onsdag 22. april 2015

Gi meg katt

Jeg har søren meg bestilt turen til Afrika nå! Eller nærmere bestemt Kenya og Zanzibar. Hællemåne som jeg gleder meg. Har aldri vært i Afrika i det hele tatt, så det blir så grusomt spennende.

Skal reise alene da, for så vidt, sammen med et knippe av Radio Østs lyttere. De er vel over 70 år alle sammen, men det er ofte de eldste som er de hyggeligste av dem alle. Det går fint!

Hoi, kjenner det er mye vanskeligere å skrive når jeg skal skrive om meg selv, for nå er jeg liksom allerede ferdig med å skrive det jeg ville få frem. Å male med ord tror jeg er noe som har blitt ødelagt siden videregående, siden fra og med da var det ikke snakk om å skrive fra fantasien lenger. Når det gjelder å skrive akademisk, derimot, har jeg blitt ganske flink til. Det krever en god del research og forskning først, men hvis jeg hadde orka det... Da hadde det blitt tungt å lese. Så det hadde i grunn ikke vært noe bedre det heller.

Men! Jeg kan også fortelle at jeg prøver å få tak i et par katter, og det er jammen lettere sagt enn gjort hvis en vil gjøre det ordentlig. Mitt ønske er å adoptere to katter fra dyrebeskyttelsen, frivillig organisasjon eller lignende. Tidligere denne uka var jeg i kontakt med et kattehus i Moss, og de ville ikke adoptere bort katter til meg fordi jeg bor i en leilighet. Og jeg skjønner hvorfor de mener det, for en katt burde egentlig ha muligheten til å løpe fritt ute og fange mus. Da jeg fikk beskjed om det, ble jeg først veldig lei meg, og så begynte jeg å tenke: Har de egentlig råd til å si nei til meg? Hadde jeg vært et fælt menneske som likte å lemleste dyr, så hadde jeg skjønt det, men har de egentlig råd til å si nei til meg når alt jeg ønsker er å elske de fine skapningene? Det flyter over av katter overalt, og særlig nå som vårsesongen står for tur så kan det faktisk bli krise. Som en journalist som engasjerer seg i dyr, ble det et par saker om dyremishandling og feriedrap på husdyrene i fjor, og mye snakk om overflod av katter. Er det ikke bedre at de kan få et godt liv inne med kløpinna, to personer som elsker dem OG tilgang til frisk luft hele tiden?



Jeg vet ikke, det er så utrolig mange forskjellige meninger om det overalt. Jeg har vært i snakk med en dyrlege som sa at en katt gjerne klarer seg alene inne, kanskje at de helst skal være to, men at de klarer seg. Kattehuset hadde en helt annen mening og ville ikke vurdere meg engang fordi jeg ikke kunne slippe dem ut. FOD skriver også at innekatter må følge visse regler og god oppfølging, og det skal jeg jammen klare. Andre nettsteder om innekatter anbefaler at det er rasekatter. Hvem skal jeg høre på, liksom? Det skjer faktisk ikke et sekund at jeg bruker mer enn jeg må på en katt. Jeg mener en hvilken som helst katt er like verdig som den andre, og ikke minst like pen. Dessuten har jeg rett og slett ikke råd til å kjøpe en katt til 5000 kroner og oppover. Det er ikke rasekattene som trenger mest hjelp.

Det finnes i hvert fall et par løsninger igjen; jeg skal bli oppringt av kattehuset i Fredrikstad, og det ser jeg på som et godt tegn. Eller så må jeg faktisk adoptere et par kattunger fra samme kull privat, og betale for kastreringen selv. Og det går fint det altså, men da får jeg ikke bidratt til noen frivillig organisasjon. Katt får jeg meg nok uansett :)

Det er alltid en løsning!

Hva mener mine meddyrevenner?

fredag 17. april 2015

Fritt spillerom + tidenes verste bilde av meg

Et innlegg om bare ting jeg kommer på her og nå, så kanskje det blir et innlegg ut av det også?

