fredag 5. februar 2016

Party rock!


Nå vil jeg gå så langt som å påstå at «alle» har guilty pleasure når det kommer til musikk. Sikkert mange andre ting også, men akkurat nå tenkte jeg først og fremst på tonene som strømmer inn i ørene dine. Som jeg skrev for en liten stund siden, oppdaget jeg ved meg selv at jeg plutselig elsker trollmusikk. Musikkmessig sliter jeg veldig med å plassere meg selv på kartet. Litt fordi jeg ikke orker den samme kategorien i mer enn et par sanger av gangen, og litt fordi jeg er ekstremt kresen. Matmessig – nei, musikkmessig – oh yes.


Det var faktisk en overraskende stor del av livet mitt jeg ikke hørte på musikk i det hele tatt, og jeg ble stressa hver gang noen satt det på. Årsaken til det var at jeg ble fôret med musikk jeg ikke likte over flere år, og til slutt fikk jeg bare avsmak for hele greia og syns musikere var irriterende individer. Nok om det. Litt etter litt begynte jeg å høre på musikk igjen. Fra min ungdomstid hvor jeg omtrent bare hørte på alt som var hardt og mørkt, begynte jeg å komme litt tilbake til det. Da oppdaget jeg at denne musikken her er jeg ekstremt lei av, og jeg sluttet litt igjen til jeg satt på radio for å gi popmusikken en sjanse. For en person å gå fra metall og rock til pop var etter min mening uhørt, så jeg turte ikke høre på musikk offentlig i tilfelle noen av vennene mine ikke ville leke med meg mer. Sånn er eller var det selvfølgelig ikke, bare i hodet mitt. Som så mye annet.


I dag hører jeg på så utrolig mye forskjellig at man skal være ganske så fleksibel for å klare å høre gjennom musikklista mi på Spotify. Fra før jeg hørte på denna harde rockemusikken, samlet jeg sammen masse sanger jeg syns var fine på mp3-spiller’n min. Det var litt av et virvar. Men så tar jeg meg selv i å gjøre akkurat det samme nå som fra den gangen «stil» ikke fantes i vokabularet mitt. For å si det sånn, så er ikke jeg den folk spør om å legge inn musikk før en fest. La oss ta en titt på spillelista mi:
-       Cher Lloyd
-       Justin Bieber
-       Kvarts
-       Mika
-       Martin Solveig
-       Coldplay
-       Pokal
-       Woodkid
-       Alcazar
-       Dinkeyboy
-       Vanessa Paradise
-       Truls
-       OMI

… og masse annet rart. Av en eller annen grunn har jeg en forkjærlighet for norske artister, enten om de synger på språket eller engelsk. Eller fransk, for den saks skyld. Norske artister har virkelig tatt seg opp etter at Urørt ble til og ga norske musikere en sjanse, syns jeg, og siden har det bare utviklet seg til bedre og bedre. Kaizers er for eksempel noe av det beste jeg vet, sammen med Odd Nordstoga og Donkeyboy.
 
 

Kjære vene, for et sirkus (ikke Eliassen, da, kan ikke fordra dem).

 

Hva hører du på? Har du en spesiell stil?

torsdag 4. februar 2016

Rekvisitakjærleik


Det finnes nesten ikke noe mer tilfredsstillende enn å kunne boltre seg i blyanter, viskelær, trykkpenner, kulepenner, tusjpenner, mapper, forskerbrett, ringpermer, post-it lapper, bokmerker eller andre typer kontorrekvisita. Siden jeg var liten har jeg hatt en sær fetisj for gode skriveredskaper og ting som får meg til å virke VIP. Jeg pleide å rusle rundt med gule sider, fra den gangen det kom tjukke bøker i posten, og lete opp personer jeg hadde som pasienter, eller andre ting jeg kunne late som med penn og papir i den skjønneste orden. Det fantes ikke noe bedre enn fargepenner og tusjer, og en helt ny tegneblokk med blanke ark jeg kunne gjøre hva jeg ville med. Her skrev jeg alt fra liksom-taler til et boyband jeg elsket (A1, Backstreet boys, N’Sync, Boyzone, Westlife osv), figurer i de fleste farger eller fasonger, historier, fortellinger, jeg tegnet den døde musa jeg hadde tatt med meg inn på rommet for «å ta vare på liket» (egen historie for spesielt interesserte), tegnet folk og spilte bondesjakk med meg selv.
 
