Facebook har for tiden vært kilden til inspirasjonen min når det gjelder blogging. Det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden uansett. Vi har leiligheten klar, men jeg har vært alene i et par dager nå og ikke funnet orket til å gjøre... noe som helst. Egentlig max digg, men man føler seg uendelig lat. Trenger late dager og, si.
Skriver meg alltid bort.
Dette bildet blir ikke lagt ut for å henge ut noen, tvert i mot. Jeg kom altså over dette bildet på Facebook:
Og det første jeg tenkte var "åja, enda et sånt bilde", før jeg tenkte "stakkar, æ", og likte bildet likevel. Selv om bildet allerede hadde over 20.000 likes, ga jeg min like også. Det var fordi jeg virkelig ville at han skal få kunne dra og gjøre noe han elsker, selv om jeg ikke kjenner ham engang. Marcus ser ut som en nydelig liten gutt som elsker lego, så nydelig at jeg ga bildet en like.
Men så tenkte jeg også "hvorfor må andre mennesker fortelle at mora og bestemora skal ta med guttungen sin til Legoland på bursdagen sin? Burde hun ikke gjøre det uansett?".
For først kan jeg se for meg at guttungen spurte mora si om de ikke vær så snill kan dra til Legoland på bursdagen hans, og at hun først sier nei, men at hun godgjør seg etter hvert. Da har han for så vidt allerede høye forhåpninger om at dette kom til å skje. Hva om alle hadde tenkt som meg først? Bare scrolla videre? Da vet jeg i hvert fall om en gutt som hadde blitt megaskuffa over å ikke få dra til Legoland likevel. Og da hadde jeg fått vilt dårlig samvittighet. For da hadde plutselig ansvaret vært på blant andre meg.
Så da lurer jeg på hvorfor de gjør sånn? Er det et PR-stunt? Vil mora ha oppmerksomhet? Jeg vet ikke. Syns jeg det er litt dårlig gjort av moren? Kanskje litt. Barn trenger ikke å lære at så lenge det er nok likes, kan man få oppfylt drømmer.
Men kanskje det også handler om å sette lys på barn med autisme, og at de er akkurat som andre barn. At så mange som mulig skal kunne se dette bildet og gi oppmerksomheten til denne kroniske lidelsen, nettopp ved the power of likes.
Jeg vet ikke.
Dette er bare spekulasjoner fra min del, mest sannsynlig hadde moren tatt med Marcus til Legoland uansett. Det er i hvert fall det mine forhåpninger.
Innenfor samme tema, men over til en annen synsvinkel er de bildene som viser et sykt barn fra... si Syria. Dessverre er det nok av land å ta av. Barnet ligger der tynn og syk med kanylenål i armen og tårer i øynene. På bildet er det en tekst: "One like - one dollar". Det syns jeg er kynisk. Det er likes-jakt.
Hva tenker du? Gjerne kom med andre synsvinkler.
Skriver meg alltid bort.
Dette bildet blir ikke lagt ut for å henge ut noen, tvert i mot. Jeg kom altså over dette bildet på Facebook:
Og det første jeg tenkte var "åja, enda et sånt bilde", før jeg tenkte "stakkar, æ", og likte bildet likevel. Selv om bildet allerede hadde over 20.000 likes, ga jeg min like også. Det var fordi jeg virkelig ville at han skal få kunne dra og gjøre noe han elsker, selv om jeg ikke kjenner ham engang. Marcus ser ut som en nydelig liten gutt som elsker lego, så nydelig at jeg ga bildet en like.
Men så tenkte jeg også "hvorfor må andre mennesker fortelle at mora og bestemora skal ta med guttungen sin til Legoland på bursdagen sin? Burde hun ikke gjøre det uansett?".
For først kan jeg se for meg at guttungen spurte mora si om de ikke vær så snill kan dra til Legoland på bursdagen hans, og at hun først sier nei, men at hun godgjør seg etter hvert. Da har han for så vidt allerede høye forhåpninger om at dette kom til å skje. Hva om alle hadde tenkt som meg først? Bare scrolla videre? Da vet jeg i hvert fall om en gutt som hadde blitt megaskuffa over å ikke få dra til Legoland likevel. Og da hadde jeg fått vilt dårlig samvittighet. For da hadde plutselig ansvaret vært på blant andre meg.
Så da lurer jeg på hvorfor de gjør sånn? Er det et PR-stunt? Vil mora ha oppmerksomhet? Jeg vet ikke. Syns jeg det er litt dårlig gjort av moren? Kanskje litt. Barn trenger ikke å lære at så lenge det er nok likes, kan man få oppfylt drømmer.
Men kanskje det også handler om å sette lys på barn med autisme, og at de er akkurat som andre barn. At så mange som mulig skal kunne se dette bildet og gi oppmerksomheten til denne kroniske lidelsen, nettopp ved the power of likes.
Jeg vet ikke.
Dette er bare spekulasjoner fra min del, mest sannsynlig hadde moren tatt med Marcus til Legoland uansett. Det er i hvert fall det mine forhåpninger.
Innenfor samme tema, men over til en annen synsvinkel er de bildene som viser et sykt barn fra... si Syria. Dessverre er det nok av land å ta av. Barnet ligger der tynn og syk med kanylenål i armen og tårer i øynene. På bildet er det en tekst: "One like - one dollar". Det syns jeg er kynisk. Det er likes-jakt.
Hva tenker du? Gjerne kom med andre synsvinkler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!