Til helga kommer det masse folk til oss, og jeg har ikke arrangert noen fest på flere år. Litt fordi sist gang ble ikke spesielt vellykket, og fordi jeg ikke har troa på meg selv som en god host. Jeg vet for eksempel ikke hva som forventes av meg, hvor folk skal sove, om naboene kommer til å hate oss, skal jeg servere mat? Aah, jeg blir så stressa. Heldigvis kommer det noen et par dager før, som kanskje kan hjelpe meg litt. Det settes pris på. Men hva er liksom vanlig å gjøre? Jeg har jo vært på en del inviterte fester før selv, og jeg syns det har gått kjempebra. En gang var det forberedelser i flere dager i forveien - endog ikke så sjukt mye som skulle gjøres på de dagene, men pynt var kjøpt inn, telt ble satt opp og alt var forberedt. Soveplasser, sitteplasser, det var flere bad og generelt god plass i en stor hage. De mulighetene har liksom ikke jeg.

Noen planer har jeg, selvfølgelig. Problemet er bare at dette kommer til å skje i morgen, og vi må vaske leiligheten i dag, jeg skal bake (!), og i morgen skal jeg lage en diger salsa og finne frem kopper og tallerkner. Jeg vurderer å kjøpe inn partyhatter også, men igjen så er kontoen min litt trist for øyeblikket. Tror vi kanskje bare kjører god stil og setter truser på hodet igjen, som jeg bestemte vi skulle gjøre i fadderuka, og som for så vidt er det verste bildet av meg noen sinne:


Husk at jeg gjorde meg litt til også, da. Jeg ække rølp, lissom. Holy moly. Fadderuka pisser forresten på russetiden.

Så det er en mulighet med truse på hodet... Samma det.

Snille bubben min kjøpte et par sko til meg i går! :) Fine, lette og hvite sommersko som jeg tester ut på jobb nå. Foreløpig fryser jeg ikke ihjel, så da har våren kommet.


Beklager den vilt kjedelige bakgrunnen, men jeg er på kontoret nå, si. Aldri kjøpt den typen sko før, men jeg hentet inspirasjon fra en god venninne og kunne se for meg henne i disse skoa. Jeg syns ho så veldig bra ut, og ville prøve å se like bra ut selv. Nailed it!

Ogsååååå hadde jeg tenkt meg en tur til Afrika i august! Jeg må være verdens heldigste jente som har en så gavmild bestemor. Tusen takk :) Turen består av safari i Kenya, vi skal besøke en krydderplante, vi skal krysse ekvator og vi skal på et helt insane solhotell i Zanzibar. 

Dette er blant noen av bildene som kommer opp når jeg søker på hotellet vi skal være på



HVOR sjukt? Jeg gleder meg som en unge. Jeg drar alene sammen med en kollega, og reisefølge. Reisefølge består av lytterne til Radio Øst, der jeg jobber, så det skal bli kjempekoselig å møte noen av dem :)

Nei, nå ringer telefonen her. Må nesten jobbe videre.

torsdag 16. april 2015

Blocking telefonselgere lvl: Over 9000

Det blir lite blogging når jeg er hjemme alene, og har fri fra jobben. Det er fordi jeg prøver å runde Buffy, og ser så mange episoder som jeg har tid til, eller har samvittighet til. Må tross alt fôre bubben også, som kommer hjem fra jobb og er som regel så sulten som en hest. Derfor tenkte jeg å slenge ut flere innlegg på en dag her, fordi jeg ofte går rundt og tenker på så utrolig mange forskjellige ting.

Nesten like ofte som telefonselgere ringer deg på mobilen.

Hvor lei er man ikke av folk som skal ringe og selge deg ting? Hadde jeg vært interessert i månedsabonnement på Playboy, så hadde jeg rakker'n meg bestilt det for lenge siden - helt selv.

