Valgenes kval

Enda en gang skal du få et lite innblikk i hva som rører seg i hodet mitt, og denne gangen gjelder det klær. Og det å være nødt til å finne det, kjøpe det og bruke det fornuftig.

Det er en tanke jeg har hatt flere ganger, og det kan være fordi jeg ikke er noe glad i å handle klær (med mindre jeg har ubegrenset budsjett), og syns det er vanskelig å få med meg den personen jeg aller helst vil ha med meg. Da snakker vi om Bub. En ting skal han ha; til tross for å være den personen jeg kjenner som syns shopping er det kjedeligste i verden, er han fortsatt med og holder gjerne posene for meg. En sånn type gentleman er det ikke mange av igjen. Heldige meg.

Det blir uansett ikke så mange runder, siden jeg også syns shopping kan være litt slitsomt. Med mindre det er salg, selvfølgelig. Da kan hvem som helst bli rene marerittet.

For å komme frem til poenget nå, som så altfor sjeldent skjer når det skal, siden jeg skal introdusere med masse bakgrunnsstoff først, så hadde det vært utrolig deilig å være mann.

Jeg har alltid vært en av de jentene som gikk med litt gutteaktige klær, eller kanskje ikke så jentete klær alltid. Det var faktisk en gang stefaren min fortalte meg at nå måtte jeg skjerpe meg og slutte med den guttestilen, og siden da har jeg prøvd å være litt mer bevisst over hva jeg har på meg. For mange av venninnene mine er shopping favorittsporten, og er veldig flinke til å finne noe som både er stilig, og kler dem veldig godt. Er det ikke rart at man alltid syns klær passer bedre på andre enn seg selv? Typisk.

Om vi skal tilbake til poenget igjen (jeg blir helt rar av meg selv), så er guttestilen så utrolig mye enklere. Nå skal det sies at herreavdelingen er betydelig mindre enn dameavdelingen, ja til og med barneavdelingen, men hva mer kan man ha på seg? Har du catwalken som referanse blir det så klart en smule mer varierende, men hvem kler seg vel i en sakkosekk med pølser på? Kanskje krydre det litt ekstra med eggekartonger som hatt? Jeg har fremdeles til gode å se en kar tatt rett ut av catwalken på gata.

Jeg mener...

Kan noen vær så snill ta et bilde av noen som går slik, og sende det til meg? Finnes disse i virkeligheten?

Uansett. I herreavdelingen har de (vanligvis) skjorter, gensere, jeans, stoffbukser, jakker, boksere, sokker og t-skjorter. Kanskje en tank top i ny og ne. Hva mer? Valgene er så enkle. «Hva trenger jeg? Vi tar med en t-skjorte. Skal jeg ta den med ananas på, eller den med skrift og neonlys i bakgrunnen?»

Mens vi damer må tenke på hvilket stoff vi vil ha, hvilken fasong vi vil ha, hvilken farge, hvilket snitt, hvilken lengde, hvilken tykkelse, hvor stor utringning, hvor tynne stropper? Skal vi i det hele tatt ta stropper? Vil vi ha mønster, trykk, bilder? En helt vanlig t-skjorte blir altfor kjedelig igjen. Så vi må gjennom disse valgene først.

Det er for mange valg! Selv prøver jeg å kjøpe noe jeg ikke har fra før, men så ender jeg alltid opp med noe som ligner på noe annet jeg har. Også har jeg plutselig ingenting å ha på meg fordi jeg er lei av alt som er i skapet.

Kanskje det besvarer spørsmålet mitt. Vi damer blir så fort lei av klærne våre at vi er nødt til å ha så mange valg. Men hvorfor skal det være så innmari vanskelig?

Kanskje jeg bare mangler penis.

Venninneprat

Det syns jeg ofte er veldig vanskelig. For jeg har aldri vært den personen med flest venninner, og jeg har tatt meg selv i å bekymre meg over fremtidig baby shower. Har jeg nok venninner til å i det hele tatt ha noe sånt? Også har jeg tenkt på utdrikningslag. Skal det bare være jenter der, så kan det bli ganske stusselig. På stående fot kan jeg komme på tre-fire nære venninner, hvor ei av de er kjæresten til lillebroren min. Kanskje de ikke har skjønt at de er nær meg engang, for jeg er veldig dårlig på å uttrykke kjærlighet ovenfor andre jenter. Dårlig til å holde kontakten også.

