Plastisk kirurgi er den nye normalen

Uten å blande inn så mye statistikk og prosentandeler, så har i hvert fall jeg oppfattet det slik at plastisk kirurgi har blitt den nye normalen. Særlig blant unge folk. Jeg vet ikke med dere, men jeg har inntrykk av at det eneste som stopper folk fra å rette opp både her og der er pengene. Heldigvis er det knalldyrt, slik at de med kosmetisk hensikt virkelig må være sikker før de legger seg under kniven. Nå skal jeg på ingen måte dømme noen her, og om du kjenner eller vet om noen som har operert seg for å få opp selvfølelsen eller får bedre livskvalitet av å gjøre det – kjør på. Men de leppene du hadde fra før av var mer enn gode nok.

Bildekilde

Jeg har jo selv tenkt om bare leppene mine hadde vært litt større, om puppene var bare litt strammere, eller om jeg fikk fjerna innsidefettet på låra så ville jeg hatt det mye bedre. Hvem vil ikke se bedre ut, liksom? Men når unge folk går rundt og tenker at hårlinjen er skjev, nesa er for stor, puppene er altfor små, rumpa for flat og lignende, så er det på tide å gå inn i seg selv. Kanskje allerede på dette stadiet passer du på alt som går inn i munnen din, fordi du syns du er for stor, og straffer deg selv med ekstra trappetrinn. Selvfølgelig er det fint å være sunn, så lenge det holder seg til helsa og ikke utseende.

Bildekilde

Det har skjedd flere ganger at jeg har overhørt noe som «oi, hun burde gjøre noe med den nesa der» på offentlige steder. Og på de gangene det har skjedd har jeg hatt lyst til å filleriste dem som sa det. Om noen andre bør eller ikke bør ta en plastisk operasjon er da virkelig ikke opp til deg. Dine meninger om andres utseende skal ikke ha noe innvirkning på selvfølelsen eller avgjørelsene deres. Selvfølgelig, om vedkommende har tenkt mange ganger at nesa hindrer henne – eller han – i å leve på den måten de ønsker, så vær så god. Kjør på. Skjær i vei. Men om noen begynner å vurdere det fordi andre syns de skulle gjøre det, eller fordi «alle andre har gjort det», må du rett og slett bare ta deg sammen, altså. Bruk hue.

Så blir jeg irritert igjen, da. Sånn sett er det utrolig slitsomt å være så følsom. Alt er liksom så mye verre enn det egentlig er, for følelsene bare strømmer på som en diger foss. Som regel er det folk som er grunnen for irritasjonene mine. Folk som ikke tenker. Folk som forsøpler og ødelegger naturen. Folk som drar fra kjæledyrene sine fordi de skal på ferie. Folk som forgriper seg på andre. Folk som mener de er verdt mer. Folk som syns det er helt greit å ta større rom enn det er plass til. Folk som avgjør ting som kun går deres vei. Folk som sier andre bør operere seg fordi de ikke er fine nok. Det er vanskelig å ikke bli skuffa.

Oi, er det noen som ser på X-files, forresten? Så akkurat en som ligna på Alex Krycek. Sjukt.

Bildekilde

Uansett. Vær så snill, æ. For all del tenk på andre, men pass på deg selv.

Men HVORDAN?

Får jeg sjansen, vil jeg aller helst se hvordan ting blir laget eller lære om hvordan og hvorfor ting fungerer. For tiden har jeg fått helt dilla på å se manikyrvideoer på YouTube, hvor de former neglene i alle fasonger fra sommerfuglvinger, ekstrem 3D og loops laget ved hjelp av sugerør. Folk finner på så mye rart å ha på neglene, og selv om alle syns det er frekt så lurer jeg oppriktig på hvordan de tørker seg i stumpen. Sånn seriøst, jeg spør ikke for å være drittsekk, jeg spør fordi jeg ikke klarer å se for meg teknikken. Med mindre noen driter i (heh heh heh) normen om at man ikke forteller andre hvordan man tørker seg i stumpen, så må jeg vel innse at jeg aldri får svar på det.

Altså...

Bildekilde

Det går bra. Jeg kan heller bruke energien på å skjønne ting det er mulig å finne ut av. Som for eksempel hvordan noen setter på individuelle falske øyevipper. Eller, det aller første jeg tenker på da er at folk faktisk gidder å sitte der skikkelig lenge for å ta på en og en vipp som skal av igjen når kvelden kommer. Jeg skjønner det hvis det er snakk om å pynte seg til å være brud eller noe, men her snakker vi vanlige folk som på død og liv skal ha de på seg. By all means, kjør på liksom, jeg syns det bare er fascinerende å se på. Særlig gjelder det sminke.

