Søte mennesker

Innlegget mitt med irritasjonsmomenter over menneskeheten på sosiale medier er kanskje litt hardt, og jeg hadde samlet opp hva som irriterte meg i lang tid. Det betyr at jeg ikke var eitrende forbanna da jeg skrev innlegget, men at det var ting jeg hadde kommet på over flere uker. Da er det kanskje ikke like ille likevel?

For å balansere det litt ut, og for å understreke at jeg egentlig er en ålreit person, så har jeg også samlet opp ting jeg liker ved menneskeheten. Om det er på sosiale medier eller ikke, spiller ingen rolle. Jeg har nemlig tenkt på en ting ved mennesker som jeg rett og slett er litt nusselig.

Vi trenger alle tilhørighet, og er en av de aller største behovene våre for å fungere som vanlig. Venner, familie, kjernefamilie, klasse, arbeid eller lignende er viktig å for å føle seg inkludert og ivaretatt. Nå skal vi derimot ikke snakke om de psykologiske behovene vi trenger, men noe man kanskje har savnet fordi man føler seg som den eneste i akkurat den spesifikke tingen.

Bub er en svært tålmodig mann som sitter og hører på meg når jeg har noe på hjertet. Og det er ikke sjeldent. Det er som regel hele tiden. Og han hører på. Av og til kommer han med innspill også, noe han gjorde til akkurat dette tema: Mennesker er så søte når de går rundt med gruppen sin som interesserer seg for det samme. Altså at en person som elsker å tove ull melder seg inn i en gruppe med andre mennesker som elsker å tove ull.

Og det syns jeg er så utrolig søtt! Litt sånn... "Er det noen som liker å klatre? For da kan vi leke alle sammen og klatre i trærne."

Dette er forøvrig Astrid Lingren som klatrer i et tre. Verdt å dele.

Bub kom som sagt med innspill til akkurat dette om en kamerat som så inderlig ville inn i Vespaklubben. Han hadde verken lappen eller Vespa, så da hadde han som mål å skaffe seg begge deler for å kunne bli medlem. Lang historie kort, så cruiser han rundt på Vespaen sin i dag sammen med resten av menneskene som har Vespa og er medlem av klubben.

Her er de på tur, vettu.

Skjønner du hva jeg mener? Er det ikke ille nydelig?

For min del, tror jeg at jeg vil melde meg inn i "Vi som er crazy cat ladies", om den finnes. Det gjør det helt sikkert.


Ha det.

Stemningsrapport

Når sant skal sies er jeg veldig usikker på hvilken kategori denne bloggen tilhører; jeg er ikke rosablogger, jeg er ikke moteblogger, jeg er ikke reiseblogger, eller noe som har en spesiell tilhørighet. På en måte hadde det vært deilig å kunne forholde seg til et bestemt tema hver gang man blogget, men på den andre siden ville jeg ikke hatt friheten til å skrive om akkurat det som falt meg inn der og da. Så jeg vet ikke hva vi skal kalle det, men hva med fjasblogger? Eller potetbloggeren? Den likte jeg. Kan brukas te alt, si! Eller... Vet vel egentlig ikke hvor mye den kan brukes til, men om det har noen form for underholdningsverdi for deg som leser, så er jeg mer enn fornøyd.

Som vanlig skribler jeg meg helt vekk fra det jeg skal blogge om. Jeg har nemlig vært en tur i Aremark sammen med noen av familiemedlemmene mine (vi er så mange), på en campingplass jeg var for første gang som 3 måneder gammel. Det har med andre ord vært tradisjon i mange år å dra til Fangekasa, som det heter, men i de senere årene har det dessverre blitt vanskeligere å få til pga sommerjobb, annen jobb eller ustrukturert ferie. I fjor tok jeg med meg Bub til plassen, og jeg har klart å få ham med meg i år også :) Ikke at det var så veldig stor jobb.

Først var jeg der i et par dager med mamma, søstra mi, bittelittebroren min og stefaren min i et lite øyeblikk. Eller Duracell som han kalles. Mer om det en annen gang.

Vi kosa vårs no grådig, si, og kunne ligge og sove helt til vi våknet.

