tirsdag 24. mai 2016

Sovenakke og sovekjeve og sove-hvilkensomhelstkroppsdel

Man gjør mye rart når man sover. For eksempel kan Bub begynne å prate spansk skikkelig høyt til meg som om jeg står langt unna. Da svarer jeg bare «si» eller noe (for det er nesten alt jeg kan) og han legger seg fornøyd ned igjen og sover videre. Eller de gangene jeg våkner av at han puster så tungt at jeg er sikker på at drøvelen ryker snart. Jeg skal ikke si jeg er noe bedre selv. For en liten stund siden fikk jeg høre at jeg hørtes ut som Darth Vader. Eller da jeg i forrige uke sovna i toget på vei hjem fra jobb, med folk rundt meg, og jeg bråvåkna av at jeg nesten brølte «uuuuu!!!!!!» i en statisk, kort tone. Og med kjeven hvilende på brystet, selvfølgelig, sånn at jeg våkna med sandpapir i munn. Det var jo litt pinlig, da.


Foto: Haakon G. Røtting

Bub fortalte meg til morran i dag at jeg hadde mumla noe i går kveld, avsluttet med «Bøbbi» før jeg begynte å gnage på skulderen hans. Det syns jo ikke han var noe digg, så han ba meg slutte, så det gjorde jeg og sov videre.


Foto: Thomas Kvehaugen/Regina Bergman (jeg vet ikke, jeg sov)

Dette her er flere år siden da, men en gang jeg tok bussen fra Arendal alene sovna jeg. Da bussen stod stille (og alle var stille) mens vi venta på å kjøre inn i ferga over til Moss, våkna jeg rett og slett av at jeg slapp en ordentlig promp. Du vet, en sånn når du er ordentlig slækk og har på deg bokser og løse bukser, sånn at ingenting stopper noe som helst på vei ut. Det bare flyter med. Eller ikke flyter, da. Det var litt vemmelig. You know.


Foto: Thomas Kvehaugen

Nå har jeg ikke engang kommet til hvordan man ser ut mens man sover. Særlig i kollektiv transport. Det er jo et kapittel for seg selv. Vet du hvordan man merker at man har blitt eldre? Nakken din har det grusomt nesten uansett hvordan du ligger. Og ligger du godt når du sovner, kan du banne på at den verker når du våkner igjen. Altså, ser du bortover i en buss tidlig på morran eller sent på kvelden, kan du se alle mulige vinkler. Til og med vinkler du ikke trodde var fysisk mulig å henge med nakken. For å si det sånn, så finnes det Facebook-nakke, og det finnes sete-nakke. Også har du stressnakke. Det er med andre ord mange nakkefarer som lurer rundt i verden.


Foto: Thomas Brurberg

At ikke «sovekjeve» har et videre begrep. Det også er noe å skue på setene i bussen eller toget på samme tidspunkt som nakkevinklene. Særlig min egen kjeve som flyr vegg i mellom over hver minste hump, og som dessuten broren min er fryktelig glad i å dokumentere. Skulle ønske det gikk an å gå med finlandshette hele tiden, og at man ikke ble slengt i fengsel for det. Eller, nå vet jeg ikke om man blir slengt i fengsel fordi man går med finlandshette, men jeg vet i hvert fall at det ikke er lov å ha på.


Foto: Ole Andreas Skaara

Anyway. Siden det er på Facebook det skjer, så vil jeg gjerne se ditt sovebilde i kommentarfeltet. Da kommer jeg til å le meg ihjæl, det er jeg helt sikker på. Ikke lat som om noe av dette her aldri har skjedd med deg.


Har du en sovehistorie? Har du en spesiell sove-enellerannenkroppsdel?

mandag 23. mai 2016

Snusfri i tre uker

Å prøve å skrive om forskjellige ting hver dag krever inspirasjon og at ideer kommer til deg. Jeg vet ikke hva det er, men den siste tiden har jeg bare vært sliten og uinspirert. Tror jeg leste på nettet at man blir trøtt av pollen og alt det andre som befinner seg i lufta om våren, så det er sikkert derfor.



Anyway. I morgen har jeg vært snusfri i tre uker! Til tross for at fristelsen har vært enorm, har jeg faktisk ikke tatt en eneste en, verken ordentlig snus eller liksom-snus. Så grisk som jeg er, ble jeg tilbudt ganske mye penger for å slutte og det var tydeligvis motivasjonen jeg trengte. Dessuten passer det så godt til turen vår til Thailand som er om en måneds tid. Åh, glora moria, som jeg gleder meg til å reise igjen. I fjor var jeg i Afrika, og i år skal jeg til Thailand. Året føar der var jeg i Spania. Jeg er så heldig.