Du ser for eksempel et bilde på Instagram av ei som har sminka seg til den store gullmedaljen. Hun ser jo helt perfekt ut, og tenker «sånn vil jeg også lære meg!». Så setter man på en video på YouTube for å se hvordan de gjør det. Det ser så fryktelig enkelt ut. Også er det ofte sånn at de klipper bort alt som ikke er interessant, som å se strøk for strøk med maskara, så vipps er hun ferdig. Til tross for at de klipper og hopper over alt som ikke er interessant, varer en video 20 minutter. Og da tenker jeg «hvor lang tid bruker de egentlig?». Så gidder jeg ikke å prøve det likevel, men tenker bare alltid at det er kjekt å vite hvordan de gjorde det. Hva jeg skal med den kunnskapen vet jeg ikke, men nå kan jeg i hvert fall veldig mye om sminke. Så bare spør hvis du lurer på noe, liksom.

En ska' væra rimelig polert for tiden, visstnok.

Bildekilde

For tiden går det mye i sminke, negler og kanskje hår. Sånne typiske ting som ikke er viktige i det hele tatt. Når det er sagt vet jeg også hvordan London Bridge fungerer når de heiser brua for dronningen, og hvor man ikke bør stå og moses når det skjer. Jeg vet også hvordan sukkertøy laget og hvordan man skal behandle den for å få den konsistensen man vil ha. Også vet jeg hvordan man får en tynn crepe. Og hvilket blandingsforhold man bør ha med hvilke kjemikalier i lunka vann for å få krystallklare vinduer til under 10-kroningen.

Bildekilde

Jeg må alltid vite hvorfor. Og særlig hvordan. Æ’kke rart jeg slet i matte, vettu. Det greine gir jo ikke mening.

Hvilke rare greier vet du?

Jeg har visst angst

Kanskje jeg bare må slutte å være på Facebook, for jeg har visst angst. Hvert eneste punkt på denne posten stemmer på en prikk med personligheten min. Absolutt alle punktene:

Hentet fra DepressionAwereness

Kan noen verifisere dette? På en skala fra en til bullshit?

Forresten tror jeg at jeg posta innlegget om kollektiv trafikk for tidlig i går, for på vei hjem i går var det en kar som satt seg ved siden av meg med hele hånda hans over på mitt sete. Det gjorde at han var nær rumpe/lår nesten hele turen hjem og jeg satt på den ene rumpeballa så langt inn mot vinduet som mulig. Meget ubehagelig. Og ekstremt irriterende.

Ellers har jeg vært gæren og startet dagen i dag med et glass vann og en kopp kakao. Også har jeg klart å glemme strikken min hjemme, så håret bare henger og slenger. Det gjør meg gal. Jeg tror det er grunnen til at jeg har klippet håret kort to-tre ganger i løpet av livet også. Hver gang jeg var ute, blåste håret i veien for øynene, nesa og håret hele tiden som til slutt gjorde meg så sint at jeg bare stakk til frisøren og ba de klippe vekk hele dritten. Verste var at det bestemte jeg meg for rett før jeg skulle konfirmeres. Du kan se at på fellesbildet som ble tatt av alle konfirmantene hadde jeg langt, mørkt hår. På de neste bildene som ble tatt under selve konfirmasjonen hadde jeg en blond piggsveis.

Lur, ass.

Nei, nå er’e fredag, hele svigsslekta kommer og jeg kommer til å løpe rundt og lage kake. Det er bursdaaaag!

Hva skal du i helga?

Snørrslafsing på toget

Å kjøre tog hver dag frem og tilbake til Oslo tilbyr på noen utfordringer når det gjelder mennesker. Som for eksempel togturen inn til Oslo i dag. Hver dag kl. 05.00 går alarmen, og jeg må stå opp. Det er ganske tidlig på morran, og jeg er da naturlig nok trøtt, men skal jeg rekke toget må jeg opp såpass tidlig. Etter å ha stelt meg, spist, pussa tenna og tatt på meg skoa er jeg på vei ned til stasjonen. Siden lokaltoget går fra Moss som første stasjon, er det alltid flere plasser å velge mellom i flere forskjellige vogner. Det er utrolig deilig. Så da finner jeg meg en vindusplass jeg kan klemme sekken mellom setet og vinduet for å bruke som hodepute, slik at jeg kan sove. Og så kjører toget.