Bittelillebroren min fylte også 13 år mens vi var der, og hurra meg rundt for den tøffingen! :) Han er vel kanskje den i søskenflokken som ligner mest på meg utseendemessig, og naturligvis også derfor den peneste.

Og mens vi er inne på likheter i familien, så er det en ting som er ganske merkelig. Hvis du syns Knut Jørgen ligner på meg, så kan jeg fortelle deg at fetteren min er den som ligner mest. Hadde han vært broren min, hadde det kanskje ikke vært så vanskelig å si at vi ligner. Det er det heller ikke nå da, når jeg tenker meg om. Men samme det.

Det ble selvfølgelig grilling, og fellesgrillen ble fyrt opp kl 16, som vanlig. Vi sitter med mannen som alltid er med på campen, hvert år, like lenge. Noen kjenner han kanskje som klokkesamleren også. Du kan også legge merke til blåmerket jeg har på beinet. Jeg smalt inn i kanten på bordet, og selvfølgelig fikk jeg blåmerke. Peach skin til de grader, vettu.

Duracell (Trond) ved grillen, i kjent positur.

Slenger også ved et ekstremt sjarmerende bilde av meg mens jeg spiser. Det skal sies at jeg ikke trodde jeg var med i bildet, og tenkte at jeg derfor kunne se så vanlig ut som jeg pleier. Dumt, med andre ord.

Samme det. Anette og jeg prøvde lykken på stranda, og levde i håpet om å få farge. Den norske sommeren er og blir den norske sommeren, så det blåste jo noe så grusomt. Det hele endte med at jeg sparka Anette nedi vannet, turte ikke selv, og vi brukte resten av tiden på å ligge i en ball for å ikke fryse.

Dette betyr at jeg enda ikke har bada i år, noe som er en skam for Skaarablodet, og jeg skal prøve med alle antifrys-fibrene mine å få til et bad til helga. Noe annet er bare uhørt. Da kommer hele gjengen dit også, og med lillebroren min (den eldste, altså) i spissen vil jeg mest sannsynlig bli våt på kroppen bare ved ordet "særr". Stolt som en hane, vettu.

Så det.

Ha det.

Facebryderier

Eventuelle fremtidige eller nåværende arbeidsgivere - se bort!

Hver dag vil nok de aller fleste av oss stikke innom en eller annen form for sosial medie, og scrolle seg nedover feeden. Hva er det på norsk, forresten? Mater'n? Det hadde egentlig vært litt morsomt, men igjen så kan det kanskje bli den nye Fjesboka. Og det er ikke like greit. Det samme med tingene jeg vil liste opp i dette innlegget.

Nå begynner du kanskje å tro at jeg er en hissigpropp som irriterer meg over alt hele tiden. Vanligvis er jeg ei kjempeblid og positiv jente med mye latter, altså, men det er liksom noen ting som bare må få se dagens lys slik at jeg får det ut av systemet. Hvis jeg nevner overflod av barn på Facebook - hva tenker du da?

Ikke sant. Jeg også. Det gjelder omtrent alle foreldre som spyr ut bilder av ungene sine på Facebook. Ikke bare sine egne heller, men også andres som har vært problematisk i enkelte tilfeller om barnet bor på hemmelig adresse. I dette innlegget skal vi derimot ikke se på irritasjonsmomentene som praktiske eller upraktiske, men enkelt og greit irriterende. Jeg er ikke interessert i å se busa hengende ut av nesa på ungen din. Nurk er sjeldent pene å se på ferskpressa ut av den blodige livmora di, og personlig syns jeg egentlig ultralydbilder som viser bilder av den uferdige ungen din er en smule vemmelig? Fortsatt litt usikker på hva jeg tenker om det, men slik det ser ut akkurat nå er jeg bare så lei at jeg mest sannsynlig syns den er ekkel bare fordi... jeg ikke klarer å se på det med rosa øyne lenger. Rettere sagt: jeg orker ikke.

Dette er et eksempel over alt som kan irritere meg på Facebook, og vi skal nå se på flere av dem. Enkelte trenger faktisk ikke utdypning i det hele tatt. Here we go:

WHAT IF I TOLD YOU...

