Hund eller katt. Katt eller hund

Er du katteperson eller hundeperson? 

Valget bak det spørsmålet kommer selvfølgelig an på hvordan du er som person. Jeg ser for meg at hundeeiere er energiske, glade, lekne og kanskje litt slitsomme. Så har du katteeiere som er rolige, jålete, litt kalde og stilige. Nå må du ikke tenke at dette er standarden, eller at jeg tror jeg har svaret på dette, for det har jeg ikke. Det er bare sånn jeg ser det for meg. Kanskje litt basert på meg selv også.

Hvis jeg skal velge selv, er jeg helt klart en katteperson. Selv om jeg har vokst opp med begge deler, og jeg er veldig glad i den lille pølsa vi har hos mamma, så har katter alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Kanskje det fordi jeg er lat, men jeg liker at kattene er litt roligere og ikke minst like slapp som meg. Han vi har hjemme kan ligge seriøst hele dagen på sofaen ved siden av meg (for jeg er også der, nemlig), fullstendig uaffektert av ting som skjer ute eller hva de lydene var. Reiser jeg meg opp, skal han for det meste være med dit jeg går og ville aller helst blitt med meg på jobben om han kunne. Jeg skulle gjerne tatt han med også, for den saks skyld. Han kan virkelig bli med meg overalt, det kan være at jeg skal tisse en kort periode, re opp senga, finne klær i skapet, hente noe på kjøkkenet, rydde litt på badet eller lignende. Vi har ikke så stor leilighet at det gjør vondt liksom, så det er begrensa hva han kan finne på. Da er det veldig interessant når jeg skal finne noe i boden. Da er det safari.

Her var det ekstra spennende å titte, i hvert fall siden Kira (da vi hadde henne) skulle inn og se. Hun kunne jo ikke gå alene, og han kunne tross alt gå glipp av noe. Full kontroll.

Uansett. Som person er jeg også ganske nysgjerrig, og er gjerne interessert i alt mulig. Akkurat som katter, har jeg ingen dyp interesse for noen få ting, men litt om alt. Skal gjerne vite hvordan ting fungerer, og elsker å se på program hvor folk lager noe, som innblikk hos fabrikker som produserer skruer, godteri, tennissko eller lignende. Det kan være alt mulig. Det som kanskje interesserer meg mest er hvordan folk sminker seg på YouTube - fordi jeg er jålete, og skulle ønske jeg også turte å ha andre looks enn bare den vingen med et par røde lepper. Da er jeg gæren. I dag har jeg for eksempel kun auberginefarget kajal over øya og maskara. Klikka helt på badet, liksom, og bare... shiiiit, lilla farge, og ikke svart. Naboen måtte løpe ut og hyle meg i ansiktet før han gikk inn igjen. Så klin kokos var jeg.

Apropos overdrivelse. Jeg har lyst til å lage en spalte med ljugehistorier hvor jeg skriver en fortelling som er så full av ljug at det ikke kunne bli annet enn latterlig tett. Kanskje så tett at det ble morsomt. Ikke forvent å få spalten fast, da. Jeg har noen dager mer enn nok med å stå opp om morran. På jobb i dag klarte jeg å sovne også, så ringte det på døra. Så stod jeg der da, med sovemerke i halve trynet og åpna opp for noen mens jeg så så opplagt ut som overhodet mulig. Lov å prøve seg. 

(Det var bare snakk om maks ti minutter, altså)

SÅH, hva er du? Katt eller hund?

Vi elsker å hate

I går var jeg så dum at jeg kommenterte på en nyhetsartikkel som omhandlet arbeid mot terrorisme, av en muslim. Vi snakker da om denne nyhetssaken. Jeg syns selvfølgelig at all arbeid mot radikalisering og ekstremisme fortjener en plass i hjertene til folk, men jammen klarer godt voksne mennesker å svartmale selv dette. Her er responsen jeg fikk, med hud og hår:

Jeg blir helt matt av mennesker innimellom. Det er heller imponerende hvordan folk klarer å sammenligne muslimer med massemordere fordi en kar sier de skal gjøre det i Koranen. Det betyr da virkelig ikke at alle muslimer går rundt og dreper folk! På samme måte som at kristne ikke steiner folk fordi det står i Bibelen, eller at vi er født inn i medlemskap i KKK (for oss som er heldige å faktisk ikke ha blitt det).

