Alltid eller aldri

Takk for sist.

Apropos dilemma. Det surrer og går i ett kjør i topplokket, og denne bloggen er en deilig tømmeplass. Det er kanskje verre med de stakkarene som faktisk leser dette, men vit at du er ålreit. Uansett. Et dilemma som dukket opp i hodet mitt; en alltid-gjør-det-person, eller aldri-gjør-det-person.

For å analysere disse to dilemmaene, så er det fordeler og ulemper ved begge to. For eksempel kan en alltid-gjør-det-person, herved alltid-person, alltid henge seg på invitasjoner, alltid holde på med ting, alltid gjøre tiltak, alltid dra i gang, alltid sier ja uansett. Som i og for seg er en veldig god egenskap, men tenk om alltid-personen blir spurt om noe som ikke er så bra. Kanskje en ung herre ønsker å imponere gutta, gjøre farlige stunts, leke med ilden – begge betydninger, eller andre ting som de aller fleste har vett til å si nei til.

Så har du aldri-gjør-det-personen, herved aldri-personen (for et dumt og langt navn jeg ga dem), som aldri blir med på ting, aldri drar i gang noe selv, aldri reiser, aldri tar det første steget. Aldri-personen høres fryktelig kjedelig ut, men er kanskje en av de trygge personene? Tar aldri for raske beslutninger, aldri gjør noe urasjonelt, aldri tar store sjanser, går aldri noen steder uten en plan.

Siden det er et dilemma, så må du velge en av dem. Se for deg at denne personen er den personen du skal dele livet ditt med resten av livet, og som fra nå av alltid kommer til å være ved siden av deg. Selv tror jeg valget man tar her kan si mye om seg selv som person – er man litt gæren, eller er man den trygge?

Kilde

Hvem ville du valgt?

En introverts våte drøm

... Eller er det?

Som person henter jeg energi ved å kunne være i fred, være alene, ha friheten til å gjøre som jeg vil og bare ha meg selv å tenke på. Såkalt introvert. Hverdagen krever mye menneskelig kontakt, og da er det godt å kunne slappe av i sitt eget lille krypinn uten mas fra utsiden. Mange tolker dette feil, og tror jeg ikke vil være sammen med dem, men om jeg ikke skal fjerne ut midt i en samtale, er slike stunder nødvendige. Det kan bli litt grisete hvis vi for eksempel er på besøk, og de vi besøker forventer full fokus over flere dager, og at jeg skal være med i alle samtaler. Det går ikke, da blir jeg rett og slett litt sur. Toalett er jo et slikt sted hvor man får vært i fred. Uansett hvor flaut det er å være lenge borte fordi du lufter ringen, er det bedre enn alternativet – for meg, i hvert fall. Og nei, det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Du har behov for å spise hver andre time – jeg har behov for å være alene.

De gode nyhetene er at det mest sannsynlig blir muligheter for å flytte til Mars. Rett og slett fordi det fødes altfor mange mennesker hver dag, og må ha enda en planet å overfylle. Vi mennesker er lure sånn sett. Slik jeg ser det for meg nå, kommer det mest sannsynlig bare til å være rike, berømte og suksessrike folk som kan flytte, for de er de eneste som har råd til romfergetur og leilighet på Mars. Men du hadde kanskje ikke blitt lei deg for å se for eksempel Donald Trump gå, eller rævhølet som hevet prisene på aidspillene?

Kilde

Pros and cons med å flytte til Mars, fra ei som ikke har peiling om universet:

Pros: Det er mindre mennesker, du har flere steder for å ta en pust i bakken, flere steder å oppdage, får smake helt annerledes mat og du blir kjent med rike folk.

Cons: Du må mest sannsynlig være rik, det er millionvis av steder du ikke engang har sett på Tellus, man må sitte lenge sammen med svette folk i et trangt romskip på vei opp, og får du i det hele tatt puste der?

Vinner pros eller cons? Hva kan du legge til i listene?

Uforståelige restaurantmenyer

Så heldig som jeg er, har jeg fått meg en jobb som tillater meg å reise rundt i Norge. Reisingen starter i dag, og vi skal besøke Skien. Der skal vi overnatte på hotell og spise ute. Jeg fikk i oppgave å finne en restaurant vi skulle gå på (holy macaroni og alt godt i verden), og reservere bord. Det var fem restauranter som var anbefalt, og for å bestemme meg tok jeg en titt på hva de serverte – naturlig nok. På samtlige menyer kunne jeg ikke forstå bæret (hehe) av hva de serverte. Det var jo omtrent ikke skrevet på norsk! Franske, italienske og spanske ord poppet frem i omtrent hver eneste setning, som om de forventet at jeg skulle forstå hva det var. Er man nødt til å snakke flere språk i dag for å vite hva man putter i munnen? Når begynte alle å snakke fransk? For ikke å snakke om asiatiske restauranter. Hva i alle dager er det vi skal bestille der? For min del er det like spennende hver gang. Det er jo som regel god mat, men det er ved siden av poenget.