- At bilde av fosteret ditt ikke er apetittelig.

- At jeg ikke er interessert i å vite hva ungen din gjør HELE dagen HVER dag.

- At jeg ikke finnes det minste interessert hva som går på hvilken TV-kanal. Jeg blåser i hvilken artist det er dokumentar om, eller hvor pent det er i Nord-Norge.

- At det blir ekstremt kjedelig om du legger ut en video av den samme tingen du gjør hver dag. For eksempel: "I dag har jeg laga middag og sett på TV". NO SHIT.

- At du ikke trenger å legge ut et bilde av deg selv hver dag, og spesielt ikke hvis du ikke klarer å variere ansiktet ditt. Får du et stivt smil hver dag, med forskjellige klær, så har man likevel sett det samme bildet tusen ganger før.

- At du får for mange unger. Tenk litt på verden og globaliseringen, liksom. 17 unger holder lenge for flere generasjoner. Dette kan jeg forresten diskutere i timesvis. Søk opp Bill Burr (en smule ekstremt, men poenget er det samme).

- At hvis du publiserer personlige problemer, så ligger det på internett noe som betyr at det aldri vil gå vekk igjen, og alle har mulighet for å søke det opp. Dessuten er det ikke mitt problem, og vær så snill. Ikke få andre til å gjette hva som feiler deg.

- At du ikke trenger å sende meg et snap-bilde OG legge det ut på storyen din. Jeg har allerede sett det, og det var virkelig ikke så spennende å se deg sitte i en bil eller stå i kø.

- At å sende video fra mobilen når du er på konsert er IKKE det samme som å være der. Så uendelig langt ifra.

- At du ikke må skrive en halv bok som statusoppdatering. Begynn heller å skrive blogg.

- At jeg driter i hvilken bok du leser, eller på hvilket nivå nerd du er. Kanskje du syns det er kult å være nerd, og det er helt greit, men å publisere et bilde med tekst tatt ut av kontekst er ikke kult. Eller nerd.

- At det ikke er noe som heter mandagskos. Mandag er bedritent uansett.

- At du ikke må skifte profilbilde annenhver dag. Er det selvpromotering eller likes du er ute etter, er det ti ganger mer effektivt å spare litt på det.

______________________________________________________

Åh, så deilig å få det ut. Når det er sagt, så håper jeg du fortsatt tror på meg når jeg sier at jeg er en blid, hyggelig og positiv person! Det er bare enkelte ganger hvor nok er nok, selv om det vil skje lite med verden bare fordi jeg skrabler ned som en hissigpropp på én av en million blogger som bare når ut til Facebook-vennene mine. Det hjelper derimot for meg, for da kan jeg fortsette å tro at jeg har kjefta på dem det gjelder, få dårlig samvittighet for det, og ønske de kunne fortsette med det igjen slik at jeg fikk mindre dårlig samvittighet.

For å balansere det ut litt, så sender jeg ut et stort slengkyss til alle jeg kjenner, og alle som kjenner meg, med et ønske om en fortsatt strålende fin dag :)

Ha det.

Å sette seg mål

På hverdager (og i helger, for så vidt) elsker jeg å se på serier og filmer på Netflix. Til tross for at veldig mange mener Netflix har dårlig utvalg på bakgrunn av at det er veldig mye gammelt der, så er jeg veldig fornøyd. Mange gamle filmer er tross alt klassikere for en grunn, tenker jeg da.

Når jeg skal sette meg ned i sofaen med hånda dypt begravet nedi en tortillapose, kokesjokoladen eller lignende, så elsker jeg å se på intelligente filmer eller serier. Her om dagen for eksempel, så vi på Snatch, og senere Revolver. På grunn av tittelen på filmene så jeg for meg at detta måtte være filmer med uendelige scener med skyting, sprenging og løping. Vet nesten ikke om jeg tør å si det, men jeg hater actionfilmer. Det er så utrolig kjedelig når det bare dveler og aldri har fremgang i historien. Historien er nemlig det aller viktigste for meg. Før hadde jeg også kriterier om realistisk CGI, og det er det fremdeles, men ikke like mye lenger. Det er litt deilig, for da åpner det seg enda en verden.

