Velkommen

Alt til sin tid, heter det. Det har vært en liten pause i bloggen fordi både Bub og jeg har hatt hendene fulle - bokstavelig talt. Vi har nemlig fått et nytt familiemedlem!

La meg introdusere den minste og mest kosete bengalkatten jeg noen sinne har møtt:

For å sette det i bedre perspektiv, er hun så stor i forhold til soveputa mi:

Så liiiiten <3 Også er hun sølv, noe som ikke er like vanlig blant bengalrasen. Det gikk for seg slik:

Vi bestemte oss en dag å følge opp et innlegg på Facebook, hvor det var et par som dessverre måtte gi bort et dusin katter, hvor flere av disse var rasekatter; deriblant bengalkatt. Jeg skal ikke gå inn på grunnen for hvorfor de ga dem bort, bortsett fra at det var en hastesak. Samme kveld vi kom for å sjekke ut pusen, fikk vi henne med hjem. Det var ganske uventa for vår del, men da eierne fortalte at dersom de ikke gikk i løpet av helga (dette var en søndag), så måtte de til dyrlegen. Alt stod på Bub egentlig, for jeg ville jo så gjerne ha en pus til Figs som han kunne bli kamerat med. En risikosport, for ved flere anledninger fungerer to voksne katter svært dårlig sammen. Bakgrunnen for at vi tok sjansen var fordi Figs er tidenes pus, ekstremt tålmodig, snill og rolig. Det snaue inntrykket vi fikk av Kira, som hun heter, var at hun også var veldig snill og rolig, og viste tillit ved første berøring. Da tenkte vi at det kanskje kunne gå.

Vi har nå hatt henne sammen med Figs i halvannen uke, og tenkte å være helt sikre etter tre uker om vi skal beholde henne eller ikke.

I starten var hun veldig sky, og holdt seg for det meste under senga vår. De første nettene var virkelig tunge, vi sov veldig dårlig. Det var knurring, hvesing, og Figs likte ikke umiddelbart ideen om å dele tingene sine. Men hun hadde baller:

Figs gjorde jo så klart ingen ting, (dum)snill som han er. Han har heller ingenting imot å dele maten sin med Kira, men det har derimot jeg. Kanskje det var fordi han ikke ville skremme henne eller noe, men han skjønte etter hvert at han også fikk lov til å være i stativet.

Vi var litt redde for at Figs ikke var helt seg selv, og i starten tror jeg det stemte også. Han kom ikke løpende mot oss hver gang vi kom hjem fra jobb, han la seg ikke i senga sammen med oss, og han går rundt og lager rare mjauelyder hele tiden. Sistnevnte gjør han enda, men jeg troooor kanskje han prøver å kommunisere enten med oss eller Kira?

Hva tror du?

Nå går det derimot mye bedre. Fra søvnløse netter til god harmoni. I skrivende stund ligger begge i sofaen (eller Figs ligger i godstolen) og slækker. Figs prøver å leke med Kira også ved å løpe etter henne overalt, men jeg tror ikke Kira er like gira på det. Åh, de to.

Tja, vi er kanskje ikke helt vekk fra søvnløse netter enda. Det har gått fra én sulten katt tidlig om morran til to. I dag morges prøvde Kira å vekke meg hele tiden ved å ta på nesa mi siden jeg hadde pakka meg inn i dyna. Hun prøvde nemlig å dra ut armen min hele tiden. Holdt på å svette ihjel, vettu. De har også skjønt når jeg må opp av senga, for når alarmen går av blir det liv i heimen med én gang. Da skal plutselig begge hoppe opp og ned, lage lyder, kanskje leke litt og jeg står til slutt opp.

Dette ble et langt innlegg, og jeg hadde egentlig mer jeg skulle vist dere. Men det får holde nå, så får vi satse på at det ikke blir like lenge til neste gang!