onsdag 29. juli 2015

Velkommen

Alt til sin tid, heter det. Det har vært en liten pause i bloggen fordi både Bub og jeg har hatt hendene fulle - bokstavelig talt. Vi har nemlig fått et nytt familiemedlem!

La meg introdusere den minste og mest kosete bengalkatten jeg noen sinne har møtt:


For å sette det i bedre perspektiv, er hun så stor i forhold til soveputa mi:



Så liiiiten <3 Også er hun sølv, noe som ikke er like vanlig blant bengalrasen. Det gikk for seg slik:

Vi bestemte oss en dag å følge opp et innlegg på Facebook, hvor det var et par som dessverre måtte gi bort et dusin katter, hvor flere av disse var rasekatter; deriblant bengalkatt. Jeg skal ikke gå inn på grunnen for hvorfor de ga dem bort, bortsett fra at det var en hastesak. Samme kveld vi kom for å sjekke ut pusen, fikk vi henne med hjem. Det var ganske uventa for vår del, men da eierne fortalte at dersom de ikke gikk i løpet av helga (dette var en søndag), så måtte de til dyrlegen. Alt stod på Bub egentlig, for jeg ville jo så gjerne ha en pus til Figs som han kunne bli kamerat med. En risikosport, for ved flere anledninger fungerer to voksne katter svært dårlig sammen. Bakgrunnen for at vi tok sjansen var fordi Figs er tidenes pus, ekstremt tålmodig, snill og rolig. Det snaue inntrykket vi fikk av Kira, som hun heter, var at hun også var veldig snill og rolig, og viste tillit ved første berøring. Da tenkte vi at det kanskje kunne gå.

Vi har nå hatt henne sammen med Figs i halvannen uke, og tenkte å være helt sikre etter tre uker om vi skal beholde henne eller ikke.

I starten var hun veldig sky, og holdt seg for det meste under senga vår. De første nettene var virkelig tunge, vi sov veldig dårlig. Det var knurring, hvesing, og Figs likte ikke umiddelbart ideen om å dele tingene sine. Men hun hadde baller:



Figs gjorde jo så klart ingen ting, (dum)snill som han er. Han har heller ingenting imot å dele maten sin med Kira, men det har derimot jeg. Kanskje det var fordi han ikke ville skremme henne eller noe, men han skjønte etter hvert at han også fikk lov til å være i stativet.



Vi var litt redde for at Figs ikke var helt seg selv, og i starten tror jeg det stemte også. Han kom ikke løpende mot oss hver gang vi kom hjem fra jobb, han la seg ikke i senga sammen med oss, og han går rundt og lager rare mjauelyder hele tiden. Sistnevnte gjør han enda, men jeg troooor kanskje han prøver å kommunisere enten med oss eller Kira?

Hva tror du?




Nå går det derimot mye bedre. Fra søvnløse netter til god harmoni. I skrivende stund ligger begge i sofaen (eller Figs ligger i godstolen) og slækker. Figs prøver å leke med Kira også ved å løpe etter henne overalt, men jeg tror ikke Kira er like gira på det. Åh, de to.

Tja, vi er kanskje ikke helt vekk fra søvnløse netter enda. Det har gått fra én sulten katt tidlig om morran til to. I dag morges prøvde Kira å vekke meg hele tiden ved å ta på nesa mi siden jeg hadde pakka meg inn i dyna. Hun prøvde nemlig å dra ut armen min hele tiden. Holdt på å svette ihjel, vettu. De har også skjønt når jeg opp av senga, for når alarmen går av blir det liv i heimen med én gang. Da skal plutselig begge hoppe opp og ned, lage lyder, kanskje leke litt og jeg står til slutt opp.

Dette ble et langt innlegg, og jeg hadde egentlig mer jeg skulle vist dere. Men det får holde nå, så får vi satse på at det ikke blir like lenge til neste gang!

torsdag 16. juli 2015

Svett gamer?

