Det er vel kanskje hva bub ville kalt hendelsen. Her kjempet vi oss gjennom horden av mennesker som var ute etter pynt og møbler til hjemmene sine, akkurat som vi var. Så sånn sett har jeg oppdaget ved meg selv at jeg er en ordentlig hykler, som kan bli irritert på andre mennesker fordi det er for mange av dem, mens jeg likevel går der og gjør akkurat det samme. For eksempel blir jeg sur når jeg ser foreldre som drasser på 4-5 unger, og tenker "skjønner de ikke at verden er overbefolket?" mens jeg samtidig har tre søsken. Nei, jeg tror ikke jeg er den rette fisen som skal lufte når det gjelder denne saken.
Men samme det. Vi var i hvert fall på IKEA for å handle inn de siste tingene vi trengte/ville ha til leiligheten. Stakkars bub, jeg så det på hele han at han absolutt ikke var i sitt rette element. Her snakker vi stress av bare å finne en handlevogn, diskusjon om hvorvidt vi trenger en, hvilken heis som går hvor, og i det hele tatt. Haha, det er nesten litt morsomt også, hvor stressa det går an å bli.
Vi kom oss derimot helskinna gjennom IKEA, etter mangfoldige timer. Broren min, Ole og hans bub, Linnea var også med oss, og siden de ikke hadde noen spesielle store prosjekter på agendaen lå de milevis foran oss. Jeg tror de nesten brukte mer tid på å vente på oss, enn å faktisk se på alle tingene der selv. Beklager det, og at dere var på tur med Ube og Sluttsom.
Etter flere timer, kom tiden for å finne alle disse møbelmarerittene på reolene de har der. Finn hylle ditt, reol datt og plukk ned en 1000 kilos flatpakke det ikke finnes noen former for håndtak eller grep på. Ok, done. Kassa. Lang kø. Mange ubemannede kasser, og kun tre kasser det satt folk. Stakkars folk, som de svetta og streva for oss. Når vi da hadde stått der allerede flere minutter, kom vi på at vi ikke hadde funnet alle delene fra reolene vi trengte, så vi måtte UT fra køen, MED de enorme vognene og platene som lå og slang på bunn. På'n igjen.
DA - etter nok noen flere minutter med leting og brauting med de blytunge vognene, stelte vi oss i køen igjen. Denne gangen gikk det heldigvis fortere, og vi hadde stacka pakkene sånn at etikettene lå fremme og synlige (forbannet være deg som ikke gjør det) slik at alt gikk veldig fort. Vi delegerte oppgaver for å gjøre pakkingen, skanningen og betalingen så effektivt som mulig.
På andre siden av kassen slappet jeg litt mer av, og DA kjente jeg på sulten, da. Men nei, vi måtte selvfølgelig lempe inn alt vi hadde i bilene (!) vi hadde tatt med oss. Gutta tok seg heldigvis av det, så vi jentene stod der som støtte og holdt dører åpne. Så gikk vi og spiste köttbullar - selvfølgelig.
På hjemveien hadde vi dratt noen spanske løsninger som gjorde at enkelte ting fløy veggimellom et sted på veien, og klarte selvfølgelig å knuse ett av tolv glass vi hadde kjøpt. Er ikke noen som skal på IKEA, og vil ta med seg 12 kroner fra meg og kjøpe ett til for oss?
Iveren etter å skru kom sakte, men sikkert på oss etter at vi kom hjem, og noe av det vi ønsket å få opp først var den fete taklampa jeg hadde bestemt meg for. Å bore i betong, dere... Det er ikke noe jeg vil utdanne meg innen. Men resultatet ble slik:
Men samme det. Vi var i hvert fall på IKEA for å handle inn de siste tingene vi trengte/ville ha til leiligheten. Stakkars bub, jeg så det på hele han at han absolutt ikke var i sitt rette element. Her snakker vi stress av bare å finne en handlevogn, diskusjon om hvorvidt vi trenger en, hvilken heis som går hvor, og i det hele tatt. Haha, det er nesten litt morsomt også, hvor stressa det går an å bli.
Vi kom oss derimot helskinna gjennom IKEA, etter mangfoldige timer. Broren min, Ole og hans bub, Linnea var også med oss, og siden de ikke hadde noen spesielle store prosjekter på agendaen lå de milevis foran oss. Jeg tror de nesten brukte mer tid på å vente på oss, enn å faktisk se på alle tingene der selv. Beklager det, og at dere var på tur med Ube og Sluttsom.
Etter flere timer, kom tiden for å finne alle disse møbelmarerittene på reolene de har der. Finn hylle ditt, reol datt og plukk ned en 1000 kilos flatpakke det ikke finnes noen former for håndtak eller grep på. Ok, done. Kassa. Lang kø. Mange ubemannede kasser, og kun tre kasser det satt folk. Stakkars folk, som de svetta og streva for oss. Når vi da hadde stått der allerede flere minutter, kom vi på at vi ikke hadde funnet alle delene fra reolene vi trengte, så vi måtte UT fra køen, MED de enorme vognene og platene som lå og slang på bunn. På'n igjen.
DA - etter nok noen flere minutter med leting og brauting med de blytunge vognene, stelte vi oss i køen igjen. Denne gangen gikk det heldigvis fortere, og vi hadde stacka pakkene sånn at etikettene lå fremme og synlige (forbannet være deg som ikke gjør det) slik at alt gikk veldig fort. Vi delegerte oppgaver for å gjøre pakkingen, skanningen og betalingen så effektivt som mulig.
På andre siden av kassen slappet jeg litt mer av, og DA kjente jeg på sulten, da. Men nei, vi måtte selvfølgelig lempe inn alt vi hadde i bilene (!) vi hadde tatt med oss. Gutta tok seg heldigvis av det, så vi jentene stod der som støtte og holdt dører åpne. Så gikk vi og spiste köttbullar - selvfølgelig.
Linnea er den briljante fotografen av dette mesterverket, og var mens vi hentet resten av delene på det eksterne lageret. Her var det egentlig veldig deilig å være; lite folk, lavt støynivå og generelt veldig god plass.
Iveren etter å skru kom sakte, men sikkert på oss etter at vi kom hjem, og noe av det vi ønsket å få opp først var den fete taklampa jeg hadde bestemt meg for. Å bore i betong, dere... Det er ikke noe jeg vil utdanne meg innen. Men resultatet ble slik:
HVOR fet? Og se på det pene lyset den gir! Superfornøyd.
Nei, vi får skru videre sånn at jeg endelig kan få vise dere resultatet av leiligheten. I dag får vi hjelp av Ole og Linnea igjen! Herlige folk.
Thohei!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!