Livlig hode

Ofte før jeg sovner om kvelden kommer jeg på tilsynelatende gode ideer til hva jeg kan blogge om. Da våkner jeg, tar frem mobilen og skriver ned på "notatarkene" mine. Der og da gir det fullstendig mening, og jeg tenker at jeg må skrive det ned før jeg glemmer det. I går gjorde jeg ikke det, så jeg lå og repeterte setningen i hodet mitt flere ganger for å huske det bedre. Søvnen hadde allerede for godt grep om meg til å orke å få mobillyset i ansiktet og skrible. Jeg våknet i dag og kunne ikke engang huske at jeg kom på noe kvelden før, langt mindre huske hva det var snakk om. Det har kommet frem senere naturligvis, ellers hadde jeg ikke skrevet om det, men tema eller setningen jeg repeterte har forsvunnet helt.

Kanskje like greit, når jeg ser hva jeg har notert fra tidligere.

Jeg skjønner ikke bæret at det jeg har skrevet. "Påtvungen fremtid"? Hva i all verden betyr det? ...jeg ha'kke peiling. Da vi jobbet med et magasinprosjekt på høgskolen, og jeg hadde hovedansvaret for design, kom en idé til meg mens jeg drømte. Jeg våknet og tenkte at shit, det må vi ha med! Tanken bak hele designet var at det skulle være en rød tråd gjennom hele, og jeg hadde lekt meg med forskjellige typer utseende. Det jeg drømte om (bokstavelig talt), var en slags banner som skulle være øverst på alle sidene. Du vet, sånn det er i aviser og de aller fleste magasiner. Ideen var at de involverte i magasinet skulle knyte beina sammen i en slags kjede, sånn at det kunne fungere som en border. Tanken var at disse beina skulle kravle øverst på alle sidene i magasinet. 

...

Hvor sjukt er ikke det? Masse menneskebein knyttet sammen i en link som skal fungere som design? Jeg måtte le høyt for meg selv da jeg våkna og sjekket spent hvilken idé jeg hadde den natten. Det var det rareste jeg hadde sett for meg noen sinne, men som i drømmen var utrolig kult og som virkelig ville fungere. Så feil kan man ta, gitt.

Når det er sagt, har noen av ideene faktisk blitt til blogginnlegg. Ta dette innlegget som et eksempel, jeg hadde tross alt aldri kommet på noe slikt med mindre jeg drømte om disse tingene.

Kilde

Hodet mitt slapper tydeligvis aldri helt av, og jeg drømmer hver eneste natt. Drømmene kan være alt fra å krysse en elv i ørkenklær (?!), rosa drager på jordet utenfor bestemora mi, om mennesker jeg tydeligvis har møtt og ikke husker, at jeg tisser på meg, og så realistiske drømmer om tap av nære personer at jeg ikke klarer å slutte å gråte selv om jeg våkner.

Sånn sett er det både en velsignelse og en forbannelse å drømme hver natt. De aller, aller fleste drømmer jeg har er veldig koselige, spennende eller morsomme (les: sinnssyke). Det er bare når jeg treffer på noe jeg ikke engang unner min verste fiende at det blir grusomt. På ett år kan det kanskje skje fem-ti ganger, så det er ikke så ille. Ellers storkoser jeg meg!

Hvilken drøm har du hatt som du husker spesielt godt?

Valg og magi

Helt fra jeg sykla på min lille, oransje (eller var den turkis?) sykkel til barneskolen hver dag har jeg elsket å skrive. Favorittfagene mitt var norsk, engelsk og natur og miljø, av og til samfunnsfag hvis vi skulle skrive eller tenke på noe artig. Å skrive stil var noe av det beste jeg visste, og stilen min ble lest høyt i klassen både titt og ofte. Fantasien skal ingen ta fra meg, det skal jeg ha. Hvis jeg syns det ble for lite skriving, tok jeg saken i egne hender og skrev historier på data'n hjemme. Den tok jeg med meg til frøkna mi, og hun leste den gjerne høyt.