Har du noen gang sett eller opplevd noe som gjør at du går rundt og klarer nesten ikke å tenke på noe annet? Og det kiler i magen hver gang du vet at snart skal du få se/høre mer? At det går an å på en måte bli litt betatt av piksler, tør jeg påstå er fullt mulig. Du har kanskje sett en film, en serie eller en nettside du har "falt" for, og kan kanskje kalle deg forelsket. På samme måte som at et spesifikt band har yndlingsmusikken din, og du oppsøker alt du kan av disse. I denne omgangen forholder vi oss til piksler, og forelskelsen av disse. Denne forelskelsen har nemlig skjedd med meg.

Nå kunne jeg nevnt for eksempel serien om Sherlock, eller Dr. Who (hvis begge er regissert av Steven Moffat - genial, GENIAL mann), men uansett hvor mye det også spiller en stor rolle for pikselforelskelsen min, så er det ikke det jeg skal snakke om nå.

Jeg snakker om The Witcher 3. OH MY BALLS, for et suverent spill! Man forviller seg inn i glitrende skoger, mystiske huler, møter interessante mennesker, oppnår mål etter mål og bare lever seg inn i den fantastiske verdenen. Nå skal det sies at jeg ikke spiller selv, det verken tør jeg ikke eller får til, så det er tilfredsstillende nok å se på Bub når han spiller. Selv har jeg en finger med i spillet (no pun intended) når det gjelder valg av spill, fordi jeg rett og slett elsker å se andre spille. Ikke at de spiller, men det som skjer på skjermen. Det blir som å regissere sin egen film i en gitt historie. Jeg tror ikke jeg vet om så mange andre som heller velger å se på andre fremfor å spille selv, men sånn er det altså. Er det ingen spill Bub spiller jeg syns er interessante, oppsøker jeg andre som spiller fetere spill på YouTube. I bakhodet mitt har jeg en liste over mine favorit-gamere. Og nei, det er ikke Pewdiepie.

På min liste har jeg foreløpig to som jeg abonnerer på, og det er Daz Games og RaedWulffGamer. Ikke hyler og skriker de så fælt så det skranter i øra, og alltid kan man finne noe som er interessant. Mine favoritter er der se skvetter så fælt at ord du ikke kan finne på kommer frem.


Geralt, hovedpersonen. Ække vond i øya heller, si. Sånn... på en fantasimåte, liksom. 
(Lol. Nå ble jeg litt flau over meg selv. JAJA, another day at the office.)

Herlig. Det var i hvert fall der jeg oppdaget The Witcher 3, og siden har jeg bare villet se mer og mer.

Kanskje du tenker at jeg er en vill nørd som ikke kan tas med i sosiale sammenhenger, og kanskje det stemmer også, men til vanlig er jeg relativt normal. Håret mitt ser i hvert fall bedre ut nå enn det gjorde for noen år tilbake, som etter min mening er med på å definere gamere. I hvert fall hvis det gjelder jenter. Hvor ofte ser man ikke stripete strømper, korte skjørt, oppklippet hår - gjerne i masse farger, og animesminke? There you go - feminine gamere. Så sånn sett er jeg normal. Ish.

Er det ikke gøy at man kan vinkle alt til sin fordel med ord?

Hvilket spill er din favoritt, og hvilke anbefaler du at jeg tar en titt på?


Ha det.

onsdag 15. juli 2015

Sommer'n er herlig i Aremark

GRATULERER TIL MAMMA'N MIN SOM HAR BURSDAG I DAG <3 DU ER BEST!

Hva i alle dager. Jeg tenkte jeg skulle teste ut planleggerfunksjonen på bloggen her, sånn at jeg kunne spy ut innlegg selv om jeg ikke hadde internett. Det gikk dårlig. Nå ser jeg at det ene innlegget jeg la ut sist er under det forrige jeg skrev fordi jeg satt dato på dem. Så innmari ufint.