Bildekilde

I dag var det en i samme vogn som satt på PC’en sin og tasta i vei, en annen trakk inn snørra hvert andre minutt, og ei annen som for alt i verden ikke greide å harke ut slimet fra halsen etter utallige forsøk. Altså, det ble så mange rare kroppslyder etter hvert at jeg måtte trekke hodet enda lenger ned i kragen for å prøve å dempe lyden. Så gikk det greit en stund, de fikk snørra og harka fra seg litt, og tastinga på PC’en ble bare konstant støy som jeg til slutt ble døv for. Heldigvis. Men så hyler høyttalerne til for å annonsere at vi snart var på Kambo, da. Altså, hvor høyt går det an å skru det? Skulle nesten tro pensjonistkoret hadde troppet opp med fakler, høygafler og plakater det stod «høreapparat» på, og krevd at NSB skrudde lyden så høyt at hørselsskader ble den nye folkesykdommen. Mens andre dager er hun ikke på engang. Hva er det de vil?!

Bildekilde

Ikke nok med at vi nå har takten fra høyttalere, PC’er, harking og snørring. Etter hvert kom det flere mennesker på, hvor to av de på død og liv skulle snakke ordentlig høyt om jobben sin. Hvis dere først skal snakke høyt som om alle stod opp kl. 7, så kan dere i det minste snakke om morsomme ting. Er jobben din virkelig så spennende at du skal dele det med hele vogna? Hvem bryr seg om andres bissnisstall, statistikker og suksessrike oppkjøp kl. 7 på morran? Også så grusomt høyt på pæra også! Er det en medfødt greie blant dress og sleik-menn? Må alle høres ut som drittsekker? Skryt nå for guds skyld et annet sted. Ikke gadd han å tenke seg om et ekstra sekund heller da han møtte det irriterte blikket mitt.

Bildekilde

Jeg er morragretten, jeg er det, så det skal jo ikke så mye til før andre irriterer meg. Men jeg syns det tok kaka da en ganske stor og kraftig mann rett og slett SATT seg på armen min mens jeg sov. Jeg sitter i setet og prøver å ta så lite plass som mulig, med beina inntil veggen, og armene i kors mens jeg har hodet på sekken mellom setet og vinduet. Likevel klarte han å fange albuen min med ræva si og sette seg ned på den. Jeg bråvåknet selvfølgelig, og ble litt brydd. Det er jo ikke hver dag en fremmed, voksen, ganske stor mann setter seg på meg. Om han beklaget seg? Om han spurte om det gikk bra? Om han i det hele tatt ga tegn til at dette ikke var meningen? Nei. Det gjorde han absolutt ikke. Han dro fram avisa og leste nyhetene for i dag.

Bildekilde Skulle tatt igjen.

Det må jeg bare si; jeg syns ikke det er det minste rart at «ungdommen nå til dags» kan oppføre seg uhøflig og egoistisk når ikke engang voksne, etablerte mennesker klarer å si så mye som «oi» når de enten slafser snørra i seg, prater høyt og holder hele vogna våkne når man prøver å sove, eller faktisk setter seg på andre mennesker. Hvem tror du de tar det fra, da? Nissen? Dukkene sine? Nabo Jensen?

Er det en evne jeg skulle ønske jeg hadde, så er det teleportering. Helt klart.

Har du noen slike erfaringer fra kollektivtrafikken? Eventuelt menneskeheten?

Velkommen til mitt indre

Føler du deg noen gang bitte, bitte liten når du lukker øynene? At det svarte du ser bak øyelokkene er et helt univers? Sånn pleier jeg å ha det noen ganger når jeg lukker øynene om kvelden før jeg skal sove. Som i går. Når jeg ser for meg at det svarte er universet blir jeg helt ør i hodet. Hvor lenge er uendelig? Hvor stort kan det være da? Det må da stoppe et sted? Når skal det i så fall stoppe? Hvor mange solsystemer finnes det egentlig? Vi kan da virkelig ikke være de eneste som lever i et så stort sted?

Bildekilde

Sånne spørsmål spør jeg meg selv hele tiden, og ganske lenge også, helt til jeg bare må gi meg for ikke å bli gal. Å stille spørsmål jeg vet jeg aldri kommer til å få svar på uansett. Men så kan man diskutere noe av det; mange har sett UFO, noen har opplevelser av skarpe, hvite lys og merkelige hendelser. Nå skal det sies at jeg ser på X-files, men vi kan da virkelig ikke være så selvsentrerte og ignoranter at vi tror vi er det eneste livet i en uendelig galakse? Vi har jo så vidt sett hva som finnes utenfor vårt eget solsystem, så hvordan kan vi påstå at det bare er oss? Og hvordan kan vi påstå at det ikke finnes noe større enn oss selv?

Hvordan vet vi det? Vi gjør ikke det. Og det kommer vi aldri til å vite så lenge man lever.

