La meg spørre dere...

En trend er en trend, og fordi det er en trend trenger det ikke bety at trenden er kul. Savvy?

Det er ikke få ganger jeg har sett et bilde i et motemagasin som har ligget og slengt på et venterom et eller annet sted, og jeg har tenkt: Syns folk dette er fint..? Også har jeg et sånt forvirret uttrykk i ansiktet. For en god stund tilbake fant jeg en side i et motemagasin med flere plagg. På den tiden hvor det var helt nytt og trendy, syns jeg rett og slett det var litt grusomt. Etterhvert som jeg har blitt vant til denne stilen, så går det bedre og bedre for hver dag, men... om det er stilen min, er det nok ikke.

Elsker at folk kan kle rare klær, og at de går med det og kler det liksom. Men fordi det er avbildet i et magasin betyr det ikke at det alltid er like fint.

Det samme med mops. Mops har blitt så grusomt populært, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor. Det finnes SÅ mange fine hunderaser der ute, men fordi mops har blitt populært er det den hunderasen alle skal ha. Nå er jo jeg veldig sånn at hvis jeg ikke liker det, så skjønner jeg ikke hvorfor andre liker det, da. Jeg syns bare det er rart at folk plutselig skal elske denne rasen som har eksistert flere år før de "tok av". Det kan også ha noe med at de eneste mopsene jeg kjenner til snorker, grynter, tigger ved bordet og driter i hagen vår. Personlig syns jeg dvergsachsen vi har er en million ganger søtere, men det er bare meg. Og fordi jeg er så glad i henne.

I tillegg syns jeg litt synd på mops. De har blitt genmanipulert så fælt at det faktisk finnes bilder på google hvor bikkjene mister øynene. De popper rett og slett ut av hodet på dem.

Mopsen får heller ikke puste ordentlig, på grunn av at oppdrettere har paret de to med flatest nese gjennom mange år. For ikke å snakke om chi hua hua-rasen. Bitte små hunder som skal passe i veska di fordi det var det folket ville ha. Og fordi Paris Hilton var i vinden på den tiden, og hadde en liten rott... Hund i veska si. På en eller annen måte må bikkja kompensere når de møter andre hunder, og de blir storkjefta. Jeg har i hvert fall ikke møtt mange chi hua hua'er som klarer å holde kjeft når eieren hysjer på bjeffinga deres. Når DET er sagt, sliter også dachser med ryggen på grunn av de korte beina. Det samme gjelder munchkinkatter. 

Men jeg skriver meg bort igjen! 

Poenget mitt er at fordi et magasin forteller deg hva som er in, eller fordi flere andre mennesker velger å gjøre akkurat den spesielle tingen, så MÅ du ikke gjøre det samme. Det er lov å tenke selv :)

På en annen side også, går du bare med akkurat det du har lyst til også. Som nevnt tidligere - jeg elsker folk som kler rare ting, og de som ser bra ut ser bra ut. Kanskje det heller ikke handler så mye om å tenke selv heller, men kanskje det handler om selvinnsikt? Å finne ut hva som ser ålreit ut på seg selv og ikke? Det er for så vidt ingen enkel oppgave, og der har jeg ingen personlige meninger om hva du burde se etter.

Vi er alle forskjellige.

Jeg vet ikke, gjerne kom med andre synspunkter! Jeg elsker dybdeforståelser av ting, ser du. Men ikke prøv å få meg til å forstå at mops er søte, for det fungerer ikke. Tro meg, folk har prøvd. Haha :)

Tudelu!

Min første vår på lenge

Her om dagen gikk det opp for meg plutselig at i år er det første året på mange år jeg har opplevd våren i Østfold. Jeg har vært i USA, Lillehammer og Gjøvik de siste årene, hvor da våren naturlig nok tok sted der. Det gikk ikke opp for meg før mimmi tok med broren min, kjæresten hans og meg (+ hund) med på tur utpå kjære Viker. Hvor utrolig vakkert det er her! Vi gikk i skogen, langs hytter og parkerte båter, og kom til slutt frem til havet. Åh, havet, som jeg setter pris på deg. Jeg kunne ikke tenke meg å bo noen andre steder enn nettopp ved havet. Tror vestlendingene er enig med meg akkurat der!

Det er jammen godt å være tilbake der hjertet tilhører.

Østfold, der sivet skinner som gull i solen, åkrene er så grønne som på andre siden, flatmarka så åpent og fritt, og jeg får puste her. På alle de stedene jeg har bodd, har jeg ikke hatt den samme roen som jeg har hjemme.

Nei, dette året skal jeg få med meg, og jeg skal kose meg skikkelig.