 

Sett noe så nydelig?

Her på jobb kan jeg nemlig bare gå ned og plukke med meg alt jeg trenger (les: vil ha), og det aller beste med det hele er at det er gratis. Tidligere på dagen i dag gikk jeg ned, siden jeg trengte et board for å holde styr på et prosjekt jeg driver med nå, og øynene mine ble store og glitret om kapp med de fargede kulepennene. Blått, rødt, grønt, svart… Her kunne jeg ha kost meg lenge. Jeg måtte virkelig ta meg i nakkeskinnet for å ikke ta helt av og plukke med meg alt de hadde på hver hylle, så jeg endte opp med en svart tusjpenn, trykkblyant, viskelær, board og en fiffig tynn mappe til å ha ark i. Mappene hadde plastikk rundt seg, og den følelsen av å ta av plastikken på et slikt produkt og lukte på papiret har noe helt magisk ved seg. Ikke spør meg hvorfor, men jeg elsker det. Kontorrekvisita har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg var den eleven på barneskolen som antakelig gjorde at man måtte legge inn betalinger på kladdebøker etter hvert. Etter hva jeg har hørt rykter om, koster det nå 10 kroner for en grov kladdebok?

Det gikk nettopp opp for meg at jeg har inside information, og får med meg sladder på bruken av kladdebøker på barneskolen. Wow.

Så spørsmålet mitt er: På en skala fra 1 til sær, hvor sært er dette?

tirsdag 2. februar 2016

Voksen og full av ansvar

Du vet, når man som helt ny ansatt får et stort ansvar i en helt ny stilling. Det er et ganske viktig ansvar også, og sånn det ser ut nå er jeg avhengig av at alle – ALLE – de personene jeg har kontaktet stiller opp. Til nå har over halvparten avvist, siden det er kort varsel. Hjelpes. Jeg har fått i oppgave å finne modeller til en filminnspilling til fredagen, koordinere dem med tidspunkt, klær og sminke og da avhenger det selvfølgelig at vi har modeller. Som ny ansatt også, vil jeg jo gjerne vise at jeg kan dette her og de trygt kan gi meg ansvar og oppgaver. 3 av 10 kan. 7 av 10 har sagt de ikke kan. Og nå er det helt stille på mailfronten. Hahaha, jeg tror jeg dævver.

Så da sitter jeg her da, stressrykker på foten, har fingre i munn og klarer ikke å sitte stille. Det er ikke noen av dere som skulle stått modell i Oslo til fredagen da, og late som dere er ansatte her? HEH.
Neste: Vogue.
 
 

Ellers har jeg glemt at jeg hadde med matpakke i dag, så jeg betalte for lunsj igjen. Utrolig hvor fort det går å bruke penger.

Hvordan har din dag vært?

mandag 1. februar 2016

Hell i uhell i uhell


Det har skjedd en del i det siste.
Forrige uke ble jeg tatt av vinden, som så veldig mange andre nordmenn blir på denne tiden. Værskifte kan være helt fantastisk, eller det kan være din verste fiende. I mitt tilfelle ble det min verste fiende på flere år, og jeg dro på meg influensa. Eller noe. Jeg har aldri hatt verken influensa eller lungebetennelse før, så jeg kunne ikke kjenne det igjen i hvert fall. Så da lå jeg der hjemme da, med halstabletter, eple, te, varm melk med honning og what not. Uhell.

Bub kom hjem på kvelden etter jobb som vanlig. Han la merke til at katten pusta litt rart, som om han virkelig slet med å få luft ned i lungene. Egentlig har han slitt med dette en god stund, men verken forrige eiere etter veterinærbesøk eller vi mente det var noe galt. Bortsett fra den kvelden. Bub ble bekymra, jeg ikke så mye siden Bub blir bekymra over alt med en gang. Vi kontaktet likevel en smådyrsklinikk. Selv om jeg var i elendig form, fikk jeg karra meg til klinikken og de tok han med inn. Det ble tatt røntgen, og jeg fikk beskjed om at han hadde væske i lungene de skulle suge ut med en tjukk nål. Væsken kunne komme av alt fra svulst til små bagateller, sa dyrlegen. Evig optimist som jeg er (eventuelt naiv), tenkte jeg at sannsynligheten for svulst sikkert var liten, og at alt bare var en fillesak.

