tirsdag 9. august 2016

Handlemanisk antidepressiv

Når lønna kommer pleier jeg vanligvis å være flink og spare mesteparten av det. I dag derimot gikk det litt verre. Siden vi kom hjem fra Thailand, var det en del dager som gikk bort. Jeg får lønn etter antall timer jeg har jobbet, så det ble en del dager uten betaling. Det vil si jeg ikke har hatt mest å rutte med akkurat de siste par ukene og det har bare klødd i fingrene etter å handle noe nytt og fint. Høres ikke det kjent ut, dere?



Jeg elsker jo sminke. Elsker å se andre ta på seg sminke, elsker å ta sminke på meg selv, elsker å se hvilke nye produkter som kommer, elsker å teste nye ting og har gjerne flere av samme produkt fordi jeg liker det så godt. Det blir altså så mye sminke til tider at jeg helt glemmer å oppdatere garderoben. Klær blir så nedprioritert at det kan gå flere måneder – opptil ett år før jeg kjøper meg nye plagg. Som gammel student og deltidsarbeider har jeg vært vant til å bruke så lite penger som mulig, og når det strengt talt ikke er nødvendig å ha siste skrik innen kolleksjonen på markedet, så ble det med det.

Med normal lønning i en god tid har jeg blitt mer vant til å unne meg ting jeg ønsker meg, men i dag tok det helt av. Det var selvfølgelig salg, som alltid, men jeg sitter likevel igjen med litt dårlig samvittighet. Nå skal det ikke så mye til før jeg får dårlig samvittighet, men for å være en som ikke er vant til å bare kjøpe seg det man vil føltes det litt unaturlig.

Så i dag har jeg oppdatert både det ene og det andre. Hvor interessant alt er, vet jeg ikke, så jeg bare spoler frem til det kjøpet jeg gleder meg mest til å få i posten: Stila mind palette. En øyeskyggepalett med kun matte, rust- og plommevarme farger som er helt perfekt til høsten. Jeg har brukt litt tid på å se anmeldelser fra sminkeguruer på YouTube som ikke har annet å si enn positive ting om paletten. GURI MALLA som jeg gleder meg til å få den! Se her æ:





I tillegg har det vært så mye fuzz rundt dette med flytende leppestifter, særlig kjente fra Dose of colors, Jeffree Star og Kat VonD. Siden RumpeNorge ikke har Sephora eller noen andre kjeder med kule, gode sminkemerker som ikke svir både i og på pungen eller gir deg de samme produktene igjen og igjen, må man ta seg til takke med det samme gamle skvipet til en urimelig pris. Da vi endelig fikk inn NYX til H&M gleda jeg meg som en unge til det endelig kom noe interessant. Men så var det skvip det også. Så da blir det netthandel. Uansett. Poenget er at jeg kjøpte en slik en flytende leppestift fra Gerard Cosmetics som også har fått god kritikk fra YouTuberne. Enda en ting å glede seg til! Husker ikke hvilken farge jeg valgte, men da kan jeg være enda mer spent til det kommer i posten.



Det aller beste er å glemme alt man har bestilt, så man kan glede seg to ganger.


Kanskje jeg skal starte opp min egen kjede og bare selge kule sminkemerker. Noen med kontroll over økonomi som vil være med? Sånn særr?

fredag 29. juli 2016

Våre forfedre var litt drittsekker

Noen ganger kan jeg ta meg selv i å kjefte på våre forfedre i hodet mitt. Ikke nødvendigvis forfedre som i besteforeldre eller oldeforeldre. Heller de som levde for mange tusen år siden, helt siden 4000 år f.Kr. I hvert fall er det så lenge siden de trodde man begynte å plukke og barbere vekk hår fra kroppen. Åssen de har kommet frem til det er forbi min fatteevne. Men så er ikke jeg arkeolog eller historiker, eller hvem det er som finner ut av sånt, heller.