Bildekilde

Nei, vi mennesker tror vi vet svaret på alt. Man kan ikke vite alt. Plutselig kommer det et gjennombrudd i for eksempel arkeologi som endrer historien slik vi kjenner den, fordi noen bare spekulerte og antok noe en gang tidligere og derfor ble det sånn. Alle var jo sikre på at jorda var flat før også, og det trodde dem helt bastant frem til en annen bare «nei, den er rund». I dette tilfellet stemte det jo, men poenget er at ting vi kjenner til i dag er kanskje ikke riktig om noen år eller oppdagelser senere.

Haha, nå virker jeg jo helt sinnssyk, men det blir jeg faktisk også ved å tenke på alt dette. Jeg har med vilje latt være å skrive for mye om sånne ting tidligere, sånn at dere ikke skal tro jeg er fullstendig riv ruskende gæren. Nå har dere derimot lest min svada og hjernespinn i en god stund, så jeg føler dere er klare for det neste steget. Ikke at det kommer til å bli for mye av det her, altså, men dette er helt i mine indre tanker. Velkommen.

Haakon og jeg som ikke skjønner noen ting. jQuery denne gangen.

Kanskje jeg bare skulle blitt filosof. Hva er det filosofer duger til, forresten? Jeg skjønner ikke hvem som kunne tenke seg å ansette en som stiller spørsmål ved alt og skal tenke hele tiden? Hva er det egentlig filosofer gjør? Hvordan får de betalt? Er dem gærne hele hurven?

Igjen, mange spørsmål ingen egentlig kan svare på, som gjør deg gal jo mer du tenker på det. Jeg gleder meg stort til den dagen jeg kan finne ut av alt dette her. Det å gå rundt og lure på alt hele tiden er fryktelig slitsomt. Det er ikke rart jeg trenger powernap i løpet av dagen, ass. Detta er arbeid døgnet rundt. Særlig hvis jeg hadde vært filosof.

Hvilke spørsmål kverner i topplokket ditt?

Sovenakke og sovekjeve og sove-hvilkensomhelstkroppsdel

Man gjør mye rart når man sover. For eksempel kan Bub begynne å prate spansk skikkelig høyt til meg som om jeg står langt unna. Da svarer jeg bare «si» eller noe (for det er nesten alt jeg kan) og han legger seg fornøyd ned igjen og sover videre. Eller de gangene jeg våkner av at han puster så tungt at jeg er sikker på at drøvelen ryker snart. Jeg skal ikke si jeg er noe bedre selv. For en liten stund siden fikk jeg høre at jeg hørtes ut som Darth Vader. Eller da jeg i forrige uke sovna i toget på vei hjem fra jobb, med folk rundt meg, og jeg bråvåkna av at jeg nesten brølte «uuuuu!!!!!!» i en statisk, kort tone. Og med kjeven hvilende på brystet, selvfølgelig, sånn at jeg våkna med sandpapir i munn. Det var jo litt pinlig, da.

Foto: Haakon G. Røtting

Bub fortalte meg til morran i dag at jeg hadde mumla noe i går kveld, avsluttet med «Bøbbi» før jeg begynte å gnage på skulderen hans. Det syns jo ikke han var noe digg, så han ba meg slutte, så det gjorde jeg og sov videre.

Foto: Thomas Kvehaugen/Regina Bergman (jeg vet ikke, jeg sov)

Dette her er flere år siden da, men en gang jeg tok bussen fra Arendal alene sovna jeg. Da bussen stod stille (og alle var stille) mens vi venta på å kjøre inn i ferga over til Moss, våkna jeg rett og slett av at jeg slapp en ordentlig promp. Du vet, en sånn når du er ordentlig slækk og har på deg bokser og løse bukser, sånn at ingenting stopper noe som helst på vei ut. Det bare flyter med. Eller ikke flyter, da. Det var litt vemmelig. You know.

Foto: Thomas Kvehaugen

Nå har jeg ikke engang kommet til hvordan man ser ut mens man sover. Særlig i kollektiv transport. Det er jo et kapittel for seg selv. Vet du hvordan man merker at man har blitt eldre? Nakken din har det grusomt nesten uansett hvordan du ligger. Og ligger du godt når du sovner, kan du banne på at den verker når du våkner igjen. Altså, ser du bortover i en buss tidlig på morran eller sent på kvelden, kan du se alle mulige vinkler. Til og med vinkler du ikke trodde var fysisk mulig å henge med nakken. For å si det sånn, så finnes det Facebook-nakke, og det finnes sete-nakke. Også har du stressnakke. Det er med andre ord mange nakkefarer som lurer rundt i verden.

Foto: Thomas Brurberg

At ikke «sovekjeve» har et videre begrep. Det også er noe å skue på setene i bussen eller toget på samme tidspunkt som nakkevinklene. Særlig min egen kjeve som flyr vegg i mellom over hver minste hump, og som dessuten broren min er fryktelig glad i å dokumentere. Skulle ønske det gikk an å gå med finlandshette hele tiden, og at man ikke ble slengt i fengsel for det. Eller, nå vet jeg ikke om man blir slengt i fengsel fordi man går med finlandshette, men jeg vet i hvert fall at det ikke er lov å ha på.