Håper den glippen bevarer mitt gode navn og rykte, og at ingen vurderer fakkeloppmøte utenfor leiligheten vår. Jeg skal i hvert fall ikke prøve å finne ut av ting på den riktige måten fremover.

I helga som var besøkte vi Fangekasa igjen, og jammen ble det ikke et bad på meg. Man høster som man sår, og jeg ble også sparket uti vannet av den mellomste bukkene bruse med en ivrig kamerakvinne (Anette) ved siden av. Sparta, tenkte vi. Og sånn ble det.




Så da fikk jeg endelig bada jeg også, etter en del timer hvor jeg bare hadde på meg bikinien. Så da mangler bare tilskuddene til familien, eller Bub og Linnea, som enda ikke har hatt vann lenger opp enn til knærne. Vi får jobbe videre med saken. Noen tips for å få dem uti?

Likevel veldig glad i hverandre da, selv om jeg kalte ham pyse. Man kan ikke kalle andre for badepyse før man har bada selv, si.


Åå, se på snuskedusken æ <3 Ille vakker.

Ellers var vi på den samme hytta som jeg var her om dagen, og vi satt på verandaen i godværet om kveldene. Der tok gutta seg en pils, og spilte brettspill mens Linnea og jeg satt og fargela i voksen-tegneboka vår. Som har blitt en greie på ordentlig. Fargeleggingsbøker for voksne. Haha, for et år siden hadde jeg syns det var helt merkelig, men jammen er det ikke artig.



Slenger med et bilde av søstrene fabulous. For det er det vi er. Dette er ved brygga på campen. Ferskvann, er det. Og klegg er det. But still fab. Mot kvelden detta.



Noen syns vi stod for ordentlig sammen mens vi ble tatt bilde av, så da hørte vi en stemme "finn på noe, da". Og vi bare... Et bein i lufta pleier å funke.



Knutærn fylte jo 13 år her om dagen, og han fikk fjernstyrt båt. Den fikk han ikke ha i fred.

Alle bildene er som regel tatt av mamma.


Deilig sted, deilig sted. Camping er liksom ikke like kult lenger, har jeg lagt merke til. Kanskje ikke, men det syns i alle fall jeg. Når jeg blir stor, så ønsker jeg meg en campingvogn/bobil/bobuss som jeg kan cruise rundt med og kalle verden for mitt hjem. Tenk så deilig - du kan være overalt du vil, og likevel være "hjemme". Den drømmen ser jeg langt etter foreløpig i hvert fall. Jeg må først konvertere Bøbben.

Så det var det vi gjorde i helga. Er det ikke deilig å mimre fra helga som var midt i uka?

Hva skal du neste helg?


Ha det.

søndag 12. juli 2015

Jeg kan dø!

Wow, superdramatisk overskrift. Likevel sant, selv om ingen kan overleve livet, si. Sånn for å være godt voksen på internett. Du vet, sånne dikt i sirlig skrift, gjerne med et bilde av en sommerfugl, sola eller et hjerte. Kanskje til og med drømmefangere, ulver eller måne eller noe sånn. Vi har alle vært borti et lignende bilde. Ca sånn her:


Her har vi hele rulla, si.

Åååh, samme det da, Carina! Det var ikke det jeg skulle si. Som så ofte starter jeg dagen med å se gjennom nyhetsbilde i Østfold for å se om det har skjedd noe som er verdt å melde om, eller å lage innslag på. Da kom jeg over denne artikkelen:


Og jeg bare... shit. Vi har soverom rett ved den mest trafikkerte veien i hele Moss, den som går mot lyskrysset fra ferge-rundkjøringa. Om det gir mening? Der kjører biler, motorsykler og ikke minst trailere kontinuerlig. Dag. Og. Natt.

Når jeg legger meg om kvelden får jeg ikke sove, for den sabla motorveien sover aldri. Alltid skal det være et monster av en lydmaskin som skal bråke verre. Til slutt ser jeg ingen utvei enn å putte inn ørepropper, noe som er svært ubehagelig, for å kunne i det hele tatt starte drømmefasen. 