Er det forresten noen som vet hvor lang tid det tar før man ikke har lyst på snus mer? Det går som regel bra nå for tiden, men noen ganger kommer det en lystbølge over meg som nesten drar meg ned i suget (suget, hehe). Den bølgen gjør det grusomt vanskelig å være så sta, som jeg egentlig ikke er, og å bite tennene sammen. Da jeg prøvde å slutte sist tenkte jeg at egentlig har jeg ingen grunn for å slutte med denna snusen, kreft kan man liksom få uansett, og særlig dyrt er det heller ikke for noen som bor nærme svenskegrensen.

Litt sånn her er jeg.



«Men tenk hva du kunne kjøpt for de pengene du brukte på snus». Ja, 900 kroner hver tredje måned blir 3600 kroner i året. Altså, jeg syns det er vanskelig å ønske meg noe til jul og bursdag fra før av, så skal jeg ønske meg enda en ting? Hadde kanskje hatt lyst på ny mobil, men 3000 kroner dekker en halv en. Kanskje. Klær? Kanskje noe av det kjedeligste jeg vet, er å shoppe klær. Spesielt hvis jeg må gå alene. Jeg finner liksom aldri noe, og når jeg først finner noe ligner det på noe jeg allerede har. Kjoler er jeg ganske glad i å handle, men ikke tøff nok til å bruke. Så da har jeg mange kjoler hengende hjemme som jeg nesten aldri går med fordi da kan rumpa mi synes. De skal alltid være så grusomt korte. Nei, penger hadde jeg klart å bruke uansett.


Lett skal det ikke væra! Men nå har jeg i hvert fall slutta. Var vel egentlig bare det jeg skulle si. 

torsdag 12. mai 2016

Skam = Tidsmaskin

Vanligvis finner du meg klistra foran skjermen om det er noe spennende krim. Særlig er jeg svak for engelsk og svensk krim, og litt dansk siden broen også er dansk. Og antakelig norsk når Fassbender dukker opp som Harry Hole. Si skandinavisk krim, da, med gåter, hemmeligheter og mysterier. Gjerne med så makabre mord som overhodet mulig, som i for eksempel Hannibal-triologien. Eller Whitechapel. Eller Se7en. Du skjønner greia innen nå, sikkert.



Derfor kom det som en stor overraskelse da jeg begynte å se på Skam. Alle, alle på jobben snakket om seri
en, og da snakker vi om voksne damer og mannfolk som har satt seg ned for å titte på en ungdomsserie på nrk.no. De har fysisk tatt frem laptopen, gått frivillig inn på en nettside for å se på en gjeng førsteklassinger på videregående skole. Så da gjorde jeg det også. Forresten er det mulig det kommer noen spoilere i dette innlegget, så om du ikke har sett alt av Skam enda ha litt heads up. Jeg gir beskjed om hvor spoileren er.




Guri land så bra den serien er. Jeg tenkte at siden alle hadde hypet den opp og sagt den var bra, så kom jeg til å bli skuffa. Det ble jeg ikke, ass. Serien tar meg rett tilbake til min egen ungdomstid, og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det de snakker om og gjør. Filmingen er også veldig bra, det går right in my feels og får meg virkelig til å kjenne på hvordan rollene har det. Og skuespillerne er veldig flinke. Omtrent alle hovedrollene har egne, fiktive kontoer i forskjellige sosiale medier, og gjett hvem som følger alle sammen. Det er meg, om du ikke gjettet det. Jeg har lyst til å bli venn med dem alle sammen <3

I tillegg, til min store gru-glede, har butikkene tatt opp tråden fra 90- og tidlig 2000-tallet og begynt å selge posete bukser, strikkegensere og ikke minst tattoveringshalsbåndet. Eller hva i alle dager det skal forestille. Slenger med en selfie så du får sett hva jeg mener.



Det er virkelig best å være den første som kommer på kontoret, så jeg får tatt slike bilder av meg selv alene. Blir så dumt å låse meg inn på dass hver gang. Men det halsbåndet der er det jeg snakker om, i hvert fall.