Personlig er jeg jo heldig som begynner å forstå litt spansk, dog svært begrenset, men jeg kunne likevel forstå mye av det de serverte – i hvert fall på den spanske restauranten. Men er man virkelig nødt til det, altså? I stedet for vinaigrette, kan de ikke bare si noe som «syredressing», eller hva det er?

… Det hørtes kanskje ikke like godt ut? Selv om delikatesser i dag kan være noe av de mest motbydelige ting, som larver, apehjerne, magesekk, hele hoder, oksepung, tunge, og alt man tidligere så på som rusk. Legger man bare ordet «delikatesse» i samme setning, kan du banne på at den rike tsaren fra Russland kaster kaviaren veggimellom og hiver innpå rå morkake. Eller at den snobbete Holmenkollen-fruen gafler i seg glaserte øyeballer. Mulighetene er mange.

Kilde

Samtidig er jeg veldig glad for at folk begynner å åpne øynene for både å bruke og spise alle delene av et dyr. Slik jeg ser det, er det en verdig måte å hedre dyret som ofret livet så vi kunne beholde vårt og bli gode og mette. Om det betyr at jeg må spise nervesuppe en gang i fremtiden – so be it. Foreløpig vender jeg meg til tanken om at insekter kan bli den neste store næringsgruppen i maten vår.

Har du spist noe sykt før?

Full fokus

Det er så utrolig mye mer man får med seg om man følger godt med. Nå, jeg vet jeg ikke er den beste personen til å snakke om konsentrasjon og det å følge med, da jeg sliter med å følge med på noe lenge av gangen. Som en samtale, for eksempel. Noe som folk flest følger med på. Skulle jeg satt tall på hvor mange ganger jeg har blitt snakket til og ikke fått det med meg fordi jeg sitter i min egen verden, kunne vi blitt her ganske lenge. Tror særlig mine nærmeste har merket dette godt, og det beklager jeg. Det har altså ingen ting med at det du sier ikke er interessant.

Så er det enkelte ting jeg ikke kan få konsentrasjonen vekk fra. Tror ganske sikkert det har en sammenheng med dårlig konsentrasjon andre steder. Hvis jeg får muligheten til å drømme meg vekk til noe annet, andre steder, andre personer, andre ting generelt, så er hjernen min nesten fysisk på det stedet, eller sammen med de personene at jeg kunne vært der personlig. Og nå må du ikke misforstå meg og tro jeg ikke vil være sammen med deg på det stedet når jeg fjerner ut, for ellers hadde jeg jo ikke vært der. Det er det mange som mistolker, og det er jo ikke meningen.

Jeg elsker å se på serier. Har jeg valget mellom en film eller en serie, er valget serie any day. For tiden går det i X-files, og som en fullstendig jomfru av serien er det flere ting å sette seg inn i. At det har tatt meg så grusomt lang tid å se på X-files er kanskje for mange av dere en gåte, men da jeg var liten turte jeg ikke å se på. Det samme med Haisommer, Skrik og Halloween – dette er eksempler på filmer jeg enda ikke har sett fordi jeg var redd som liten. Forstå det de som kan. Kanskje jeg bare har vent meg til et liv uten.

Kilde

Uansett. Si jeg ser på X-files, da. Tenk hvor utrolig mye mindre jeg hadde fått med meg om jeg måtte dele konsentrasjonen med noe annet! Nå kan det hende jeg er ekstrem også, som spoler tilbake om det var en setning jeg ikke fikk med meg. Det er bare så ofte ting ligger mellom linjene som kan gi et helt annet aspekt, og som gjør opplevelsen hundre ganger bedre. Am I right?

Hva tenker du? Er det fler av meg?

PS: Ikke si noe, jeg har ikke sett NOEN ting av serien.

Købonanza

Er det ikke utrolig at hver gang man ser seg ut en kø i matbutikken, så er det alltid din kø som går tregest? Tro meg når jeg sier at den kunnskapen alle andre har, bare eksisterer ikke hos meg. Jeg har prøvd alt – jeg ser an personene, hvor mye de har i kurven/handlevogna si, om flere personer kanskje står sammen som fyller ut køen, om det er barn som «skal gjøre det selv», eldre som kanskje er litt treige, hvor rask kassaoperatøren er og så videre.

