Longue Paris live

Til vanlig har jeg skrevet ned mange ideer for å blogge om, men i dag føler jeg ikke for å skrable ned en masse tull som jeg vanligvis gjør. Hendelsen i Paris som har rystet en hel verden, har gitt meg klump i magen i hele dag. Alle flaggene som er postet på profilbildene til folk på Facebook, alle hjertene som er del, praten i dag. Noe som bekymrer meg er at de som hater muslimer vil hate dem enda mer. Nå er det ekstra viktig å ikke dra alle under én kam. Det sies på VG at gjerningsmennene er mellom 15 og 18 år gamle med egyptisk og syrisk pass. At ISIL utnytter så unge mennesker til å begå noe så grusomt, er helt uforståelig for meg. Er de for feige til å angripe selv? 15 år. Selv jeg føler meg ikke voksen, og jeg er ti år eldre enn ham.

...ord blir fattige. Det er vanskelig å skrive, men jeg vil heller ikke late som ingenting. Ikke i dag. Det er også vanskelig å ikke bli litt bekymra for hva som vil skje med Norge, etter masseinnvandringen og at PST har avslørt IS-krigere i flokken. Nå har utenriksministeren gått ut med at Norge skal trappe opp kampen mot ISIL. Det er vanskelig å ikke bli redde, selvfølgelig, men så lenge vi kan stå sammen og fortsette å være kjærlige mot våre medmennesker, så vinner vi.

Dette har heller ingenting med religion å gjøre. Terrorisme har ingen gud, og menneskene bak angrepene og levesettet blir nærmest strippet for menneskelighet. 

La oss fylle internett med kjærlighet og #prayforparis. La kjærligheten vinne. We are not afraid.