Nei, det er jammen deilig å ha noen å hate. Jeg fikk i hvert fall respekt fra Said Mohammed og masse likes, så noe godt kom det ut av det.

Har du opplevd noe lignende? Er jeg helt på jordet?

Ser jeg for mye på TV?

Hver gang jeg kjører bil, høres P3 på radioen. Det har blitt en del P3 Morgen på meg, siden jeg som regel kun kjører bil til og fra jobb. I dag snakket de om norske skuespillere, og det førte meg av en eller annen grunn til Sverige, Broen og Saga Norén. Også begynte jeg å savne den serien skikkelig. Det har skjedd så mange ganger at jeg har begynt å savne en serie noe så veldig, og innbiller meg av en eller annen grunn at rollene er ekte personer. Som for eksempel Dr. Who. På data'n min er det nærmest umulig å laste ned noe da det tar vinter og vår, så jeg ser hovedsakelig alt jeg kan på Netflix. Så blir det tomt, men jeg vet det finnes mer der ute og det knuser hjertet mitt. Det er nesten så jeg blir barnslig opptatt av at det finnes mer, og sutrer inni meg (noen ganger utenpå også) over at jeg ikke får se det med én gang. Egentlig er det litt flaut at jeg er sånn, men hva skal man gjøre, liksom. Just another day at the office.

Mens vi snakker om Broen, så begynte jeg å tenke på hvor utrolig god kvalitet det har blitt i Norden når det gjelder film og serier de siste ti-femten åra! Okei, kanskje Sverige har vært hakket (les; flere hakk) bedre enn Norge i å lage film og serier i all tid, og har spytta ut den ene fete filmen og serien etter den andre (i hvert fall for oss som elsker krim). Av en eller annen grunn føler jeg svenske skuespillere også er mye bedre enn norske. Kanskje det er fordi jeg kan høre så godt hvor falskt det er på mitt eget språk og dialekt, enn til vår søte bror. Men igjen så gjelder det også dialekter. Er en skuespiller fra Bergen for eksempel, så høres det mye mer naturlig ut enn Oslo-dialekta. Kan noen fra Bergen be- eller avkrefte denne myten? La oss ta Hotell Cæsar som et eksempel. Hvor kunstig snakker ikke de sammen? Hvor lite sannsynlig er all den dramaen som skjer under samme tak med de samme folka? Kanskje jeg ikke er vant til slike melodramatiske mennesker rundt meg, og kanskje du har en familie som har en eller flere skruer løs på den dumme måten. Gjerne fortell meg om dem, i så fall. Kanskje det kan bli en god idé til TV-serie. Ikke at jeg personlig vil lage filmen. Kanskje vi kan jobbe med et manus. Det hadde vært helt rått, egentlig.

Kilde

Er det forresten noen som husker en serie som het De besatte på NRK? En norsk-svensk serie med blant annet Eva Röste og Hallvard Holmen. Jeg har så latterlig lyst til å se serien på nytt igjen, men jeg kan ikke finne den noen steder. Den er fra 2003, og ble sendt på høsten samme år. Anyone? ...hello?

Nei og nei, det er jammen mange bra serier ute og går, og som både en velsignelse og forbannelse lever jeg meg så inderlig inn i dem alle sammen. Hvis den er spennende nok, da.

Mange syns kanskje jeg har en litt merkelig smak når det gjelder hva jeg velger å se på. For eksempel er en av de morsomste filmene jeg har sett noen gang Napoleon Dynamite, The whole 9 yards, Anchorman, generelt Jim Carrey og Rowan Atkinson. Komikere som Eddie Murphy, Seth Rogen, Jack Black, Jason Sudeikis blir enten for masete, eller så forholder de seg væl mye nedi underbuksa til at jeg skal le. Jeg er for all del sykelig barnslig, men akkurat når det gjelder humor må den være litt mer subtil, sarkastisk eller eventuelt intelligent. Som for eksempel Louis CK, Ricky Gervais og Amy Schumer. De er fantastiske. Og disse er bare noen eksempler, det finnes selvfølgelig flere personer jeg elsker eller ikke, men du skjønner greia. Jeg syns også serien Narcos og Game of thrones var/er kjedelig, selv om de ikke er det, men kjedelig på min måte om du skjønner? Antakelig ikke. Jeg skjønner det ikke selv. Samma det.

Kilde

Om det har vært en rød tråd, spør du? Tja, det vet jeg sannelig ikke. Men sånn ble det jammen, og jammen har du lest alt sammen også.