Så åpnet jeg øynene for medier. Det å ta bilder, filme, redigere og lage noe magisk ut av noe som i utgangspunktet var ganske simpelt, lot kreativiteten min flomme. Siden den gang har jeg vært fast bestemt på at medier og/eller tekst er noe jeg ønsker å drive med.

For eksempel å kunne skape noe som dette:

Jeg prøver fremdeles å finne ut av hvordan man kan få et så utrolig godt resultat av HDR-fotografering. Kanskje Notre Dame er magisk nok i seg selv.

Etter hvert ble vi introdusert til mer seriøse tekster om historiske skikkelser, bruken av fremmedord og henvise til kilder. Først hatet jeg det. Jeg savnet så fælt å kunne skrive helt vanlig, sånn jeg snakka sjøl eller fant på sjøl uten å bekymre meg over feilsitering, plagiat eller ukorrekte opplysninger. Slik fant jeg blogg. På den tiden var ikke blogg noe særlig stort, og kanskje ingen kunne forutse hvor stort det ville bli heller, så jeg pøsa ut med personlige meninger og tanker. Å skrive blogg er en læringsprosess, og man må tenke over hva man skriver, siden hvem som helst kan komme og lese. Tidligere har jeg ikke vært så flink til å tenke over det jeg skriver, men jeg tror og håper at jeg har lært nå. I hvert fall litt.

Haha, så er det poenget da, dere. Poenget er at jeg kan se en rød tråd gjennom oppveksten, livet og interessene mine. Jeg liker å skrive. Og å holde på med medier.

Om du har tatt en bachelor i noe, har du tenkt etterpå «Shit. Kanskje jeg har valgt feil utdanning»? 

...Det har jeg. Det kan ha noe med at studiet jeg gikk på ikke var helt som jeg trodde, og mange av fagene var litt irrelevante for dagens teknologi og utvikling. Jeg kan for eksempel pryde med viten om hvilken fiberretning et vanlig ark har. Hvilken dag jeg får bruk for den kunnskapen gjenstår å se, men vi lærte nå i hvert fall det. Vi lærte også hvilket blekk som skal i hvilken skriver for å få forskjellige resultater. Hjemme har jeg en fotoprinter med fotoark eller vanlige ark. That's it. Trykkerier er i ferd med å dø ut. Fotofag, for eksempel, hadde vi ikke i det hele tatt. Her var det viktig med egne prosjekter. Det er det kanskje uansett.

Når det er sagt, er jeg meget fornøyd med bacheloroppgaven vår. Vi fikk velge tema selv, og da forsket vi på radiotilbud for eldre barn. Det var veldig spennende, og vi hadde en super veileder som fikk oss helt på toppen av linja vår. Jeg har aldri skrevet så mye i hele mitt liv, og jeg savner det. Jeg savner å skrive og forske, og utvikle noe.

Tenk om man kunne jobbe med det man ønsket aller mest. Det må være drømmen.



Hva er drømmejobben din?

Jenteband

Da jeg gikk på videregående, var venninnene mine og jeg ganske gira på å starte band. Ingen av oss hadde noen særlig teknikker når det gjaldt instrumenter, men jeg spilte litt gitar. Ei gikk på basskurs, og ho andre tromma på alt. Vi var på langt nær flinke, og drømmen ble med drømmen. Likevel hadde vi det gøy bare med tanken. Det skulle gå i rock og metal, selvfølgelig. Vi var der, liksom. 

Den drømmen kom litt tilbake til meg da jeg kom over denne videoen på Facebook, og jammen kan ho svinge de trommestikkene! Skulle jeg valgt igjen, ville jeg valgt å bli like god på trommer som hun under her.