Å barbere leggene, armhulene og diamanten er så utrolig kjedelig! Noen jenter barberer til og med ansiktet og armene for å være så hårfri som overhodet mulig. For min del har jeg nok med de andre flatene jeg må stryke kniver over fra før av. Litt sykt når man tenker over det. Vi skraper kniver langs huden vår – til og med ballene – hele tiden, noen hver dag og det er null stress. Eller det er litt stress. Men så fort det kommer en kniv mot strupen klikker alle i vinkler og løper rundt som hodeløse kyllinger. 
(No pun intended. Hodeløs. Kniv mot strupen. Skjønner? Ok hade.)




Neida, det er jo ikke helt den samme kniven. Likevel blir det sjukere jo mer jeg tenker på det, så tror vi bare går videre.

Jeg blir også sur på de som begynte med barberingen fordi det plutselig er ekkelt, uhygienisk og du lukter visst vondt hvis en ikke barberer deg. Særlig gjelder det for damer som i det siste har begynt å spare hår under armen. Ja, det er uvant. Ja, det er hva man etter generasjoner med barbering oppfatter som maskulint. Men det er jo ikke det? Vi damer ble født med akkurat like mange hårsekker som menn, forskjellen er at noen har sterkere hår som vokser ut derfra enn andre. Også lurer jeg på hvordan hårstråene kan vite hvor det skal være tykt og ikke å kroppen vår, men det er et annet spørsmål.

Når tiden står litt stille, pleier jeg å gå inn på YouTube og søke opp alt mellom himmel og jord. Jeg er også en av de som er offer for clickbait i hytt og gevær, så jeg ender opp med å se så utrolig mye rart på tuber’n. Blant annet kom jeg borti denne videoen



Apropos clickbait; som dere kan se hadde jeg søkt opp noe helt annet (trykk på bildet for å få større):



Det hadde vært så utrolig deilig å slippe. Bare la hår og røkla gro så det sang etter. Slippe å tenke at «nå er jeg jaggu myk over huden» eller «bajs, nå syns kanskje Bub at jeg er Chewbacca igjen». Ikke at han noen gang har bemerket noe som helst angående hårveksten min noen steder, men sånn tenker jeg fordi de veldig forfengelige forfedrene våre syns det var en god idé.


Når det er sagt kommer jeg aldri til å slutte å barbere meg, men etter flere år med trygghet og kjærlighet fra Bubsen min har jeg blitt mer sikker på meg selv og ikke så opptatt av utseende lenger. Selvfølgelig elsker jeg å sminke meg og dolle meg opp, men jeg gjør det fordi det er gøy. Ikke fordi jeg håper noen skal like meg bedre. Ække det deilig å slippe?

onsdag 27. juli 2016

Humor vinner alltid

Humor, dere. Humor har så utrolig mye å si. Det gjelder arbeidsplassen, venneflokken, i familien, i kollektive sammenheng og en god dose i hverdagen generelt. Jeg vet ikke med deg, men for meg blir dagen helt knall med en gang noen ler av en tørr vits fordi den er så dårlig, forteller om noe helt sykt, eller snubler og kniser med publikummet rundt.

I går stod jeg ved Oslo S og ventet på Bub og en kompis. Mens jeg stod der kom det menneske etter menneske ut fra bussene på bussplassen ved tigeren som gikk forbi meg. Jeg elsker å titte på mennesker. Helst skulle jeg stirra på dem mye lenger enn de fleste er komfortable med, men det får jeg ikke lov til. Det er visst ubehagelig og frekt gjort. Men det er altså så mye forskjellige greier man får med seg. Et rart ansiktsuttrykk, spreke sko, merkelige samtaler, diverse meninger, og å høre hva de ler av. Noe er morsomt, annet ikke. Vi ler av så utrolig mye forskjellig.