En lang marsj med dritt

Faktisk. Dette innlegget skal jeg skrive fordi jeg ble oppfordret til det av sjefen min. Og fordi jeg selv syns det er ganske viktig å be dere alle ta dere litt sammen.

Tidligere denne uka, eller egentlig bare for et par dager siden, så skrev jeg et innlegg om likes. At en gutt måtte holde en plakat som tigget om likes på Facebook, og egentlig det verste; at mora hadde både skrevet plakaten, tatt bildet og lagt det ut på internett.

Sjefen min og jeg begynte å snakke om innlegget, siden vi kom inn på tema av en eller annen grunn, og ho sa at jeg burde skrive et nytt innlegg. Det handler om det samme, men med en problemstilling lyst fra en annen vinkel.

Om bekreftelse.

Selv kan jeg ikke fatte åssen andre mennesker kan få over 2-300 likes på et bilde av dem selv. En selfie som får hundrevis med tomler opp. Kvaliteten er ofte mobilkvalitet, lyssettingen har ingen jobbet for, og alt er helt gratis og selvgjort-velgjort. Det ligger med andre ord ikke så mye arbeid bak det, så dét er ingen grunn for hysteriet.

Jeg føler meg eldgammel når jeg skriver at jeg kjenner utmerket godt til uttrykket "like for like". Som om jeg ikke skulle det... Men det uttrykket. "Like for like". Det er flere jeg nesten ikke kjenner som liker absolutt alle bildene jeg legger ut på Instagram. Bildet er ikke bra engang, og jeg tviler på at denne personen har sett nøye gjennom bildene og tenkt "shit, dette bildet var så bra at jeg skal like det uten å ha snakka med vedkommende på flere år". Nå føler jeg meg eldgammel igjen, men jeg liker som regel ikke bildet ditt med mindre det er fint, originalt, godt utført eller at du er et familiemedlem. Jeg kan ikke understreke originalt nok. For det er det altfor lite av.

Skriver meg bort igjen.

Det jeg egentlig skal snakke om, er dette hysteriet. Bekreftelsen alle trenger hele tiden, og spesielt med tanke på yngre mennesker. Det finnes en lidelse nå, forsket frem av eksperter. Hva slags eksperter vet jeg ikke, men jeg regner med de fikk tittelen av en grunn. Du kan bli syk av å ta for mange selfies. Jeg har også lest om en ung kar som til slutt tok livet sitt etter å ha slitt med å "finne den perfekte selfien".

Hvorfor trenger vi sårt så uendelig mye bekreftelse?

Jeg kan hjelpe deg, og som søstra mi sier:

Ho bør dere følge på Instagram, forresten. Ho er veldig morsom.

Men beste av alt; søstra mi gir blaffen. Anette, som dere sikkert skjønte var navnet hennes, driter en lang mars i åssen ho ser ut. Ho kan dukke opp uten sminke offentlig, håret trenger ikke være gredd på flere dager, og ho drar gjerne opp BH'en på plass fast og bestemt.

Jeg sier ikke at ho ser ut som en dass. Jeg bare sier at jeg ikke hadde turt å gjøre det samme. For eksempel kan jeg ikke huske sist jeg ut offentlig uten sminke. Tror det er tre-fire år siden jeg tok imot et par av vennene mine på døra uten sminke, fordi jeg var syk og de skulle gi meg noe. Det er forresten sist jeg var syk. For ikke å snakke om første gang jeg skulle sove sammen med kjæresten min uten sminke. Mentalt begynte jeg å forberede meg på at han skulle pakke snippsekken sin og beine hjem. Det skjedde ikke. For folk liker deg ikke på grunn av foundationen din som passer perfekt til hudfargen din. Ikke på grunn av skoa dine som kosta flesk. Ikke fargen på neglene dine, og heller ikke hvor fyldige vipper du har. Ikke hvor moteriktig klærne dine er, eller fargen på interiøret ditt.

Det gjelder å bygge opp selvtilliten til hverandre, til barna dine, til vennene dine, til og med foreldrene dine. Du trenger ikke ha bekreftelse på alt du gjør, så lenge du er selvsikker nok til å skjønne at det du gjør er mer enn godt nok.

Han liker deg ikke sånn? Neste tripper på vent, søta, og det er mest sannsynlig den snilleste av alle.

Du er ikke like pen som henne? Hun er ikke like pen som deg.

Er du redd for at andre skal vite at du er homofil? Ellen Degeneres er homofil, nok sagt.

Hun får alltid flere likes enn deg? Hun bruker timesvis hver dag på "like for like".

Han er kjekkere enn deg? Jo høyere du sitter, jo høyere faller du.