Når jeg ser an personene, har tydeligvis dømmekraften forlatt meg. For der står de, kanskje de ser tilsynelatende friske ut, har bare noen få varer i armen og har nå kommet i kontakt med kassaoperatøren. Er det ikke da naturlig å tenke at dette går fort? I hodet mitt virker det sånn. Men brått skal de betale med et gavekort som kom som et lyn fra klar himmel, og som dessuten ikke virker med en gang, eller de skal dvele lenge og vel om hvilken røykpakke som er riktig. Så kommer vi til den gamle dama jeg unngikk fordi hun mest sannsynlig ikke er så rask med å fiske opp småpengene. Mest sannsynlig er hypotesen som alltid slår feil. Om jeg en gang tenker at hun kommer til å være treg og steller meg i en annen kø, er hun en racer på å fiske småmynt. Om jeg en annen gang tenker å gi henne en sjanse, er det en megaseig myntfisker. Her er det med andre ord umulig å forutse hva som skjer.

Det samme gjelder «jeg kan selv»-barna som enten har veldig dreisen på det, eller absolutt ikke. Her pleier jeg å tenke at alder kan ha noe med effektiviteten å gjøre, men så feil kan man ta. Også har vi familien eller vennegjengen som skal handle sammen. Den siste gangen jeg stod i kø var jeg så heldig å ha en slik gjeng bak meg, men om de er før meg kan du vedde på at det slår feil. Skal man på tur, og en vennegjeng står sammen, regner man med at én person kanskje har mottatt et bidrag fra alle sammen og tar hele vendinga i ett. Men nei. Av de gangene jeg har havnet bak en slik gjeng, skal alle betale hver sin kvote. Det betyr at én person betaler for appelsinene, én person betaler sjokoladen, en annen betaler maten, og en siste betaler snacks.

Kilde

…

Det er altså helt umulig å forutse hvordan disse personene kommer til å være i kassa, og jammen skal det ikke være enkelt å komme seg raskt frem heller. Selvfølgelig havner jeg i en kø som går fort (Gud velsigne raske kassaoperatører), men som regel ikke. Og måtte de som sniker få en lang og smertefull død.

Så spørsmålet mitt er: Hva går jeg glipp av her? Har du noen triks og tips eller erfaringer med dette? Den utålmodige sjela mi dør etter å vite.

Party rock!

Nå vil jeg gå så langt som å påstå at «alle» har guilty pleasure når det kommer til musikk. Sikkert mange andre ting også, men akkurat nå tenkte jeg først og fremst på tonene som strømmer inn i ørene dine. Som jeg skrev for en liten stund siden, oppdaget jeg ved meg selv at jeg plutselig elsker trollmusikk. Musikkmessig sliter jeg veldig med å plassere meg selv på kartet. Litt fordi jeg ikke orker den samme kategorien i mer enn et par sanger av gangen, og litt fordi jeg er ekstremt kresen. Matmessig – nei, musikkmessig – oh yes.

Det var faktisk en overraskende stor del av livet mitt jeg ikke hørte på musikk i det hele tatt, og jeg ble stressa hver gang noen satt det på. Årsaken til det var at jeg ble fôret med musikk jeg ikke likte over flere år, og til slutt fikk jeg bare avsmak for hele greia og syns musikere var irriterende individer. Nok om det. Litt etter litt begynte jeg å høre på musikk igjen. Fra min ungdomstid hvor jeg omtrent bare hørte på alt som var hardt og mørkt, begynte jeg å komme litt tilbake til det. Da oppdaget jeg at denne musikken her er jeg ekstremt lei av, og jeg sluttet litt igjen til jeg satt på radio for å gi popmusikken en sjanse. For en person å gå fra metall og rock til pop var etter min mening uhørt, så jeg turte ikke høre på musikk offentlig i tilfelle noen av vennene mine ikke ville leke med meg mer. Sånn er eller var det selvfølgelig ikke, bare i hodet mitt. Som så mye annet.

