Valgenes kval

Enda en gang skal du få et lite innblikk i hva som rører seg i hodet mitt, og denne gangen gjelder det klær. Og det å være nødt til å finne det, kjøpe det og bruke det fornuftig.

Det er en tanke jeg har hatt flere ganger, og det kan være fordi jeg ikke er noe glad i å handle klær (med mindre jeg har ubegrenset budsjett), og syns det er vanskelig å få med meg den personen jeg aller helst vil ha med meg. Da snakker vi om Bub. En ting skal han ha; til tross for å være den personen jeg kjenner som syns shopping er det kjedeligste i verden, er han fortsatt med og holder gjerne posene for meg. En sånn type gentleman er det ikke mange av igjen. Heldige meg.

Det blir uansett ikke så mange runder, siden jeg også syns shopping kan være litt slitsomt. Med mindre det er salg, selvfølgelig. Da kan hvem som helst bli rene marerittet.

For å komme frem til poenget nå, som så altfor sjeldent skjer når det skal, siden jeg skal introdusere med masse bakgrunnsstoff først, så hadde det vært utrolig deilig å være mann.

Jeg har alltid vært en av de jentene som gikk med litt gutteaktige klær, eller kanskje ikke så jentete klær alltid. Det var faktisk en gang stefaren min fortalte meg at nå måtte jeg skjerpe meg og slutte med den guttestilen, og siden da har jeg prøvd å være litt mer bevisst over hva jeg har på meg. For mange av venninnene mine er shopping favorittsporten, og er veldig flinke til å finne noe som både er stilig, og kler dem veldig godt. Er det ikke rart at man alltid syns klær passer bedre på andre enn seg selv? Typisk.

Om vi skal tilbake til poenget igjen (jeg blir helt rar av meg selv), så er guttestilen så utrolig mye enklere. Nå skal det sies at herreavdelingen er betydelig mindre enn dameavdelingen, ja til og med barneavdelingen, men hva mer kan man ha på seg? Har du catwalken som referanse blir det så klart en smule mer varierende, men hvem kler seg vel i en sakkosekk med pølser på? Kanskje krydre det litt ekstra med eggekartonger som hatt? Jeg har fremdeles til gode å se en kar tatt rett ut av catwalken på gata.

Jeg mener...

Kan noen vær så snill ta et bilde av noen som går slik, og sende det til meg? Finnes disse i virkeligheten?

Uansett. I herreavdelingen har de (vanligvis) skjorter, gensere, jeans, stoffbukser, jakker, boksere, sokker og t-skjorter. Kanskje en tank top i ny og ne. Hva mer? Valgene er så enkle. «Hva trenger jeg? Vi tar med en t-skjorte. Skal jeg ta den med ananas på, eller den med skrift og neonlys i bakgrunnen?»

Mens vi damer må tenke på hvilket stoff vi vil ha, hvilken fasong vi vil ha, hvilken farge, hvilket snitt, hvilken lengde, hvilken tykkelse, hvor stor utringning, hvor tynne stropper? Skal vi i det hele tatt ta stropper? Vil vi ha mønster, trykk, bilder? En helt vanlig t-skjorte blir altfor kjedelig igjen. Så vi må gjennom disse valgene først.

Det er for mange valg! Selv prøver jeg å kjøpe noe jeg ikke har fra før, men så ender jeg alltid opp med noe som ligner på noe annet jeg har. Også har jeg plutselig ingenting å ha på meg fordi jeg er lei av alt som er i skapet.

Kanskje det besvarer spørsmålet mitt. Vi damer blir så fort lei av klærne våre at vi er nødt til å ha så mange valg. Men hvorfor skal det være så innmari vanskelig?

Kanskje jeg bare mangler penis.

Venninneprat

Det syns jeg ofte er veldig vanskelig. For jeg har aldri vært den personen med flest venninner, og jeg har tatt meg selv i å bekymre meg over fremtidig baby shower. Har jeg nok venninner til å i det hele tatt ha noe sånt? Også har jeg tenkt på utdrikningslag. Skal det bare være jenter der, så kan det bli ganske stusselig. På stående fot kan jeg komme på tre-fire nære venninner, hvor ei av de er kjæresten til lillebroren min. Kanskje de ikke har skjønt at de er nær meg engang, for jeg er veldig dårlig på å uttrykke kjærlighet ovenfor andre jenter. Dårlig til å holde kontakten også.

Så har jeg vært i en situasjon eller to hvor ei venninne av meg har hatt en annen venninne på besøk, og de pratet om alt mellom himmel og jord. Det var spesielt et tema der vi bare måtte prøve ut den restauranten, for det var så godt mat der. Og da ho ene nevnte at hun ikke hadde vært der, var reponsen "hæ? Har du ikke vært der?!"

...nei? For det første er det i en annen by, og for det andre er det dyrt å spise der. Og satt på spissen skal det bare ut igjen, og da er det ikke til å kjenne igjen uansett.