Hva er dine favoritter/verstinger?

Longue Paris live

Til vanlig har jeg skrevet ned mange ideer for å blogge om, men i dag føler jeg ikke for å skrable ned en masse tull som jeg vanligvis gjør. Hendelsen i Paris som har rystet en hel verden, har gitt meg klump i magen i hele dag. Alle flaggene som er postet på profilbildene til folk på Facebook, alle hjertene som er del, praten i dag. Noe som bekymrer meg er at de som hater muslimer vil hate dem enda mer. Nå er det ekstra viktig å ikke dra alle under én kam. Det sies på VG at gjerningsmennene er mellom 15 og 18 år gamle med egyptisk og syrisk pass. At ISIL utnytter så unge mennesker til å begå noe så grusomt, er helt uforståelig for meg. Er de for feige til å angripe selv? 15 år. Selv jeg føler meg ikke voksen, og jeg er ti år eldre enn ham.

...ord blir fattige. Det er vanskelig å skrive, men jeg vil heller ikke late som ingenting. Ikke i dag. Det er også vanskelig å ikke bli litt bekymra for hva som vil skje med Norge, etter masseinnvandringen og at PST har avslørt IS-krigere i flokken. Nå har utenriksministeren gått ut med at Norge skal trappe opp kampen mot ISIL. Det er vanskelig å ikke bli redde, selvfølgelig, men så lenge vi kan stå sammen og fortsette å være kjærlige mot våre medmennesker, så vinner vi.

Dette har heller ingenting med religion å gjøre. Terrorisme har ingen gud, og menneskene bak angrepene og levesettet blir nærmest strippet for menneskelighet. 

La oss fylle internett med kjærlighet og #prayforparis. La kjærligheten vinne. We are not afraid.

Til info

Okei, jeg syns dette med selvpromotering er litt flaut enda, og prøver å finne selvtilliten til å mene at jeg er et verdig produkt og verdt din "like". Derfor har jeg laga meg en egen Facebookprofil hvor du kan like, skrive, dele, spamme (helst ikke, da), dele tanker, meninger og diverse som skulle falt deg inn. Alt er lov!

Om du er uenig i noe jeg skriver, hører jeg veldig gjerne fra deg. Om du er enig, hører jeg også veldig gjerne fra deg. Ikke at jeg stikker hodet ut så ofte og forventer å bli bitt, men det har hendt en gang eller to, og da er det bare å bite til.

Er det noe du lurer på, noe du ønsker mitt innspill om (PS: Må forvente mye sært), tema du syns er viktig og vil ta opp, diskutere noe, lage gjesteinnlegg - så vær så god. Her er det mye fin plass.

Syns du hele greia er teit, så bare lar du være å like siden. Ellers må du. Neida... Joda.

Okei, ha det!

Følg meg her

Hurra! Da har jeg kravla meg inn på Bloglovin, og du kan følge meg der hvis du vil ha med deg siste oppdatering. Jeg har enda ikke helt fullstendig grep om konseptet, men det kommer seg.

Gjerne si ifra hvis du også har en blogg du vil jeg skal følge! Jeg gjør det gjerne :)

Tomt uten deg <'3

Siden Bub jobber i Oslo, blir det litt venting etter jobb. Det betyr at jeg får tid til meg selv, og ingenting er bedre enn det, syns jeg!

Det går mye tid til å se på serier, og med et sorgens sukk ble jeg akkurat ferdig med Charmed. Åtte sesonger med 23 episoder i hver på mellom 40-45 minutter, sier det seg selv at jeg har brukt en ganske stor del av livet mitt på den serien. Det blir som å dedikere seg til en tjukk bok, og bli bergtatt av fortellingen til du plutselig er på siste side. Når den siste siden er ferdig, så er boka tom. Og det er du også. Sånn føler i hvert fall jeg det også når det gjelder TV-serier. Først tenkte jeg at jeg skulle se på Charmed fordi jeg fikk en nostalgisk følelse, siden alle de kule jentene på barneskolen fikk lov til å se på det. Det var ikke alltid jeg huska at jeg fulgte med på det, og som i dag sliet jeg med å huske når programmene gikk til hvilken tid og på hvilken kanal. Så det ble i hist og pist, og sammenhengen kunne jeg bare glemme å følge med på. Så ble det til at jeg drømte, pusta og levde i Charmed. Derfor er Netflix et mirakel i moderne tid, og jeg ville ta igjen "tapt" barndom, om jeg får være så dramatisk. Før det så jeg hele serien med Buffy. Jeg så aldri på One Three Hill, ER, Beverly Hills osv, så nå er jeg ferdig med barndommen min. På Netflix, altså.

