Folk tidlig på morran

I går var jeg en svipptur innom København for å filme et intervju til jobben. For å rekke å komme frem til klokken 11, måtte jeg da naturlig nok tidlig opp. Nå pleier jeg å stå opp senest 05.15 hver dag uansett, men det blir liksom så tidlig når man vet at veien er lang og det kommer til å bli mye reising. Jeg vet om flere som syns selve reisen er en av de beste delene ved å dra til andre steder, men det er altså det verste jeg vet. Litt fordi det tar altfor lang tid, og fordi det er for mange idiotiske mennesker i denne stappfulle verden. Alt er i skjønneste orden når jeg en gang kommer frem da, det skal sies.

Kilde

La oss starte med bussturen inn til Gardermoen. Siden jeg bor i Moss, er det ofte ikke så mange som sitter i verken buss eller tog når jeg skal på. Velsigne Moss. Det var dog en kar der som hadde lagt setet så langt bak for å sove at jeg ikke fikk plass bak han ved vinduet, og måtte sitte på setet til gangen. Som er den verste plassen. Men jeg fikk i hvert fall en to-seters for meg selv. Etter hvert som folk satt seg på senere, ble det verre. Det var generelt god stemning i bussen (les: stille) så jeg fikk sove, men så er det de to som reiser sammen. Kanskje de har fått sovet lenger enn meg, kanskje de gleder seg til turen og så videre, og joda det er jo vanligvis greit nok. Jeg snakker altså om de to som preker høyt om hva de skal gjøre som om det ikke er tidlig på morran. Morragretten og elendig som jeg er, satt jeg der og irriterte meg en god stund til jeg tenkte at enten dreper jeg dem, eller så prøver jeg å finne på noe annet. Det ble ikke drap denne gangen, så jeg begynte å høre på hva dem sa. Så begynte jeg å drømme om det. Det ble rimelig spesielt å drømme om golf i Tyrkia og Lamborghini, men det er langt i fra det særeste jeg pleier å drømme.

Så kom vi endelig til Gardermoen. Her kommer de som koser seg med selve reisen inn igjen. De som rusler søndagstur i sikksakk med trillekofferten diltende etter seg. De elendig trege menneskene som skal titte på alt, veive med armene for å peke på en helt normal butikk og ta bilde av hverandre fordi «nå skal vi på tur». De menneskene det er umulig å gå forbi, havnet jeg selvfølgelig bak. Til slutt måtte jeg bare ta den plassen det tok for å komme seg forbi, og da trillet de nesten over tærne mine. Telte til ti inni meg. Jeg kom endelig frem til gaten min, og hadde tenkt til å kjøpe meg noe mat siden jeg ikke rakk å spise frokost. I alle kiosker, barer og restauranter overalt de ikke serverte pølser eller noen annen mat som ikke egner seg som frokost, hadde megalange køer. Noen skulle til og med kjøpe snus – med tax free rett ved siden av. Så det gadd jeg ikke.

Kilde (NRK)

Derfra gikk det en liten stund hvor alt var supert; jeg kosa meg med Pokémon og surfa litt på gratis internett. Endelig skulle vi inn på flyet. Dette gikk også svært smertefritt, og jeg fikk satt meg i setet mitt ved vinduet. Deilig plass! Plutselig fylles – fylles – flyet med unge håndballjenter fra Harstad som syns alt var morsomt. Du vet, sånn type overtrøtt humor. Jeg satt midt i gjengen – det var håndballjenter bak meg, foran meg og ved siden av meg i setet. Det eneste stedet det ikke var noen håndballjenter, var på vinga til flyet på utsiden av vinduet mitt. Igjen – jeg bestemte meg for å høre på det de sa, og nordnorsk humor er rett og slett ikke så verst. Så ble det ålreit likevel.

På vei hjem tok jeg dette bildet, og tenkte hvem er vi, egentlig, og innså hvor utrolig små vi er igjen.

København

Hva tenker du om selve reisen?