Foto: Ole Andreas Skaara

Anyway. Siden det er på Facebook det skjer, så vil jeg gjerne se ditt sovebilde i kommentarfeltet. Da kommer jeg til å le meg ihjæl, det er jeg helt sikker på. Ikke lat som om noe av dette her aldri har skjedd med deg.

Har du en sovehistorie? Har du en spesiell sove-enellerannenkroppsdel?

Snusfri i tre uker

Å prøve å skrive om forskjellige ting hver dag krever inspirasjon og at ideer kommer til deg. Jeg vet ikke hva det er, men den siste tiden har jeg bare vært sliten og uinspirert. Tror jeg leste på nettet at man blir trøtt av pollen og alt det andre som befinner seg i lufta om våren, så det er sikkert derfor.

Bildekilde

Anyway. I morgen har jeg vært snusfri i tre uker! Til tross for at fristelsen har vært enorm, har jeg faktisk ikke tatt en eneste en, verken ordentlig snus eller liksom-snus. Så grisk som jeg er, ble jeg tilbudt ganske mye penger for å slutte og det var tydeligvis motivasjonen jeg trengte. Dessuten passer det så godt til turen vår til Thailand som er om en måneds tid. Åh, glora moria, som jeg gleder meg til å reise igjen. I fjor var jeg i Afrika, og i år skal jeg til Thailand. Året føar der var jeg i Spania. Jeg er så heldig.

Er det forresten noen som vet hvor lang tid det tar før man ikke har lyst på snus mer? Det går som regel bra nå for tiden, men noen ganger kommer det en lystbølge over meg som nesten drar meg ned i suget (suget, hehe). Den bølgen gjør det grusomt vanskelig å være så sta, som jeg egentlig ikke er, og å bite tennene sammen. Da jeg prøvde å slutte sist tenkte jeg at egentlig har jeg ingen grunn for å slutte med denna snusen, kreft kan man liksom få uansett, og særlig dyrt er det heller ikke for noen som bor nærme svenskegrensen.

Litt sånn her er jeg.

Bildekilde

«Men tenk hva du kunne kjøpt for de pengene du brukte på snus». Ja, 900 kroner hver tredje måned blir 3600 kroner i året. Altså, jeg syns det er vanskelig å ønske meg noe til jul og bursdag fra før av, så skal jeg ønske meg enda en ting? Hadde kanskje hatt lyst på ny mobil, men 3000 kroner dekker en halv en. Kanskje. Klær? Kanskje noe av det kjedeligste jeg vet, er å shoppe klær. Spesielt hvis jeg må gå alene. Jeg finner liksom aldri noe, og når jeg først finner noe ligner det på noe jeg allerede har. Kjoler er jeg ganske glad i å handle, men ikke tøff nok til å bruke. Så da har jeg mange kjoler hengende hjemme som jeg nesten aldri går med fordi da kan rumpa mi synes. De skal alltid være så grusomt korte. Nei, penger hadde jeg klart å bruke uansett.

Lett skal det ikke væra! Men nå har jeg i hvert fall slutta. Var vel egentlig bare det jeg skulle si. 

Skam = Tidsmaskin

Vanligvis finner du meg klistra foran skjermen om det er noe spennende krim. Særlig er jeg svak for engelsk og svensk krim, og litt dansk siden broen også er dansk. Og antakelig norsk når Fassbender dukker opp som Harry Hole. Si skandinavisk krim, da, med gåter, hemmeligheter og mysterier. Gjerne med så makabre mord som overhodet mulig, som i for eksempel Hannibal-triologien. Eller Whitechapel. Eller Se7en. Du skjønner greia innen nå, sikkert.

Kilde

Derfor kom det som en stor overraskelse da jeg begynte å se på Skam. Alle, alle på jobben snakket om seri

en, og da snakker vi om voksne damer og mannfolk som har satt seg ned for å titte på en ungdomsserie på nrk.no. De har fysisk tatt frem laptopen, gått frivillig inn på en nettside for å se på en gjeng førsteklassinger på videregående skole. Så da gjorde jeg det også. Forresten er det mulig det kommer noen spoilere i dette innlegget, så om du ikke har sett alt av Skam enda ha litt heads up. Jeg gir beskjed om hvor spoileren er.