Spoiler:
Buksene får nok ikke så mye oppmerksomhet fra meg, men de ser veldig bra ut på Noora fra Skam. Hællemåne, så kul ho er. Også så mange følelser som popper opp i hodet mitt når jeg ser hvordan hun er sammen med William. Herlighet, jeg blir forelska jo. I begge to. Samtidig.
Spoiler ferdig.

Uansett. Denne serien er kanskje mest for jenter, men egentlig også gutter så dere kan se litt på åssen vi føler og kan ha det. Ta en titt. Lissom. Det er dritbra. Garra. Nå bare venter jeg på at fredagen skal komme så jeg får sett mer. Det er så grusomt med en så spennende avslutning på forrige episode, også må man vente dritlenge før man får sett mer. GIEF MOAR! NAO!




Ser du på Skam? Hva syns du?

fredag 6. mai 2016

Fortidens spøkelser

Fortiden kan være vanskelig, og for noen kanskje litt sår. Forhåpentligvis har du en fortid som er så fantastisk at du skulle ønske du kunne være der resten av livet, at det var en prime time. Kanskje det var noe dårlig som hendte, slik at du er redd for noe spesielt i dag. En slags «brent barn skyr ilden»-hendelse. Eller kanskje den personen du ønsker å gifte deg med gjorde noe grusomt for mange år siden, men som har forandret seg siden da. Noe som fikk ham/hun i fengsel, for eksempel.




Vanligvis når folk dveler ved fortiden, er det på grunn av at noe vondt skjedde. Nå, jeg er ingen psykolog, så vi skal ikke så veldig dypt inn i tema. Jeg vet bare ved meg selv at enkelte hendelser i livet mitt har gjort at jeg er livredd for at det skal gjenta seg ved senere tid. Ting som tidligere partnere har gjort mot meg, er jeg redd for at Bub skal gjøre nå. Stakkars Bub har jo absolutt ingen ting med min fortid å gjøre, så han kan ikke gjøre noe annet enn å bare være den han er. Og takk og pris for at han er som han er.

Om du også har spøkelser som dukker opp fra fortiden, slik som meg, så skal jeg fortelle deg en ting: Det er absolutt ingenting, verken du eller noen andre noen sinne får gjort noe med. Bare gi deg. Det er gjort, og det finnes ikke noen form for tidsmaskin noe sted i hele verden. Som jeg vet om. Kanskje det kommer en tidsmaskin en gang langt frem i tiden, som man kan reise rundt i tiden med og endre ting man angrer på. Men igjen, hva hadde vært så spennende ved ditt liv da, om alt du gjorde galt ble rettet opp igjen. Hvilke historier kan du komme med da? Nei, det er som sagt ingenting du kan gjøre med det, verken for deg eller for noen andre. Så hvorfor bruke masse tid og energi på det?





Selv var jeg veldig bekymret og redd for at fortiden skulle ta meg igjen en ganske lang periode for litt siden. Jeg brukte mange kveldstimer på å bekymre meg, jeg fikk mareritt som føltes ekte, og jeg våknet med dårlig følelse som varte hele dagen. Bekymringer som aldri var reelle, og jeg fikk heller ikke noen grunn til å bli bekymra. Det er bare de dumme tankene som kan kverne og kverne, helt til ting ikke gir mening lenger, og ting har blitt helt forvridd til å bety noe helt annet.

Sånn sett er det så enkelt å skylde på fortiden, at dumme ting har skjedd deg før. Jeg prøver fortsatt å lære meg selv at fortiden kan ingen gjøre noe med uansett hvor hardt en prøver. Spist er spist, og sånn er det bare. Gjør du noe dumt, må du selvfølgelig ta konsekvensen av det, men det ble likevel gjort. Om noe har skjedd med deg som var i en helt annen setting med helt andre mennesker, så kan du ikke sammenligne det med den nye settingen med de helt nye menneskene. Du har startet på nytt, for du vil ikke at det samme skal skje igjen. Er du for eksempel veldig sjalu fordi du har opplevd utroskap, så kan det hende det driver partneren inn i andres armer, nettopp fordi du ikke stoler på han/hun uansett. Da kan han/hun like gjerne gi valuta for beskyldningene. Ikke at du skal ta på deg skylden om det skjer, men du skjønner sikkert poenget.




