Stemningsrapport

Når sant skal sies er jeg veldig usikker på hvilken kategori denne bloggen tilhører; jeg er ikke rosablogger, jeg er ikke moteblogger, jeg er ikke reiseblogger, eller noe som har en spesiell tilhørighet. På en måte hadde det vært deilig å kunne forholde seg til et bestemt tema hver gang man blogget, men på den andre siden ville jeg ikke hatt friheten til å skrive om akkurat det som falt meg inn der og da. Så jeg vet ikke hva vi skal kalle det, men hva med fjasblogger? Eller potetbloggeren? Den likte jeg. Kan brukas te alt, si! Eller... Vet vel egentlig ikke hvor mye den kan brukes til, men om det har noen form for underholdningsverdi for deg som leser, så er jeg mer enn fornøyd.

Som vanlig skribler jeg meg helt vekk fra det jeg skal blogge om. Jeg har nemlig vært en tur i Aremark sammen med noen av familiemedlemmene mine (vi er så mange), på en campingplass jeg var for første gang som 3 måneder gammel. Det har med andre ord vært tradisjon i mange år å dra til Fangekasa, som det heter, men i de senere årene har det dessverre blitt vanskeligere å få til pga sommerjobb, annen jobb eller ustrukturert ferie. I fjor tok jeg med meg Bub til plassen, og jeg har klart å få ham med meg i år også :) Ikke at det var så veldig stor jobb.

Først var jeg der i et par dager med mamma, søstra mi, bittelittebroren min og stefaren min i et lite øyeblikk. Eller Duracell som han kalles. Mer om det en annen gang.

Vi kosa vårs no grådig, si, og kunne ligge og sove helt til vi våknet.

Bittelillebroren min fylte også 13 år mens vi var der, og hurra meg rundt for den tøffingen! :) Han er vel kanskje den i søskenflokken som ligner mest på meg utseendemessig, og naturligvis også derfor den peneste.

Og mens vi er inne på likheter i familien, så er det en ting som er ganske merkelig. Hvis du syns Knut Jørgen ligner på meg, så kan jeg fortelle deg at fetteren min er den som ligner mest. Hadde han vært broren min, hadde det kanskje ikke vært så vanskelig å si at vi ligner. Det er det heller ikke nå da, når jeg tenker meg om. Men samme det.

Det ble selvfølgelig grilling, og fellesgrillen ble fyrt opp kl 16, som vanlig. Vi sitter med mannen som alltid er med på campen, hvert år, like lenge. Noen kjenner han kanskje som klokkesamleren også. Du kan også legge merke til blåmerket jeg har på beinet. Jeg smalt inn i kanten på bordet, og selvfølgelig fikk jeg blåmerke. Peach skin til de grader, vettu.

Duracell (Trond) ved grillen, i kjent positur.

Slenger også ved et ekstremt sjarmerende bilde av meg mens jeg spiser. Det skal sies at jeg ikke trodde jeg var med i bildet, og tenkte at jeg derfor kunne se så vanlig ut som jeg pleier. Dumt, med andre ord.

Samme det. Anette og jeg prøvde lykken på stranda, og levde i håpet om å få farge. Den norske sommeren er og blir den norske sommeren, så det blåste jo noe så grusomt. Det hele endte med at jeg sparka Anette nedi vannet, turte ikke selv, og vi brukte resten av tiden på å ligge i en ball for å ikke fryse.

Dette betyr at jeg enda ikke har bada i år, noe som er en skam for Skaarablodet, og jeg skal prøve med alle antifrys-fibrene mine å få til et bad til helga. Noe annet er bare uhørt. Da kommer hele gjengen dit også, og med lillebroren min (den eldste, altså) i spissen vil jeg mest sannsynlig bli våt på kroppen bare ved ordet "særr". Stolt som en hane, vettu.

Så det.

Ha det.