Kilde

Guri land så bra den serien er. Jeg tenkte at siden alle hadde hypet den opp og sagt den var så bra, så kom jeg til å bli skuffa. Det ble jeg ikke, ass. Serien tar meg rett tilbake til min egen ungdomstid, og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det de snakker om og gjør. Filmingen er også veldig bra, det går right in my feels og får meg virkelig til å kjenne på hvordan rollene har det. Og skuespillerne er veldig flinke. Omtrent alle hovedrollene har egne, fiktive kontoer i forskjellige sosiale medier, og gjett hvem som følger alle sammen. Det er meg, om du ikke gjettet det. Jeg har lyst til å bli venn med dem alle sammen <3

I tillegg, til min store gru-glede, har butikkene tatt opp tråden fra 90- og tidlig 2000-tallet og begynt å selge posete bukser, strikkegensere og ikke minst tattoveringshalsbåndet. Eller hva i alle dager det skal forestille. Slenger med en selfie så du får sett hva jeg mener.

Det er virkelig best å være den første som kommer på kontoret, så jeg får tatt slike bilder av meg selv alene. Blir så dumt å låse meg inn på dass hver gang. Men det halsbåndet der er det jeg snakker om, i hvert fall.

Spoiler:

Buksene får nok ikke så mye oppmerksomhet fra meg, men de ser veldig bra ut på Noora fra Skam. Hællemåne, så kul ho er. Også så mange følelser som popper opp i hodet mitt når jeg ser hvordan hun er sammen med William. Herlighet, jeg blir forelska jo. I begge to. Samtidig.

Spoiler ferdig.

Uansett. Denne serien er kanskje mest for jenter, men egentlig også gutter så dere kan se litt på åssen vi føler og kan ha det. Ta en titt. Lissom. Det er dritbra. Garra. Nå bare venter jeg på at fredagen skal komme så jeg får sett mer. Det er så grusomt med en så spennende avslutning på forrige episode, også må man vente dritlenge før man får sett mer. GIEF MOAR! NAO!

Ser du på Skam? Hva syns du?

Fortidens spøkelser

Fortiden kan være vanskelig, og for noen kanskje litt sår. Forhåpentligvis har du en fortid som er så fantastisk at du skulle ønske du kunne være der resten av livet, at det var en prime time. Kanskje det var noe dårlig som hendte, slik at du er redd for noe spesielt i dag. En slags «brent barn skyr ilden»-hendelse. Eller kanskje den personen du ønsker å gifte deg med gjorde noe grusomt for mange år siden, men som har forandret seg siden da. Noe som fikk ham/hun i fengsel, for eksempel.

Kilde

Vanligvis når folk dveler ved fortiden, er det på grunn av at noe vondt skjedde. Nå, jeg er ingen psykolog, så vi skal ikke så veldig dypt inn i tema. Jeg vet bare ved meg selv at enkelte hendelser i livet mitt har gjort at jeg er livredd for at det skal gjenta seg ved senere tid. Ting som tidligere partnere har gjort mot meg, er jeg redd for at Bub skal gjøre nå. Stakkars Bub har jo absolutt ingen ting med min fortid å gjøre, så han kan ikke gjøre noe annet enn å bare være den han er. Og takk og pris for at han er som han er.

Om du også har spøkelser som dukker opp fra fortiden, slik som meg, så skal jeg fortelle deg en ting: Det er absolutt ingenting, verken du eller noen andre noen sinne får gjort noe med. Bare gi deg. Det er gjort, og det finnes ikke noen form for tidsmaskin noe sted i hele verden. Som jeg vet om. Kanskje det kommer en tidsmaskin en gang langt frem i tiden, som man kan reise rundt i tiden med og endre ting man angrer på. Men igjen, hva hadde vært så spennende ved ditt liv da, om alt du gjorde galt ble rettet opp igjen. Hvilke historier kan du komme med da? Nei, det er som sagt ingenting du kan gjøre med det, verken for deg eller for noen andre. Så hvorfor bruke masse tid og energi på det?

Kilde

Selv var jeg veldig bekymret og redd for at fortiden skulle ta meg igjen en ganske lang periode for litt siden. Jeg brukte mange kveldstimer på å bekymre meg, jeg fikk mareritt som føltes ekte, og jeg våknet med dårlig følelse som varte hele dagen. Bekymringer som aldri var reelle, og jeg fikk heller ikke noen grunn til å bli bekymra. Det er bare de dumme tankene som kan kverne og kverne, helt til ting ikke gir mening lenger, og ting har blitt helt forvridd til å bety noe helt annet.