Nei, dveling ved negative hendelser i fortiden er aldri en god ting. Jeg prøver selv å la være å bekymre meg for ting enda, og heller bare ta det hvis det noen sinne kommer. Det er da virkelig ikke noe poeng i å bekymre seg for noe som ikke har skjedd, eller kommer til å skje når det ikke har skjedd før? Du er aldri godt nok forberedt uansett, det vil gjøre vondt om det skjer likevel, så hvorfor ikke bare ta alt med en gang hvis du noen sinne opplever det du ikke vil oppleve? Ikke bruk tid og energi på å ødelegge dagen for morgendagens ikke-eksisterende bekymringer.

Screw it, livet er for kort til å være stressa.

...

… Det var ikke verst. Nytt motto!


onsdag 4. mai 2016

Et mirakel har skjedd

Noe av det underligste som kunne skje i mitt liv, har nå skjedd. Og jeg er helt ødelagt og blakk.

Jeg har begynt å trene. Ikke bare en gang i uka i et par måneder, så gidder jeg ikke mer, sånn det vanligvis har vært. Nei, denne gangen er det snakk om instruktør, full pakke på treningssenteret med hovedfokus på kampsport. Det aller beste? Bub var den som hadde mest lyst til å starte med kampsport, nærmere bestemt kickboksing, og vi var på vår første trening i går. Vi var på kickboksing! Og jammen var det dyrt! Hællemåne, som folk betaler for å bli støl og ha det vondt i et par dager. Men som Bub sa, så kan det hende vi blir enda mer motivert av å møte opp et par ganger i uka når vi har betalt så mye for det. I tillegg har vi startet på Mudo, som er de beste i både Norge og Norden, som de sa selv, slik at vi antakelig får valuta for pengene. I første omgang tror jeg det holder lenge med et par dager i uka når jeg i dag innser hvor dårlig stelt det er med musklene mine. Instruktøren sa at til og med bare én dag i uka viser progresjon med denne treninga. Så nå er drømmen om #sk2016 … eller kanskje 2017, innenfor rekkevidde. For en gangs skyld.





Musklene mine orker nesten ikke å reagere i dag, så det å skrive dette innlegget her blir litt for mye for meg. Det er rett og slett ikke noe styrke igjen i armene mine. Det føles ut som jeg svetter enda fra gårsdagens økt.

I tillegg har vi mulighet for å bli med på yoga, taekwondo, og andre ting jeg ikke husker eller vi kan henge på gymmen hvis vi heller vil det. Hele tiden overalt i Norge. Det er jo veldig ålreit, da. Også trenger jeg ikke gå med sko. Det er påbudt å gå barbeint, og det er det aller beste jeg vet i hele verden. Det å slippe å måtte gå med tette sko, og varme sokker slik at føttene blir så varme at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så det er fint.



Meg om et par uker, regner jeg med. Kilde

Er det noen av dere som vet hvor lang tid det tar før man begynner å bli bedre etter trening? Jeg har jo ikke peiling lenger. Det kan vel ikke være så grusomt hver gang?




Er det en kampsport du kan anbefale?

tirsdag 3. mai 2016

Livets harde skole

Når vi først er inne på det vi snakket om i går, så kan det fort gå andre veien også. Jo mindre man vet, jo mer tror man at man vet. Uvitenhet og ignoranse er kanskje de to tingene som bryr meg mest i hele verden. Det som mangler i en fullstendig cocktail er vel egoisme, grådighet og manglende selvinnsikt. Mye irriterer meg, og det irriterer meg. Haha. Jeg irriterer meg.

Neida, ille er det ikke (håper jeg), men idioter får generelt liten plass av meg. I går publiserte nemlig Dagbladet et fantastisk blogginnlegg skrevet av Marie Brudevold (supermarie), som ikke bare skriver som en Gud, men som dessuten er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt. Så du kan si det var flere faktorer enn vanlig som spilte inn da jeg igjen så hvor utrolig dårlig mennesker kan oppføre seg. Vanligvis syns jeg er det morsomt å se hvordan folk ser ut til å bry seg om ting de «absolutt driter i», men det blir liksom bare støyende når en kjenner det på kroppen selv. Det var den samme gamle regla. Overskriften lød: «Har jeg så deilige lepper?», noe som alene indikerer at dette ikke er noe forfatter er klar over fra før av, men heller virker litt overrasket. Folk leste selvfølgelig bare overskrifta og gjorde seg opp en mening med en gang, uten å engang lese innholdet. Heldigvis finnes det ordentlige mennesker der ute også, som oppfordret alle de andre til faktisk å lese artikkelen før de skrev noe mer. Takk, dere trengs:



Skjermbilde fra Dagbladet på Facebook

Likevel finnes det en trøst i at de fleste som kommenterer negativt om et innlegg de åpenbart ikke har lest, er at de har gått «livets harde skole» og antakeligvis ikke har all verden med ressurser. Men det skal ikke jeg henge meg opp i. Da leser i så fall jeg også bare «overskriften» uten å lese hele «innlegget».

