Våre forfedre var litt drittsekker

Noen ganger kan jeg ta meg selv i å kjefte på våre forfedre i hodet mitt. Ikke nødvendigvis forfedre som i besteforeldre eller oldeforeldre. Heller de som levde for mange tusen år siden, helt siden 4000 år f.Kr. I hvert fall er det så lenge siden de trodde man begynte å plukke og barbere vekk hår fra kroppen. Åssen de har kommet frem til det er forbi min fatteevne. Men så er ikke jeg arkeolog eller historiker, eller hvem det er som finner ut av sånt, heller.

Å barbere leggene, armhulene og diamanten er så utrolig kjedelig! Noen jenter barberer til og med ansiktet og armene for å være så hårfri som overhodet mulig. For min del har jeg nok med de andre flatene jeg må stryke kniver over fra før av. Litt sykt når man tenker over det. Vi skraper kniver langs huden vår – til og med ballene – hele tiden, noen hver dag og det er null stress. Eller det er litt stress. Men så fort det kommer en kniv mot strupen klikker alle i vinkler og løper rundt som hodeløse kyllinger. 

(No pun intended. Hodeløs. Kniv mot strupen. Skjønner? Ok hade.)

BildeKilde

Neida, det er jo ikke helt den samme kniven. Likevel blir det sjukere jo mer jeg tenker på det, så tror vi bare går videre.

Jeg blir også sur på de som begynte med barberingen fordi det plutselig er ekkelt, uhygienisk og du lukter visst vondt hvis en ikke barberer deg. Særlig gjelder det for damer som i det siste har begynt å spare hår under armen. Ja, det er uvant. Ja, det er hva man etter generasjoner med barbering oppfatter som maskulint. Men det er jo ikke det? Vi damer ble født med akkurat like mange hårsekker som menn, forskjellen er at noen har sterkere hår som vokser ut derfra enn andre. Også lurer jeg på hvordan hårstråene kan vite hvor det skal være tykt og ikke å kroppen vår, men det er et annet spørsmål.

Når tiden står litt stille, pleier jeg å gå inn på YouTube og søke opp alt mellom himmel og jord. Jeg er også en av de som er offer for clickbait i hytt og gevær, så jeg ender opp med å se så utrolig mye rart på tuber’n. Blant annet kom jeg borti denne videoen

Apropos clickbait; som dere kan se hadde jeg søkt opp noe helt annet (trykk på bildet for å få større):

Det hadde vært så utrolig deilig å slippe. Bare la hår og røkla gro så det sang etter. Slippe å tenke at «nå er jeg jaggu myk over huden» eller «bajs, nå syns kanskje Bub at jeg er Chewbacca igjen». Ikke at han noen gang har bemerket noe som helst angående hårveksten min noen steder, men sånn tenker jeg fordi de veldig forfengelige forfedrene våre syns det var en god idé.

Når det er sagt kommer jeg aldri til å slutte å barbere meg, men etter flere år med trygghet og kjærlighet fra Bubsen min har jeg blitt mer sikker på meg selv og ikke så opptatt av utseende lenger. Selvfølgelig elsker jeg å sminke meg og dolle meg opp, men jeg gjør det fordi det er gøy. Ikke fordi jeg håper noen skal like meg bedre. Ække det deilig å slippe?

Humor vinner alltid

Humor, dere. Humor har så utrolig mye å si. Det gjelder arbeidsplassen, venneflokken, i familien, i kollektive sammenheng og en god dose i hverdagen generelt. Jeg vet ikke med deg, men for meg blir dagen helt knall med en gang noen ler av en tørr vits fordi den er så dårlig, forteller om noe helt sykt, eller snubler og kniser med publikummet rundt.

I går stod jeg ved Oslo S og ventet på Bub og en kompis. Mens jeg stod der kom det menneske etter menneske ut fra bussene på bussplassen ved tigeren som gikk forbi meg. Jeg elsker å titte på mennesker. Helst skulle jeg stirra på dem mye lenger enn de fleste er komfortable med, men det får jeg ikke lov til. Det er visst ubehagelig og frekt gjort. Men det er altså så mye forskjellige greier man får med seg. Et rart ansiktsuttrykk, spreke sko, merkelige samtaler, diverse meninger, og å høre hva de ler av. Noe er morsomt, annet ikke. Vi ler av så utrolig mye forskjellig.

Det var altså en jente som gikk mot meg, og klarte å miste jakka på en ganske spesiell måte. Hun hadde tatt hetta på toppen av hodet, sånn halvveis ned i panna, og dingla rundt med resten som en kappe. Et sterkt vindpust tok tak i hetta og blåste den over ende mens jakkebæreren prøvde å henge med ved hjelp av å strekke nakken bakover. Det resulterte i et merkelig tryne som gjorde at jeg begynte å smile til henne. Hun så meg, og virket først litt flau, men så begynte hun å smile hun også. Vi lo, som er universelt for «ikke føl deg dum» i gitt situasjon. Sånn jeg ser det, i hvert fall.