Sånn sett er det så enkelt å skylde på fortiden, at dumme ting har skjedd deg før. Jeg prøver fortsatt å lære meg selv at fortiden kan ingen gjøre noe med uansett hvor hardt en prøver. Spist er spist, og sånn er det bare. Gjør du noe dumt, må du selvfølgelig ta konsekvensen av det, men det ble likevel gjort. Om noe har skjedd med deg som var i en helt annen setting med helt andre mennesker, så kan du ikke sammenligne det med den nye settingen med de helt nye menneskene. Du har startet på nytt, for du vil ikke at det samme skal skje igjen. Er du for eksempel veldig sjalu fordi du har opplevd utroskap, så kan det hende det driver partneren inn i andres armer, nettopp fordi du ikke stoler på han/hun uansett. Da kan han/hun like gjerne gi valuta for beskyldningene. Ikke at du skal ta på deg skylden om det skjer, men du skjønner sikkert poenget.

Kilde

Nei, dveling ved negative hendelser i fortiden er aldri en god ting. Jeg prøver selv å la være å bekymre meg for ting enda, og heller bare ta det hvis det noen sinne kommer. Det er da virkelig ikke noe poeng i å bekymre seg for noe som ikke har skjedd, eller kommer til å skje når det ikke har skjedd før? Du er aldri godt nok forberedt uansett, det vil gjøre vondt om det skjer likevel, så hvorfor ikke bare ta alt med en gang hvis du noen sinne opplever det du ikke vil oppleve? Ikke bruk tid og energi på å ødelegge dagen for morgendagens ikke-eksisterende bekymringer.

Screw it, livet er for kort til å være stressa.

...

… Det var ikke verst. Nytt motto!

Et mirakel har skjedd

Noe av det underligste som kunne skje i mitt liv, har nå skjedd. Og jeg er helt ødelagt og blakk.

Jeg har begynt å trene. Ikke bare en gang i uka i et par måneder, så gidder jeg ikke mer, sånn det vanligvis har vært. Nei, denne gangen er det snakk om instruktør, full pakke på treningssenteret med hovedfokus på kampsport. Det aller beste? Bub var den som hadde mest lyst til å starte med kampsport, nærmere bestemt kickboksing, og vi var på vår første trening i går. Vi var på kickboksing! Og jammen var det dyrt! Hællemåne, som folk betaler for å bli støl og ha det vondt i et par dager. Men som Bub sa, så kan det hende vi blir enda mer motivert av å møte opp et par ganger i uka når vi har betalt så mye for det. I tillegg har vi startet på Mudo, som er de beste i både Norge og Norden, som de sa selv, slik at vi antakelig får valuta for pengene. I første omgang tror jeg det holder lenge med et par dager i uka når jeg i dag innser hvor dårlig stelt det er med musklene mine. Instruktøren sa at til og med bare én dag i uka viser progresjon med denne treninga. Så nå er drømmen om #sk2016 … eller kanskje 2017, innenfor rekkevidde. For en gangs skyld.

Kilde

Musklene mine orker nesten ikke å reagere i dag, så det å skrive dette innlegget her blir litt for mye for meg. Det er rett og slett ikke noe styrke igjen i armene mine. Det føles ut som jeg svetter enda fra gårsdagens økt.

I tillegg har vi mulighet for å bli med på yoga, taekwondo, og andre ting jeg ikke husker eller vi kan henge på gymmen hvis vi heller vil det. Hele tiden overalt i Norge. Det er jo veldig ålreit, da. Også trenger jeg ikke gå med sko. Det er påbudt å gå barbeint, og det er det aller beste jeg vet i hele verden. Det å slippe å måtte gå med tette sko, og varme sokker slik at føttene blir så varme at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så det er fint.

Meg om et par uker, regner jeg med. Kilde

Er det noen av dere som vet hvor lang tid det tar før man begynner å bli bedre etter trening? Jeg har jo ikke peiling lenger. Det kan vel ikke være så grusomt hver gang?

Er det en kampsport du kan anbefale?

Livets harde skole

Når vi først er inne på det vi snakket om i går, så kan det fort gå andre veien også. Jo mindre man vet, jo mer tror man at man vet. Uvitenhet og ignoranse er kanskje de to tingene som bryr meg mest i hele verden. Det som mangler i en fullstendig cocktail er vel egoisme, grådighet og manglende selvinnsikt. Mye irriterer meg, og det irriterer meg. Haha. Jeg irriterer meg.

Neida, så ille er det ikke (håper jeg), men idioter får generelt liten plass av meg. I går publiserte nemlig Dagbladet et fantastisk blogginnlegg skrevet av Marie Brudevold (supermarie), som ikke bare skriver som en Gud, men som dessuten er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt. Så du kan si det var flere faktorer enn vanlig som spilte inn da jeg igjen så hvor utrolig dårlig mennesker kan oppføre seg. Vanligvis syns jeg er det morsomt å se hvordan folk ser ut til å bry seg om ting de «absolutt driter i», men det blir liksom bare støyende når en kjenner det på kroppen selv. Det var den samme gamle regla. Overskriften lød: «Har jeg så deilige lepper?», noe som alene indikerer at dette ikke er noe forfatter er klar over fra før av, men heller virker litt overrasket. Folk leste selvfølgelig bare overskrifta og gjorde seg opp en mening med en gang, uten å engang lese innholdet. Heldigvis finnes det ordentlige mennesker der ute også, som oppfordret alle de andre til faktisk å lese artikkelen før de skrev noe mer. Takk, dere trengs:

