli verre før det ble bra igjen. Rød var jeg i hvert fall! Det virket som kremene og geleene virkelig arbeidet på problemområdet, da, og det var jo fint.

Skrubb og maske skulle påføres to ganger i uka, og jeg følte meg rett og slett smashing med maska på:

Kunne ikke le eller smile, for da bare smuldra alt opp. Haha, jeg vet i hvert fall åssen jeg ser ut som gammel med rynker i hele fjeset. (Du har sikkert prøvd det før, hvis ikke så burde du prøve.)

Dette pågikk altså i en uke, og håpet til Herba Life var at alle problemer skulle vært borte i løpet av den tiden. Og resultatet var at ja, huden ble mykere og fuktigere, men det hjalp dessverre ikke fullstendig mot urenhetene mine. Tror jeg har en veldig vanskelig hud.

Det du derimot kan se, er at det virker som hudtonene mine har jevnet seg litt mer ut, og jeg har fått mer fuktighet til ansiktet. Angående urenhetene tror jeg at jeg ville trengt litt mer enn en uke for å ha fått bort alt sammen, dessverre.

On the other hand, så kan det være mange faktorer for hvorfor jeg fremdeles har urenheter. Det kan være fordi jeg tar meg mye i ansiktet med hender fulle av håndkrem (ganske tørr der også), kanskje det er fordi jeg snakker mye i telefonen på jobb, det kan være urent sengetøy, støv i lufta osv.

Jeg har i hvert fall gjort mitt, og Herba Life har gjort sitt for å få alt plettfritt. En vakker dag så får vi alt på stell.

For sikkerhets skyld, så setter jeg etter og før-bildene (ble så ille mye surr, så det ble i den rare etterfølgen) opp mot hverandre som en slags konklusjon:

Der ser du det. Hvis det er noen som vet hvilke produkter huden min trenger etter dette innlegget, så er det bare å skrike ut.

Sjalabajs!

The early bird gets the worm

Jeg kom to timer for tidlig på jobb i dag... Jeg kunne jo sett masse på Poirot først.

Yes, i går var det full kaos på jobb da jeg kom på morgenen. Vi hadde ikke lyd, og alt man hørte både på DAB og FM var sus. Herlig start på dagen, med andre ord, deilige mandag. Sjefen ringte og forklarte meg hva jeg skulle gjøre for å rette opp. Det gjorde jeg, men det funka ikke. Så da måtte hun komme, og hadde fått med seg den første sjefen for å finne ut av problemet. Siden det ikke funka å restarte maskinene som var i bygget, så da måtte vi sjekke de fysiske senderne våre - den første i Sarpsborg. Ut på tur! Da vi kom frem følte jeg ikke at jeg hadde så mye å bidra med siden jeg ikke skjønte bæret, så jeg var heller den som tok bildene.

Dette var den første senderen vi kom frem til. Boy, var det mange kabler og ledninger! Jeg turte vel egentlig ikke å ta på noe, så jeg var ikke til så mye hjelp tror jeg. De andre fant i hvert fall ut at det ikke var noe feil med den senderen, så det betydde at vi måtte dra til neste sender som befant seg i vanntårnet i Råde. Virkelig ikke bare bare å få tak i rett mann med nøkkel fra Råde kommune.

Nok en gang tilskuer til saken, og de to eldste måtte klatre flere kilometer opp i disse trappene som ser så vilt trygge ut. Nej... Nok en gang talte pingla i meg, og jeg tenkte at den stigen kom til å ryke hvis jeg også skulle klatre opp. Tre mennesker på rustpinner tok jeg ikke sjansen på.

Til slutt klarte de å finne feilen! Alt var bare en spak fra, for sikringen hadde røket. Så ja, alt det styret bare for å skru på en sikring igjen. 10.30 var vi på lufta igjen.