Tage, hvis du ser dette innlegget, vær så snill og legg inn et forslag for bystyret om å sette opp en støyvegg langs veien. Hadde jeg vært millionær skulle jeg jaggu gjort det selv, men igjen så hadde jeg nok ikke bodd her jeg bodde. Det er ikke poenget, poenget er at jeg kan dø, Tage. 

Mitt liv ligger i dine hender.


Ha det.

lørdag 11. juli 2015

Søte mennesker

Innlegget mitt med irritasjonsmomenter over menneskeheten på sosiale medier er kanskje litt hardt, og jeg hadde samlet opp hva som irriterte meg i lang tid. Det betyr at jeg ikke var eitrende forbanna da jeg skrev innlegget, men at det var ting jeg hadde kommet på over flere uker. Da er det kanskje ikke like ille likevel?

For å balansere det litt ut, og for å understreke at jeg egentlig er en ålreit person, så har jeg også samlet opp ting jeg liker ved menneskeheten. Om det er på sosiale medier eller ikke, spiller ingen rolle. Jeg har nemlig tenkt på en ting ved mennesker som jeg rett og slett er litt nusselig.

Vi trenger alle tilhørighet, og er en av de aller største behovene våre for å fungere som vanlig. Venner, familie, kjernefamilie, klasse, arbeid eller lignende er viktig å for å føle seg inkludert og ivaretatt. Nå skal vi derimot ikke snakke om de psykologiske behovene vi trenger, men noe man kanskje har savnet fordi man føler seg som den eneste i akkurat den spesifikke tingen.

Bub er en svært tålmodig mann som sitter og hører på meg når jeg har noe på hjertet. Og det er ikke sjeldent. Det er som regel hele tiden. Og han hører på. Av og til kommer han med innspill også, noe han gjorde til akkurat dette tema: Mennesker er så søte når de går rundt med gruppen sin som interesserer seg for det samme. Altså at en person som elsker å tove ull melder seg inn i en gruppe med andre mennesker som elsker å tove ull.

Og det syns jeg er så utrolig søtt! Litt sånn... "Er det noen som liker å klatre? For da kan vi leke alle sammen og klatre i trærne."


Dette er forøvrig Astrid Lingren som klatrer i et tre. Verdt å dele.

Bub kom som sagt med innspill til akkurat dette om en kamerat som så inderlig ville inn i Vespaklubben. Han hadde verken lappen eller Vespa, så da hadde han som mål å skaffe seg begge deler for å kunne bli medlem. Lang historie kort, så cruiser han rundt på Vespaen sin i dag sammen med resten av menneskene som har Vespa og er medlem av klubben.


Her er de på tur, vettu.

Skjønner du hva jeg mener? Er det ikke ille nydelig?

For min del, tror jeg at jeg vil melde meg inn i "Vi som er crazy cat ladies", om den finnes. Det gjør det helt sikkert.


Ha det.

fredag 10. juli 2015

Stemningsrapport

Når sant skal sies er jeg veldig usikker på hvilken kategori denne bloggen tilhører; jeg er ikke rosablogger, jeg er ikke moteblogger, jeg er ikke reiseblogger, eller noe som har en spesiell tilhørighet. På en måte hadde det vært deilig å kunne forholde seg til et bestemt tema hver gang man blogget, men på den andre siden ville jeg ikke hatt friheten til å skrive om akkurat det som falt meg inn der og da. Så jeg vet ikke hva vi skal kalle det, men hva med fjasblogger? Eller potetbloggeren? Den likte jeg. Kan brukas te alt, si! Eller... Vet vel egentlig ikke hvor mye den kan brukes til, men om det har noen form for underholdningsverdi for deg som leser, så er jeg mer enn fornøyd.

