Trafikk. Igjen.

HVOR ofte blir jeg ikke dritirritert på andre trafikanter, enten om det er syklister, eldre, rookies, fartsgale, uvitende eller seigmenn? Altfor mange ganger. På jobb skulle jeg lede et magasinprogram fra radioen, og jeg trengte stoff å fylle timen med. Da liker jeg å ha noen vitser, sitater eller morsomme fakta på bordet, og gjerne litt for mange, slik at jeg kan skyte inn noe artig før jeg spiller en sang eller noe. Da ramlet jeg over en nettside (husker ikke hvilken, eller hvordan jeg havnet der. Sikkert Kvinneguiden) som hadde samlet en god del sitater fra personer. Det var ett som fikk meg litt til å tenke - klisjé eller ikke - og det var en kar ved navn George Charlin jeg kom borti. Mannen som er en anerkjent stand up-komiker, skuespiller og skribent. Du har sikkert sett noen memes av ham med noe lurt i tekstform under. Eller over. Samme det. Han sa dette (oversatt til norsk):

«Har du lagt merke til at enhver som kjører seinere enn deg er idioter, mens de som kjører fortere enn deg er fartsgale?»

Ja. Det har jeg.

Men sånn er det også, jeg kjører jo perfekt! Alle andre er mindre smarte, superfrekke eller rett og slett idioter.

Basta.

Å være den gjennomsiktige

Åh, denne helga har vært ganske ålreit, med besøk fra Oslo. På dagen de kom var det mye bedre vær der de dro fra, så jeg fikk litt dårlig samvittighet for været vi hadde i Moss. Her var det overskya, og som de fleste vet er det lite å gjøre - spesielt i Moss - hvis været ikke tillater strender eller andre typer uteaktiviteter. Vi gikk oss en tur likevel, så dukket jammen sola opp til slutt den også. Nå skal det sies at besøket vi fikk var søstra til Bub og kjæresten hennes, som nylig har vært i Spania. Bub er naturlig brun, noe som naturligvis søstra hans er også, pluss at besøket allerede hadde farge fra Spania.

I korte trekk betyr det at jeg var den hviteste av de alle, som kan illustreres slik:

Har du noen sinne sett noen som er så hvit som meg på dette bildet? Selv liker jeg å tro det på grunn av at jeg sitter rett under lyset, noe som stemmer delvis, men poenget er likevel at jeg absolutt er blekest. På bildet over vant forresten Chile over Argentina i Copa America for første gang siden ever. De har aldri greit å slå Argentina i en finale noen sinne før, så i går var jeg vitne til noe historisk! Det ække hver dag. Men tilbake til meg.

Så etter noen timer ute i  kveldssola, klarte jeg selvfølgelig å bli solbrent. På den ene siden.

Nok en gang sitter jeg litt i lyset, så skillet ser kanskje ikke like heftig ut som i virkeligheten. Bildet ble tatt her jeg sitter akkurat nå, så slik er situasjonen.

I dag, søndag, ble det meldt om elendig vær og at temperaturene kom til å få en helomvending. Det har foreløpig ikke stemt, heldigvis, og denne dagen er en av de varmeste på lenge. Sola uteblir litt vel ofte, da. Det stoppet oss ikke i å stikke på stranda, og vi var heldige å få med oss litt av den digre, gule stjerna på himmelen. Hvis man tenker seg nøye om hvor stor sola er, forresten, så innser man hvor utrolig bitteliten man er og det kan bli vanskelig å se for seg meningen med livet. Men samme det.

Som nevnt er jeg blekest, men i løpet av min tid som blogger så har jeg prøvd å få frem at man skal være fornøyd med seg selv uansett. Ett steg må tross alt være det første på veien mot å få farge.

Her ser du jeg går i ett med bikinien min, så om hvitt var det beste valget kan diskuteres. Jeg la meg ut med både solkrem og sololje i håpet om å jevne ut skillet litt, men foreløpig var det forgjeves.

Jeg blir å finne på stranden ofte fremover, med Sherlockboka mi. Helt alene. Og det er egentlig helt greit.