I dag måtte jeg komme ekstra på jobb også fordi vi driver med noe som kalles Våraksjon for tiden. Det er en slags kollekt til radioen, hvor alle lytterne sender inn et ønsket beløp til radioen siden vi ikke får noen form for statlig, eller andre typer støtte. Våre lyttere er jammen meg de beste menneskene jeg ikke kjenner. De har en enorm kjærlighet for radioen, og jammen er dem snille og gavmilde også. Jeg tror virkelig Radio Øst og dens lytterskara er unike i Norge.

Det var egentlig ikke det jeg skulle blogge om, men det ble visst et fullverdig innlegg likevel så i dag får du til og med to innlegg. Heldige deg.

Nye baderomsopplevelser

Da det endelig ble klarert med katt og "eierskifte", altså at de forrige katteeierne godtok oss som fosterforeldre til Figgen, så ble vi fortalt at denne katten hadde merkelige vaner. At han hadde en spesiell personlighet, og at dette var et individ for seg selv. Så artig, tenkte jeg, og gleda meg til å bli bedre kjent med Figaro. Det tok ikke så altfor lang tid før vi begynte å se noen spesielle trekk ved katta, og skjønte fort at dette kommer til å bli svært hyggelig. Og litt spesielt. I og med at både Bub og jeg er merkelige fra før av, så er det mange ting jeg ikke tenker over lenger. For eksempel så kan jeg ta tak i Bub sin finger for å plukke oppi min egen nese for moro skyld. Det liker ikke han så godt, men han har begynt å blåse litt i det og det hender han bare lar meg holde på. Så ja, det er mange ting vi allerede er vant til, som kanskje ikke er normalt for folk flest. Liker vi å tro, da. Det er tross alt mye som skjer bak lukkede dører.

Derfor ble jeg både litt glad, og litt overraska over meg selv da jeg oppdaget alle de merkelige tingene Figaro gjorde. Jeg har tatt bilder i omtrent en uke, og allerede nå har jeg fått noen fine bilder:

Her har han lagt seg foran ytterdøra idet jeg kledde på meg jakke og sko for å dra på jobb. Dette er ikke første gangen han gjør det. Det virker kanskje som han ikke vil jeg skal dra, eller så vil han bli med meg. En katt på en radiostasjon hvor det kommer og går folk hele tiden tror jeg nok ikke er helt det store, så jeg må dra med et tungt hjerte hver gang han ligger slik.

Men det er ikke alt.

Han har blitt såpass komfortabel her hjemme, at han rett og slett tar den plassen han selv måtte ønske, når han selv måtte ønske.

Noen vil kanskje påstå at han har blitt litt bortskjemt, og at han er kongen i huset. Og det skal jeg ikke krangle på... Han er det. I starten prøvde jeg å "knurre" når han prøvde å hoppe opp mens vi spiste, og han gikk ned igjen. Men nå bryr han seg ikke om det lenger; han hopper opp likevel. Haha, jeg for svak. Jeg syns nemlig det er koselig absolutt alle de gangene han selv kommer til meg, og vil ligge ved siden av meg.

Vi skal videre, og denne gangen har vi en hel seksjon bare for badet:

Han elsker å drikke vann fra dusjen, og det er også noe vi ble fortalt da vi besøkte ham i hans forrige hjem. Jeg spurte om han hadde noen ting han pleide å gjøre, og det å drikke fra dusjen var en av tingene. Det han derimot ikke var vant til fra før, var å få lov til å ligge i senga. For min del, så er det å sovne til maling noe av det koseligste som finnes. Det er kanskje ikke så lurt å lære ham opp til det, men jeg har han mer enn gjerne oppi senga sammen med meg. Og Bub. Problemet er sammenhengen mellom bildet over og bildet under:

Det blir små, våte potspor på dyna. For han blir naturlig nok våt når han av og til står inni dusjen for å drikke. Selv om jeg kanskje burde gi ham forbud mot å traske rundt på dyna vår når han er våt, så syns jeg spora var så ille nydelige at jeg ikke hadde hjerte til å jage katta vekk. Har stadig ikke hjerte til noe når det gjelder han her. Og jeg tror han har begynt å skjønne hvordan han kan utnytte meg... Neida, han er som regel veldig snill. Han begynte å gnage på hånda mi her om dagen, men han turte ikke å bite hardt. Det var bare sånn kose-biting. Hvis jeg måtte nevne noe, liksom.

