CærKæll

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid vært kamerat med gutter. Fra mitt første bosted hadde jeg en bestekamerat som jeg lekte Sabeltann med, sammen med et par andre gutter og ei annen jente. Kjønn, gutteleker og jenteleker fantes ikke i min verden. Forskjellen var at jeg hadde langt hår, og de andre kort. Så enkelt og greit.

Da jeg fylte 6 flyttet vi til et nytt sted med en ny skole. Der ble jeg kjent med en jente som hadde vokst opp med andre jenter fra samme sted. Å være venninne med jenter viste seg å by på mye sorg og konflikter, fordi jenter kan virkelig være noen grusomme skapninger med utfrysning, baksnakking og ekskludering. Så etter noen år bestemte jeg meg endelig for å gå videre og få meg noen nye venner – det ble selvfølgelig en gutt. Ting ble mye enklere og bedre med en gang, og etter hvert klarte jeg også å få meg noen jentevenner som var verdt alt sammen. I tillegg til alt dette, vokste jeg også opp med broren min som min aller beste venn i verden.

Så erfaringene mine var nå at å henge med gutter var mye bedre enn å henge med jenter. Når man først har begynt i det sporet, og har bare gode erfaringer med det (nesten, i hvert fall, vi kranglet jo vi også), så har det formet personligheten til å bli litt mer «guttete» av seg. Med guttete mener jeg å være litt barnslig lenger enn de andre jentene, le av prompelyder, leke «Jackass», klippe håret kort, gå i posete klær og lignende. Med andre ord ikke særlig elegant og mange trodde jeg var lesbisk. Jeg sliter enda med å finne pene klær den dag i dag. Det går for det meste i gråtoner og svart/hvitt, rare mønstre eller kjedelig og streit. Så føler jeg meg dum i kjole.

<3

En annen ting jeg lærte meg ganske fort også, var grove vitser. Fordi det var gøy og det lo vi av. Og det fører oss til i går kveld da noen kolleger og jeg feiret at en av vikarene hadde fått seg fast jobb. Så da satt vi der, og etter et par øl blir jeg varm i trøya og kan prate ganske høyt og ganske mye. En av kollegaene begynte å kjøre på med noe av den typen drøy humor jeg hadde vokst opp med, og jeg tenkte at nå blir det gøy. Siden jeg var fra Østfold, forventet han av en eller annen grunn at jeg skulle ha noe morsomt på lager.

Om jeg hadde. Challenge accepted!

BildeKilde

Så jeg kjørte på. Men når man sier noe så drøyt at til og med mannfolket som satt det i gang rynket på nesen, så er det nok litt over kanten. Jeg trodde de kom til å tåle mer. Så der satt jeg og følte meg ordentlig ekkel, fikk noen rare blikk, et lite «Carina..!», og en kommentar fra siden om at «det var kanskje litt væl drøyt». Det ble litt varmt. Men jeg vant. Gratulerer til meg…

Det er ikke så ofte jeg feilvurderer hvilket lag jeg er med, men denne gangen ble jeg nok litt for komfortabel litt for fort. Jaja. Livet er et lære. Man må alltid lære.

BildeKilde

Noe av det pinligste jeg har opplevd på flere år

Wow, den uka her har gått i knallfart, både på jobb og hjemme. Egentlig skulle jeg publisert et innlegg i går om noe merkelig som skjedde om onsdagen, men har rett og slett ikke hatt tid til å blogge noe særlig. Deilig å være opptatt og føle seg viktig også!

Men, haha. Det er to ting jeg må fortelle dere. De er like pinlige begge to. Eller, den siste tingen jeg skal fortelle dere er nok det pinligste jeg har opplevd på flere år. Jeg hadde lyst til å krabbe ut av mitt eget skinn og la skrotten ligge igjen mens jeg vandret rundt i bare muskler og skjelett.

First thing first. Eller second thing first. Som alle andre mødre, er også mamma på facebook. Og som alle andre mødre i den generasjonen deles det bilder og sitater i hytt og gevær. Mamma hadde en venninne på Facebook som hadde lagt ut et eller annet hun skulle svare på med et bilde. Av noe som var nybarbert, av en eller annen grunn. Så da bar det ut på Google og søkte opp «nybarbert» under bilder.