Så har jeg vært i en situasjon eller to hvor ei venninne av meg har hatt en annen venninne på besøk, og de pratet om alt mellom himmel og jord. Det var spesielt et tema der vi bare måtte prøve ut den restauranten, for det var så godt mat der. Og da ho ene nevnte at hun ikke hadde vært der, var reponsen "hæ? Har du ikke vært der?!"

...nei? For det første er det i en annen by, og for det andre er det dyrt å spise der. Og satt på spissen skal det bare ut igjen, og da er det ikke til å kjenne igjen uansett.

Mulig det er jeg som ikke er så fisefin på noe som helst, men å bare anta at alle har de samme forutsetningene og mulighetene for å oppleve akkurat det andre opplever, syns jeg personlig blir litt rart. Ikke at det er noe feil ved det, bare anbefal i vei. Men ikke bli så sjokkert over at du sitter alene med opplevelsene. Sånn tenker jeg da, og det er kanskje helt gresk for andre. Sånn sett er vi forskjellige, og godt er det :)

Når det gjelder kamerater derimot, er saken en helt annen. Gjennom livets dager har jeg skaffet betydelig flere kamerater enn venninner, rett og slett fordi jeg er skrudd sammen slik at et vennskap er enklere med det motsatte kjønn. Det har så klart hatt sine fallgruver, og det har skjedd noen ganger at jeg må forklare at jeg ikke er interessert romantisk. Slik har jeg også mistet en del vennskapsforhold, og det er veldig trist. Følelser kan man ikke styre, dessverre, men jeg skal ikke klage. I dag har jeg det helt supert med de vennene jeg har. Får jeg for mange venner også, blir det vanskelig for meg å holde styr på dem. Så skal du være venninna mi må du belage deg på lite kontakt og masse prat de få gangene vi møtes. Jeg er fremdeles veldig glad i deg.

Når alt dette er sagt, skal det også nevnes hvor veldig deilig det er å ha en helt stereotypisk jentedag. Da snakker jeg med klisjeer helt opp til øra; romantisk film, popcorn, sminke, neglelakk, vin og alt som kan bæsje regnbuer. Det å i det hele tatt omfavne sitt kvinnelige jeg uten å føle seg fullstendig påklistra.

Hva er din typiske jentedag?

Vi prøvde

Dette har jeg grua meg til lenge, så det har tatt meg litt tid før jeg la ut innlegget. Nå er jeg klar.

Innlegget startet jeg å skrive for omtrent en måned siden:

I det forrige innlegget skrev jeg i god tro om at det verste hadde gitt seg. De to kattene hjemme fungerte av og til, mens da det først gikk galt så gikk det ganske galt. Dessverre. Det skjer gjerne midt på natten, eller mens vi er opptatte med middag for eksempel, eller mens jeg sitter på do. Man kan liksom ikke la dem være alene sammen, for Figs skjønner ikke at hun vil være i fred, og hans nysgjerrighet tar litt overhånd. Jeg har prøvd å mette nysgjerrigheten hans ved å la henne leke med lekene hans, legge fra seg lukta og la han leke med den etterpå. Da blir han bare sur.

Vi sover ganske dårlig, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg holder på å stupe. Det er kjedelig når man har en jobb som meg hvor ting skjer absolutt hele tiden. Automatisk blir det stress når man bekymrer seg hele tiden mens man er vekk, og kommer hjem til at katten har vært for nervøs til å gå på do at det har gått utover senga. Jeg føler vi vasker hele tiden. For ikke å snakke om løpetiden, og totalnekt av bleiebruk. Det ligger pledd og tissetepper overalt i leiligheten for å unngå flekker i sofaen eller på senga, medregna litt svinn selvfølgelig. Løpetiden var for så vidt snart ferdig, så det var ikke så stort problem lenger. Men hun virker mer nervøs enn noen gang, og jeg tror forholdet deres tærer på begge to. På Bub og meg også.

Mulig det er vi som gjorde en dårlig jobb med introduksjonen, men gud vet at vi har prøvd.

Men det er så rart. I et øyeblikk kan hun stelle pelsen hans (mot hans vilje vel å merke), og i det neste løper hun for livet og freser. Nå har jeg lagt alt ansvar på Bub, for jeg orker ikke tanken på å gi henne fra meg. For å få tilbake Figaro som han var, er vi dessverre nødt til det.