Det var altså en jente som gikk mot meg, og klarte å miste jakka på en ganske spesiell måte. Hun hadde tatt hetta på toppen av hodet, sånn halvveis ned i panna, og dingla rundt med resten som en kappe. Et sterkt vindpust tok tak i hetta og blåste den over ende mens jakkebæreren prøvde å henge med ved hjelp av å strekke nakken bakover. Det resulterte i et merkelig tryne som gjorde at jeg begynte å smile til henne. Hun så meg, og virket først litt flau, men så begynte hun å smile hun også. Vi lo, som er universelt for «ikke føl deg dum» i gitt situasjon. Sånn jeg ser det, i hvert fall.

Skjønner du poenget? Sånn jeg ser det er det tre ting som bringer folk sammen: Mat, musikk og humor. Kanskje sport også, for de som er interesserte i det. Spesielt nok er ikke musikk så viktig for meg, mens mat og humor – spesielt humor – står sterkest hos meg av det som gjør meg lykkelig. Utenom det åpenbare som Bub, Alvis, Clutch og hele den gærne familien vår, selvfølgelig.



Humor er også ekstremt viktig når det skjer ekstreme ting i en ekstrem verden. Alltid å ha noe å gå tilbake til når ting virker tungt og uoverkommelig. Det er faktisk omtalt i medier som helsefrembringende virkemiddel og gir mindre fravær særlig ijobbsammenheng. Jeg er sikker på at det også gjelder alle andre steder. Når det stormer som verst der ute, er det viktigere – og vanskeligere – enn noen gang å kunne finne frem en type glede som dreper alt hatet.

Det gjør dessuten at du lever lenger og er sjeldnere borte fra jobb. Uttrykket «en god latter forlenger livet» viser seg å stemme.



Ofte er det tabu å tulle med noe tragisk som akkurat har hendt, og det syns jeg for så vidt er greit. Men når det har gått lang nok tid og er såpass på avstand kan man tulle med absolutt alt for min del. Jeg vet ikke med resten, men for meg blir enklere å takle. Jeg er en ekstremt følsom person, og for eksempel angrepene som var i Tyskland for litt siden går så hardt inn på meg at jeg blir helt sliten. Da er det godt å vite hvor jeg kan gå.



Humor vinner. Alltid.

mandag 25. juli 2016

Sov godt, lille venn

Hallo! Jeg lever, altså. Nå er det vel en måned siden jeg blogget sist, og det har egentlig vært ordentlig deilig med en pause. På en måned har det skjedd utrolig mye, men det er en spesiell hendelse jeg har følt måtte være det første jeg skrev om før jeg kunne ta noe annet. Jeg har gruet meg. Skikkelig.

Tre dager før vi skulle dra på ferie, og Figaro skulle til «bestemor» og «bestefar» i Gjøvik, tenkte vi at han kunne få en ordentlig sommerklipp hos kyndige veterinærer. Jeg tok han med bort, forklarte at vi ønsket en løveklipp slik at sommervarmen ikke ble så uutholdelig for ham. Vi hadde lagt merke til at pusten gikk enda raskere og mer anstrengt enn vanlig, og tenkte pelsen gjorde ham ekstra varm. De fortalte meg at vanligvis ved slike prosedyrer legger de katten i lett narkose slik at de kan holde på i fred og ro for å gjøre en ordentlig jobb. Tidligere hadde vi fått beskjed om at Figaro hadde pustevansker og svulst nær hjertet, og jeg fortalte dette til dyrlegen for å være på den sikre siden angående narkosen. De ønsket også sykehistorikken fra det forrige stedet, igjen for å være på den sikre siden. Så lot jeg han bli der for å klippes mens jeg dro hjem så lenge og fikset sykehistorien.