<3

Tanken på at jeg er helt ferdig med både Buffy og Charmed er så rart, siden det var en del av livet mitt i mangfoldige timer, og nå er det ikke mer. Etter jeg ble ferdig har jeg prøvd lenge å finne ut hvilken serie jeg skal gi litt av livet mitt til, og jeg falt til slutt på Grimm. Hittil har jeg sett... kanskje fem episoder? Uansett. Jeg liker det. Det skal sies at jeg er veldig fan av overnaturlige filmer og serier, og gjerne hekser og andre magiske skapninger. Når hverdagen ellers er så matt og grå, så er det deilig å oppleve indre verdener (eventuelt på skjermen) og om ting som ikke kan forklares med fysikk eller logikk. Egentlig ønsker jeg innerst inne at det skal være sånn på ordentlig, veldig gjerne at jeg skal få magiske evner eller noe.

Er det noen som fikser det? Lilli Bendriss, for eksempel (som forøvrig er ordentlig fabulous)?

Hvilken magisk evne ville du hatt?

Ordenes mening

Alle først vil jeg takke for stort engasjement rundt det forrige innlegget. Jeg er flere nyanser og meninger rikere! :) Provokasjon er den aller mest effektive måten å oppnå akkurat dette på, og det var hele tiden meningen at det skulle provosere. Det er helt greit at flere av dere ble sinte, og mange av kommentarene fikk meg til å innse at budskapet mitt kanskje ikke kom helt frem. Ikke sånn jeg hadde tenkt.

Jeg fikk derimot inntrykk av at flere trodde jeg faktisk hadde et brennende ønske om å kalle mørkhudede neger, funksjonshemmede for mongo, homo eller lignende. Det er selvfølgelig helt feil, jeg er fullstendig klar over meningen bak ordene. Og jeg vet godt at det er slemt og sårende. La meg komme med noen eksempler:

Ordet blomst er i dag helt uskyldig. Blomst er en plante, og det menes ikke noe annet med det enn nettopp hva det er; en blomst. Hvis en eller annen person skulle finne på å kalle noen for blomst, og vedkommende syns det var sårende å bli kalt det, ville det ordet også bli bannlyst fra språket. Mener du derimot ikke noe vondt med det, betyr ordene noe helt annet for deg.

Kilde

Det er flere eksempler. Ordet agurk var nettopp bare det - en agurk. Men en dag brukte noen det ordet, sammen med ordet grønnsak, for å beskrive personer som var hjernedøde. Da er det ikke greit, selv om jeg ikke kan se sammenhengen mellom hjernedød og grønnsaker. Likevel går jeg ikke rundt og kaller folk for det. Selvfølgelig. Det er nettopp det jeg syns er merkelig! Ord kan bety noe helt annet til en eller annen blir såret eller en dust bruker det for å såre. Hakekorset ble opprinnelig brukt som ornament og religiøst symbol, helt til Hitler ville det skulle representere regimet hans. Selvfølgelig styrer jeg unna hakekorset.

Disse eksemplene var før min tid, eller før jeg skjønte noe på ordentlig i hvert fall, så dette er jeg vant til. Det er for eksempel utlending som har kommet i mer moderne tid som ikke er lov å si lenger, og helt ærlig skjønner jeg ikke forskjellen på utlending og innvandrer. Gjerne kom med kommentarer her også, jeg elsker å høre deres synspunkt.

Kort fortalt var hovedpoenget mitt at ord i seg selv ikke er farlige, det er meningene bak det, og at folk tåler veldig lite (les: for eksempel ordet utlending). Hvorfor ble sigøyner stygt? Jo, på grunn av noen idioter som brukte det for å såre, og man lot seg såre. Om det ikke var noen som brydde seg, ville det ikke ha fortsatt. Åh, jeg kan skrive så mye mer, jeg har så mange situasjoner i hodet mitt som faktisk har skjedd både på film, dokumentarer og i virkeligheten. Men dette får holde.

Nei, det er ikke enkelt dette her. Kom budskapet mitt bedre frem nå?

Kilde

Jeg vet det. Jeg vet det.