Som vanlig skribler jeg meg helt vekk fra det jeg skal blogge om. Jeg har nemlig vært en tur i Aremark sammen med noen av familiemedlemmene mine (vi er så mange), på en campingplass jeg var for første gang som 3 måneder gammel. Det har med andre ord vært tradisjon i mange år å dra til Fangekasa, som det heter, men i de senere årene har det dessverre blitt vanskeligere å få til pga sommerjobb, annen jobb eller ustrukturert ferie. I fjor tok jeg med meg Bub til plassen, og jeg har klart å få ham med meg i år også :) Ikke at det var så veldig stor jobb.

Først var jeg der i et par dager med mamma, søstra mi, bittelittebroren min og stefaren min i et lite øyeblikk. Eller Duracell som han kalles. Mer om det en annen gang.

Vi kosa vårs no grådig, si, og kunne ligge og sove helt til vi våknet.



Bittelillebroren min fylte også 13 år mens vi var der, og hurra meg rundt for den tøffingen! :) Han er vel kanskje den i søskenflokken som ligner mest på meg utseendemessig, og naturligvis også derfor den peneste.



Og mens vi er inne på likheter i familien, så er det en ting som er ganske merkelig. Hvis du syns Knut Jørgen ligner på meg, så kan jeg fortelle deg at fetteren min er den som ligner mest. Hadde han vært broren min, hadde det kanskje ikke vært så vanskelig å si at vi ligner. Det er det heller ikke nå da, når jeg tenker meg om. Men samme det.

Det ble selvfølgelig grilling, og fellesgrillen ble fyrt opp kl 16, som vanlig. Vi sitter med mannen som alltid er med på campen, hvert år, like lenge. Noen kjenner han kanskje som klokkesamleren også. Du kan også legge merke til blåmerket jeg har på beinet. Jeg smalt inn i kanten på bordet, og selvfølgelig fikk jeg blåmerke. Peach skin til de grader, vettu.



Duracell (Trond) ved grillen, i kjent positur.



Slenger også ved et ekstremt sjarmerende bilde av meg mens jeg spiser. Det skal sies at jeg ikke trodde jeg var med i bildet, og tenkte at jeg derfor kunne se så vanlig ut som jeg pleier. Dumt, med andre ord.



Samme det. Anette og jeg prøvde lykken på stranda, og levde i håpet om å få farge. Den norske sommeren er og blir den norske sommeren, så det blåste jo noe så grusomt. Det hele endte med at jeg sparka Anette nedi vannet, turte ikke selv, og vi brukte resten av tiden på å ligge i en ball for å ikke fryse.



Dette betyr at jeg enda ikke har bada i år, noe som er en skam for Skaarablodet, og jeg skal prøve med alle antifrys-fibrene mine å få til et bad til helga. Noe annet er bare uhørt. Da kommer hele gjengen dit også, og med lillebroren min (den eldste, altså) i spissen vil jeg mest sannsynlig bli våt på kroppen bare ved ordet "særr". Stolt som en hane, vettu.

Så det.


Ha det.

torsdag 9. juli 2015

Facebryderier

Eventuelle fremtidige eller nåværende arbeidsgivere - se bort!

Hver dag vil nok de aller fleste av oss stikke innom en eller annen form for sosial medie, og scrolle seg nedover feeden. Hva er det på norsk, forresten? Mater'n? Det hadde egentlig vært litt morsomt, men igjen så kan det kanskje bli den nye Fjesboka. Og det er ikke like greit. Det samme med tingene jeg vil liste opp i dette innlegget.

Nå begynner du kanskje å tro at jeg er en hissigpropp som irriterer meg over alt hele tiden. Vanligvis er jeg ei kjempeblid og positiv jente med mye latter, altså, men det er liksom noen ting som bare må få se dagens lys slik at jeg får det ut av systemet. Hvis jeg nevner overflod av barn på Facebook - hva tenker du da?