Så ringte dyrlegen. Og nå begynner det å bli vanskelig å fortelle. Jeg fikk inntrykk av at hun først trodde vi ikke hadde gjort noe med pusteproblemet hans fordi vi ønsket å ha ham lenger, for hun sa til meg med en litt streng stemme at det var på tide å vurdere hva som var det beste for Figaro. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med dette, og spurte «hva mener du med hva som er det beste?» Hun svarte «dere bør vurdere om dere skal avlive ham fordi han er veldig syk og lever ikke et verdig liv» (sitert etter hukommelse).

«Han er veldig syk». Vi visste han hadde svulst, men da vi fikk vite om svulsten den gangen var ikke inntrykket at han var så syk at vi burde avlive ham. Etter veterinæren fikk høre hvordan jeg reagerte, tror jeg hun skjønte at hun hadde vært for streng med meg og pratet mye mykere med en gang. For der satt jeg og kjempet for å holde gråten tilbake og bare ville legge på så jeg fikk gråte i fred.



Jeg ringte Fab og han fikk komme hjem fra jobb for å bli med til dyrlegen. Vi hadde på en måte forberedt oss på at denne dagen ville komme, men aldri i verden at dagen kom så fort. Vi ble spurt om vi var forberedt på å gjøre det der og da, noe vi var. Ingen av oss ville utsette det noe særlig lenger, både for vår egen del og særlig for Figaro sin del. Vi stod inne med ham helt til siste hjerteslag, som føltes som en evighet samtidig som det gikk altfor fort. Vi måtte ta livet av noe vi elsket.

Det var helt forferdelig. Kanskje det verste jeg har vært med på. Vi fikk litt over ett år sammen, og er takknemlig for alle gode minner og deilig kos vi fikk på den snaue tiden. Takk for en helt unik katt, jeg tror vi aldri kommer til å finne maken.

Hvil i fred, kjære Figaro <3


tirsdag 21. juni 2016

CærKæll

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid vært kamerat med gutter. Fra mitt første bosted hadde jeg en bestekamerat som jeg lekte Sabeltann med, sammen med et par andre gutter og ei annen jente. Kjønn, gutteleker og jenteleker fantes ikke i min verden. Forskjellen var at jeg hadde langt hår, og de andre kort. Så enkelt og greit.


Da jeg fylte 6 flyttet vi til et nytt sted med en ny skole. Der ble jeg kjent med en jente som hadde vokst opp med andre jenter fra samme sted. Å være venninne med jenter viste seg å by på mye sorg og konflikter, fordi jenter kan virkelig være noen grusomme skapninger med utfrysning, baksnakking og ekskludering. Så etter noen år bestemte jeg meg endelig for å gå videre og få meg noen nye venner – det ble selvfølgelig en gutt. Ting ble mye enklere og bedre med en gang, og etter hvert klarte jeg også å få meg noen jentevenner som var verdt alt sammen. I tillegg til alt dette, vokste jeg også opp med broren min som min aller beste venn i verden.


Så erfaringene mine var nå at å henge med gutter var mye bedre enn å henge med jenter. Når man først har begynt i det sporet, og har bare gode erfaringer med det (nesten, i hvert fall, vi kranglet jo vi også), så har det formet personligheten til å bli litt mer «guttete» av seg. Med guttete mener jeg å være litt barnslig lenger enn de andre jentene, le av prompelyder, leke «Jackass», klippe håret kort, gå i posete klær og lignende. Med andre ord ikke særlig elegant og mange trodde jeg var lesbisk. Jeg sliter enda med å finne pene klær den dag i dag. Det går for det meste i gråtoner og svart/hvitt, rare mønstre eller kjedelig og streit. Så føler jeg meg dum i kjole.

<3

En annen ting jeg lærte meg ganske fort også, var grove vitser. Fordi det var gøy og det lo vi av. Og det fører oss til i går kveld da noen kolleger og jeg feiret at en av vikarene hadde fått seg fast jobb. Så da satt vi der, og etter et par øl blir jeg varm i trøya og kan prate ganske høyt og ganske mye. En av kollegaene begynte å kjøre på med noe av den typen drøy humor jeg hadde vokst opp med, og jeg tenkte at nå blir det gøy. Siden jeg var fra Østfold, forventet han av en eller annen grunn at jeg skulle ha noe morsomt på lager.