Dette kom opp:

Og hva i all verden har skjedd her? Det står ingenting om noe barbering, verken ny eller gammel, på Instagram, der bildet er hentet fra. Hvis noen skjønner noe som helst av dette, tar jeg gjerne imot forslag. Det er jo kult å bli assosiert med nybarbering sammen med en drøss hester på Google hvis noen av en eller annen grunn søker opp «nybarbert»… Særlig hvis det er noen som kjenner meg igjen, og enda sykere – min egen mor. Hun hadde scrolla nedover for å finne et bra bilde og syns det som dukka opp ligna så veldig på meg. Hun viste det frem til søstra mi som bekrefta at jo, det er ho Carina.

Skjønner ingenting.

En annen ting jeg ikke skjønte noe av var da jeg om onsdagen fikk en epost på jobb. La meg ta det fra starten av. Jeg jobber i internkommunikasjon for Gjensidige, noe som har gjort at jeg blant annet har lært meg å legge inn i artikler via et nettbasert program, og å lenke til diverse relevante sider eller andre ting. Særlig blir det mye lenking i et prosjekt som krever påmeldinger i påmeldingsskjema som alle har en lenke hver man må inn på for å registrere seg. Håper det ga mening.

BildeKilde

Dere som leser bloggen min vet at jeg pleier å publisere innlegg omtrent i 9-tia de dagene det blir blogg, noe som betyr at jeg gjør det fra jobb-pc’en min. Altså, sitter jeg på jobb. Dagen gikk og var den samme dagen som den pleide å være, og plutselig fikk jeg en epost av en jeg ikke har hatt noe kontakt med før. Der stod det, quote: «Når man går inn på denne lenken […] kommer bloggen din opp, til info»

I Gjensidige er det omtrent 4000 ansatte, og alle har tilgang til denne nettsiden. For de som har trykket seg inn på den lenken, har de altså havnet på min blogg, og et innlegg spesifikt. Noe så utrolig pinlig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Der har noen kanskje trodd at jeg har drevet med snikreklame for bloggen min, og gått meget sleipe veier for å markedsføre og få inn flere klikk. Jeg blir altså så pinlig berørt bare av å tenke på det at jeg nesten begynner å dra ut håret bare for å ha noe annet å tenke på. Tenk så mange i blazere, dress og pensko som har trykket seg inn på den umodne bloggen min og lest. Også er det ingen som har sagt noe. Jeg dævver.

GifKilde

Nå vil jeg mer enn noen sinne høre om du også har opplevd noe så pinlig i det siste. Hjelp…

Folie à Deux

(Madness of two)

At jeg alltid skal komme på ideer til blogginnlegg når jeg ligger og smådrømmer, da. Er liksom så ubeleilig å måtte våkne, dra frem telefonen og skrive ned det jeg tenkte på når man er trøtt og prøver å ta igjen tapt søvn. Jeg skriver veldig mye om å sove, har jeg skjønt. Men samme det, jeg tror jeg klarer å huske det hver eneste gang, men aldri til den dag i dag har jeg klart å huske hva jeg tenkte på mens jeg slumra. Lærer jo aldri.

Så da får vi snakke om noe annet.

Det er det som er så fint med å blogge. Jeg slipper å gå rundt med rare tanker i hodet helt alene. Deres dras rett og slett ned sammen med meg, heldige dere! Vet ikke helt om det er en bra ting eller ikke, men om det plutselig kommer en dyr psykologiregning i posten fra noen av dere, så kan jeg vurdere om tankene mine er noe som bør ut i evigheten eller ikke. Men jeg tror ikke på deg hvis du sier du aldri har tenkt noe av jeg skriver før.

BildeKilde

Veldig mange bloggere forteller om ting de har gjort de seneste dagene, og selv føler jeg at det de forteller er interessant. For min egen del, føler jeg ikke at jeg har gjort såpass mye spennende at det er verdt å fortelle. Jeg gjør det likevel. I helga hadde moren til venninna mi bryllupsfest i Gamlebyen i Fredrikstad (hvis du ikke har vært der, bør du dra dit), og jeg fungerte som bardame. Heldigvis var det bare én som forventet seg Tom Cruise fra Cocktail, og vi fikk levert ut enkle drinkoppskrifter vi skulle lage til de som ønsket det. De var så enkle som Gin & Tonic, screwdriver og rom og cola, så noe særlig miksing bak ryggen mellom bena ble det lite av. Fikk ikke vist frem de syke talentene mine da heller, gitt.