___

Lille, nusselige Kira <3

Nå, etter så lang tid siden sist, fant vi en flott dame som allerede hadde en liten jentekatt. Hun bor også rett nedi gata vår, og vi kunne komme og besøke dem når vi ville. Vi hadde for så vidt enda en interessert person i Halden, men valget falt til slutt på hun første.

Det viste seg å gå veldig fint, og de to kattene nå er perlevenner. Den nye eieren fortalte oss at Kira nesten var mer glad i deres gamle katt enn hun var i dem. Haha, Kira er virkelig en katt for seg selv. Nå kjennes det mye bedre av tanken på at hun skulle i nytt hjem og vekk fra oss. I starten hadde jeg forferdelig dårlig samvittighet og synes synd på Kira fordi hun ble tatt fra hjem til hjem. Nå derimot ser det ut til at dette hjemmet vil bli hennes siste <3

Figaro har også blitt helt seg selv igjen, og skal gjerne klatre opp til oss når han vil vi skal stå opp om morran. Han kommer løpende for å møte oss i døra når vi kommer hjem igjen, han skal ligge ved siden av oss i sofaen, og han skal helst bare spise, sove og kose. Godt å ha han tilbake!

Tusen takk, og ta godt vare på den lille røveren. Men det tror jeg dere gjør også :) Takk og pris for alle de gærne kattedamene!

Velkommen

Alt til sin tid, heter det. Det har vært en liten pause i bloggen fordi både Bub og jeg har hatt hendene fulle - bokstavelig talt. Vi har nemlig fått et nytt familiemedlem!

La meg introdusere den minste og mest kosete bengalkatten jeg noen sinne har møtt:

For å sette det i bedre perspektiv, er hun så stor i forhold til soveputa mi:

Så liiiiten <3 Også er hun sølv, noe som ikke er like vanlig blant bengalrasen. Det gikk for seg slik:

Vi bestemte oss en dag å følge opp et innlegg på Facebook, hvor det var et par som dessverre måtte gi bort et dusin katter, hvor flere av disse var rasekatter; deriblant bengalkatt. Jeg skal ikke gå inn på grunnen for hvorfor de ga dem bort, bortsett fra at det var en hastesak. Samme kveld vi kom for å sjekke ut pusen, fikk vi henne med hjem. Det var ganske uventa for vår del, men da eierne fortalte at dersom de ikke gikk i løpet av helga (dette var en søndag), så måtte de til dyrlegen. Alt stod på Bub egentlig, for jeg ville jo så gjerne ha en pus til Figs som han kunne bli kamerat med. En risikosport, for ved flere anledninger fungerer to voksne katter svært dårlig sammen. Bakgrunnen for at vi tok sjansen var fordi Figs er tidenes pus, ekstremt tålmodig, snill og rolig. Det snaue inntrykket vi fikk av Kira, som hun heter, var at hun også var veldig snill og rolig, og viste tillit ved første berøring. Da tenkte vi at det kanskje kunne gå.

Vi har nå hatt henne sammen med Figs i halvannen uke, og tenkte å være helt sikre etter tre uker om vi skal beholde henne eller ikke.

I starten var hun veldig sky, og holdt seg for det meste under senga vår. De første nettene var virkelig tunge, vi sov veldig dårlig. Det var knurring, hvesing, og Figs likte ikke umiddelbart ideen om å dele tingene sine. Men hun hadde baller:

Figs gjorde jo så klart ingen ting, (dum)snill som han er. Han har heller ingenting imot å dele maten sin med Kira, men det har derimot jeg. Kanskje det var fordi han ikke ville skremme henne eller noe, men han skjønte etter hvert at han også fikk lov til å være i stativet.

Vi var litt redde for at Figs ikke var helt seg selv, og i starten tror jeg det stemte også. Han kom ikke løpende mot oss hver gang vi kom hjem fra jobb, han la seg ikke i senga sammen med oss, og han går rundt og lager rare mjauelyder hele tiden. Sistnevnte gjør han enda, men jeg troooor kanskje han prøver å kommunisere enten med oss eller Kira?

Hva tror du?

Nå går det derimot mye bedre. Fra søvnløse netter til god harmoni. I skrivende stund ligger begge i sofaen (eller Figs ligger i godstolen) og slækker. Figs prøver å leke med Kira også ved å løpe etter henne overalt, men jeg tror ikke Kira er like gira på det. Åh, de to.