Uansett, vi så på Snatch og Revolver, og gudameg! Guy Ritchie, du er jommen en grom kar. Om han også har skrevet manus i tillegg til å regissere det vet jeg ikke, men om han har skrevet manusene også... HELT. Rett og slett.

I tillegg ser vi nå på den moderne Sherlock Holmes-serien fra BBC Storbritannia. Igjen for min del, for første gang for Bub. I motsetning til meg, som gjerne kunne sett åresvis i strekk på serien, syns hver episode er litt for lang og må stålsette seg hver gang. Du vil ikke tro kampen jeg har satt opp for episodene, Benedict. Men du skal vite at jeg setter pris på det til slutt, Martin.

Poenget mitt er at alle disse eksemplene er av typen intelligente. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å resonnere meg frem til slike ting jeg også, slik som for eksempel Sherlock kan. Forskjellen er nok at jeg hadde satt pris på å kjede meg, noe Sherlock ikke evner. Pitty.

Man må tross alt sette seg mål her i livet. Foreløpig har jeg lang vei å gå.


Ha det.

Trafikk. Igjen.

HVOR ofte blir jeg ikke dritirritert på andre trafikanter, enten om det er syklister, eldre, rookies, fartsgale, uvitende eller seigmenn? Altfor mange ganger. På jobb skulle jeg lede et magasinprogram fra radioen, og jeg trengte stoff å fylle timen med. Da liker jeg å ha noen vitser, sitater eller morsomme fakta på bordet, og gjerne litt for mange, slik at jeg kan skyte inn noe artig før jeg spiller en sang eller noe. Da ramlet jeg over en nettside (husker ikke hvilken, eller hvordan jeg havnet der. Sikkert Kvinneguiden) som hadde samlet en god del sitater fra personer. Det var ett som fikk meg litt til å tenke - klisjé eller ikke - og det var en kar ved navn George Charlin jeg kom borti. Mannen som er en anerkjent stand up-komiker, skuespiller og skribent. Du har sikkert sett noen memes av ham med noe lurt i tekstform under. Eller over. Samme det. Han sa dette (oversatt til norsk):

«Har du lagt merke til at enhver som kjører seinere enn deg er idioter, mens de som kjører fortere enn deg er fartsgale?»

Ja. Det har jeg.

Men sånn er det også, jeg kjører jo perfekt! Alle andre er mindre smarte, superfrekke eller rett og slett idioter.

Basta.

Å være den gjennomsiktige

Åh, denne helga har vært ganske ålreit, med besøk fra Oslo. På dagen de kom var det mye bedre vær der de dro fra, så jeg fikk litt dårlig samvittighet for været vi hadde i Moss. Her var det overskya, og som de fleste vet er det lite å gjøre - spesielt i Moss - hvis været ikke tillater strender eller andre typer uteaktiviteter. Vi gikk oss en tur likevel, så dukket jammen sola opp til slutt den også. Nå skal det sies at besøket vi fikk var søstra til Bub og kjæresten hennes, som nylig har vært i Spania. Bub er naturlig brun, noe som naturligvis søstra hans er også, pluss at besøket allerede hadde farge fra Spania.

I korte trekk betyr det at jeg var den hviteste av de alle, som kan illustreres slik:

Har du noen sinne sett noen som er så hvit som meg på dette bildet? Selv liker jeg å tro det på grunn av at jeg sitter rett under lyset, noe som stemmer delvis, men poenget er likevel at jeg absolutt er blekest. På bildet over vant forresten Chile over Argentina i Copa America for første gang siden ever. De har aldri greit å slå Argentina i en finale noen sinne før, så i går var jeg vitne til noe historisk! Det ække hver dag. Men tilbake til meg.

Så etter noen timer ute i  kveldssola, klarte jeg selvfølgelig å bli solbrent. På den ene siden.

Nok en gang sitter jeg litt i lyset, så skillet ser kanskje ikke like heftig ut som i virkeligheten. Bildet ble tatt her jeg sitter akkurat nå, så slik er situasjonen.