Jeg har en litt tragikomisk fortelling angående en telefonselger, faktisk. Det var provoserende, men samtidig følte jeg meg som en drittsekk etterpå. Jeg ble oppringt av en kar som jobbet for å samle inn penger til ofrene i Syria. Han la ut om hvor mange som hadde dødd, hvor mange som led og var skadet, og fortalte om hvor mange syke barn det var i Syria nå. Egentlig så visste jeg med en gang hva denne personen var ute etter, og folk flest hadde også vært såpass ålreite at de kunne gi en slant, eller i det minste la han snakke ferdig. Ikke denne dama. Jeg tenkte underveis i telefonsamtalen mens selgeren holdt monolog: Javel? Åssen vet jeg at du jobber for et legitimt firma? Hvordan vet jeg at de pengene jeg sender til deg faktisk går til barna i Syria? Kan du bevise for meg de tallene du presenterer for meg?

Jeg sier ikke at han løy eller at barna ikke i realiteten faktisk lider, for det har jeg fått med meg. Problemet mitt er at jeg har møtt på så mange mennesker i løpet av livet mitt som bare er ute etter penger, og spiller på samvittigheten til andre for å lure til seg en slant eller to. Svindlere, rett og slett. Den seneste svindelen jeg har lest om i nyhetene, er folk som ringer fra Microsoft og skal ha kode og brukernavn på data'n deres. Dem må du ikke si en dritt til, forresten.



Uansett, han la ut om hvor mye jeg enkelt kunne støtte så og så mange barn, ved å gjøre ditt og datt, slik at de fikk penger av meg til å hjelpe. Og her kommer det verste; midt i en setning om hvor tynne og slitne barna var, så la jeg på. Uten forvarsel. Den første tanken som slo meg, var at jeg må være den verste personen de har snakket med hele dagen. Det er for så vidt ingen hemmelighet at disse menneskene spiller på samvittigheten, og hva skal jeg si da? Nei, jeg har ikke råd? Sånn jeg har forstått det, er det ingen unnskyldning. For meg er det faktisk en unnskyldning. Jeg tjener ikke så godt, og jeg har så jeg akkurat klarer meg i måneden. Jeg har alt jeg trenger, men om noen spør om jeg vil være med ut og spise middag så blir det med den middagen til neste lønning. Vi har takket nei til andre ganske viktige ting også fordi det ble for dyrt for oss.

For å unngå en sånn pinlig og ubehagelig situasjon, har jeg søkt opp hvordan jeg kan fjerne meg selv fra listene til klegg... selgerne. Muligheten har vært der hele tiden! Og jeg har hørt om det tidligere også, men jeg visste ikke om potensialet. I tilfelle kanskje du også har slitt med det samme som meg, så kom jeg over denne linken. Trykk deg inn, og let etter knappen du rett og slett trykker på for å kvitte deg med telefonselgerne. Brønnøysund, ass.

PS! Jeg syns synd på alle barn som har det vondt, altså. Det var vel derfor det var så grusomt for meg å gjøre dette også. Bare så dere ikke tror jeg er en drittsekk for alltid. 

Voila! Bare hyggelig.

Tudelu!

La meg spørre dere...

En trend er en trend, og fordi det er en trend trenger det ikke bety at trenden er kul. Savvy?

Det er ikke få ganger jeg har sett et bilde i et motemagasin som har ligget og slengt på et venterom et eller annet sted, og jeg har tenkt: Syns folk dette er fint..? Også har jeg et sånt forvirret uttrykk i ansiktet. For en god stund tilbake fant jeg en side i et motemagasin med flere plagg. På den tiden hvor det var helt nytt og trendy, syns jeg rett og slett det var litt grusomt. Etterhvert som jeg har blitt vant til denne stilen, så går det bedre og bedre for hver dag, men... om det er stilen min, er det nok ikke.


Elsker at folk kan kle rare klær, og at de går med det og kler det liksom. Men fordi det er avbildet i et magasin betyr det ikke at det alltid er like fint.

Det samme med mops. Mops har blitt så grusomt populært, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor. Det finnes SÅ mange fine hunderaser der ute, men fordi mops har blitt populært er det den hunderasen alle skal ha. Nå er jo jeg veldig sånn at hvis jeg ikke liker det, så skjønner jeg ikke hvorfor andre liker det, da. Jeg syns bare det er rart at folk plutselig skal elske denne rasen som har eksistert flere år før de "tok av". Det kan også ha noe med at de eneste mopsene jeg kjenner til snorker, grynter, tigger ved bordet og driter i hagen vår. Personlig syns jeg dvergsachsen vi har er en million ganger søtere, men det er bare meg. Og fordi jeg er så glad i henne.