(Har aldri lagt ut YouTube-video før, så vi får se - HEHE - "se")

Jeg vet ikke hva som er opplegget med musikere (de bare er fine (min er finest)), men til og med jeg syns ho var ordentlig fin å se på. Vanligvis syns jeg kun et lite knippe folk av det motsatte kjønn er verdt å titte to ganger på, men hun her er virkelig nummeret inntil.

Åh, jeg skulle så innmari ønske jeg kunne spille et instrument helt ordentlig. Det er ganske uaktuelt at jeg kommer til å lære meg gitar enda bedre nå i voksen alder, så jeg skulle ønske jeg kunne reist tilbake i tid og bedt den yngre meg fortsette med gitaren for å bli ordentlig god. Problemet mitt er konsentrasjonsevnen, og viljen til å lære meg noe når jeg ikke klarer det med en gang. Dessuten hadde jeg ingen rundt meg som kunne lære meg til å bli veldig god heller. Jeg lærte noen grep av pappa, og fikk elgitar til jul av foreldra mine, men jeg klarte bare ikke å sitte alene og preppe og preppe til jeg ble flink. 

Man. Er så utålmodig, vettu.

Har du derimot et brennende ønske om å ha meg med i bandet, og har mulighet og tid for å lære meg å spille til jeg kan det, så blir kanskje drømmen virkelig. Eller bare finne noe jeg kan bli lidenskapelig opptatt av. Alle jeg kjenner har en hobby eller noe de elsker å drive med. Jeg har ikke det. Det er ingenting jeg kommer på som jeg bare gleder meg til å gjøre når jeg kommer hjem fra jobb, eller bruker alle mine ledige fritimer på. Bortsett fra Netflix, da. Netflix er ålreit. Alt og ingenting er interessant for meg, og jeg bruker litt tid på alt. Det kan være alt fra matlaging til maling av glass, ta bilder, lese svada på nett eller skrive på bloggen. Sjeldent samtidig. Men av og til.

Hvilket instrument ville du lært deg ordentlig? Hvilken lidenskap/hobby har du?

De gode gamle dager

I de gamle dager ser jeg for meg så utrolig mye koselig. Når det var sol, kunne du se alle barna i gata være ute, alle fikk være med, og de lekte sammen hver dag. Når det var vinter var de også ute, og hadde snøballkrig og laget store slott. Mødrene var kanskje inne og fiksa til søndagsmiddagen og far hogg ved. På sommeren satt kvinnene ved blomsterbedet og plukka ugress eller løste kryssord, mens far leste avisa eller kanskje klippet plenen. Folk prata sammen hver dag, og alle visste hvem naboen var. Det var Gregers i kiosken på hjørnet, Hansen som sydde kjoler, Olsen som reparerte sko og Foss som solgte iskrem i kjeks. Kanskje fikk de en appelsin til jul, og kanskje fikk de smake søte jordbær de dyrket selv om sommeren.

Barna kalte foreldrene mor og far, og ikke for eksempel moder'n og fader'n. Det var skikk og bruk, barna takket for det de fikk, og foreldrene bukket og neiet. En sommerfugl kunne være noe av det mest interessante i verden, eller kanskje til og med en øyenstikker med alle de rare fargene. De kunne glede seg til å ta på gummistøvlene for å hoppe i dammene etter litt regn om høsten, eller kanskje frustrere mor med leirete hender og kinn. For å gjøre rent må ha vært forferdelig tungvint med så få vaskemidler i forhold til i dag.

Kilde

I dag anses høflighet som flørting. Det har jeg opplevd mange ganger selv, så man kan si jeg snakker om erfaring. Det var en kar innom på jobben for noen uker siden, og jeg behandlet ham på akkurat samme måte som jeg behandler alle andre - med respekt. Derfor lo jeg av vitsene hans så han ikke skulle føle seg dum (for vitsene var ikke så veldig bra), jeg tok ham i hånden og håndhilste med et fast grep mens jeg tittet ham i øynene. Jeg smilte mens vi snakket og jeg tulla litt tilbake. Plutselig fikk jeg opptil flere klemmer og beskjed om at jeg var en flott jente. Dette var jo en mye eldre mann, så jeg tror ikke han mente noe med det, men om jeg hadde gjort det med en yngre kar i dag, så tror han at jeg sjekker ham opp. I fjor var jeg i Oslo, og begynte å prate med en hyggelig person. Som den eneste som ikke kjente alle, syns jeg det var koselig å ha noen å snakke med. Brått spør han meg indirekte om han kan kysse meg, og like pinlig som alltid måtte jeg forklare at jeg hadde kjæreste.