Skjermbilde fra Dagbladet på Facebook

Likevel finnes det en trøst i at de fleste som kommenterer negativt om et innlegg de åpenbart ikke har lest, er at de har gått «livets harde skole» og antakeligvis ikke har all verden med ressurser. Men det skal ikke jeg henge meg opp i. Da leser i så fall jeg også bare «overskriften» uten å lese hele «innlegget».

Her kan du lese om hvordan Marie hadde det da hun leste i kommentarfeltet.

Når det er sagt, syns jeg det er veldig morsomt å lese slike kommentarer når det gjelder andre ting. Bare få bekrefta gang på gang hvor forskjellige retninger menneskeheten har utviklet seg, så forskjellig at noen til og med utvikler seg bakover eller er på stedet hvil. Men for all del, jeg når sikkert en spesiell alder jeg også før jeg slutter å lære meg nye ting og bare lever på det gode gamle.

Kilde

Nei, selv om ungdommen kanskje ikke reiser seg for eldre på toget, så har jeg troen på at nettrolling er snakket mye om, og kanskje til og med selvopplevd, slik at de vet bedre. Jeg har heldigvis aldri mottatt en hodeløs kommentar selv på grunn av det jeg skriver og mener.

Selv skal jeg begynne å trene til å bli Jackie Chan (kampsport), så kanskje jeg får kontroll over alle de meningsløse tingene jeg irriterer meg over. Bare dra fra meg et ordentlig godt spark i ny og ne. Gleder meg!

Har du fått hatkommentarer før?

Lærer seg dum

Akkurat sånn hadde jeg det da jeg gikk psykologilinja på Lillehammer også: Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at jeg ikke hadde snøring på. Så gøy med psykologi, tenkte jeg. Jeg syns fortsatt det er veldig gøy og spennende med psykologi, men å prøve å gjøre en karriere ut av det blir rett og slett for vanskelig for meg. Så vanskelig ble det at jeg følte meg stokk tett. Her snakket vi latin, tung, faglig engelsk og bibeltjukke bøker, legespråk og alt fra store til bittesmå detaljer om hjernen. Og da tok jeg ikke med ex. Phil og ex. Fac engang. Likevel var det noen stykker som naila A etter A på alle prøvene. Jeg bøyer meg i støvet.

Kilde

Nei, det ble rett og slett for vanskelig, og jeg var fornøyd med at jeg i hvert fall ikke strøk noen av fagene. Selv om det var like før et par ganger.

Noe lignende skjedde om fredagen også, da vi arrangerte et skrivekurs med Rune Wikstøl fra NTB (Norsk telegrambyrå). Jeg gledet meg hele uka til dette kurset, for jeg elsker alt som har med norskspråket å gjøre. Kurset var kjempeinteressant, og jeg lærte masse nytt. Mot slutten av kurset hadde vi en språktest utarbeidet av NTB, som jeg gledet meg spesielt til. Jeg elsket norskprøver på alle trinnene fra grunnskolen, og kanskje litt mindre på videregående skoler. Da var det liksom ikke så viktig med språket lenger, bare du visste hva Ivar Aasen hadde gjort for språknorge. Så det syns jeg var litt trist. Man hadde hatt godt av mer grammatikk og språklære.

Kilde

Uansett. Mot slutten av kurset hadde vi som sagt en språktest med og/å, da/når, rett stavelse, riktig oppbygging av en setning, riktig betegnelse av folkeslag og flere andre ting. Det var overraskende vanskelig, og jeg klarte å score dårligst av alle på kurset. Vi var omtrent ti stykk til sammen med foreleser, men alle klarte altså å score bedre enn meg. Vi skulle rette hverandres prøver, og jeg fikk selvfølgelig prøven til han som klarte det best. Jeg kan i hvert fall trøste meg med at ingen noen sinne, fra 250 kurs med til sammen 5000 deltakere, har klart å få full pott på denne prøven. Likevel fikk jeg noen feil som var skikkelig irriterende, for da kurslederen gikk over fasiten i plenum hadde visste jeg egentlig svaret.

Nei, selvtilliten min fikk en liten knekk, det må jeg innrømme. Men det har ikke dempet interessen min for språket. Det har i så fall gått helt andre veien – jeg er mer bestemt på å bli ordentlig flink enn noen gang.

Takk for motivasjonen, Rune. Du gjorde en knalljobb!

Har du følt det samme?