BildeKilde

Det var en kar som fortalte meg at han var redd for meg fordi jeg så streng ut, visstnok, selv om jeg prøvde å smile så mye jeg kunne med en gang noen tittet i nærheten av min vei. Ser jeg skummel ut, altså? Jeg syns jo selv at jeg ser ganske hyggelig ut, men kanskje han så noe ikke jeg ser. I så fall er det jo veldig skummelt. I går så jeg en episode av X-files hvor Mulder ble lagt inn på mentalsjukehus fordi han ble så forstyrra av det han så. Det var en monsterflue av noe slag som utga seg for å være en vanlig mann mens han bet og spiste menneskeheten til folk. Når de var tømt, ble de omgjort til zombies av et slag, helt blotta for egne meninger og følelser. Bare noen utvalgte kunne se ham og zombiene for dem de var på ordentlig, og da måtte man være åpen for å kunne se det. Noe Mulder selvfølgelig er. Hva ellers, liksom.

BildeKilde

Så da blir jo jeg bekymra for at jeg også er en type monsterflue som løper rundt og ser streng ut. Kanskje jeg er det også, og at han karen som var redd for meg var åpen og kunne se den ordentlige meg. Haha, da hadde jeg blitt redd for meg selv, jeg også.

Hvilket monster er du?

Sover støtt og aldri

Gurimalla, så trøtt jeg er i dag. Rettelse: I dag også. På lørdagen var jeg bardame i en bryllupsfest og var ikke hjemme igjen før klokken 3. Neste morgen trodde jeg at jeg skulle være med på teateravslutning klokken 12. Så da sørget jeg for ikke å sovne igjen da jeg først våkna tidlig på morgenen, i tilfellet jeg forsov meg og ikke rakk å gjøre meg klar. Da ble det naturligvis ikke nok søvn på denna skrotten som trenger minst 8 timer for å fungere som et vanlig menneske.

Vurderer å skaffe meg en sånn.

BildeKilde

Da jeg fant ut at teateravslutninga ikke begynte før klokken 16, prøvde jeg å ta en powernap for å fungere nogen lunde folkelig. Bare ett problem: Det er helt umulig å sove i detta finværet. Utrolig deilig at det har blitt så godt og lyst, men jeg sliter med å sove. Noe som er litt merkelig, for tidligere i vår gjorde jeg nesten ingenting annet enn å sove. Kan det bety at jeg er allergisk mot pollen? Jeg håper egentlig jeg er det, for jeg holdt på å sovne sittende i et møte på jobben. Utrolig pinlig og uprofesjonelt.

Noen av dere som har erfaring med samme type problem? Hva har dere pleid å gjøre når kaffen fungerer mer som en fis i vinden? Jeg har lest at å spise et eple på morgenen kan fungere enda bedre enn kaffe, men det hjelper ikke det heller. Så bring it on.

BildeKilde

Så der har vi det. Fra å sove hele tiden og bruke alle muligheter for å ta igjen det tapte, til nesten ikke å kunne sove i det hele tatt. Og særlig får jeg ikke sove når jeg vet ting som dette kan skje. På grunn av oversvømmelsen som skjedde rundt Launceston i Australia, har det gjort at millioner av edderkopper har evakuert og befinner seg nå i en silkeseng på tretoppene overalt. Det regner med andre ord edderkopper, og du finner ikke akkurat de søte, snille artene der nede. Hjælpes, og Australia som har virket så spennende å reise til – frem til nå. Av alle de grusomme artene og dyrene du kan finne i verden, finnes det minst ett slag av der. Du finner dem i dassen, i kriker og kroker, dusjen, hagen, bilen, i øra og i nesa. Sikkert.

Nope. Hadde ikke gått ut døra på flere uker.

BildeKilde

Nei, jeg får gjøre som han Mike Posner og ta meg en pille. Se om det hjelper.

Flykicking and screaming for Khao Lak

Jammen er det surt å spise appelsin etter man har pussa tenna. Vi er så heldige å få servert frukt to ganger om dagen her på jobb, og tidlig på morran er en av gangene. Siden jeg pleier å komme så fryktelig tidlig på jobb, så blir jeg ganske fort sulten igjen og må ha i meg litt før lunsj. Det beste med å komme så tidlig, bortsett fra den deilige stillheten, er at man kan velge frukt fra fulle fat. Vanligvis har de fleste allerede forsynt seg på ettermiddagen før jeg rekker å komme opp, så det eneste jeg får er skalker med appelsin eller brusken av melonen. Ellers er det alltid epler, pærer og bananer igjen så jeg klarer meg mer enn bra nok.