Er det rart vi blir kalt luremus? Netflix and chill har plutselig blitt synonymt med å ha sex, og hadde noen spurt meg ville jeg syns det var koselig å se på film og slappe av. Men da hadde jeg plutselig blitt med på noe jeg ikke var klar over, og folk blir beskyldt for voldtekt av mindre.

Kilde

Mange ganger ønsker jeg at jeg var født for flere tiår siden, 60 eller 50-tallet hadde vært perfekt. Men det er før jeg tenker på leger, tannleger, bedøvelse, arbeidsdager, skole, kvinnerettigheter og elektronikk. Det er utfordringer i alle tiår. Det er tross alt slik vi går fremover. 

Så er det kanskje greit jeg ble født i '90 likevel.

Alenetid

I dag er en typisk dag hvor jeg plutselig ikke orker å gjøre noen ting, og bare ligger/sitter og titter på en skjerm. Enten om det er TV, YouTube eller data'n min. Hvis det er noen som ikke vet det, har jeg en 60% stilling som gjør at jeg er hjemme to dager i uka. På de dagene pleier jeg vanligvis å forberede en god middag, tørke litt støv, vaske klær, støvsuge, vaske gulver eller noe annet fornuftig. På en slik dag som denne, derimot, har jeg vært så utrolig trøtt og slapp.

På de to dagene jeg skal være hjemme prøver jeg likevel å stå opp tidlig så jeg har en nogen lunde døgnrytme, men akkurat i dag var jeg så umenneskelig trøtt at jeg slumra altfor lenge. Jeg vet veldig godt at man egentlig ikke skal slumre fordi det ødelegger søvnkvaliteten betraktelig, men jeg klarte altså bare ikke å la være i dag. Det endte med at jeg slumra i kanskje en halvtime med fem minutters mellomrom, og bare lå og browsa på Facebook i nesten en time før jeg klarte å stå opp.

Det gikk helt greit å stå opp, jeg gikk på badet, kledde på meg og gikk ut på kjøkkenet for å lage frokost. Når jeg spiser frokost pleier jeg alltid å sette på en episode med Charmed. Så blir det en til, så en til, så en til... Og til slutt klarte jeg å sovne. Jeg tok en powernap etter å akkurat ha stått opp. Jeg regner med folk skjønner hvor utrolig slitsomt det er å spise to brødskiver.

Da jeg våkna igjen, tenkte jeg at å sminke meg vil hjelpe meg å våkne. Og det gjorde det for så vidt. Og særlig etter at jeg faktisk fikk volum i håret! For dere som kjenner meg veldig godt, vet at jeg sliter meg halvt ihjæl med det flate, nordiske håret som ikke biter på noen produkter. Men i dag, dere...

Det er så uvant for meg at jeg nesten føler meg som Eli Hagen. Har jo det berget på huet plutselig. (Jeg klarer forresten ikke å ta selfie med én hånd med denne Samsungen. Hvordan gjør man det?)

Bub foreslo at jeg skulle løpe meg en tur fordi jeg var så slækk. Mennnneeee... Nei. Kanskje jeg burde. Kanskje han syns jeg er fet. (Neida?)