Etter halvannen time kom hun tilbake etter å ha tømt 400 ml fra de små, stakkars kattelungene hans, og kunne ikke gitt meg en verre nyhet; Figaro har svulst. Siden de ikke hadde åpnet han, eller tatt vevsprøver av svulsten kunne de ikke fastslå om det dreide seg om kreft, hvor den kom fra eller hvor lenge han har igjen. Dersom det er kreft, ligger den i lymfene. Som kjent sprer den typen kreft seg over hele kroppen i en voldsom fart og ingen operasjon vil hjelpe. Uhell.
 
Lille pusen ble hardt barbert på sidene av magen/brystet som du kanskje kan se:
 
Valgene våre er da som følger: Vi kan operere han, finne ut hvilken type vi har for oss, hvor lenge han har igjen, kjøpe mer tid og gi han et godt liv til da. Det koster. Det koster veldig mye penger. Og det er smertefulle inngrep.

Eller vi kan avvente og se hvordan det går, for han viser ikke tegn til å ha det vondt. Ikke vil de kunne ta hele svulsten heller under operasjon. Og vi tenker at så lenge han ikke har det vondt, så er ikke operasjoner, stress, prøver og smerter noe poeng. Tenk om de finner ut at det er kreft. Da har alt sammen vært forgjeves for oss alle. Da hjelper ingenting.

Egentlig har vi bestemt oss. Jeg er glad Figgi ikke forstår hva som skjer, han er stadig den kosete, snille og tålmodige katten vi er så glad i. Lille venn...

Det er fryktelig tungt å ta en slik avgjørelse. Det bunner ned i «skal vi operere og kjøpe tid?» eller «skal vi la han dø naturlig?». Kanskje det er vanskelig å se for seg hvordan det er om man ikke eier kjæledyr, men dette er et familiemedlem på fire bein man har blitt utrolig glad i og omvendt. Heldigvis har vi ikke møtt annet enn støtte fra familie og venner, og betryggende ord som hjalp oss å ta denne tøffe avgjørelsen. Takk.

Hellet vi hadde i alle disse miserable tingene, var at jeg ble syk akkurat da. Kanskje det var meninga at jeg skulle være hjemme slik at jeg kunne ta meg av han. Vi skal gi ham et godt og verdig liv helt til det siste, det lover vi <3
 
 

Om du har vært i en lignende situasjon, vil jeg gjerne vite hva du gjorde. Gjør vi riktig valg?

mandag 25. januar 2016

God morgen

Haha, jeg skjønte ikke før nå at jeg posta innlegga fra bloggen på Twitter også. Her snakker du om ei jente som bruker Twitter bare når ho er "nødt". Tror det har noe med Bloglovin å gjøre. Hyggelig det, altså.

Det er mandag. Det er tidlig. Det er grytidlig, faktisk. Det er grusomt.

Du vet den delinga som popper opp hver gang du scroller i feeden på Facebook? Du vet, "Bill is smart. Be like Bill". Av alle jeg har sett foreløpig, har alle fått noe positivt. Tenkte jeg også skulle prøve:


...


Gi meg penger. God morgen!

Stefaren min har bursdag i dag også, gratulerer :D Ha (enda) en knæll dag!

fredag 22. januar 2016

Pendlerlivet

Er det ett ord som har gått igjen så langt hele dette nye året, som jeg har hørt flest ganger, så er det beklager.

På den korte tiden jeg har vært pendler mellom Moss og Oslo, kan du kanskje si at ting har vært som det skal 30 prosent av tiden. De resterende 70 prosentene har det enten vært forsinkelser, innstillinger, for kaldt vær, tar igjen det forrige toget og må snile oss frem, eller så har det vært noe galt med sporet. Jeg har pendla i nesten tre uker. Det er jo ingen ting.