Som sagt, denne seksjonen omhandler badet, og han fant først ut at skapene var meget interessante.

Som jeg skrev til forrige eier også, det var litt spesielt å sitte og gjøre fra meg mens et par store, grønne øyne titter på meg. Da svarte hun med at jeg skal være glad for at det bare var skapet han hadde blitt komfortabel med; han ville nemlig opp på fanget da han var kattunge. Og det kan jeg egentlig tenke meg var verre (og mer upraktisk) enn dette.

Han har derimot fått seg et nytt favorittsted på badet:

Hylla er ikke bare interessant, den er også svært behagelig om vi skal tro dyret oppå der. Der har han ligget i et par timer i skrivende stund. Uskyldig, tenkte jeg. Helt til jeg måtte på do:

Glem det jeg sa om skapet, dette er rimelig spesielt. Du sitter der og gjør tingen din mens et dyr ligger bak deg og snuser litt i håret ditt.

Nei, Figaro er jammen meg et spesielt vesen, og jeg har blitt så innmari glad i han. Det tror jeg Bub vil påstå også, om dere spør ham. Jeg bare gleder meg til å se hva mer han finner på :)



Sjalabais!

Er du klar for hodet mitt?

I løpet av en dag, eller to, så er det veldig mange tanker som går gjennom hodet på meg. Og det er hovedsakelig grunnen for at jeg har en blogg også, sånn at jeg kan få noen av tankene ned på "papiret". Er det forresten noen som husker hva jeg trykker på for å få de norske anførselstegnene på Mac? Det er kanskje ikke så viktig akkurat på denne plattformen, men ja. Alltid nysgjerrig.

Tidligere i dag, så begynte jeg å snakke med Bub om hvilke raser som får lov til å si "nigger", eller bare "neger". Mørkhuda sier det jo til hverandre, og da er det liksom greit siden de er det selv. Det blir som at en annen hvithuda kaller meg... Ja, jeg vet ikke. Ost? La oss si ost, og lat som om det er skikkelig nedverdigende for de hvite. Hvem hadde da fått lov til å kalle oss ost utenom? For eksempel så er Bub av chilensk bakgrunn, og jeg spurte om han hadde lov til å kalle mørkhudede for negre, eller bare "what's up nigga?!". For han er for så vidt mørk i huden han også, og blir tæn bare han ser sola på TV. Eller er han ikke mørk nok? Dette er ikke et viktig tema for meg, men jeg ble nysgjerrig. Er det andre mørkhuda som ikke kan kalle andre mørkhuda for "nigga"?

Det var én ting jeg lurte på.

Så lurte jeg på hvordan andre hadde reagert hvis jeg plutselig en dag bestemte meg for å barbere av meg alt håret på hodet mitt. Det har nemlig vært fristende å bare prøve for å se hvordan jeg så ut. Hadde jeg mista jobben, for eksempel? Det var faktisk en gang jeg holdt på å gjøre det av impuls, siden eks-ste-storebroren min (den gangen) skulle gjøre det. Jeg fikk tilbudet, og jeg holdt på å si ja - bare fordi jeg var nysgjerrig. Heldigvis tenkte jeg litt mer over det, og kom på at det finnes apper hvor du kan simulere et bart hode. Selv om det ikke er helt det samme. Det må da være innmari deilig å kunne stryke hånda over hodet og bare kjenne myke, små hår som kiler deg i hånda :)

Det var to ting.