Nå skal jeg bruke resten av dagen på å tegne i den nye fargeboken for voksne, og kose med både Bub og denne krabaten

Ha det!

Baksiden av medaljen

Det er igjen sesong for ferie, og sommeren er en ordentlig deilig årstid. Min favoritt! Det er også andres favorittårstid, spesielt fordi da kan man endelig ta seg fri og dra ut for å reise.

Som i fjor, har jeg så langt vært veldig opptatt av saker fra Dyrenes Hus, FOD, kattepensjonater og lignende. Dessverre er det få solskinnshistorier å fortelle om, men igjen så fokuserer media ofte på det negative om ting. Det var et unntak i dag, da Fredriksstad blad skrev denne artikkelen (publisert i nettavisen). Selv om utgangspunktet var litt uhyggelig, hvor en katt hadde blitt påkjørt, så tok sjåføren ansvar og stod frem som et godt eksempel for den lille gutten sin. Sånne artikler setter jeg personlig stor pris på.

Som journalist må jeg pløye aviser og nettsider daglig for å oppdatere meg på Østfold fylke, og det er mange ganger jeg leser artikler som omhandler dyr. Dyr som enten blir dumpa, avlivet på en inhuman måte, forlatt eller overlatt til seg selv. Sånne artikler gjør meg veldig trist, og ikke minst litt sint. Eller... ganske sint. Også stiller jeg meg fullstendig uforstående til mennesker som ikke velger å kastrere eller sterilisere kattene sine. År etter år dukker det artikler opp om hvor viktig det er med kastrering og chipping, og legger ut om hvor utrolig mange kattunger eller hjemløse katter som kommer til diverse kattepensjonater.

Vi fikk jo nylig en katt til oss selv, og i løpet av et par timer kunne jeg allerede si jeg elsket den lille krabaten med den sterke personligheten. Og følelsene. Ja. Dyr har følelser. Til og med fisker, om noen skulle enda være i tvil. Jeg kunne aldri tenke meg å utsette Figaro for noe som helst vondt, selv om vi klippet av ham pelsen her om dagen, og det likte han ikke spesielt godt. Tror han var litt fornøyd likevel. Du vet, når man som unge skriker at de ikke vil ha pølse fordi man tror man ikke liker det, så får man smake etter mye om og men, også bare... LOVE it. Haha, så jada, han er litt fabulous nå. Eller... Ikke så pent å se på, kanskje, men ja. Du skjønner greia :) Døm selv:

Som jeg skrev på Face, så har vi nok ingen fremtid innen dyreklipp. Men om du ønsker noen til å få det gjort, så kan vi gjøre det. Hvis du har masse Sørlandsis med sjokoladebiter vi kan spise etterpå.

Så ja! Budskapet er vel det at dersom du skal ut og reise, vær så snill - sørg for å etterlate kjæledyret ditt til noen med ansvar. Og husk at personen må være over 16 år, hvis en skal følge norsk lov :)

Takk <3


Ha det.

Å yte uten å syte

I dag på jobb var det vanvittig mye som skjedde i de aller fleste svinger. Det er først nå (kl 15.15) jeg får tid til å sitte og slappe litt av. Før i dag har det gått i å jakte på intervjuobjekter, og tro du meg, det er enkelte dager jeg har lyst til å henge alle i verden. Folk er så opptatte! Likevel tviler jeg på at de er mer opptatte enn meg, eller i hvert fall at de har det like travelt som meg. Journalistyrket er virkelig ikke for sveklinger, og det har allerede hendt to ganger iløpet av denne uka at jeg har blødd neseblod av stress.

Det er likevel svært få dager jeg ikke får til å gå opp, og endelig ble jeg ajour i dag også. Og det jeg mener med å yte uten å syte, gjelder nok spesielt innen radio. For selv om jeg er blodsliten og i grunn litt amper på grunn av gjennomgående mislykka forsøk på å bare få en prat med noen i maks ti minutter, må man være like blid og hyggelig når en skal på lufta igjen. Haha, man får nesten en type bipolar lidelse av å jobbe med det jeg driver med.

Åh, jammen er det deilig med en blogg jeg bare kan skrable ned frustrasjonene mine, og få det ut.