I tillegg syns jeg litt synd på mops. De har blitt genmanipulert så fælt at det faktisk finnes bilder på google hvor bikkjene mister øynene. De popper rett og slett ut av hodet på dem.


Mopsen får heller ikke puste ordentlig, på grunn av at oppdrettere har paret de to med flatest nese gjennom mange år. For ikke å snakke om chi hua hua-rasen. Bitte små hunder som skal passe i veska di fordi det var det folket ville ha. Og fordi Paris Hilton var i vinden på den tiden, og hadde en liten rott... Hund i veska si. På en eller annen måte må bikkja kompensere når de møter andre hunder, og de blir storkjefta. Jeg har i hvert fall ikke møtt mange chi hua hua'er som klarer å holde kjeft når eieren hysjer på bjeffinga deres. Når DET er sagt, sliter også dachser med ryggen på grunn av de korte beina. Det samme gjelder munchkinkatter. 

Men jeg skriver meg bort igjen! 

Poenget mitt er at fordi et magasin forteller deg hva som er in, eller fordi flere andre mennesker velger å gjøre akkurat den spesielle tingen, så MÅ du ikke gjøre det samme. Det er lov å tenke selv :)

På en annen side også, går du bare med akkurat det du har lyst til også. Som nevnt tidligere - jeg elsker folk som kler rare ting, og de som ser bra ut ser bra ut. Kanskje det heller ikke handler så mye om å tenke selv heller, men kanskje det handler om selvinnsikt? Å finne ut hva som ser ålreit ut på seg selv og ikke? Det er for så vidt ingen enkel oppgave, og der har jeg ingen personlige meninger om hva du burde se etter.

Vi er alle forskjellige.

Jeg vet ikke, gjerne kom med andre synspunkter! Jeg elsker dybdeforståelser av ting, ser du. Men ikke prøv å få meg til å forstå at mops er søte, for det fungerer ikke. Tro meg, folk har prøvd. Haha :)

Tudelu!

mandag 13. april 2015

Min første vår på lenge

Her om dagen gikk det opp for meg plutselig at i år er det første året på mange år jeg har opplevd våren i Østfold. Jeg har vært i USA, Lillehammer og Gjøvik de siste årene, hvor da våren naturlig nok tok sted der. Det gikk ikke opp for meg før mimmi tok med broren min, kjæresten hans og meg (+ hund) med på tur utpå kjære Viker. Hvor utrolig vakkert det er her! Vi gikk i skogen, langs hytter og parkerte båter, og kom til slutt frem til havet. Åh, havet, som jeg setter pris på deg. Jeg kunne ikke tenke meg å bo noen andre steder enn nettopp ved havet. Tror vestlendingene er enig med meg akkurat der!





Det er jammen godt å være tilbake der hjertet tilhører.

Østfold, der sivet skinner som gull i solen, åkrene er så grønne som på andre siden, flatmarka så åpent og fritt, og jeg får puste her. På alle de stedene jeg har bodd, har jeg ikke hatt den samme roen som jeg har hjemme.

Nei, dette året skal jeg få med meg, og jeg skal kose meg skikkelig.

fredag 10. april 2015

En lang marsj med dritt

Faktisk. Dette innlegget skal jeg skrive fordi jeg ble oppfordret til det av sjefen min. Og fordi jeg selv syns det er ganske viktig å be dere alle ta dere litt sammen.

Tidligere denne uka, eller egentlig bare for et par dager siden, så skrev jeg et innlegg om likes. At en gutt måtte holde en plakat som tigget om likes på Facebook, og egentlig det verste; at mora hadde både skrevet plakaten, tatt bildet og lagt det ut på internett.