Det skal også sies at det er utrolig deilig å ha slike dager også, det å bare være helt alene og gjøre akkurat det jeg selv vil. Jeg er hva man kaller introvert, og trenger å ha litt tid for meg selv uten at alle mennesker i verden skal gå meg på nervene. Det kan skje spesielt fort hvis jeg ikke er hjemme i mitt eget hjem, og hvis folk er rundt meg over flere dager hele tiden og forventer å alltid prate sammen. Eller hvis jeg får en telefon fra en person skal snakke dritlenge om alt og ingenting. Spørre meg om ting og sånn. «Ja, hvordan går det med deg, da? Har det skjedd noe spennende i det siste?»

...

Nei, det har ikke det. Jeg lever hver dag, spiser middag hver dag, jeg driter hver dag og står opp av senga hver dag. Det skjer sjeldent noe nytt, og hvis det gjør det skal du være den første som får vite det. Hvis jeg orker å snakke i telefonen. Og gjør det jeg ikke det, ligger jeg mest sannsynlig ikke på sykehus, eller havnet i en trafikkulykke.

Nå høres jeg jammen meg negativ ut! Jeg er ikke det, altså. Faktisk så er jeg ganske så løsningsorientert, og en av de mest positive menneskene jeg vet om – rett etter mamma. Det bare krever litt alenetid for å opprettholde den positive energien :) Og nei, det har ingenting med deg å gjøre. Det er den klassiske «det er ikke deg, det er meg» -politikken, og det er helt greit.

La oss elske hverandre, og gi hverandre litt alenetid <3

(Ellers har jeg veldig lyst til å lage en YouTubevideo sammen med noen hvor vi tester ut det å sminke oss i blinde. Vil du være med?)

Hva pleier du å gjøre på en lat dag?

Gjør'e sjøl!

Det er en ting jeg har tenkt på i mange år, og som jeg fortsatt er enig med meg selv om. Og det er at de voksne ikke alltid har rett. Til og med ikke foreldre. Det er flere ganger en voksen person (jeg skriver voksen fordi jeg ikke anser meg som det samme) har fortalt til meg hva jeg må gjøre i gitte situasjoner, men jeg har ikke hatt lyst fordi jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre.

En gang ble mamma mildt sagt hissig på meg fordi jeg hadde vært hos venninna mi og drukket litt (for mye) sprit som 16-åring. Dælan døtte, så sinna ho ble, haha. Ho mente jeg ikke kunne gjøre sånn, og hun ble veldig såret. Selvfølgelig ble jeg lei meg for at jeg såret mamma, men jeg mener til den dag i dag at jeg har ingen grunn til å angre. Som ung må man utforske og finne ut av ting, og da særlig som førstefødt og beæret med å bane vei for de tre andre som kom etterpå.

Om jeg hadde det tøffest av alle fire fordi jeg var eldst? Oooooh yes. De danser på roser i forhold. Mener jeg, da.

Bildet over viser et ypperlig eksempel på et dårlig valg; vi fikk plutselig for oss at vi skulle leke gjemsel hard core style, med militærsminke- og klær med netting og vanntette støvler. Der løp vi i skogen, gikk i ett med busker og kratt, og lette oss ihjæl etter hverandre. Da jeg gjemte meg skremte jeg livet av naboen, stakkars, men det er ved siden av poenget. Poenget, mine damer og herrer, kommer jeg til nå. Da vi var ferdige skulle jo alt dette av, og inn i folkelige klær igjen. Og la meg fortelle deg hva jeg lærte: Aldri ha militærsminke i hele ansiktet med mindre det er absolutt nødvendig. En annen ting jeg lærte, er at dette er en svært effektiv metode for (u?)naturlig ansiktsskrubb.

Gjennom livets (foreløpig ikke veldig) lange løp har jeg havnet i flere slike situasjoner hvor de voksne skal belære meg om ting som hva jeg bør si, hvordan jeg bør gå frem for å oppnå noe, og hva jeg må gjøre fordi det er lurt.