Ellers må jeg også si at denne jobben jeg har er ganske spennende. Man snakker med forskjellige mennesker hele dagen, fra forskjellige steder, i forskjellige stillinger. Det er aldri en dag lik, og sånn sett er det vanskelig å bli lei av selve faget. Man kan bli ufattelig sliten, bare.

Nå tror jeg at jeg snart sovner i sittende (og skrivende) stilling, så jeg tror jeg skal si takk og tales nå. Så har jeg lovet meg selv til å bli flinkere til å oppdatere. Det er sånn som skjer hver gang - man starter, får god respons, men så fort responsen dabber av, så dabber også motivasjonen. Så her er det store og gylne muligheter for å legge fra seg spor om du syns bloggen har karakter nok :) Dette er herved et hint. Også må du gjerne si om du vil ha noe annerledes. Som bilder, for eksempel. Jeg er litt lat når det kommer til å dra frem hesten min og gå rundt med kamera overalt. Det er litt tungt. Vektmessig, altså.



Ha det!

Livlig fantasi

Fantasi er helt herlig!

Hver gang jeg drømmer, kan jeg som regel huske helt ned til detalj hva drømmen handlet om. Det kan være alt fra å gå gjennom elvestrømmer, klatre murvegger, noen i en helt syk situasjon eller lignende. Fantasien min er det virkelig ikke noe i veien med, og du har fått med deg en av de bedre sidene ved en slik livlig fantasi i tidligere innlegg.

Medaljen har derimot en bakside, og jeg kan ha drømmer som setter så sterkt inntrykk på meg negativt, at jeg kan være lei meg eller deprimert resten av dagen. Er det ordentlig ille, kan det også sitte i flere dager også. Heldigvis skjer det ikke så ofte, men jeg husker spesielt en drøm jeg hadde en gang for lenge siden. Broren min og jeg har alltid som regel hatt hverandre under oppveksten, og som barn var jeg meget spesiell. Forskjellen fra da og nå er at nå er jeg i det minste klar over det nå, mens da jeg var liten eide jeg ikke sosiale antenner, som skrevet tidligere, og jeg skjønte ikke hvorfor ingen ville leke med meg. Så da lekte jeg som regel med lillebroren min, som alltid var der jeg var. Enten om jeg ville det eller ikke.

Slenger med et par eldgamle bilder. Vi var så sjukt metal før.

Med andre ord har jeg et sterkt bånd med Ole, og han er en av de beste menneskene jeg vet om i hele verden. Enkelte har i løpet av livet mitt faktisk reagert på forholdet vårt, da vi har mange inside jokes og kan fullføre hverandres setninger. Reagert som i enten: «Det ække sunt», eller «Så koselig at en søster og en bror kan ha et så flott forhold». Jeg liker den siste kommentaren best :)

Så hvordan kan livlig fantasi og godt broderforhold ha en sammenheng? En gang drømte jeg veldig detaljert om hvordan, hvorfor og når broren min døde. Han ble revet vekk fra meg, og jeg hadde mistet ham for alltid.

Se for deg at du ser på en film du lever deg virkelig inn i; gang den virkeligheten med tre. Om du pleier å huske drømmene dine godt, vet du at en drøm ofte kan sammenlignes med virkeligheten og at du faktisk lever i øyeblikket. Som om det oppleves på ordentlig.

Det var helt hjerteskjærende å drømme dette, og jeg våknet til en klissbløt pute. Det aller verste var at jeg ikke klarte å slutte å gråte selv om jeg våknet, og bare hulka videre til jeg ble så trøtt at jeg sovna igjen. Det var en av de ytterst få situasjonene det varte over flere dager, og jeg var plutselig livredd for alt Ole gjorde. Sånn i tilfellet det skjedde noe.

Jeg husker jeg sendte ham en melding og fortalte det, men da bare lo han av meg. Haha, tror neppe det finnes mange bekymringer i topplokket hans. Vel og bra er det, for så vidt.

Så selv om det er helt fantastisk å drømme hver eneste natt om de mest utrolige ting, kan det faktisk hende det er tungt å stå opp. Det kan egentlig ikke forklares, men om man drømmer om noe som knuser hjertet ditt, så er du deprimert og trist resten av dagen.