Sjefen min og jeg begynte å snakke om innlegget, siden vi kom inn på tema av en eller annen grunn, og ho sa at jeg burde skrive et nytt innlegg. Det handler om det samme, men med en problemstilling lyst fra en annen vinkel.

Om bekreftelse.

Selv kan jeg ikke fatte åssen andre mennesker kan få over 2-300 likes på et bilde av dem selv. En selfie som får hundrevis med tomler opp. Kvaliteten er ofte mobilkvalitet, lyssettingen har ingen jobbet for, og alt er helt gratis og selvgjort-velgjort. Det ligger med andre ord ikke så mye arbeid bak det, så dét er ingen grunn for hysteriet.

Jeg føler meg eldgammel når jeg skriver at jeg kjenner utmerket godt til uttrykket "like for like". Som om jeg ikke skulle det... Men det uttrykket. "Like for like". Det er flere jeg nesten ikke kjenner som liker absolutt alle bildene jeg legger ut på Instagram. Bildet er ikke bra engang, og jeg tviler på at denne personen har sett nøye gjennom bildene og tenkt "shit, dette bildet var så bra at jeg skal like det uten å ha snakka med vedkommende på flere år". Nå føler jeg meg eldgammel igjen, men jeg liker som regel ikke bildet ditt med mindre det er fint, originalt, godt utført eller at du er et familiemedlem. Jeg kan ikke understreke originalt nok. For det er det altfor lite av.

Skriver meg bort igjen.

Det jeg egentlig skal snakke om, er dette hysteriet. Bekreftelsen alle trenger hele tiden, og spesielt med tanke på yngre mennesker. Det finnes en lidelse nå, forsket frem av eksperter. Hva slags eksperter vet jeg ikke, men jeg regner med de fikk tittelen av en grunn. Du kan bli syk av å ta for mange selfies. Jeg har også lest om en ung kar som til slutt tok livet sitt etter å ha slitt med å "finne den perfekte selfien".

Hvorfor trenger vi sårt så uendelig mye bekreftelse?

Jeg kan hjelpe deg, og som søstra mi sier:



Ho bør dere følge på Instagram, forresten. Ho er veldig morsom.

Men beste av alt; søstra mi gir blaffen. Anette, som dere sikkert skjønte var navnet hennes, driter en lang mars i åssen ho ser ut. Ho kan dukke opp uten sminke offentlig, håret trenger ikke være gredd på flere dager, og ho drar gjerne opp BH'en på plass fast og bestemt.

Jeg sier ikke at ho ser ut som en dass. Jeg bare sier at jeg ikke hadde turt å gjøre det samme. For eksempel kan jeg ikke huske sist jeg ut offentlig uten sminke. Tror det er tre-fire år siden jeg tok imot et par av vennene mine på døra uten sminke, fordi jeg var syk og de skulle gi meg noe. Det er forresten sist jeg var syk. For ikke å snakke om første gang jeg skulle sove sammen med kjæresten min uten sminke. Mentalt begynte jeg å forberede meg på at han skulle pakke snippsekken sin og beine hjem. Det skjedde ikke. For folk liker deg ikke på grunn av foundationen din som passer perfekt til hudfargen din. Ikke på grunn av skoa dine som kosta flesk. Ikke fargen på neglene dine, og heller ikke hvor fyldige vipper du har. Ikke hvor moteriktig klærne dine er, eller fargen på interiøret ditt.

Det gjelder å bygge opp selvtilliten til hverandre, til barna dine, til vennene dine, til og med foreldrene dine. Du trenger ikke ha bekreftelse på alt du gjør, så lenge du er selvsikker nok til å skjønne at det du gjør er mer enn godt nok.

Han liker deg ikke sånn? Neste tripper på vent, søta, og det er mest sannsynlig den snilleste av alle.

Du er ikke like pen som henne? Hun er ikke like pen som deg.

Er du redd for at andre skal vite at du er homofil? Ellen Degeneres er homofil, nok sagt.

Hun får alltid flere likes enn deg? Hun bruker timesvis hver dag på "like for like".

Han er kjekkere enn deg? Jo høyere du sitter, jo høyere faller du.