Disse eksmplene inneholder én felles variabel; andre mennesker. Tenk da på hvor mange som tenker sånn om deg. Drit nå for guds skyld i hva andre måtte tenke og mene. Det er vanskelig, men du vil få det så utrolig mye bedre med deg selv. Tro meg, jeg har vært der. Og jeg har klart meg fint.

Traffic 101

Hver dag prøver jeg så godt jeg kan å være et godt eksempel for de andre bilistene i trafikken. Jeg blinker inn og ut av rundkjøringer, jeg overholder vikeplikten min, jeg ligger et godt stykke bak bilen foran og unngår blant annet steinsprut, jeg bruker blinklys når jeg skal svinge enten til venstre eller høyre og jeg senker ikke farten fordi det kommer en fotoboks - eller såkalt jojo-kjører.

Hver dag gjør jeg disse tingene. Hver dag. Jeg tenker hver gang at kanskje de kan se åssen jeg gjør det, så kanskje de begynner med det også?

Men hva ser jeg?

Nesten aldri av noen av delene. Hvorfor, tenker jeg for meg selv. Hvorfor er voksne mennesker noen av de minst intelligente jeg vet om i trafikken?

Fordi jeg har et kall. Jeg har et kall om å revolusjonere veitrafikken, og velsigne bilistene med mine ekstreme trafikkunnskaper. Og disse tenkte jeg å dele med dere nå. Vi starter med denne, dette er et av problemene jeg har fått fra egen erfaring:

Dette skiltet betyr at fartsgrensen er 60 km/t på denne strekningen helt til du ser et annet skilt som viser et annet tall. Da er det den nye fartsgrensa som gjelder. Det kan være alt fra 20-110, så her gjelder det å følge nøye med. Står det 60 km/t, trenger du altså ikke å kjøre i 50 km/t eller saktere. Det er bare irriterende for de andre bilistene.

Dette bildet betyr at det kommer en fotoboks i nærmeste fremtid på veien. Denne fotoboksen tar bilde av deg og trafikkpolitiet sender deg regning i posten hvis du kjører for fort. La oss si du kjører i en 60-sone når denne kameraten dukker opp. Du husker jeg nevnte at hvis du kjører for fort, så kan du få bot? Det er ikke tull, hvis du altså kjører OVER 60 km/t forbi denne karen i en 60-sone, så vil du få bot. Derfor finnes det ikke nødvendighet i å kjøre i 50 km/t eller under, for du er helt trygg ved å kjøre akkurat i den farten fartskiltet viser deg.

Denne rabagasten her er et mysterium for mange. Det er en spak som vanligvis er ved siden av rattet ditt, og den kan du enten dytte opp eller ned; det kommer an på hvilken vei du har lyst til å kjøre. Er du for eksempel i et kryss, og du har lyst til å kjøre til venstre så må du dytte den ned. Vil du kjøre til høyre, så dytter du den opp. Jeg forstår at det kan være vanskelig å skjønne med en gang, men jeg anbefaler å øve og øve til det sitter. Slik unngår du misforståelser om hvilken vei du vil kjøre, så slipper andre å bråstoppe for deg. Nakkesleng er ikke spesielt godt, og folk kan få hjerteinfarkt av redsel.

Til slutt vil jeg komme med et bonustips til deg dersom dette blir vanskelig. Har du øvd og øvd, men ikke får det til så kan du prøve å finne noe som ligner dette:

Dersom du ser noe som ligner på bildet over, kan du glemme alt jeg har sagt om fotobokser, fartssoner og blinklys; her er det bare å kjøre på. Bokstavelig talt. Ræll så fort bilen bare klarer, og prøv å treffe midten av murveggen. Kan anbefales, dette kan faktisk være veldig morsomt! Murstein er min favoritt :)

Prøv murveggen først om de forrige tipsene mine blir for vanskelig, og hvis murveggen ikke virker kan du bare spørre meg om det er noe mer du lurer på. Jeg er åpen for alle typer spørsmål.

Ha en fartsfylt dag!

The power of likes

Facebook har for tiden vært kilden til inspirasjonen min når det gjelder blogging. Det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden uansett. Vi har leiligheten klar, men jeg har vært alene i et par dager nå og ikke funnet orket til å gjøre... noe som helst. Egentlig max digg, men man føler seg uendelig lat. Trenger late dager og, si.

Skriver meg alltid bort.