Ole, du får aldri, aldri dø før meg!

Pleier du å drømme så hardt? Hva pleier du å drømme om?



Ha det.

Ole Haabeth for president

Som journalist er jeg i kontakt med flere mennesker iløpet av en dag. Som i dag prøvde jeg å få tak i fylkesordføreren i Østfold, Ole Haabeth, og vi skulle prate om sammenslåingen av Østfold og Akershus. Eller rettere sagt, hva som skjer med den saken. Jeg har aldri vært interessert i politikk, og hvis jeg noen gang har vært det så vidt det er, så er det på grunn av venninna mi som er flink til å engasjere. Men ellers vet jeg så lite det overhodet går an å vite om politikk. Noe som egentlig er fryktelig dumt, siden det er veldig viktig. Likevel skulle jeg prøve meg, og måtte tolke ord som bare politikerne faktisk praktiserer seg imellom. Lille Carina fra Viker.

Selvfølgelig er Haabeth en travel mann, og satt bare i fylkesutvalg da jeg prøvde å ringe ham. Jovialt nok fikk jeg en melding hvor han sa han skulle ringe meg da de hadde pause. Da hadde jeg litt ekstra tid til å forberede meg, tenkte jeg. Han ringte tilbake i pausa - en politiker som holder det han lover - og vi fikk satt igang med en prat.

Jeg bare dret meg ut med en gang. Da jeg prøvde å tolke den teksten som stod i pressemeldinga, trodde jeg at jada, dette skjønner jeg godt.

Gjorde visst ikke det.

Så jeg klarte altså å ødelegge autoriteten min med det samme jeg begynte å snakke, og fikk snøvlet frem en eller annen setning om at "åja, men da bare hopper vi over det, jeg misforstod...". Men han ville vite hva jeg mente, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg selv mente, så du kan jo tenke deg forklaringen. Så der satt jeg som den vesle reporteren som egentlig skal ha peiling på politikk og følge med, og unnskyldte meg til en av Østfolds viktigste personer. Haha, jeg blir dårlig av å tenke på det.

MEN - det er heldigvis et men - Ole var veldig hyggelig mot meg likevel, og tok seg god tid til å forklare hva bakgrunnen for alt dette var, og jeg lærte til og med litt om politikk. Det skal sies at så fort det gjelder politikk, så går det inn det ene øret og ut den andre. Akkurat som med matematikk. Det bare setter seg ikke. Men det fungerte der og da.

Jeg forstod for så vidt hva han svarte på spørsmålene mine, og bare det er jeg fornøyd med. Mot slutten av samtalen fikk jeg ikke helt takket ham, men da gjør jeg det her; takk for tålmodigheten!

Ole Haabeth for president, som til og med ser hyggelig ut.

Blaut inni

Det er kanskje en spesiell ting å tenke og mene, men jeg har en greie for band/artister som synger på nynorsk eller en annen type blodnorsk dialekt. For eksempel Odd Nordstoga, Kaizers Orchestra og Vamp. Nordlandsk klarer jeg ikke, men ellers fra steder som for eksempel Førde, Vestlandsk, Telemark, Toten og lignende er så superkoselig å høre på. Også må det selvfølgelig være med fele, munnharpe en sprudlende bass og/eller et annet typisk urnorsk instrument.

Grunnen for at jeg nettopp skjønte dette ved meg selv, er fordi vi innimellom får CD'er tilsendt til radiostasjonen her som i det siste har blitt mitt ansvar å høre gjennom. I dag lå det en CD på pulten min laget av et band som heter Ni Liv. De sitter jeg og hører på i skrivende stund, og de har alt jeg liker så veldig godt. Jeg pleier å høre litt på sangen, spole frem til refrenget og ferdig med det. Men disse gutta, de har jeg faktisk hørt på en god stund allerede. Fele, bass og alt er på plass. Det rima, btw.

Så for første gang på veldig lenge er dette faktisk en helt ny gruppe jeg likte meget godt. Personlig, i alle fall. Jeg gjør vanligvis ikke dette, men hey. Anbefales.