Sov godt, lille venn

Hallo! Jeg lever, altså. Nå er det vel en måned siden jeg blogget sist, og det har egentlig vært ordentlig deilig med en pause. På en måned har det skjedd utrolig mye, men det er en spesiell hendelse jeg har følt måtte være det første jeg skrev om før jeg kunne ta noe annet. Jeg har gruet meg. Skikkelig.

Tre dager før vi skulle dra på ferie, og Figaro skulle til «bestemor» og «bestefar» i Gjøvik, tenkte vi at han kunne få en ordentlig sommerklipp hos kyndige veterinærer. Jeg tok han med bort, forklarte at vi ønsket en løveklipp slik at sommervarmen ikke ble så uutholdelig for ham. Vi hadde lagt merke til at pusten gikk enda raskere og mer anstrengt enn vanlig, og tenkte pelsen gjorde ham ekstra varm. De fortalte meg at vanligvis ved slike prosedyrer legger de katten i lett narkose slik at de kan holde på i fred og ro for å gjøre en ordentlig jobb. Tidligere hadde vi fått beskjed om at Figaro hadde pustevansker og svulst nær hjertet, og jeg fortalte dette til dyrlegen for å være på den sikre siden angående narkosen. De ønsket også sykehistorikken fra det forrige stedet, igjen for å være på den sikre siden. Så lot jeg han bli der for å klippes mens jeg dro hjem så lenge og fikset sykehistorien.

Så ringte dyrlegen. Og nå begynner det å bli vanskelig å fortelle. Jeg fikk inntrykk av at hun først trodde vi ikke hadde gjort noe med pusteproblemet hans fordi vi ønsket å ha ham lenger, for hun sa til meg med en litt streng stemme at det var på tide å vurdere hva som var det beste for Figaro. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med dette, og spurte «hva mener du med hva som er det beste?» Hun svarte «dere bør vurdere om dere skal avlive ham fordi han er veldig syk og lever ikke et verdig liv» (sitert etter hukommelse).

«Han er veldig syk». Vi visste han hadde svulst, men da vi fikk vite om svulsten den gangen var ikke inntrykket at han var så syk at vi burde avlive ham. Etter veterinæren fikk høre hvordan jeg reagerte, tror jeg hun skjønte at hun hadde vært for streng med meg og pratet mye mykere med en gang. For der satt jeg og kjempet for å holde gråten tilbake og bare ville legge på så jeg fikk gråte i fred.

Jeg ringte Fab og han fikk komme hjem fra jobb for å bli med til dyrlegen. Vi hadde på en måte forberedt oss på at denne dagen ville komme, men aldri i verden at dagen kom så fort. Vi ble spurt om vi var forberedt på å gjøre det der og da, noe vi var. Ingen av oss ville utsette det noe særlig lenger, både for vår egen del og særlig for Figaro sin del. Vi stod inne med ham helt til siste hjerteslag, som føltes som en evighet samtidig som det gikk altfor fort. Vi måtte ta livet av noe vi elsket.

Det var helt forferdelig. Kanskje det verste jeg har vært med på. Vi fikk litt over ett år sammen, og er takknemlig for alle gode minner og deilig kos vi fikk på den snaue tiden. Takk for en helt unik katt, jeg tror vi aldri kommer til å finne maken.

Hvil i fred, kjære Figaro <3