Om du følger meg på Facebook/Instagram har du helt sikkert fått med deg frustrasjonen og sinnet mitt mot NSB, og jeg har fått beskjed om at dette må jeg bare venne meg til. Hvorfor skal jeg venne meg til noe slikt? Om du kjøper en øl på Vinmonopolet som er full av mugg eller har lagret altfor lenge, vil du mest sannsynlig få igjen pengene, eller du kan velge deg et nytt produkt. Altså, selv om du har monopol på noe betyr det ikke at det bør drives med «jaja»-mentalitet. «Jaja, vi får penger uansett». «Jaja, de bruker oss likevel.»
 
NSB, det er mange som dessverre er avhengig av dere hver eneste dag, og de betaler billetter. Noen betaler ganske mye også. Jeg kan ikke for the life of me forstå hva som er vanskelig ved å lage et vognsett som tåler kulda vi alltid har hver vinter i Norge? Eller lage et togspor av stål som ikke trekker seg sammen eller utvider seg i varme og kulde? Hva gjør dere med alle pengene dere får inn? Jeg må få spørre.
 
Tenk på togene vi har i Norge, særlig på Østfoldbanen. Eller Gjøvik-banen. Herlighet, Gjøvikbanen er jo et kapittel for seg selv. Uansett. Tenk godt, og husk hvordan de ser ut. Så ser du på dette toget:
 
Kilde
 
Hæ? Japan har ordna seg godt, de?

Ta en tur hit og lag litt styr og leven. Enkelte trenger tydeligvis konkurranse for å klare å levere.

Eller er det noen som kan forklare meg alle disse årene med feilmeldinger, forsinkelser og innstillinger? Vet noen hva som er grunnen, eller hva som er vanskelig med å få et tog til å gå på skinner?

onsdag 20. januar 2016

Dag to

Når jeg rusler rundt i gangene i Gjensidigebygget, hender det at menn i dress sitter spredt rundt og viser andre noe på skjermen sin. Da hender det også at jeg titter litt samtidig, ikke for å spionere, men for å bare være litt nysgjerrig. Ofte ser jeg PowerPointpresentasjoner, og for litt siden nå skulle jeg hente meg noe mer kaffe. Det var et par menn nedi der som peka og diskuterte med iver på et bilde i PowerPointpresentasjonen. For å si det sånn, så er det jammen godt vi er forskjellige. Hadde jeg vært nødt til å engasjere meg i tørre tall og statistikk hadde jeg antakelig hengt meg selv for lenge siden. Nei, takke seg til folk som interesserer seg for alt mulig annet enn jeg gjør selv. En kan ikke vite alt heller.

Illustrasjonen nedenfor oppsummerer vel alt i hele denne verden hva jeg ikke har peiling på. Og kanskje som jeg i grunnen ikke er spesielt interessert i heller. Tror jeg må ha et konsentrasjonsproblem.

Kilde


Da kan vi sette i gang med det jeg opprinnelig tenkte; hvordan det går med snusen.


VEL.


Jeg har fremdeles ikke fått i meg noe nikotin, og jeg har fått masse tips fra andre som har slutta før. Kudos til dere. Nå har jeg vært nikotinfri i to hele dager (det kommer seg), og da jeg rusla nedover mot toget i ørten kuldegrader og bekmørke til morgenen i dag, tenkte jeg på snus. Jeg tenkte at hvis jeg tvang meg selv til å tenke på snus, så kunne jeg merke om jeg ville ha det eller ikke. Og akkurat da, dere, akkurat da hadde jeg faktisk ikke lyst på. Jeg savner vanen, og det å kunne kose seg litt ekstra etter middag eller sammen med en kopp kaffe, men mens jeg rusla nedover der og tvang meg selv til å tenke på snus, hadde jeg altså ikke lyst på. Hvis det er fremtiden, så er det jo virkelig ikke noe stress å slutte!


I mellomtiden koser jeg meg med Kickup (nikotin- og tobakkfri snus) og sår underleppe. Denna te-snusen her må inneholde kjøttetende bakterier eller noe, for jaggu svir’e. Blir faktisk nesten litt for mye av det gode.


Nå ler jeg av meg selv igjen. Denne karen her har en egen review på YouTube, og den får du sett her. Jeg vet ikke hvem denne personen er.


Fra sist gang jeg slutta, fant jeg en snus av typen Onico som hadde en pæresmak, og det smakte seriøst RedBull. HVOR digg. Er det noen som vet om den finnes enda?