Skjønner du poenget? Sånn jeg ser det er det tre ting som bringer folk sammen: Mat, musikk og humor. Kanskje sport også, for de som er interesserte i det. Spesielt nok er ikke musikk så viktig for meg, mens mat og humor – spesielt humor – står sterkest hos meg av det som gjør meg lykkelig. Utenom det åpenbare som Bub, Alvis, Clutch og hele den gærne familien vår, selvfølgelig.

Humor er også ekstremt viktig når det skjer ekstreme ting i en ekstrem verden. Alltid å ha noe å gå tilbake til når ting virker tungt og uoverkommelig. Det er faktisk omtalt i medier som helsefrembringende virkemiddel og gir mindre fravær særlig ijobbsammenheng. Jeg er sikker på at det også gjelder alle andre steder. Når det stormer som verst der ute, er det viktigere – og vanskeligere – enn noen gang å kunne finne frem en type glede som dreper alt hatet.

Det gjør dessuten at du lever lenger og er sjeldnere borte fra jobb. Uttrykket «en god latter forlenger livet» viser seg å stemme.

Ofte er det tabu å tulle med noe tragisk som akkurat har hendt, og det syns jeg for så vidt er greit. Men når det har gått lang nok tid og er såpass på avstand kan man tulle med absolutt alt for min del. Jeg vet ikke med resten, men for meg blir enklere å takle. Jeg er en ekstremt følsom person, og for eksempel angrepene som var i Tyskland for litt siden går så hardt inn på meg at jeg blir helt sliten. Da er det godt å vite hvor jeg kan gå.

Humor vinner. Alltid.

Sov godt, lille venn

Hallo! Jeg lever, altså. Nå er det vel en måned siden jeg blogget sist, og det har egentlig vært ordentlig deilig med en pause. På en måned har det skjedd utrolig mye, men det er en spesiell hendelse jeg har følt måtte være det første jeg skrev om før jeg kunne ta noe annet. Jeg har gruet meg. Skikkelig.

Tre dager før vi skulle dra på ferie, og Figaro skulle til «bestemor» og «bestefar» i Gjøvik, tenkte vi at han kunne få en ordentlig sommerklipp hos kyndige veterinærer. Jeg tok han med bort, forklarte at vi ønsket en løveklipp slik at sommervarmen ikke ble så uutholdelig for ham. Vi hadde lagt merke til at pusten gikk enda raskere og mer anstrengt enn vanlig, og tenkte pelsen gjorde ham ekstra varm. De fortalte meg at vanligvis ved slike prosedyrer legger de katten i lett narkose slik at de kan holde på i fred og ro for å gjøre en ordentlig jobb. Tidligere hadde vi fått beskjed om at Figaro hadde pustevansker og svulst nær hjertet, og jeg fortalte dette til dyrlegen for å være på den sikre siden angående narkosen. De ønsket også sykehistorikken fra det forrige stedet, igjen for å være på den sikre siden. Så lot jeg han bli der for å klippes mens jeg dro hjem så lenge og fikset sykehistorien.

Så ringte dyrlegen. Og nå begynner det å bli vanskelig å fortelle. Jeg fikk inntrykk av at hun først trodde vi ikke hadde gjort noe med pusteproblemet hans fordi vi ønsket å ha ham lenger, for hun sa til meg med en litt streng stemme at det var på tide å vurdere hva som var det beste for Figaro. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med dette, og spurte «hva mener du med hva som er det beste?» Hun svarte «dere bør vurdere om dere skal avlive ham fordi han er veldig syk og lever ikke et verdig liv» (sitert etter hukommelse).

«Han er veldig syk». Vi visste han hadde svulst, men da vi fikk vite om svulsten den gangen var ikke inntrykket at han var så syk at vi burde avlive ham. Etter veterinæren fikk høre hvordan jeg reagerte, tror jeg hun skjønte at hun hadde vært for streng med meg og pratet mye mykere med en gang. For der satt jeg og kjempet for å holde gråten tilbake og bare ville legge på så jeg fikk gråte i fred.

Jeg ringte Fab og han fikk komme hjem fra jobb for å bli med til dyrlegen. Vi hadde på en måte forberedt oss på at denne dagen ville komme, men aldri i verden at dagen kom så fort. Vi ble spurt om vi var forberedt på å gjøre det der og da, noe vi var. Ingen av oss ville utsette det noe særlig lenger, både for vår egen del og særlig for Figaro sin del. Vi stod inne med ham helt til siste hjerteslag, som føltes som en evighet samtidig som det gikk altfor fort. Vi måtte ta livet av noe vi elsket.

Det var helt forferdelig. Kanskje det verste jeg har vært med på. Vi fikk litt over ett år sammen, og er takknemlig for alle gode minner og deilig kos vi fikk på den snaue tiden. Takk for en helt unik katt, jeg tror vi aldri kommer til å finne maken.

Hvil i fred, kjære Figaro <3