Hell i uhell i uhell

Det har skjedd en del i det siste.

Forrige uke ble jeg tatt av vinden, som så veldig mange andre nordmenn blir på denne tiden. Værskifte kan være helt fantastisk, eller det kan være din verste fiende. I mitt tilfelle ble det min verste fiende på flere år, og jeg dro på meg influensa. Eller noe. Jeg har aldri hatt verken influensa eller lungebetennelse før, så jeg kunne ikke kjenne det igjen i hvert fall. Så da lå jeg der hjemme da, med halstabletter, eple, te, varm melk med honning og what not. Uhell.

Bub kom hjem på kvelden etter jobb som vanlig. Han la merke til at katten pusta litt rart, som om han virkelig slet med å få luft ned i lungene. Egentlig har han slitt med dette en god stund, men verken forrige eiere etter veterinærbesøk eller vi mente det var noe galt. Bortsett fra den kvelden. Bub ble bekymra, jeg ikke så mye siden Bub blir bekymra over alt med en gang. Vi kontaktet likevel en smådyrsklinikk. Selv om jeg var i elendig form, fikk jeg karra meg til klinikken og de tok han med inn. Det ble tatt røntgen, og jeg fikk beskjed om at han hadde væske i lungene de skulle suge ut med en tjukk nål. Væsken kunne komme av alt fra svulst til små bagateller, sa dyrlegen. Evig optimist som jeg er (eventuelt naiv), tenkte jeg at sannsynligheten for svulst sikkert var liten, og at alt bare var en fillesak.

Etter halvannen time kom hun tilbake etter å ha tømt 400 ml fra de små, stakkars kattelungene hans, og kunne ikke gitt meg en verre nyhet; Figaro har svulst. Siden de ikke hadde åpnet han, eller tatt vevsprøver av svulsten kunne de ikke fastslå om det dreide seg om kreft, hvor den kom fra eller hvor lenge han har igjen. Dersom det er kreft, ligger den i lymfene. Som kjent sprer den typen kreft seg over hele kroppen i en voldsom fart og ingen operasjon vil hjelpe. Uhell.

 

Lille pusen ble hardt barbert på sidene av magen/brystet som du kanskje kan se:

 

Valgene våre er da som følger: Vi kan operere han, finne ut hvilken type vi har for oss, hvor lenge han har igjen, kjøpe mer tid og gi han et godt liv til da. Det koster. Det koster veldig mye penger. Og det er smertefulle inngrep.

Eller vi kan avvente og se hvordan det går, for han viser ikke tegn til å ha det vondt. Ikke vil de kunne ta hele svulsten heller under operasjon. Og vi tenker at så lenge han ikke har det vondt, så er ikke operasjoner, stress, prøver og smerter noe poeng. Tenk om de finner ut at det er kreft. Da har alt sammen vært forgjeves for oss alle. Da hjelper ingenting.

Egentlig har vi bestemt oss. Jeg er glad Figgi ikke forstår hva som skjer, han er stadig den kosete, snille og tålmodige katten vi er så glad i. Lille venn...

Det er fryktelig tungt å ta en slik avgjørelse. Det bunner ned i «skal vi operere og kjøpe tid?» eller «skal vi la han dø naturlig?». Kanskje det er vanskelig å se for seg hvordan det er om man ikke eier kjæledyr, men dette er et familiemedlem på fire bein man har blitt utrolig glad i og omvendt. Heldigvis har vi ikke møtt annet enn støtte fra familie og venner, og betryggende ord som hjalp oss å ta denne tøffe avgjørelsen. Takk.

Hellet vi hadde i alle disse miserable tingene, var at jeg ble syk akkurat da. Kanskje det var meninga at jeg skulle være hjemme slik at jeg kunne ta meg av han. Vi skal gi ham et godt og verdig liv helt til det siste, det lover vi <3

 

 

Om du har vært i en lignende situasjon, vil jeg gjerne vite hva du gjorde. Gjør vi riktig valg?