Mulig det er jeg som ikke er så fisefin på noe som helst, men å bare anta at alle har de samme forutsetningene og mulighetene for å oppleve akkurat det andre opplever, syns jeg personlig blir litt rart. Ikke at det er noe feil ved det, bare anbefal i vei. Men ikke bli så sjokkert over at du sitter alene med opplevelsene. Sånn tenker jeg da, og det er kanskje helt gresk for andre. Sånn sett er vi forskjellige, og godt er det :)

Når det gjelder kamerater derimot, er saken en helt annen. Gjennom livets dager har jeg skaffet betydelig flere kamerater enn venninner, rett og slett fordi jeg er skrudd sammen slik at et vennskap er enklere med det motsatte kjønn. Det har så klart hatt sine fallgruver, og det har skjedd noen ganger at jeg må forklare at jeg ikke er interessert romantisk. Slik har jeg også mistet en del vennskapsforhold, og det er veldig trist. Følelser kan man ikke styre, dessverre, men jeg skal ikke klage. I dag har jeg det helt supert med de vennene jeg har. Får jeg for mange venner også, blir det vanskelig for meg å holde styr på dem. Så skal du være venninna mi må du belage deg på lite kontakt og masse prat de få gangene vi møtes. Jeg er fremdeles veldig glad i deg.

Når alt dette er sagt, skal det også nevnes hvor veldig deilig det er å ha en helt stereotypisk jentedag. Da snakker jeg med klisjeer helt opp til øra; romantisk film, popcorn, sminke, neglelakk, vin og alt som kan bæsje regnbuer. Det å i det hele tatt omfavne sitt kvinnelige jeg uten å føle seg fullstendig påklistra.

Hva er din typiske jentedag?

Vi prøvde

Dette har jeg grua meg til lenge, så det har tatt meg litt tid før jeg la ut innlegget. Nå er jeg klar.

Innlegget startet jeg å skrive for omtrent en måned siden:

I det forrige innlegget skrev jeg i god tro om at det verste hadde gitt seg. De to kattene hjemme fungerte av og til, mens da det først gikk galt så gikk det ganske galt. Dessverre. Det skjer gjerne midt på natten, eller mens vi er opptatte med middag for eksempel, eller mens jeg sitter på do. Man kan liksom ikke la dem være alene sammen, for Figs skjønner ikke at hun vil være i fred, og hans nysgjerrighet tar litt overhånd. Jeg har prøvd å mette nysgjerrigheten hans ved å la henne leke med lekene hans, legge fra seg lukta og la han leke med den etterpå. Da blir han bare sur.

Vi sover ganske dårlig, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg holder på å stupe. Det er kjedelig når man har en jobb som meg hvor ting skjer absolutt hele tiden. Automatisk blir det stress når man bekymrer seg hele tiden mens man er vekk, og kommer hjem til at katten har vært for nervøs til å gå på do at det har gått utover senga. Jeg føler vi vasker hele tiden. For ikke å snakke om løpetiden, og totalnekt av bleiebruk. Det ligger pledd og tissetepper overalt i leiligheten for å unngå flekker i sofaen eller på senga, medregna litt svinn selvfølgelig. Løpetiden var for så vidt snart ferdig, så det var ikke så stort problem lenger. Men hun virker mer nervøs enn noen gang, og jeg tror forholdet deres tærer på begge to. På Bub og meg også.

Mulig det er vi som gjorde en dårlig jobb med introduksjonen, men gud vet at vi har prøvd.

Men det er så rart. I et øyeblikk kan hun stelle pelsen hans (mot hans vilje vel å merke), og i det neste løper hun for livet og freser. Nå har jeg lagt alt ansvar på Bub, for jeg orker ikke tanken på å gi henne fra meg. For å få tilbake Figaro som han var, er vi dessverre nødt til det.

___

Lille, nusselige Kira <3

Nå, etter så lang tid siden sist, fant vi en flott dame som allerede hadde en liten jentekatt. Hun bor også rett nedi gata vår, og vi kunne komme og besøke dem når vi ville. Vi hadde for så vidt enda en interessert person i Halden, men valget falt til slutt på hun første.

Det viste seg å gå veldig fint, og de to kattene nå er perlevenner. Den nye eieren fortalte oss at Kira nesten var mer glad i deres gamle katt enn hun var i dem. Haha, Kira er virkelig en katt for seg selv. Nå kjennes det mye bedre av tanken på at hun skulle i nytt hjem og vekk fra oss. I starten hadde jeg forferdelig dårlig samvittighet og synes synd på Kira fordi hun ble tatt fra hjem til hjem. Nå derimot ser det ut til at dette hjemmet vil bli hennes siste <3

Figaro har også blitt helt seg selv igjen, og skal gjerne klatre opp til oss når han vil vi skal stå opp om morran. Han kommer løpende for å møte oss i døra når vi kommer hjem igjen, han skal ligge ved siden av oss i sofaen, og han skal helst bare spise, sove og kose. Godt å ha han tilbake!

Tusen takk, og ta godt vare på den lille røveren. Men det tror jeg dere gjør også :) Takk og pris for alle de gærne kattedamene!