Dette vet jeg allerede. Med mindre det gjelder økonomi. Da tar jeg alltid til meg råd. Men ikke når det kommer til ting jeg gjør med livet mitt. Det er mitt liv, min magefølelse, mine mål og mine mål å nå. Ikke fortell meg hva jeg skal spise til middag, hvordan jeg gjør ting på en enklere måte eller hvilke sko jeg bør gå med når det blir kaldt.

La meg heller fryse litt på beina, så lærer jeg av egne feiltrinn. Eller steg, om du vil. La meg falle ned fra trærne og få skrubbsår. La meg gå alene til utedassen og lære meg selv at edderkopper ikke kryper inn i rumpa mi. La meg bli så full at jeg sverger på å aldri drikke igjen. La meg lære hvordan jeg lever mitt liv. Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre. Det klarer jeg å finne ut av helt selv, og sånn har jeg vært siden jeg sikla i krybba. Såpass intelligent vil jeg påstå at jeg er. (At jeg kan lære meg selv-intelligent altså, ikke sikle i krybba-intelligent.)

PS: Dette innlegget er ikke basert på personer jeg irriterer meg over, eller spesifikke situasjoner som har skjedd nylig. Det er heller ingenting å irritere seg over.

Hva skulle du ønske du hadde funnet ut av selv? Eller hva er du fast bestemt på å lære selv?

Ikke så høye hæler

Dette syns jeg er litt morsomt. Selv om det egentlig ikke er det. O' store internett har nok en gang skjenket meg den fantastiske gaven av våre medmenneskers nedskrevne påfunn, og denne gangen kom jeg over denne artikkelen. For ikke å nevne hvilket klesmerke det gjelder - det kan du lese om selv - så er det oppdaget at dette klesmerket produserer giftige treningsklær.

Altså. Er det bare jeg som ser ironien i dette? Ikke sant, man trener for å bli sunn og sprek, kanskje få en muskel på et sted andre kanskje ikke vet eksisterer. Ta meg, for eksempel. Her om dagen gikk jeg i høye hæler en hel dag, og jeg ble støl av det. Innunder rumpa. Vil ikke det si kjernemuskulatur eller noe?

Og det er ikke snakk om så veldig høye hæler engang:

Der kan du se hvor mye jeg vet. Og hvor mye jeg trener. Likevel tror jeg selv at jeg har en god grunn for at jeg sluttet med trening. Først var jeg aktivt med på et håndballag. Etter noen uker skjønte jeg fort hvor dårlig jeg var til å skyte, så jeg ble plassert i mål. Der var jeg faktisk ganske god, men jeg syns ikke det var så gøy at det var verdt å ryke leddbåndet og likevel fortsette.

Derfra visste jeg ikke helt hva jeg skulle drive med videre, men endte opp med tennis. Og jeg elsket å spille tennis. Treneren vår var i 70-åra, men sprek som en hest. Han var veldig flink, og hadde til og med trent opp en dame i Bosnia til type Wimbledon-god. Så døde han, og den egentlige treneren ble for opptatt med å gjøre sin egen sønn god, så han stakk til en annen klubb og da var det bare tre spillere igjen. Uten trener.

Etter det har jeg ikke hatt motivasjon nok til å finne på noe selv, langt mindre hatt råd til å leie tennisbane (for det er grisedyrt), og å spille alene mot garasjeveggen ble litt kjedelig i lengden. For ikke å snakke om kostnadene til nye vinduer hele tiden.

Men nok om det. Jeg har helt glemt hva poenget skulle være. Jeg tror jeg skulle til å gjøre narr av alle som trente, bare sånn at jeg selv skulle føle meg bedre.

Det gikk ikke så veldig bra. Unnskyld.

Kanskje jeg kan gjøre det godt igjen ved å legge igjen et instruksjonsbilde om hvordan man kan trene kjernemuskulaturen med noen enkle grep hjemme:

Kilde

Ha det.