I dag hører jeg på så utrolig mye forskjellig at man skal være ganske så fleksibel for å klare å høre gjennom musikklista mi på Spotify. Fra før jeg hørte på denna harde rockemusikken, samlet jeg sammen masse sanger jeg syns var fine på mp3-spiller’n min. Det var litt av et virvar. Men så tar jeg meg selv i å gjøre akkurat det samme nå som fra den gangen «stil» ikke fantes i vokabularet mitt. For å si det sånn, så er ikke jeg den folk spør om å legge inn musikk før en fest. La oss ta en titt på spillelista mi:

-       Cher Lloyd
-       Justin Bieber
-       Kvarts
-       Mika
-       Martin Solveig
-       Coldplay
-       Pokal
-       Woodkid
-       Alcazar
-       Dinkeyboy
-       Vanessa Paradise
-       Truls
-       OMI

… og masse annet rart. Av en eller annen grunn har jeg en forkjærlighet for norske artister, enten om de synger på språket eller engelsk. Eller fransk, for den saks skyld. Norske artister har virkelig tatt seg opp etter at Urørt ble til og ga norske musikere en sjanse, syns jeg, og siden har det bare utviklet seg til bedre og bedre. Kaizers er for eksempel noe av det beste jeg vet, sammen med Odd Nordstoga og Donkeyboy.

 

 

Kilde

Kjære vene, for et sirkus (ikke Eliassen, da, kan ikke fordra dem).

 

Hva hører du på? Har du en spesiell stil?

Rekvisitakjærleik

Det finnes nesten ikke noe mer tilfredsstillende enn å kunne boltre seg i blyanter, viskelær, trykkpenner, kulepenner, tusjpenner, mapper, forskerbrett, ringpermer, post-it lapper, bokmerker eller andre typer kontorrekvisita. Siden jeg var liten har jeg hatt en sær fetisj for gode skriveredskaper og ting som får meg til å virke VIP. Jeg pleide å rusle rundt med gule sider, fra den gangen det kom tjukke bøker i posten, og lete opp personer jeg hadde som pasienter, eller andre ting jeg kunne late som med penn og papir i den skjønneste orden. Det fantes ikke noe bedre enn fargepenner og tusjer, og en helt ny tegneblokk med blanke ark jeg kunne gjøre hva jeg ville med. Her skrev jeg alt fra liksom-taler til et boyband jeg elsket (A1, Backstreet boys, N’Sync, Boyzone, Westlife osv), figurer i de fleste farger eller fasonger, historier, fortellinger, jeg tegnet den døde musa jeg hadde tatt med meg inn på rommet for «å ta vare på liket» (egen historie for spesielt interesserte), tegnet folk og spilte bondesjakk med meg selv.

 

 

Sett noe så nydelig?

Her på jobb kan jeg nemlig bare gå ned og plukke med meg alt jeg trenger (les: vil ha), og det aller beste med det hele er at det er gratis. Tidligere på dagen i dag gikk jeg ned, siden jeg trengte et board for å holde styr på et prosjekt jeg driver med nå, og øynene mine ble store og glitret om kapp med de fargede kulepennene. Blått, rødt, grønt, svart… Her kunne jeg ha kost meg lenge. Jeg måtte virkelig ta meg i nakkeskinnet for å ikke ta helt av og plukke med meg alt de hadde på hver hylle, så jeg endte opp med en svart tusjpenn, trykkblyant, viskelær, board og en fiffig tynn mappe til å ha ark i. Mappene hadde plastikk rundt seg, og den følelsen av å ta av plastikken på et slikt produkt og lukte på papiret har noe helt magisk ved seg. Ikke spør meg hvorfor, men jeg elsker det. Kontorrekvisita har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg var den eleven på barneskolen som antakelig gjorde at man måtte legge inn betalinger på kladdebøker etter hvert. Etter hva jeg har hørt rykter om, koster det nå 10 kroner for en grov kladdebok?

Det gikk nettopp opp for meg at jeg har inside information, og får med meg sladder på bruken av kladdebøker på barneskolen. Wow.

Så spørsmålet mitt er: På en skala fra 1 til sær, hvor sært er dette?

Voksen og full av ansvar

Du vet, når man som helt ny ansatt får et stort ansvar i en helt ny stilling. Det er et ganske viktig ansvar også, og sånn det ser ut nå er jeg avhengig av at alle – ALLE – de personene jeg har kontaktet stiller opp. Til nå har over halvparten avvist, siden det er kort varsel. Hjelpes. Jeg har fått i oppgave å finne modeller til en filminnspilling til fredagen, koordinere dem med tidspunkt, klær og sminke og da avhenger det selvfølgelig at vi har modeller. Som ny ansatt også, vil jeg jo gjerne vise at jeg kan dette her og de trygt kan gi meg ansvar og oppgaver. 3 av 10 kan. 7 av 10 har sagt de ikke kan. Og nå er det helt stille på mailfronten. Hahaha, jeg tror jeg dævver.