Ellers venter jeg på at beina mine skal våkne ordentlig og bli støle fra gårsdagens trening. Makan til beingymnastikk i går, med flykick, hockey og spensthopp. Og med hockey og spensthopp mener jeg gå fra en god stund i hockey og rett opp til spensthopp ti ganger. Jeg forventer å kunne hoppe høyere enn masaifolket i Masai Mara mot slutten av året. Finnes det en masaigruppe her i Norge man kan melde seg inn i?

BildeKilde

Hællemåne, nå nærmer avreisedato seg, altså! Tre ukers ferie til Khao Lak i Thailand, og store deler av den ferien på stranda utenfor bungalowen med utsikt over Andamanhavet. Jeg måtte Google det navnet, og havnet på Wikipedia for å lese om Khao Lak. Man leser seg gjennom kommuner, fjell, hav, kyster, og andre vakre ting. Brått står det:

«Dyrelivet er typisk tropisk og preget av stor luftfuktighet. Slanger, insekter og edderkopper, amfibier (firfisler, frosker), og en stor mengde fiskearter preger biotopene. Det holdes noe elefanter for turisme, men det viktigste lokale området for elefanthold er i Khao Sok. Det drives utstrakt vern av truede arter, ikke minst skilpadder, men salget av utstoppede dyr og insekter er utstrakt. Antallet fuglearter er beskjedent»

Kilde 

Altså, her nevnes dyr og insekter i verden som jeg setter minst pris på. Slanger? Insekter? Edderkopper? Og hva menes med insekter? Så står det til slutt at antall fuglearter er beskjedent. Ja, er de spist opp da eller? Det skal visst være jungel der også, og det er sikkert der alt sammen er. Men man må jo inn dit en liten tur, likevel da. Ække hver dag denna bleikfisen her får være i en jungel, så det må’n benytte seg av.

BildeKilde

Nei, hællemåne, jeg gleder meg som en liten rakker. Har sikkert nevnt det før, men husker ikke, bryr meg ikke. Nei, i dag er en god dag, altså. Kaffe, appelsin og druer på kontorplassen og snart ferie.

Kosær mæ.

Har du vært i jungel før?

Nostalgisk flis i tåa

Dette innlegget skulle egentlig ut forrige uke, men på grunn av dårlig tid ble det ikke noe av. Nå kommer den, da, obviously.

Tror det var onsdag eller torsdag forrige uke jeg virkelig hadde dagen, altså. At jeg er grisetrøtt på morran og generelt er et trøtt menneske er ingen hemmelighet, så vi starter der. Også har vi toget igjen, hvor folk som ikke må opp grisetidlig for å rekke toget ikke er like trøtte og syns ingen andre skal være det heller. I dag var det forresten en som virkelig kjente på pollen, tror jeg, for snørra fløt som honningen i Kanaans land. Også så voldsomme utblåsninger. Håper ingenting viktig løsna… Med andre ord en vanlig start på dagen i dag også. Men tilbake til forrige uke.

BildeKilde

Dagen på jobben gikk sin gang. Det var et par ganger jeg ble så trøtt at jeg nesten sovnet i sittende stilling, som i og for seg var veldig pinlig siden vi sitter i åpent landskap. Jeg kan trøste meg med at jeg i hvert fall fikk gjort det jeg skulle gjøre. Så kom slutten av dagen, og jeg skulle kraftrusle til toget. Jeg tenkte å sjekke eposten en siste gang før jeg avsluttet jobbdagen helt og skulle til å ta frem nøkkelknippet for å logge inn med brikka som hang der. Nøkkelknippet var ikke der. For første gang på veldig mange år, og aller første gang for alltid siden jeg flytta ut fra ho mor, hadde jeg glemt å flytte nøklene fra håndveska over i jobbsekken. Jeg sendte melding til Bub og trygla han om å dra ti minutter tidligere fra jobb slik at han rakk det tidligste toget. Sjefen lot ham gå en time tidligere. Snille, gode sjefen.

Heldigvis var været helt fullstendig knall, og det var så deilig vær da jeg gikk fra togstasjonen. Jeg tenkte at jeg skulle legge meg på brygga så lenge, mens jeg ventet på at Bub skulle komme hjem. Da tok jeg av meg skoa, oppdaget et stort gnagsår på lilletåa og la meg ned og led i to sekunder. Så lå jeg der og begynte å kjenne at huden min svei. Så klart, jeg er jo gjennomsiktig. Så klart blir jeg solbrent. Så da tenkte jeg å flytte litt på meg, så sola kunne brenne andre kroppsdeler også. Idet jeg flytter meg, skubber jeg de nakne tærne på bryggeflata og her fikk jeg en erfaring som også var en del år siden: Jeg fikk flis.