Om jeg hadde. Challenge accepted!



Så jeg kjørte på. Men når man sier noe så drøyt at til og med mannfolket som satt det i gang rynket på nesen, så er det nok litt over kanten. Jeg trodde de kom til å tåle mer. Så der satt jeg og følte meg ordentlig ekkel, fikk noen rare blikk, et lite «Carina..!», og en kommentar fra siden om at «det var kanskje litt væl drøyt». Det ble litt varmt. Men jeg vant. Gratulerer til meg…

Det er ikke så ofte jeg feilvurderer hvilket lag jeg er med, men denne gangen ble jeg nok litt for komfortabel litt for fort. Jaja. Livet er et lære. Man må alltid lære.


fredag 17. juni 2016

Noe av det pinligste jeg har opplevd på flere år

Wow, den uka her har gått i knallfart, både på jobb og hjemme. Egentlig skulle jeg publisert et innlegg i går om noe merkelig som skjedde om onsdagen, men har rett og slett ikke hatt tid til å blogge noe særlig. Deilig å være opptatt og føle seg viktig også!

Men, haha. Det er to ting jeg må fortelle dere. De er like pinlige begge to. Eller, den siste tingen jeg skal fortelle dere er nok det pinligste jeg har opplevd på flere år. Jeg hadde lyst til å krabbe ut av mitt eget skinn og la skrotten ligge igjen mens jeg vandret rundt i bare muskler og skjelett.

First thing first. Eller second thing first. Som alle andre mødre, er også mamma på facebook. Og som alle andre mødre i den generasjonen deles det bilder og sitater i hytt og gevær. Mamma hadde en venninne på Facebook som hadde lagt ut et eller annet hun skulle svare på med et bilde. Av noe som var nybarbert, av en eller annen grunn. Så da bar det ut på Google og søkte opp «nybarbert» under bilder.

Dette kom opp:





Og hva i all verden har skjedd her? Det står ingenting om noe barbering, verken ny eller gammel, på Instagram, der bildet er hentet fra. Hvis noen skjønner noe som helst av dette, tar jeg gjerne imot forslag. Det er jo kult å bli assosiert med nybarbering sammen med en drøss hester på Google hvis noen av en eller annen grunn søker opp «nybarbert»… Særlig hvis det er noen som kjenner meg igjen, og enda sykere – min egen mor. Hun hadde scrolla nedover for å finne et bra bilde og syns det som dukka opp ligna så veldig på meg. Hun viste det frem til søstra mi som bekrefta at jo, det er ho Carina.

Skjønner ingenting.

En annen ting jeg ikke skjønte noe av var da jeg om onsdagen fikk en epost på jobb. La meg ta det fra starten av. Jeg jobber i internkommunikasjon for Gjensidige, noe som har gjort at jeg blant annet har lært meg å legge inn i artikler via et nettbasert program, og å lenke til diverse relevante sider eller andre ting. Særlig blir det mye lenking i et prosjekt som krever påmeldinger i påmeldingsskjema som alle har en lenke hver man må inn på for å registrere seg. Håper det ga mening.



Dere som leser bloggen min vet at jeg pleier å publisere innlegg omtrent i 9-tia de dagene det blir blogg, noe som betyr at jeg gjør det fra jobb-pc’en min. Altså, sitter jeg på jobb. Dagen gikk og var den samme dagen som den pleide å være, og plutselig fikk jeg en epost av en jeg ikke har hatt noe kontakt med før. Der stod det, quote: «Når man går inn på denne lenken […] kommer bloggen din opp, til info»

I Gjensidige er det omtrent 4000 ansatte, og alle har tilgang til denne nettsiden. For de som har trykket seg inn på den lenken, har de altså havnet på min blogg, og et innlegg spesifikt. Noe så utrolig pinlig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Der har noen kanskje trodd at jeg har drevet med snikreklame for bloggen min, og gått meget sleipe veier for å markedsføre og få inn flere klikk. Jeg blir altså så pinlig berørt bare av å tenke på det at jeg nesten begynner å dra ut håret bare for å ha noe annet å tenke på. Tenk så mange i blazere, dress og pensko som har trykket seg inn på den umodne bloggen min og lest. Også er det ingen som har sagt noe. Jeg dævver.