Dette bildet blir ikke lagt ut for å henge ut noen, tvert i mot. Jeg kom altså over dette bildet på Facebook:

Og det første jeg tenkte var "åja, enda et sånt bilde", før jeg tenkte "stakkar, æ", og likte bildet likevel. Selv om bildet allerede hadde over 20.000 likes, ga jeg min like også. Det var fordi jeg virkelig ville at han skal få kunne dra og gjøre noe han elsker, selv om jeg ikke kjenner ham engang. Marcus ser ut som en nydelig liten gutt som elsker lego, så nydelig at jeg ga bildet en like.

Men så tenkte jeg også "hvorfor må andre mennesker fortelle at mora og bestemora skal ta med guttungen sin til Legoland på bursdagen sin? Burde hun ikke gjøre det uansett?".

For først kan jeg se for meg at guttungen spurte mora si om de ikke vær så snill kan dra til Legoland på bursdagen hans, og at hun først sier nei, men at hun godgjør seg etter hvert. Da har han for så vidt allerede høye forhåpninger om at dette kom til å skje. Hva om alle hadde tenkt som meg først? Bare scrolla videre? Da vet jeg i hvert fall om en gutt som hadde blitt megaskuffa over å ikke få dra til Legoland likevel. Og da hadde jeg fått vilt dårlig samvittighet. For da hadde plutselig ansvaret vært på blant andre meg.

Så da lurer jeg på hvorfor de gjør sånn? Er det et PR-stunt? Vil mora ha oppmerksomhet? Jeg vet ikke. Syns jeg det er litt dårlig gjort av moren? Kanskje litt. Barn trenger ikke å lære at så lenge det er nok likes, kan man få oppfylt drømmer.

Men kanskje det også handler om å sette lys på barn med autisme, og at de er akkurat som andre barn. At så mange som mulig skal kunne se dette bildet og gi oppmerksomheten til denne kroniske lidelsen, nettopp ved the power of likes.

Jeg vet ikke.

Dette er bare spekulasjoner fra min del, mest sannsynlig hadde moren tatt med Marcus til Legoland uansett. Det er i hvert fall det mine forhåpninger.

Innenfor samme tema, men over til en annen synsvinkel er de bildene som viser et sykt barn fra... si Syria. Dessverre er det nok av land å ta av. Barnet ligger der tynn og syk med kanylenål i armen og tårer i øynene. På bildet er det en tekst: "One like - one dollar". Det syns jeg er kynisk. Det er likes-jakt.

Hva tenker du? Gjerne kom med andre synsvinkler.

Dagens voksne

Nok en gang henter jeg inspirasjon fra Facebook, da jeg kom over en link hvor overskriften var noe som "voksne på sosiale medier". Irriterer meg grønn over at jeg ikke klarer å finne igjen artikkelen. Sånn går det tydeligvis når man browser internett tidlig på morran når en skal prøve å våkne etter mange fridager. Uansett så leste jeg ikke artikkelen, men det begynte å spinne masse tanker i huet mitt som jeg tenkte å sette ord på.

Bildet er hentet fra denne artikkelen.

Lenge har det florert i artikler som forteller de voksne hvordan man skal tilnærme seg barn på nett. Hvordan de voksne skal ta ansvar, fortelle barna om nettvett, snakke med barna om hva som er greit å dele og ikke. Det virker som bordet nå har snudd, og helt ærlig - jeg skjønner ikke hvorfor det tok så lang tid.

Mange voksne mennesker deler absolutt alt om for eksempel barna sine, hvor de drar på ferie, hvem de er sammen med, til og med hvor de bor. Nå har det seg jo slik at på Facebook kjenner man som regel alle som har tilgang på informasjonen du legger ut, men hvor ofte har ikke folk du ikke aner hvem er spurt om å bli venn med deg? Hos meg er det ganske ofte, i hvert fall. Selv godtar jeg ingen jeg ikke vet hvem er, men det betyr ikke at alle gjør det samme som meg.

Jeg skal heller ikke stikke under en stol at voksne mennesker som oppdaterer om livene til barna sine på internett irriterer dritten ut av meg. Problemet er bare at fordi det irriterer meg, så er det ikke det verste med saken. Jeg vet det er flere med samme tanke som meg; hva når barna blir eldre? Hvilket fotoalbum skal de se på for å finne ut hvordan barndommen deres var? Jo, de stikker til profilen til foreldrene sine. På internett. Bilder, videoer og sitater. Alt.

Det verste jeg var borti, var ei som delte at guttungen hennes hadde bæsja på seg, og delte et bilde som viste bæsj oppover ryggen hans.Vanligvis pleier jeg bare å syns det er irriterende og scroller videre, men akkurat i denne situasjonen måtte jeg si ifra. Det virket som vedkommende tok til fornuft etter flere reaksjoner, og bildet ble fjernet. Jeg kommenterte litt fordi jeg selv syns det var helt unødvendig informasjon, og litt fordi jeg syns synd på barnet hennes. Mest av alt kommenterte jeg fordi dette barnet kommer til å bli voksen en gang, og så vidt jeg vet trenger andre mindre grunn enn dette spesifikke bildet for å henge ut en annen person.