Også lurte jeg på hvordan jeg hadde reagert hvis noen andre enn kjæresten min hadde plutselig fridd til meg. Du vet, at han hadde hatt følelser så lenge at han til slutt måtte lette på lokket og bare go all in. Jeg ser for meg et scenario hvor en kar (eller dame, for den saks skyld) bare faller ned på kne med en tåre i øyekroken og spør om jeg ikke vil gifte meg med han/hun, og at han har elsket meg i mange år. Jeg tror jeg hadde blitt veldig redd, egentlig. Har du noen forslag til hva jeg kunne sagt? Hva sier man, på en så skånsom måte som mulig, for å pent takke nei til et ufrivillig frieri? Hm.

Se det, helt urealistiske problemstillinger jeg setter meg flere ganger daglig, og som jeg faktisk bruker energi på å løse. Det er ikke det minste rart at jeg har de drømmene jeg har. Jeg kan drømme om helt syke ting, og drømme om folk jeg ikke kan huske å ha møtt engang.

Vi har forresten begynt å ta opp lyder om nattan for å høre på det morran etter. Haha, i natt så spurte Bub om jeg ville ha det, eller det? Hm? sa jeg, og han gjentok det enda mer detaljert. Veldig spent på hva han drømte, altså.

Skjønner'u, eller?

Kanskje jeg heller skal bli filosof, og bare eksistere mens jeg får betalt. Det hadde vært fint. Hva kan filosofer jobbe med, forresten? Er det noen som faktisk ansetter filosofer? Hva gjør de da? Bare går rundt og lurer på ting uten å få noen ordentlige svar? De må da bli gale til slutt?

Nei, ha det!

Konfirmasjon og dobesøk

(... som heldigvis ikke skjedde samtidig)

God dag, alle fremmedfolk og kjentfolk. Sånn for å virke større enn man faktisk er. Det blir bra.

Mai er en måned det skjer ille mye i, og konfirmasjoner er en del av det. Egentlig liker jeg å gå i konfirmasjoner ganske godt, for det betyr gratis mat, familie og å få ta på seg det staseste man eier; bunaden. Må to personer til for å få den på, men resultatet er like koselig hver gang.

Så pene, atte. Litt lite likes, da. Men igjen, så har jeg påstått ganske så krast at jeg ikke bryr meg om det. (Litt, så.)

Så bestemte Bub seg for at han ville kjøpe inn noen flasker til "barskapet" vårt, der det i skrivende stund står to flasker. Det kommer seg. Han fikk nemlig ille lyst på White Russian, og vi handlet inn til det. Det er svært uvant for meg å ta med noe med alkohol på en vanlig dag, så dette var en litt spennende vri i min ellers vanlige hverdag.

Sjekk Lebowski-stilen her a. Åh, vi burde sittet der i pysj/morgenkåpe og slippers. Men det gjorde vi ikke.

Samme det, dette innlegget her har en haug med løse tråder, men igjen så har jeg ikke blogga på en stund rett og slett fordi jeg har gjort... dette.

...vært kjendis. Neida, men egentlig litt, for de som har lagt ut bilde av meg har tusenvis av følgere. Særlig Kristine fra Det søte liv, som sikkert mange av dere har vært innom en gang dere fikk lyst til å bake. Tror nesten det er toppsøk på ganske mye av det man søker på innenfor sin kategori, da. 190.000 følgere på Facebook. Whatever... Men ja, det jeg skulle frem til, var at det har vært jobb i det siste som har krevet litt av meg og som gjorde at jeg ble litt hodesliten :) 

Også kan det vel nesten ikke gå et innlegg nå uten at jeg legger ut bilder av det rare dyret her

Tenkte å komme med et innlegg med finurligheter over personligheten til katten, men det får bli senere når jeg har samlet nok stoff. Det har allerede begynt å komme noe :) Her har han for eksempel pressa seg inn i et av skapene vi har på badet, klart å manøvrere seg rundt på den bitte lille plassen han hadde slik at han kunne følge med på meg mens jeg satt på do. Må innrømme det at det var litt spesielt i starten at to store, grønne øyna stirra meg rett i øya mens jeg ... gjorde businessen min, men etter alle hendelsene som skjer daglig inne på det magiske, varme rommet så blir en vant til det. Til slutt. Så lenge han koser seg, si.