(Googlet flis i tåa, og jaggu var det mye ekkelt som dukka opp. Sparer dere.)

BildeKilde

Flis! Det får man da ikke i særlig stor grad i voksen alder? Joda. I got your back. Eller flisa got my tå i dette tilfellet. Heldigvis overlevde jeg, til tross.

Etter en stund kom Bub frem med toget også. Akkurat idet jeg skulle krysse planovergangen, lukket portene seg og ble nede. Lenge. Så lenge at folk begynte å rygge med bilene, og gående snudde for å gå en annen vei i stedet. Så da gjorde jeg det også, med kjøttsåret på lilletåa og flisa i storetåa på slep. Akkurat når jeg nærmer meg Bub, ser jeg portene gå opp igjen. Man.

BildeKilde

Likevel koste jeg meg gløgg ihjæl, og var overlykkelig for at kroppen min endelig kunne kjenne ordentlig på sola. I tillegg fikk jeg meg en powernap, som er mitt høydepunkt for dagen. Alt i alt var det en helt herlig dag som resulterte i middag på stranda dagen etter, fordi det hadde vært så deilig å ligge ute dagen før.

Har du kost deg i sola i helga?

Støl i nesa

Om jeg er støl i dag? Ja, det er jeg, altså. No’ veldig. Nå som Bub og jeg har begynt å trene, ser vi verden på en ny måte, og vi får helt nye opplevelser bare ved å gå helt vanlig. Noen dager byr på ekstra stor utfordringer når dagen før var spesielt hard, og det å ta på seg sokkene er et slit verre enn det er for gamle mennesker. For eksempel i dag er det tungt å puste inn med dype åndedrag, fordi det krever altfor mye energi av magemusklene mine. Noe man slettes ikke tenker over på en helt vanlig dag. Eller det vi anså som vanlig før vi begynte å trene. Altså at man ikke gjør noen ting av hardt, kroppslig arbeid annet enn å lage mat eller henge opp tøy.

Bildekilde

I tillegg har jeg oppdaget muskler på de mest finurlige steder, på steder der musklene før var like møre som kobekjøtt. Med unntak av at jeg ikke får massasje hver dag, så det kan man jo vurdere. Ikke sant, Bub? Som her om dagen var jeg støl like over tissen min. Jenter, dere vet. Like over der «puta» er liksom. Der har vi visst muskler også! Var en ekstrem merkelig følelse av å kjenne på de støle musklene idet urinen sakte, men sikket forlot urinblæra og både muskler og hud trakk seg tilbake til normal tilstand. Uten å gå noe særlig dypere til verks.

Først tenkte vi at vi skulle starte litt mykt med et par treninger i uka, som har gått veldig fint. Vi tenkte å starte rolig slik at vi ikke fikk avsmak med en gang, som jeg har inntrykk av er den vanligste feilen til folk som begynner å trene. De starter knallhardt med 3-4 treninger i uka før de er godt nok trent, og mentalt forberedt, til å følge opp stilen. Så det er jo en ting å tenke på. Uansett, vi trener to dager i uka, som for så vidt ikke er så veldig mye, men det er visstnok dokumentert effekt etter bare én gang i uka med denne type trening. Altså, man trener jo muskler som finnes i nesa, liksom. Og hvis det ikke finnes muskler i nesa, så blir du støl der likevel.

Måtte Google. Jaggu har vi muskler i nesa også. I alle dager.

Bildekilde

Etter timen med slag og spark til den store gullmedalje, kommer det en halvtime med styrke etterpå. Til nå har Bub og jeg vært såpass kjørte etter den første timen, at bare tanken på å bli med på noe sånt gjør oss rett og slett litt kvalme. Nå som vi har vært der litt over en måned, tenkte vi det snart er på tide å kjøre på med litt mørbank av muskler. Så kommer dagen etter, og vi kjenner at det kanskje var lurt å ikke ta den halvtimen likevel. Men en dag, dere. En dag skal vi svette oss gjennom en halvtime med styrketrening, og kanskje til og med være med på yoga/stretching etterpå. Bare klikke og være klin gærne.

Men først skal vi på ferie.

Her, faktisk. Khao Lak.

Dør.

Bildekilde

Hvilke treningstips har du? Når begynner man å gå ned i vekt, egentlig? Jeg er stadig «koselig rundt kanten».