Tja, vi er kanskje ikke helt vekk fra søvnløse netter enda. Det har gått fra én sulten katt tidlig om morran til to. I dag morges prøvde Kira å vekke meg hele tiden ved å ta på nesa mi siden jeg hadde pakka meg inn i dyna. Hun prøvde nemlig å dra ut armen min hele tiden. Holdt på å svette ihjel, vettu. De har også skjønt når jeg må opp av senga, for når alarmen går av blir det liv i heimen med én gang. Da skal plutselig begge hoppe opp og ned, lage lyder, kanskje leke litt og jeg står til slutt opp.

Dette ble et langt innlegg, og jeg hadde egentlig mer jeg skulle vist dere. Men det får holde nå, så får vi satse på at det ikke blir like lenge til neste gang!

Svett gamer?

Har du noen gang sett eller opplevd noe som gjør at du går rundt og klarer nesten ikke å tenke på noe annet? Og det kiler i magen hver gang du vet at snart skal du få se/høre mer? At det går an å på en måte bli litt betatt av piksler, tør jeg påstå er fullt mulig. Du har kanskje sett en film, en serie eller en nettside du har "falt" for, og kan kanskje kalle deg forelsket. På samme måte som at et spesifikt band har yndlingsmusikken din, og du oppsøker alt du kan av disse. I denne omgangen forholder vi oss til piksler, og forelskelsen av disse. Denne forelskelsen har nemlig skjedd med meg.

Nå kunne jeg nevnt for eksempel serien om Sherlock, eller Dr. Who (hvis begge er regissert av Steven Moffat - genial, GENIAL mann), men uansett hvor mye det også spiller en stor rolle for pikselforelskelsen min, så er det ikke det jeg skal snakke om nå.

Jeg snakker om The Witcher 3. OH MY BALLS, for et suverent spill! Man forviller seg inn i glitrende skoger, mystiske huler, møter interessante mennesker, oppnår mål etter mål og bare lever seg inn i den fantastiske verdenen. Nå skal det sies at jeg ikke spiller selv, det verken tør jeg ikke eller får til, så det er tilfredsstillende nok å se på Bub når han spiller. Selv har jeg en finger med i spillet (no pun intended) når det gjelder valg av spill, fordi jeg rett og slett elsker å se andre spille. Ikke at de spiller, men det som skjer på skjermen. Det blir som å regissere sin egen film i en gitt historie. Jeg tror ikke jeg vet om så mange andre som heller velger å se på andre fremfor å spille selv, men sånn er det altså. Er det ingen spill Bub spiller jeg syns er interessante, oppsøker jeg andre som spiller fetere spill på YouTube. I bakhodet mitt har jeg en liste over mine favorit-gamere. Og nei, det er ikke Pewdiepie.

På min liste har jeg foreløpig to som jeg abonnerer på, og det er Daz Games og RaedWulffGamer. Ikke hyler og skriker de så fælt så det skranter i øra, og alltid kan man finne noe som er interessant. Mine favoritter er der se skvetter så fælt at ord du ikke kan finne på kommer frem.

Geralt, hovedpersonen. Ække vond i øya heller, si. Sånn... på en fantasimåte, liksom. 
(Lol. Nå ble jeg litt flau over meg selv. JAJA, another day at the office.)

Herlig. Det var i hvert fall der jeg oppdaget The Witcher 3, og siden har jeg bare villet se mer og mer.

Kanskje du tenker at jeg er en vill nørd som ikke kan tas med i sosiale sammenhenger, og kanskje det stemmer også, men til vanlig er jeg relativt normal. Håret mitt ser i hvert fall bedre ut nå enn det gjorde for noen år tilbake, som etter min mening er med på å definere gamere. I hvert fall hvis det gjelder jenter. Hvor ofte ser man ikke stripete strømper, korte skjørt, oppklippet hår - gjerne i masse farger, og animesminke? There you go - feminine gamere. Så sånn sett er jeg normal. Ish.

Er det ikke gøy at man kan vinkle alt til sin fordel med ord?

Hvilket spill er din favoritt, og hvilke anbefaler du at jeg tar en titt på?


Ha det.

Sommer'n er herlig i Aremark

GRATULERER TIL MAMMA'N MIN SOM HAR BURSDAG I DAG <3 DU ER BEST!

Hva i alle dager. Jeg tenkte jeg skulle teste ut planleggerfunksjonen på bloggen her, sånn at jeg kunne spy ut innlegg selv om jeg ikke hadde internett. Det gikk dårlig. Nå ser jeg at det ene innlegget jeg la ut sist er under det forrige jeg skrev fordi jeg satt dato på dem. Så innmari ufint.