Her kan du lese om hvordan Marie hadde det da hun leste i kommentarfeltet.

Når det er sagt, syns jeg det er veldig morsomt å lese slike kommentarer når det gjelder andre ting. Bare få bekrefta gang på gang hvor forskjellige retninger menneskeheten har utviklet seg, så forskjellig at noen til og med utvikler seg bakover eller er på stedet hvil. Men for all del, jeg når sikkert en spesiell alder jeg også før jeg slutter å lære meg nye ting og bare lever på det gode gamle.




Nei, selv om ungdommen kanskje ikke reiser seg for eldre på toget, så har jeg troen på at nettrolling er snakket mye om, og kanskje til og med selvopplevd, slik at de vet bedre. Jeg har heldigvis aldri mottatt en hodeløs kommentar selv på grunn av det jeg skriver og mener.


Selv skal jeg begynne å trene til å bli Jackie Chan (kampsport), så kanskje jeg får kontroll over alle de meningsløse tingene jeg irriterer meg over. Bare dra fra meg et ordentlig godt spark i ny og ne. Gleder meg!



Har du fått hatkommentarer før?

mandag 2. mai 2016

Lærer seg dum

Akkurat sånn hadde jeg det da jeg gikk psykologilinja på Lillehammer også: Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at jeg ikke hadde snøring på. Så gøy med psykologi, tenkte jeg. Jeg syns fortsatt det er veldig gøy og spennende med psykologi, men å prøve å gjøre en karriere ut av det blir rett og slett for vanskelig for meg. Så vanskelig ble det at jeg følte meg stokk tett. Her snakket vi latin, tung, faglig engelsk og bibeltjukke bøker, legespråk og alt fra store til bittesmå detaljer om hjernen. Og da tok jeg ikke med ex. Phil og ex. Fac engang. Likevel var det noen stykker som naila A etter A på alle prøvene. Jeg bøyer meg i støvet.



Nei, det ble rett og slett for vanskelig, og jeg var fornøyd med at jeg i hvert fall ikke strøk noen av fagene. Selv om det var like før et par ganger.

Noe lignende skjedde om fredagen også, da vi arrangerte et skrivekurs med Rune Wikstøl fra NTB (Norsk telegrambyrå). Jeg gledet meg hele uka til dette kurset, for jeg elsker alt som har med norskspråket å gjøre. Kurset var kjempeinteressant, og jeg lærte masse nytt. Mot slutten av kurset hadde vi en språktest utarbeidet av NTB, som jeg gledet meg spesielt til. Jeg elsket norskprøver på alle trinnene fra grunnskolen, og kanskje litt mindre på videregående skoler. Da var det liksom ikke så viktig med språket lenger, bare du visste hva Ivar Aasen hadde gjort for språknorge. Så det syns jeg var litt trist. Man hadde hatt godt av mer grammatikk og språklære.



Uansett. Mot slutten av kurset hadde vi som sagt en språktest med og/å, da/når, rett stavelse, riktig oppbygging av en setning, riktig betegnelse av folkeslag og flere andre ting. Det var overraskende vanskelig, og jeg klarte å score dårligst av alle på kurset. Vi var omtrent ti stykk til sammen med foreleser, men alle klarte altså å score bedre enn meg. Vi skulle rette hverandres prøver, og jeg fikk selvfølgelig prøven til han som klarte det best. Jeg kan i hvert fall trøste meg med at ingen noen sinne, fra 250 kurs med til sammen 5000 deltakere, har klart å få full pott på denne prøven. Likevel fikk jeg noen feil som var skikkelig irriterende, for da kurslederen gikk over fasiten i plenum hadde visste jeg egentlig svaret.

Nei, selvtilliten min fikk en liten knekk, det må jeg innrømme. Men det har ikke dempet interessen min for språket. Det har i så fall gått helt andre veien – jeg er mer bestemt på å bli ordentlig flink enn noen gang.


Takk for motivasjonen, Rune. Du gjorde en knalljobb!




Har du følt det samme?