Dette syns jeg er litt morsomt. Selv om det egentlig ikke er det. O' store internett har nok en gang skjenket meg den fantastiske gaven av våre medmenneskers nedskrevne påfunn, og denne gangen kom jeg over denne artikkelen. For ikke å nevne hvilket klesmerke det gjelder - det kan du lese om selv - så er det oppdaget at dette klesmerket produserer giftige treningsklær.
Altså. Er det bare jeg som ser ironien i dette? Ikke sant, man trener for å bli sunn og sprek, kanskje få en muskel på et sted andre kanskje ikke vet eksisterer. Ta meg, for eksempel. Her om dagen gikk jeg i høye hæler en hel dag, og jeg ble støl av det. Innunder rumpa. Vil ikke det si kjernemuskulatur eller noe?
Og det er ikke snakk om så veldig høye hæler engang:
Der kan du se hvor mye jeg vet. Og hvor mye jeg trener. Likevel tror jeg selv at jeg har en god grunn for at jeg sluttet med trening. Først var jeg aktivt med på et håndballag. Etter noen uker skjønte jeg fort hvor dårlig jeg var til å skyte, så jeg ble plassert i mål. Der var jeg faktisk ganske god, men jeg syns ikke det var så gøy at det var verdt å ryke leddbåndet og likevel fortsette.
Derfra visste jeg ikke helt hva jeg skulle drive med videre, men endte opp med tennis. Og jeg elsket å spille tennis. Treneren vår var i 70-åra, men sprek som en hest. Han var veldig flink, og hadde til og med trent opp en dame i Bosnia til type Wimbledon-god. Så døde han, og den egentlige treneren ble for opptatt med å gjøre sin egen sønn god, så han stakk til en annen klubb og da var det bare tre spillere igjen. Uten trener.
Etter det har jeg ikke hatt motivasjon nok til å finne på noe selv, langt mindre hatt råd til å leie tennisbane (for det er grisedyrt), og å spille alene mot garasjeveggen ble litt kjedelig i lengden. For ikke å snakke om kostnadene til nye vinduer hele tiden.
Men nok om det. Jeg har helt glemt hva poenget skulle være. Jeg tror jeg skulle til å gjøre narr av alle som trente, bare sånn at jeg selv skulle føle meg bedre.
Det gikk ikke så veldig bra. Unnskyld.
Kanskje jeg kan gjøre det godt igjen ved å legge igjen et instruksjonsbilde om hvordan man kan trene kjernemuskulaturen med noen enkle grep hjemme:
Kilde
Ha det.
Altså. Er det bare jeg som ser ironien i dette? Ikke sant, man trener for å bli sunn og sprek, kanskje få en muskel på et sted andre kanskje ikke vet eksisterer. Ta meg, for eksempel. Her om dagen gikk jeg i høye hæler en hel dag, og jeg ble støl av det. Innunder rumpa. Vil ikke det si kjernemuskulatur eller noe?
Og det er ikke snakk om så veldig høye hæler engang:
Der kan du se hvor mye jeg vet. Og hvor mye jeg trener. Likevel tror jeg selv at jeg har en god grunn for at jeg sluttet med trening. Først var jeg aktivt med på et håndballag. Etter noen uker skjønte jeg fort hvor dårlig jeg var til å skyte, så jeg ble plassert i mål. Der var jeg faktisk ganske god, men jeg syns ikke det var så gøy at det var verdt å ryke leddbåndet og likevel fortsette.
Derfra visste jeg ikke helt hva jeg skulle drive med videre, men endte opp med tennis. Og jeg elsket å spille tennis. Treneren vår var i 70-åra, men sprek som en hest. Han var veldig flink, og hadde til og med trent opp en dame i Bosnia til type Wimbledon-god. Så døde han, og den egentlige treneren ble for opptatt med å gjøre sin egen sønn god, så han stakk til en annen klubb og da var det bare tre spillere igjen. Uten trener.
Etter det har jeg ikke hatt motivasjon nok til å finne på noe selv, langt mindre hatt råd til å leie tennisbane (for det er grisedyrt), og å spille alene mot garasjeveggen ble litt kjedelig i lengden. For ikke å snakke om kostnadene til nye vinduer hele tiden.
Men nok om det. Jeg har helt glemt hva poenget skulle være. Jeg tror jeg skulle til å gjøre narr av alle som trente, bare sånn at jeg selv skulle føle meg bedre.
Det gikk ikke så veldig bra. Unnskyld.
Kanskje jeg kan gjøre det godt igjen ved å legge igjen et instruksjonsbilde om hvordan man kan trene kjernemuskulaturen med noen enkle grep hjemme:
Ha det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!