Prosjekt "Elsk meg, katt" - oppdatering

Det er 1. mai, og det betyr en slækk og deilig dag. Denne dagen er slækk for mange av oss tobeinte, men for firbeinte her i huset betyr det enda en slækk dag. De siste dagene har Figaro ligget langflat diverse plasser i leiligheten, og har lekt litt med laseren. Tanken om å fange laseren driver fortsatt pusen i den evige jakten. Lurer på når han kommer til å innse at slaget er tapt, men lykkelig er for han/hun som ikke vet. I skrivende stund viser Figs sitt nærvær i stua sammen med oss, etter mange late timer (og dager!) på sitt tilsynelatende nye favorittsted - senga vår. For all del, det er kjempehyggelig å ha en pus i senga når vi skal sove, men da hadde det for så vidt vært fint om han ble værende. Foreløpig hopper han opp til oss, sonderer terrenget, oppdager at vi ligger der, rusler over oss, og hopper ned igjen.

Men dere husker at jeg skrev jeg gjerne ville ha han oppi sofaen sammen med meg, og at det var neste mål?

Vel...

Dette er tatt dagen etter det forrige innlegget. Han hoppet rett og slett opp til meg, og det ble han en liten stund før han hoppet ned igjen. Jeg lot han være, og bare snakket med ham i første omgang.

Litt senere, derimot...

Denne gangen ble han lenge og vel, og holdt til og med rundt armen min. Hver gang jeg prøvde å ta bort hånda, trakk han den til seg igjen ved hjelp av labben. Han brukte også labben til å navigere meg rundt der han ville bli kosa. Superhyggelig!

Så da har vi nådd det målet, og neste mål nå blir at han sover sammen med oss om natta'n. Utfordringen her da blir at han blir værende, og at han ikke sover hele dagen. Slik det har vært... alle nettene egentlig, er at han blir veldig aktiv når vi andre skal sove. Selvfølgelig. Og da er han klar for å sove når vi andre har stått opp og klare for en ny dag. Han er veldig kosete på morgenen, og når vi kommer hjem fra jobb, og da vil han ligge og kose seg. Og sove.

Akkurat nå har vi besøk av broren min og kjæresten hans, heretter Ole og Linnea, og da har han holdt seg litt for seg selv. Han glimrer av og til med nærværet sitt, men hovedsakelig har han funnet seg til rette her:

Midt på senga vår.

Vi fire andre gikk oss en tur ute i finværet, var borte i omtrent halvannen time, og da vi kom hjem igjen lå han der fremdeles. Men da fikk han i hvert fall litt tid med fred og seg selv som selskap. Denne nydelige gjengen her fikk i hvert fall noe mer ut av dagen:

Katta prøvde å stikke av i dag også, da jeg holdt døra oppe for å kjenne på varmen. Han prøvde å smette ut, og han kom skremmende langt. Da fikk jeg litt panikk, og holdt med et mykt, men fast grep om halen hans for å få han inn igjen. Hjælp, tenk om han stakk av!

I stad måtte jeg forresten dra ut en avlang hårball ut av munnen hans. Det er ikke noe jeg ønsker å venne meg til, men gevinsten gjør det verdt det; at han får det bedre.

Om jeg skal oppsummere prosjektet i denne omgangen, vil jeg tørre å påstå at han har blitt veldig trygg på oss. Også de vi har besøk av. Figaro er en utrolig tålmodig og snill katt, og tåler godt at vi spiller PlayStation og ser på filmer. Det betyr at vi kan være litt bråkete, men han har i hvert fall funnet ut at han får fred på det nye favorittstedet hans - senga vår.

Tudelu!