Ikke sant. Jeg også. Det gjelder omtrent alle foreldre som spyr ut bilder av ungene sine på Facebook. Ikke bare sine egne heller, men også andres som har vært problematisk i enkelte tilfeller om barnet bor på hemmelig adresse. I dette innlegget skal vi derimot ikke se på irritasjonsmomentene som praktiske eller upraktiske, men enkelt og greit irriterende. Jeg er ikke interessert i å se busa hengende ut av nesa på ungen din. Nurk er sjeldent pene å se på ferskpressa ut av den blodige livmora di, og personlig syns jeg egentlig ultralydbilder som viser bilder av den uferdige ungen din er en smule vemmelig? Fortsatt litt usikker på hva jeg tenker om det, men slik det ser ut akkurat nå er jeg bare så lei at jeg mest sannsynlig syns den er ekkel bare fordi... jeg ikke klarer å se på det med rosa øyne lenger. Rettere sagt: jeg orker ikke.

Dette er et eksempel over alt som kan irritere meg på Facebook, og vi skal nå se på flere av dem. Enkelte trenger faktisk ikke utdypning i det hele tatt. Here we go:

WHAT IF I TOLD YOU...

- At bilde av fosteret ditt ikke er apetittelig.

- At jeg ikke er interessert i å vite hva ungen din gjør HELE dagen HVER dag.

- At jeg ikke finnes det minste interessert hva som går på hvilken TV-kanal. Jeg blåser i hvilken artist det er dokumentar om, eller hvor pent det er i Nord-Norge.

- At det blir ekstremt kjedelig om du legger ut en video av den samme tingen du gjør hver dag. For eksempel: "I dag har jeg laga middag og sett på TV". NO SHIT.

- At du ikke trenger å legge ut et bilde av deg selv hver dag, og spesielt ikke hvis du ikke klarer å variere ansiktet ditt. Får du et stivt smil hver dag, med forskjellige klær, så har man likevel sett det samme bildet tusen ganger før.

- At du får for mange unger. Tenk litt på verden og globaliseringen, liksom. 17 unger holder lenge for flere generasjoner. Dette kan jeg forresten diskutere i timesvis. Søk opp Bill Burr (en smule ekstremt, men poenget er det samme).

- At hvis du publiserer personlige problemer, så ligger det på internett noe som betyr at det aldri vil gå vekk igjen, og alle har mulighet for å søke det opp. Dessuten er det ikke mitt problem, og vær så snill. Ikke få andre til å gjette hva som feiler deg.

- At du ikke trenger å sende meg et snap-bilde OG legge det ut på storyen din. Jeg har allerede sett det, og det var virkelig ikke så spennende å se deg sitte i en bil eller stå i kø.

- At å sende video fra mobilen når du er på konsert er IKKE det samme som å være der. Så uendelig langt ifra.

- At du ikke må skrive en halv bok som statusoppdatering. Begynn heller å skrive blogg.

- At jeg driter i hvilken bok du leser, eller på hvilket nivå nerd du er. Kanskje du syns det er kult å være nerd, og det er helt greit, men å publisere et bilde med tekst tatt ut av kontekst er ikke kult. Eller nerd.

- At det ikke er noe som heter mandagskos. Mandag er bedritent uansett.

- At du ikke må skifte profilbilde annenhver dag. Er det selvpromotering eller likes du er ute etter, er det ti ganger mer effektivt å spare litt på det.

______________________________________________________

Åh, så deilig å få det ut. Når det er sagt, så håper jeg du fortsatt tror på meg når jeg sier at jeg er en blid, hyggelig og positiv person! Det er bare enkelte ganger hvor nok er nok, selv om det vil skje lite med verden bare fordi jeg skrabler ned som en hissigpropp på én av en million blogger som bare når ut til Facebook-vennene mine. Det hjelper derimot for meg, for da kan jeg fortsette å tro at jeg har kjefta på dem det gjelder, få dårlig samvittighet for det, og ønske de kunne fortsette med det igjen slik at jeg fikk mindre dårlig samvittighet.

For å balansere det ut litt, så sender jeg ut et stort slengkyss til alle jeg kjenner, og alle som kjenner meg, med et ønske om en fortsatt strålende fin dag :)



Ha det.