Man vet aldri hvilke personer som finnes der ute, og kanskje han du kjenner så godt ikke er den du tror likevel?

Kripos er enig med meg.

"Dagens unge"... Pff. Dagens voksne.

IKEA-opprøret

Det er vel kanskje hva bub ville kalt hendelsen. Her kjempet vi oss gjennom horden av mennesker som var ute etter pynt og møbler til hjemmene sine, akkurat som vi var. Så sånn sett har jeg oppdaget ved meg selv at jeg er en ordentlig hykler, som kan bli irritert på andre mennesker fordi det er for mange av dem, mens jeg likevel går der og gjør akkurat det samme. For eksempel blir jeg sur når jeg ser foreldre som drasser på 4-5 unger, og tenker "skjønner de ikke at verden er overbefolket?" mens jeg samtidig har tre søsken. Nei, jeg tror ikke jeg er den rette fisen som skal lufte når det gjelder denne saken.

Men samme det. Vi var i hvert fall på IKEA for å handle inn de siste tingene vi trengte/ville ha til leiligheten. Stakkars bub, jeg så det på hele han at han absolutt ikke var i sitt rette element. Her snakker vi stress av bare å finne en handlevogn, diskusjon om hvorvidt vi trenger en, hvilken heis som går hvor, og i det hele tatt. Haha, det er nesten litt morsomt også, hvor stressa det går an å bli.

Vi kom oss derimot helskinna gjennom IKEA, etter mangfoldige timer. Broren min, Ole og hans bub, Linnea var også med oss, og siden de ikke hadde noen spesielle store prosjekter på agendaen lå de milevis foran oss. Jeg tror de nesten brukte mer tid på å vente på oss, enn å faktisk se på alle tingene der selv. Beklager det, og at dere var på tur med Ube og Sluttsom.

Etter flere timer, kom tiden for å finne alle disse møbelmarerittene på reolene de har der. Finn hylle ditt, reol datt og plukk ned en 1000 kilos flatpakke det ikke finnes noen former for håndtak eller grep på. Ok, done. Kassa. Lang kø. Mange ubemannede kasser, og kun tre kasser det satt folk. Stakkars folk, som de svetta og streva for oss. Når vi da hadde stått der allerede flere minutter, kom vi på at vi ikke hadde funnet alle delene fra reolene vi trengte, så vi måtte UT fra køen, MED de enorme vognene og platene som lå og slang på bunn. På'n igjen.

DA - etter nok noen flere minutter med leting og brauting med de blytunge vognene, stelte vi oss i køen igjen. Denne gangen gikk det heldigvis fortere, og vi hadde stacka pakkene sånn at etikettene lå fremme og synlige (forbannet være deg som ikke gjør det) slik at alt gikk veldig fort. Vi delegerte oppgaver for å gjøre pakkingen, skanningen og betalingen så effektivt som mulig.

På andre siden av kassen slappet jeg litt mer av, og DA kjente jeg på sulten, da. Men nei, vi måtte selvfølgelig lempe inn alt vi hadde i bilene (!) vi hadde tatt med oss. Gutta tok seg heldigvis av det, så vi jentene stod der som støtte og holdt dører åpne. Så gikk vi og spiste köttbullar - selvfølgelig.

Linnea er den briljante fotografen av dette mesterverket, og var mens vi hentet resten av delene på det eksterne lageret. Her var det egentlig veldig deilig å være; lite folk, lavt støynivå og generelt veldig god plass.

På hjemveien hadde vi dratt noen spanske løsninger som gjorde at enkelte ting fløy veggimellom et sted på veien, og klarte selvfølgelig å knuse ett av tolv glass vi hadde kjøpt. Er ikke noen som skal på IKEA, og vil ta med seg 12 kroner fra meg og kjøpe ett til for oss?

Iveren etter å skru kom sakte, men sikkert på oss etter at vi kom hjem, og noe av det vi ønsket å få opp først var den fete taklampa jeg hadde bestemt meg for. Å bore i betong, dere... Det er ikke noe jeg vil utdanne meg innen. Men resultatet ble slik:

HVOR fet? Og se på det pene lyset den gir! Superfornøyd.

Nei, vi får skru videre sånn at jeg endelig kan få vise dere resultatet av leiligheten. I dag får vi hjelp av Ole og Linnea igjen! Herlige folk.

Thohei!