I dag, søndag, ble det meldt om elendig vær og at temperaturene kom til å få en helomvending. Det har foreløpig ikke stemt, heldigvis, og denne dagen er en av de varmeste på lenge. Sola uteblir litt vel ofte, da. Det stoppet oss ikke i å stikke på stranda, og vi var heldige å få med oss litt av den digre, gule stjerna på himmelen. Hvis man tenker seg nøye om hvor stor sola er, forresten, så innser man hvor utrolig bitteliten man er og det kan bli vanskelig å se for seg meningen med livet. Men samme det.

Som nevnt er jeg blekest, men i løpet av min tid som blogger så har jeg prøvd å få frem at man skal være fornøyd med seg selv uansett. Ett steg må tross alt være det første på veien mot å få farge.

Her ser du jeg går i ett med bikinien min, så om hvitt var det beste valget kan diskuteres. Jeg la meg ut med både solkrem og sololje i håpet om å jevne ut skillet litt, men foreløpig var det forgjeves.

Jeg blir å finne på stranden ofte fremover, med Sherlockboka mi. Helt alene. Og det er egentlig helt greit.

Nå skal jeg bruke resten av dagen på å tegne i den nye fargeboken for voksne, og kose med både Bub og denne krabaten

Ha det!

Baksiden av medaljen

Det er igjen sesong for ferie, og sommeren er en ordentlig deilig årstid. Min favoritt! Det er også andres favorittårstid, spesielt fordi da kan man endelig ta seg fri og dra ut for å reise.

Som i fjor, har jeg så langt vært veldig opptatt av saker fra Dyrenes Hus, FOD, kattepensjonater og lignende. Dessverre er det få solskinnshistorier å fortelle om, men igjen så fokuserer media ofte på det negative om ting. Det var et unntak i dag, da Fredriksstad blad skrev denne artikkelen (publisert i nettavisen). Selv om utgangspunktet var litt uhyggelig, hvor en katt hadde blitt påkjørt, så tok sjåføren ansvar og stod frem som et godt eksempel for den lille gutten sin. Sånne artikler setter jeg personlig stor pris på.

Som journalist må jeg pløye aviser og nettsider daglig for å oppdatere meg på Østfold fylke, og det er mange ganger jeg leser artikler som omhandler dyr. Dyr som enten blir dumpa, avlivet på en inhuman måte, forlatt eller overlatt til seg selv. Sånne artikler gjør meg veldig trist, og ikke minst litt sint. Eller... ganske sint. Også stiller jeg meg fullstendig uforstående til mennesker som ikke velger å kastrere eller sterilisere kattene sine. År etter år dukker det artikler opp om hvor viktig det er med kastrering og chipping, og legger ut om hvor utrolig mange kattunger eller hjemløse katter som kommer til diverse kattepensjonater.

Vi fikk jo nylig en katt til oss selv, og i løpet av et par timer kunne jeg allerede si jeg elsket den lille krabaten med den sterke personligheten. Og følelsene. Ja. Dyr har følelser. Til og med fisker, om noen skulle enda være i tvil. Jeg kunne aldri tenke meg å utsette Figaro for noe som helst vondt, selv om vi klippet av ham pelsen her om dagen, og det likte han ikke spesielt godt. Tror han var litt fornøyd likevel. Du vet, når man som unge skriker at de ikke vil ha pølse fordi man tror man ikke liker det, så får man smake etter mye om og men, også bare... LOVE it. Haha, så jada, han er litt fabulous nå. Eller... Ikke så pent å se på, kanskje, men ja. Du skjønner greia :) Døm selv:

Som jeg skrev på Face, så har vi nok ingen fremtid innen dyreklipp. Men om du ønsker noen til å få det gjort, så kan vi gjøre det. Hvis du har masse Sørlandsis med sjokoladebiter vi kan spise etterpå.

Så ja! Budskapet er vel det at dersom du skal ut og reise, vær så snill - sørg for å etterlate kjæledyret ditt til noen med ansvar. Og husk at personen må være over 16 år, hvis en skal følge norsk lov :)

Takk <3


Ha det.