Nå vil jeg mer enn noen sinne høre om du også har opplevd noe så pinlig i det siste. Hjelp…

tirsdag 14. juni 2016

Folie à Deux

(Madness of two)

At jeg alltid skal komme på ideer til blogginnlegg når jeg ligger og smådrømmer, da. Er liksom så ubeleilig å måtte våkne, dra frem telefonen og skrive ned det jeg tenkte på når man er trøtt og prøver å ta igjen tapt søvn. Jeg skriver veldig mye om å sove, har jeg skjønt. Men samme det, jeg tror jeg klarer å huske det hver eneste gang, men aldri til den dag i dag har jeg klart å huske hva jeg tenkte på mens jeg slumra. Lærer jo aldri.

Så da får vi snakke om noe annet.

Det er det som er så fint med å blogge. Jeg slipper å gå rundt med rare tanker i hodet helt alene. Deres dras rett og slett ned sammen med meg, heldige dere! Vet ikke helt om det er en bra ting eller ikke, men om det plutselig kommer en dyr psykologiregning i posten fra noen av dere, så kan jeg vurdere om tankene mine er noe som bør ut i evigheten eller ikke. Men jeg tror ikke på deg hvis du sier du aldri har tenkt noe av jeg skriver før.



Veldig mange bloggere forteller om ting de har gjort de seneste dagene, og selv føler jeg at det de forteller er interessant. For min egen del, føler jeg ikke at jeg har gjort såpass mye spennende at det er verdt å fortelle. Jeg gjør det likevel. I helga hadde moren til venninna mi bryllupsfest i Gamlebyen i Fredrikstad (hvis du ikke har vært der, bør du dra dit), og jeg fungerte som bardame. Heldigvis var det bare én som forventet seg Tom Cruise fra Cocktail, og vi fikk levert ut enkle drinkoppskrifter vi skulle lage til de som ønsket det. De var så enkle som Gin & Tonic, screwdriver og rom og cola, så noe særlig miksing bak ryggen mellom bena ble det lite av. Fikk ikke vist frem de syke talentene mine da heller, gitt.



Det var en kar som fortalte meg at han var redd for meg fordi jeg så streng ut, visstnok, selv om jeg prøvde å smile så mye jeg kunne med en gang noen tittet i nærheten av min vei. Ser jeg skummel ut, altså? Jeg syns jo selv at jeg ser ganske hyggelig ut, men kanskje han så noe ikke jeg ser. I så fall er det jo veldig skummelt. I går så jeg en episode av X-files hvor Mulder ble lagt inn på mentalsjukehus fordi han ble så forstyrra av det han så. Det var en monsterflue av noe slag som utga seg for å være en vanlig mann mens han bet og spiste menneskeheten til folk. Når de var tømt, ble de omgjort til zombies av et slag, helt blotta for egne meninger og følelser. Bare noen utvalgte kunne se ham og zombiene for dem de var på ordentlig, og da måtte man være åpen for å kunne se det. Noe Mulder selvfølgelig er. Hva ellers, liksom.



Så da blir jo jeg bekymra for at jeg også er en type monsterflue som løper rundt og ser streng ut. Kanskje jeg er det også, og at han karen som var redd for meg var åpen og kunne se den ordentlige meg. Haha, da hadde jeg blitt redd for meg selv, jeg også.




Hvilket monster er du?