Enda verre er det hvis han ikke får komme inn, da står (står) han utenfor og skraper på døra sånn at jeg må reise meg, mens jeg sitter, og åpne døra for han. En advarsel til dere som kommer på besøk; jeg har begynt å gå inn med døra på gløtt.

Neida.

...joda.

ÅH HÆLLEMÅNE, CARINA. HA DET!

Prosjekt "Elsk meg, katt" - oppdatering

Det er 1. mai, og det betyr en slækk og deilig dag. Denne dagen er slækk for mange av oss tobeinte, men for firbeinte her i huset betyr det enda en slækk dag. De siste dagene har Figaro ligget langflat diverse plasser i leiligheten, og har lekt litt med laseren. Tanken om å fange laseren driver fortsatt pusen i den evige jakten. Lurer på når han kommer til å innse at slaget er tapt, men lykkelig er for han/hun som ikke vet. I skrivende stund viser Figs sitt nærvær i stua sammen med oss, etter mange late timer (og dager!) på sitt tilsynelatende nye favorittsted - senga vår. For all del, det er kjempehyggelig å ha en pus i senga når vi skal sove, men da hadde det for så vidt vært fint om han ble værende. Foreløpig hopper han opp til oss, sonderer terrenget, oppdager at vi ligger der, rusler over oss, og hopper ned igjen.

Men dere husker at jeg skrev jeg gjerne ville ha han oppi sofaen sammen med meg, og at det var neste mål?

Vel...

Dette er tatt dagen etter det forrige innlegget. Han hoppet rett og slett opp til meg, og det ble han en liten stund før han hoppet ned igjen. Jeg lot han være, og bare snakket med ham i første omgang.

Litt senere, derimot...

Denne gangen ble han lenge og vel, og holdt til og med rundt armen min. Hver gang jeg prøvde å ta bort hånda, trakk han den til seg igjen ved hjelp av labben. Han brukte også labben til å navigere meg rundt der han ville bli kosa. Superhyggelig!

Så da har vi nådd det målet, og neste mål nå blir at han sover sammen med oss om natta'n. Utfordringen her da blir at han blir værende, og at han ikke sover hele dagen. Slik det har vært... alle nettene egentlig, er at han blir veldig aktiv når vi andre skal sove. Selvfølgelig. Og da er han klar for å sove når vi andre har stått opp og klare for en ny dag. Han er veldig kosete på morgenen, og når vi kommer hjem fra jobb, og da vil han ligge og kose seg. Og sove.

Akkurat nå har vi besøk av broren min og kjæresten hans, heretter Ole og Linnea, og da har han holdt seg litt for seg selv. Han glimrer av og til med nærværet sitt, men hovedsakelig har han funnet seg til rette her:

Midt på senga vår.

Vi fire andre gikk oss en tur ute i finværet, var borte i omtrent halvannen time, og da vi kom hjem igjen lå han der fremdeles. Men da fikk han i hvert fall litt tid med fred og seg selv som selskap. Denne nydelige gjengen her fikk i hvert fall noe mer ut av dagen:

Katta prøvde å stikke av i dag også, da jeg holdt døra oppe for å kjenne på varmen. Han prøvde å smette ut, og han kom skremmende langt. Da fikk jeg litt panikk, og holdt med et mykt, men fast grep om halen hans for å få han inn igjen. Hjælp, tenk om han stakk av!

I stad måtte jeg forresten dra ut en avlang hårball ut av munnen hans. Det er ikke noe jeg ønsker å venne meg til, men gevinsten gjør det verdt det; at han får det bedre.

Om jeg skal oppsummere prosjektet i denne omgangen, vil jeg tørre å påstå at han har blitt veldig trygg på oss. Også de vi har besøk av. Figaro er en utrolig tålmodig og snill katt, og tåler godt at vi spiller PlayStation og ser på filmer. Det betyr at vi kan være litt bråkete, men han har i hvert fall funnet ut at han får fred på det nye favorittstedet hans - senga vår.

Tudelu!