Dumme Østfoldinger

Da jeg kom over denne debatten, visste jeg ikke om jeg skulle le høyt eller bli fornærma. Her debatteres det altså om Østfoldinger er de dummeste i landet, og mange mener det. Som en vaskeekte Østfolding ble jeg først veldig fornærma, men så kom det så mange latterlige argumenter om at vi er harry fordi vi handler i Sverige, og nesten alle går på trygd eller annen slags støtte. Vi var de dummeste i landet fordi et par som heter Tommy eller Ronny selger bruktbiler, og noen av oss har vært med i Luksusfellen.

En annen nevner han aldri har møtt en smart person fra Østfold.

Vel, Østfold er et ganske stort fylke med mange innbyggere. Bare i Fredrikstad er det nesten 80.000 innbyggere, og det er byer som Sarpsborg, Moss, Indre, Halden pluss mange andre byer. Skal vi se på prosentdelen av de personene i Østfold som antas å være de dummeste i forhold til hele landet, så ligger vi ikke så dårlig an vil jeg tørre å påstå.

Med den svært flatterende dialekta vår, og komikere som for eksempel disse tre under her, skal det sies at folk har jobbet for å få dette ryktet. Vi har også Vivi Haug som bidro sterkt med å fremme både dialekt, humor og stereotypiske damer fra fylket, og jammen ble hun savnet etter at døden inntraff henne. Hva om vi hele tiden har fått resten av landet til å tro vi er dumme, og i mellomtiden planlegger vi alle verdensherredømme? Dét har du ikke tenkt på.

Kilde

Kanskje argumentene mine er nettopp med på å understreke den manglende intelligensen blant Østfoldingene, men jeg kan i det minste si jeg gjorde et tappert forsøk. Også har de tydeligvis aldri møtt meg B-)

Hva tenker du om Østfoldinger?

Hallo, oktober!

Allerede oktober. Vi er i uke 40, og det er bare litt under 12 uker igjen av 2015. Det er tre måneder til nyttår, og enda kortere tid til juleaften. IKEA har fått kjeft fra en 1. klassing for å begynne med julepynten allerede. Det samme med butikkene, de kjører på med nisser, kalendere og julehjerter. Glitter, trær og julepynt. Og med alle disse juleartiklene, kommer julepresangene og presset og stresset med å kjøpe dem.

«Hva ønsker du deg til jul?» fikk jeg spørsmål om i sommer... Til jul?! Jeg hadde da mer enn nok med å tenke på at jeg må i det minste få litt farge på denne gjennomsiktige kroppen.

Oktober skal ikke være en påminnelse om julestriden, syns jeg. Høsten er kanskje for mange en tid som kan være mørk, og et bevis om at vinteren kommer med lange mørke dager. Som et symbol om at året går mot slutten, og kanskje noen tenker det samme om livet. For meg er høsten en veldig koselig årstid, og jeg trives så ille godt inne med tente lys, pledd, varme drikker, kanskje en god film, og ekstra mye pusekos. Å kunne se både soloppgang og solnedgang i løpet av tiden jeg våkner og sitter i stua etter middagen, er det ingen annen årstid som kan gi meg. Løvet skifter farger fra frisk grønnfarge, til vakre, varme farger som går fra gul til oransje. Oransje er min favorittfarge, sånn btw.

Kilde

Høsten er også en lovnad om at alt som dør skal få liv igjen når sola snur og gir oss varmt vær igjen. Ingenting kan gro like godt om det ikke får muligheten til å starte på nytt. På samme måte vi alle lover oss selv på nyttårsaften at dette året blir bra. Alt skal bli bedre. Mennesker er mennesker, og for mange (inkludert meg) blir lovnadene kun lovnader, og ikke noe mer. Naturen skal man derimot ikke kimse av; her har den gang på gang bevist oss at ingenting stopper en løvetann gjennom asfalten. Ingenting stopper gresset fra å bli grønt, og ingen vinter eller høst knekker trærne i skogen. Naturen overlever alt, og det kan jammen vi også. Til vi ikke har mer liv igjen, selvsagt.

Så for min del kan jula vente - her skal høsten først nytes.