Bare lurer meg selv

Nesten hver dag skjer det samme når jeg kommer på kontoret. Her sitter vi i åpent kontorlandskap med free seating, som betyr at hvem som helst kan sette seg hvor som helst. Det er spesielt ei som alltid pleier å sitte ved siden av meg, for jeg kommer såpass tidlig at jeg kan velge og vrake mellom de beste plassene, og da setter jeg meg på den ene av de to beste plassene. Selv om jeg er konsulent, er jeg såpass breial at jeg tar den plassen. 

Uansett, så det er den samme dama som sitter ved siden av meg stort sett hver dag. På morran pleier jeg å lese litt nyheter, sjekke Facebook og litt diverse før jeg starter dagen, sånn for å våkne ordentlig. Derfor er det ekstra pinlig når jeg gang på gang slutter å kjenne meg selv og tror at søte videoer eller fine saker ikke påvirker meg. Jeg kan være morragretten, sur, blid, trøtt eller glad – utgangspunktet spiller absolutt ingen rolle. Ser jeg en rørende film begynner jeg å grine. Hver. Eneste. Gang.

Kilde

Mon tro hva hun tenker om meg som sitter og tuter ved siden av hver eneste dag.

Det kan være video av hva som helst; noen som ikke har sett hverandre på lenge, militærfolk som gjenforenes med familier, to søte dyr som i utgangspunktet ikke skal være venner, men som er det likevel, katastrofer, mennesker som gråter, folk som forteller en sterk historie eller hva nå enn som skal trigge følelser. Jeg kan garantere deg at det trigger følelsene mine uansett hvor forberedt jeg tror jeg kommer til å være. Utgangspunktet kan starte med at «jada, jeg vet hva som skjer. De gjør sånn og sånn, så skjer det og det», som om jeg har sett historien hundre ganger. Og noen gang har jeg det også. Men det hjelper altså ikke. Ingenting hjelper.

Kilde

Senest i dag begynte jeg å grine av denne filmen via Jason Galaxy (han bør dere følge om dere er glad i katter og andre dyr) på Facebook som handler om flyktninger fra som ble gjenforent med katten sin i Norge etter mange mils og lang tids separasjon. Jeg har både lest og sett nyheten mange ganger før, og særlig fra da det faktisk skjedde nå i februar. Da var jeg i hvert fall forberedt, tenkte jeg. Men jaggu kom det tårer likevel.

Kilde

Er’e mulig… Det går bare ikke. Litt har jeg i det minste forstått: Jeg skal aldri, aldri, aldri se «mor/far/bror/søster kommer hjem fra krigsområde og blir gjenforent med familien sin»-videoer på jobb. Det er bare klin umulig å kjempe seg gjennom.

På en skala fra 1 til overfølsom, hvor ligger du i løypa? Hva trigger tårene dine til å renne ukontrollert?