Disse eksmplene inneholder én felles variabel; andre mennesker. Tenk da på hvor mange som tenker sånn om deg. Drit nå for guds skyld i hva andre måtte tenke og mene. Det er vanskelig, men du vil få det så utrolig mye bedre med deg selv. Tro meg, jeg har vært der. Og jeg har klart meg fint.



onsdag 8. april 2015

Traffic 101

Hver dag prøver jeg så godt jeg kan å være et godt eksempel for de andre bilistene i trafikken. Jeg blinker inn og ut av rundkjøringer, jeg overholder vikeplikten min, jeg ligger et godt stykke bak bilen foran og unngår blant annet steinsprut, jeg bruker blinklys når jeg skal svinge enten til venstre eller høyre og jeg senker ikke farten fordi det kommer en fotoboks - eller såkalt jojo-kjører.

Hver dag gjør jeg disse tingene. Hver dag. Jeg tenker hver gang at kanskje de kan se åssen jeg gjør det, så kanskje de begynner med det også?

Men hva ser jeg?

Nesten aldri av noen av delene. Hvorfor, tenker jeg for meg selv. Hvorfor er voksne mennesker noen av de minst intelligente jeg vet om i trafikken?

Fordi jeg har et kall. Jeg har et kall om å revolusjonere veitrafikken, og velsigne bilistene med mine ekstreme trafikkunnskaper. Og disse tenkte jeg å dele med dere nå. Vi starter med denne, dette er et av problemene jeg har fått fra egen erfaring:



Dette skiltet betyr at fartsgrensen er 60 km/t på denne strekningen helt til du ser et annet skilt som viser et annet tall. Da er det den nye fartsgrensa som gjelder. Det kan være alt fra 20-110, så her gjelder det å følge nøye med. Står det 60 km/t, trenger du altså ikke å kjøre i 50 km/t eller saktere. Det er bare irriterende for de andre bilistene.




Dette bildet betyr at det kommer en fotoboks i nærmeste fremtid på veien. Denne fotoboksen tar bilde av deg og trafikkpolitiet sender deg regning i posten hvis du kjører for fort. La oss si du kjører i en 60-sone når denne kameraten dukker opp. Du husker jeg nevnte at hvis du kjører for fort, så kan du få bot? Det er ikke tull, hvis du altså kjører OVER 60 km/t forbi denne karen i en 60-sone, så vil du få bot. Derfor finnes det ikke nødvendighet i å kjøre i 50 km/t eller under, for du er helt trygg ved å kjøre akkurat i den farten fartskiltet viser deg.



Denne rabagasten her er et mysterium for mange. Det er en spak som vanligvis er ved siden av rattet ditt, og den kan du enten dytte opp eller ned; det kommer an på hvilken vei du har lyst til å kjøre. Er du for eksempel i et kryss, og du har lyst til å kjøre til venstre så må du dytte den ned. Vil du kjøre til høyre, så dytter du den opp. Jeg forstår at det kan være vanskelig å skjønne med en gang, men jeg anbefaler å øve og øve til det sitter. Slik unngår du misforståelser om hvilken vei du vil kjøre, så slipper andre å bråstoppe for deg. Nakkesleng er ikke spesielt godt, og folk kan få hjerteinfarkt av redsel.

Til slutt vil jeg komme med et bonustips til deg dersom dette blir vanskelig. Har du øvd og øvd, men ikke får det til så kan du prøve å finne noe som ligner dette:


Dersom du ser noe som ligner på bildet over, kan du glemme alt jeg har sagt om fotobokser, fartssoner og blinklys; her er det bare å kjøre på. Bokstavelig talt. Ræll så fort bilen bare klarer, og prøv å treffe midten av murveggen. Kan anbefales, dette kan faktisk være veldig morsomt! Murstein er min favoritt :)

Prøv murveggen først om de forrige tipsene mine blir for vanskelig, og hvis murveggen ikke virker kan du bare spørre meg om det er noe mer du lurer på. Jeg er åpen for alle typer spørsmål.

Ha en fartsfylt dag!