Så da sitter jeg her da, stressrykker på foten, har fingre i munn og klarer ikke å sitte stille. Det er ikke noen av dere som skulle stått modell i Oslo til fredagen da, og late som dere er ansatte her? HEH.

Neste: Vogue.

 

 

Kilde

Ellers har jeg glemt at jeg hadde med matpakke i dag, så jeg betalte for lunsj igjen. Utrolig hvor fort det går å bruke penger.

Hvordan har din dag vært?

Hell i uhell i uhell

Det har skjedd en del i det siste.

Forrige uke ble jeg tatt av vinden, som så veldig mange andre nordmenn blir på denne tiden. Værskifte kan være helt fantastisk, eller det kan være din verste fiende. I mitt tilfelle ble det min verste fiende på flere år, og jeg dro på meg influensa. Eller noe. Jeg har aldri hatt verken influensa eller lungebetennelse før, så jeg kunne ikke kjenne det igjen i hvert fall. Så da lå jeg der hjemme da, med halstabletter, eple, te, varm melk med honning og what not. Uhell.

Bub kom hjem på kvelden etter jobb som vanlig. Han la merke til at katten pusta litt rart, som om han virkelig slet med å få luft ned i lungene. Egentlig har han slitt med dette en god stund, men verken forrige eiere etter veterinærbesøk eller vi mente det var noe galt. Bortsett fra den kvelden. Bub ble bekymra, jeg ikke så mye siden Bub blir bekymra over alt med en gang. Vi kontaktet likevel en smådyrsklinikk. Selv om jeg var i elendig form, fikk jeg karra meg til klinikken og de tok han med inn. Det ble tatt røntgen, og jeg fikk beskjed om at han hadde væske i lungene de skulle suge ut med en tjukk nål. Væsken kunne komme av alt fra svulst til små bagateller, sa dyrlegen. Evig optimist som jeg er (eventuelt naiv), tenkte jeg at sannsynligheten for svulst sikkert var liten, og at alt bare var en fillesak.

Etter halvannen time kom hun tilbake etter å ha tømt 400 ml fra de små, stakkars kattelungene hans, og kunne ikke gitt meg en verre nyhet; Figaro har svulst. Siden de ikke hadde åpnet han, eller tatt vevsprøver av svulsten kunne de ikke fastslå om det dreide seg om kreft, hvor den kom fra eller hvor lenge han har igjen. Dersom det er kreft, ligger den i lymfene. Som kjent sprer den typen kreft seg over hele kroppen i en voldsom fart og ingen operasjon vil hjelpe. Uhell.

 

Lille pusen ble hardt barbert på sidene av magen/brystet som du kanskje kan se:

 

Valgene våre er da som følger: Vi kan operere han, finne ut hvilken type vi har for oss, hvor lenge han har igjen, kjøpe mer tid og gi han et godt liv til da. Det koster. Det koster veldig mye penger. Og det er smertefulle inngrep.

Eller vi kan avvente og se hvordan det går, for han viser ikke tegn til å ha det vondt. Ikke vil de kunne ta hele svulsten heller under operasjon. Og vi tenker at så lenge han ikke har det vondt, så er ikke operasjoner, stress, prøver og smerter noe poeng. Tenk om de finner ut at det er kreft. Da har alt sammen vært forgjeves for oss alle. Da hjelper ingenting.

Egentlig har vi bestemt oss. Jeg er glad Figgi ikke forstår hva som skjer, han er stadig den kosete, snille og tålmodige katten vi er så glad i. Lille venn...

Det er fryktelig tungt å ta en slik avgjørelse. Det bunner ned i «skal vi operere og kjøpe tid?» eller «skal vi la han dø naturlig?». Kanskje det er vanskelig å se for seg hvordan det er om man ikke eier kjæledyr, men dette er et familiemedlem på fire bein man har blitt utrolig glad i og omvendt. Heldigvis har vi ikke møtt annet enn støtte fra familie og venner, og betryggende ord som hjalp oss å ta denne tøffe avgjørelsen. Takk.

Hellet vi hadde i alle disse miserable tingene, var at jeg ble syk akkurat da. Kanskje det var meninga at jeg skulle være hjemme slik at jeg kunne ta meg av han. Vi skal gi ham et godt og verdig liv helt til det siste, det lover vi <3

 

 

Om du har vært i en lignende situasjon, vil jeg gjerne vite hva du gjorde. Gjør vi riktig valg?