Håper den glippen bevarer mitt gode navn og rykte, og at ingen vurderer fakkeloppmøte utenfor leiligheten vår. Jeg skal i hvert fall ikke prøve å finne ut av ting på den riktige måten fremover.

I helga som var besøkte vi Fangekasa igjen, og jammen ble det ikke et bad på meg. Man høster som man sår, og jeg ble også sparket uti vannet av den mellomste bukkene bruse med en ivrig kamerakvinne (Anette) ved siden av. Sparta, tenkte vi. Og sånn ble det.

Så da fikk jeg endelig bada jeg også, etter en del timer hvor jeg bare hadde på meg bikinien. Så da mangler bare tilskuddene til familien, eller Bub og Linnea, som enda ikke har hatt vann lenger opp enn til knærne. Vi får jobbe videre med saken. Noen tips for å få dem uti?

Likevel veldig glad i hverandre da, selv om jeg kalte ham pyse. Man kan ikke kalle andre for badepyse før man har bada selv, si.

Åå, se på snuskedusken æ <3 Ille vakker.

Ellers var vi på den samme hytta som jeg var her om dagen, og vi satt på verandaen i godværet om kveldene. Der tok gutta seg en pils, og spilte brettspill mens Linnea og jeg satt og fargela i voksen-tegneboka vår. Som har blitt en greie på ordentlig. Fargeleggingsbøker for voksne. Haha, for et år siden hadde jeg syns det var helt merkelig, men jammen er det ikke artig.

Slenger med et bilde av søstrene fabulous. For det er det vi er. Dette er ved brygga på campen. Ferskvann, er det. Og klegg er det. But still fab. Mot kvelden detta.

Noen syns vi stod for ordentlig sammen mens vi ble tatt bilde av, så da hørte vi en stemme "finn på noe, da". Og vi bare... Et bein i lufta pleier å funke.

Knutærn fylte jo 13 år her om dagen, og han fikk fjernstyrt båt. Den fikk han ikke ha i fred.

Alle bildene er som regel tatt av mamma.


Deilig sted, deilig sted. Camping er liksom ikke like kult lenger, har jeg lagt merke til. Kanskje ikke, men det syns i alle fall jeg. Når jeg blir stor, så ønsker jeg meg en campingvogn/bobil/bobuss som jeg kan cruise rundt med og kalle verden for mitt hjem. Tenk så deilig - du kan være overalt du vil, og likevel være "hjemme". Den drømmen ser jeg langt etter foreløpig i hvert fall. Jeg må først konvertere Bøbben.

Så det var det vi gjorde i helga. Er det ikke deilig å mimre fra helga som var midt i uka?

Hva skal du neste helg?


Ha det.

Jeg kan dø!

Wow, superdramatisk overskrift. Likevel sant, selv om ingen kan overleve livet, si. Sånn for å være godt voksen på internett. Du vet, sånne dikt i sirlig skrift, gjerne med et bilde av en sommerfugl, sola eller et hjerte. Kanskje til og med drømmefangere, ulver eller måne eller noe sånn. Vi har alle vært borti et lignende bilde. Ca sånn her:

Her har vi hele rulla, si.

Åååh, samme det da, Carina! Det var ikke det jeg skulle si. Som så ofte starter jeg dagen med å se gjennom nyhetsbilde i Østfold for å se om det har skjedd noe som er verdt å melde om, eller å lage innslag på. Da kom jeg over denne artikkelen:

Og jeg bare... shit. Vi har soverom rett ved den mest trafikkerte veien i hele Moss, den som går mot lyskrysset fra ferge-rundkjøringa. Om det gir mening? Der kjører biler, motorsykler og ikke minst trailere kontinuerlig. Dag. Og. Natt.

Når jeg legger meg om kvelden får jeg ikke sove, for den sabla motorveien sover aldri. Alltid skal det være et monster av en lydmaskin som skal bråke verre. Til slutt ser jeg ingen utvei enn å putte inn ørepropper, noe som er svært ubehagelig, for å kunne i det hele tatt starte drømmefasen. 

Tage, hvis du ser dette innlegget, vær så snill og legg inn et forslag for bystyret om å sette opp en støyvegg langs veien. Hadde jeg vært millionær skulle jeg jaggu gjort det selv, men igjen så hadde jeg nok ikke bodd her jeg bodde. Det er ikke poenget, poenget er at jeg kan dø, Tage. 

Mitt liv ligger i dine hender.

Ha det.