Akkurat sånn hadde jeg det
da jeg gikk psykologilinja på Lillehammer også: Jo mer jeg lærte, jo mer innså
jeg at jeg ikke hadde snøring på. Så gøy med psykologi, tenkte jeg. Jeg syns
fortsatt det er veldig gøy og spennende med psykologi, men å prøve å gjøre en
karriere ut av det blir rett og slett for vanskelig for meg. Så vanskelig ble
det at jeg følte meg stokk tett. Her snakket vi latin, tung, faglig engelsk og bibeltjukke
bøker, legespråk og alt fra store til bittesmå detaljer om hjernen. Og da tok
jeg ikke med ex. Phil og ex. Fac engang. Likevel var det noen stykker som naila
A etter A på alle prøvene. Jeg bøyer meg i støvet.
Nei, det ble rett og slett
for vanskelig, og jeg var fornøyd med at jeg i hvert fall ikke strøk noen av
fagene. Selv om det var like før et par ganger.
Noe lignende skjedde om
fredagen også, da vi arrangerte et skrivekurs med Rune Wikstøl fra
NTB (Norsk telegrambyrå). Jeg gledet meg hele uka til dette kurset, for jeg
elsker alt som har med norskspråket å gjøre. Kurset var kjempeinteressant, og
jeg lærte masse nytt. Mot slutten av kurset hadde vi en språktest utarbeidet av
NTB, som jeg gledet meg spesielt til. Jeg elsket norskprøver på alle trinnene
fra grunnskolen, og kanskje litt mindre på videregående skoler. Da var det
liksom ikke så viktig med språket lenger, bare du visste hva Ivar Aasen hadde
gjort for språknorge. Så det syns jeg var litt trist. Man hadde hatt godt av mer grammatikk og språklære.
Uansett. Mot slutten av
kurset hadde vi som sagt en språktest med og/å, da/når, rett stavelse, riktig
oppbygging av en setning, riktig betegnelse av folkeslag og flere andre ting. Det var overraskende vanskelig, og jeg klarte å
score dårligst av alle på kurset. Vi var omtrent ti stykk til sammen med
foreleser, men alle klarte altså å score bedre enn meg. Vi skulle rette
hverandres prøver, og jeg fikk selvfølgelig prøven til han som klarte det best. Jeg kan i
hvert fall trøste meg med at ingen noen sinne, fra 250 kurs med til sammen 5000
deltakere, har klart å få full pott på denne prøven. Likevel fikk jeg noen feil
som var skikkelig irriterende, for da kurslederen gikk over fasiten i plenum hadde
visste jeg egentlig svaret.
Nei, selvtilliten min fikk
en liten knekk, det må jeg innrømme. Men det har ikke dempet interessen min for
språket. Det har i så fall gått helt andre veien – jeg er mer bestemt på å bli
ordentlig flink enn noen gang.
Takk for motivasjonen, Rune.
Du gjorde en knalljobb!
Har du følt det samme?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!