Vårt frie land Norge

Vårt frie, kjære og friske land Norge hvor våre forfedre kjempet med nebb og klør for å befri oss fra både Danmark og Sverige, og beskyttet under nazitysklands innovasjon. I dag har beboerne i Norge det altfor godt, og klager og syter over den minste lille endring, eller uttalelser fra politikere som ikke gikk rett hjem. Da må regjeringa gå. Regjeringa som bygger på verdier og utførelser basert på den samme grunnloven vi fikk i 1814. Likevel finner vi til stadighet en eller annen idiot (ja, nemlig) som skal kommentere som bedrevitere eller få rus av å hetse folk de ikke engang kjenner. Kanskje fordi noen har gjort noe utradisjonelt, dummet seg ut eller syns store lepper er pent. Ja, det er ytringsfrihet som gir deg full rett til å si akkurat det du mener. Og av og til er det helt greit. Andre ganger absolutt ikke.

Jeg skal fokusere mer på alt som ikke er greit. Selvfølgelig er kommentarer som "du ser ut som en ballong" om noen har brukt i overkant mange timer på gymmen upassende. Selvfølgelig er hets og hat uaktuelt å ytre offentlig. Men i den siste tiden har det blitt så utrolig mye man ikke får lov til å si lenger. At man plutselig ikke fikk lov til å si "neger" lenger kom for en stund siden nå, og barnesanger vi vokste opp med måtte endres, og vi måtte passe på hva vi sa om innvandrere eller afroamerikanere. Akkurat det ordet er enkelt å forstå hvorfor. Så kommer alle de andre ordene. Vi får ikke lenger lov til å si utlending, sigøyner, guling, homo, mongo, innvandrerbutikk eller lignende heller.

Mange av disse ordene er helt greie å slutte med, det er mange ord jeg unngår selv. Språksjikanering har blitt en helt egen greie, og mange ganger har det god grunn for å tiltrå. Men så kan jeg ikke la vær å tenke på hvor annerledes det hadde vært om jeg var farget selv. Da kunne jeg egentlig sagt akkurat det jeg ville uten at noen dro rasismekortet mot meg. Jeg som en hvit person føler jeg ikke kan si noe som helst lenger, fordi en gang for lenge siden var det noen fra USA som tok afrikanere som slaver. Så klart finnes det rasisme i denne verden, men jeg føler meg av og til dratt over samme kam som KKK.

Hva er egentlig så stygt med å si homo, for eksempel? Eller neger? Det var helt uskyldige ord til en dag noen plutselig ble fornærma over det. Som barn ble jeg lært opp av barne-tv (!) til å si neger om en person hadde fullstendig motsatt farge på huden som meg, og som barn (og frem til i dag, for så vidt) mente jeg aldri noe vondt med det. Jeg var for liten til å forstå hva som skjedde under Apartheid, slavehandelen eller at det kunne være en vond påminnelse.

Et ord blir ikke stygt så lenge personen(e) som omtales ser på det som en vanlig ting. Homo ble ikke stygt før noen brukte det i en negativ sammenheng (damn you), og mongo er bare en kortere versjon av mongoloid.

Og rasisme, det kan faktisk gå begge veier. Men som hvit får jeg ikke lov til å si noe. Da er man rasist, nemlig. Og det er også rasistisk, men vi får ikke lov til å bli fornærma av det.

Kanskje det bare er meg, som innerst inne ber alle personer i hele verden om å ta seg sammen og begynne å tåle litt mer. Folk har blitt så sabla hårsåre. Hvor ble de hardhudede av? Er du hardhudet spiller det for så vidt ingen rolle hvilken farge du har. Heller ikke legning, tilstand eller situasjon.

Jeg regner med å få reaksjoner på dette innlegget, og jeg vil understreke at jeg er fullstendig klar over at enkelte mennesker har opplevd mye vondt. Dere tenker kanskje også at jeg ikke er klar over hvor godt jeg har det som sliter med verken eller. Jeg er fullstendig klar over at jeg skal være glad jeg ble født frisk, og til et så flott land som Norge. Det er jeg takknemlig for hver dag, men vi har alle en historie, og enkelte har kanskje opplevd ekstra mye vondt. Jeg har også opplevd et og annet.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg er naiv eller trangsynt. Kanskje jeg er en idiot og bare ikke skjønner. Kan vi ikke bare være glade i hverandre og gi hverandre kos og klem hver dag? Det syns jeg er lurt.
SUSS PÅ TRUTEN!



Har du opplevd noe lignende? Del gjerne tankene dine også; hva mener du?