Ikke så høye hæler

Dette syns jeg er litt morsomt. Selv om det egentlig ikke er det. O' store internett har nok en gang skjenket meg den fantastiske gaven av våre medmenneskers nedskrevne påfunn, og denne gangen kom jeg over denne artikkelen. For ikke å nevne hvilket klesmerke det gjelder - det kan du lese om selv - så er det oppdaget at dette klesmerket produserer giftige treningsklær.

Altså. Er det bare jeg som ser ironien i dette? Ikke sant, man trener for å bli sunn og sprek, kanskje få en muskel på et sted andre kanskje ikke vet eksisterer. Ta meg, for eksempel. Her om dagen gikk jeg i høye hæler en hel dag, og jeg ble støl av det. Innunder rumpa. Vil ikke det si kjernemuskulatur eller noe?

Og det er ikke snakk om så veldig høye hæler engang:

Der kan du se hvor mye jeg vet. Og hvor mye jeg trener. Likevel tror jeg selv at jeg har en god grunn for at jeg sluttet med trening. Først var jeg aktivt med på et håndballag. Etter noen uker skjønte jeg fort hvor dårlig jeg var til å skyte, så jeg ble plassert i mål. Der var jeg faktisk ganske god, men jeg syns ikke det var så gøy at det var verdt å ryke leddbåndet og likevel fortsette.

Derfra visste jeg ikke helt hva jeg skulle drive med videre, men endte opp med tennis. Og jeg elsket å spille tennis. Treneren vår var i 70-åra, men sprek som en hest. Han var veldig flink, og hadde til og med trent opp en dame i Bosnia til type Wimbledon-god. Så døde han, og den egentlige treneren ble for opptatt med å gjøre sin egen sønn god, så han stakk til en annen klubb og da var det bare tre spillere igjen. Uten trener.

Etter det har jeg ikke hatt motivasjon nok til å finne på noe selv, langt mindre hatt råd til å leie tennisbane (for det er grisedyrt), og å spille alene mot garasjeveggen ble litt kjedelig i lengden. For ikke å snakke om kostnadene til nye vinduer hele tiden.

Men nok om det. Jeg har helt glemt hva poenget skulle være. Jeg tror jeg skulle til å gjøre narr av alle som trente, bare sånn at jeg selv skulle føle meg bedre.

Det gikk ikke så veldig bra. Unnskyld.

Kanskje jeg kan gjøre det godt igjen ved å legge igjen et instruksjonsbilde om hvordan man kan trene kjernemuskulaturen med noen enkle grep hjemme:

Kilde

Ha det.

Dumme Østfoldinger

Da jeg kom over denne debatten, visste jeg ikke om jeg skulle le høyt eller bli fornærma. Her debatteres det altså om Østfoldinger er de dummeste i landet, og mange mener det. Som en vaskeekte Østfolding ble jeg først veldig fornærma, men så kom det så mange latterlige argumenter om at vi er harry fordi vi handler i Sverige, og nesten alle går på trygd eller annen slags støtte. Vi var de dummeste i landet fordi et par som heter Tommy eller Ronny selger bruktbiler, og noen av oss har vært med i Luksusfellen.

En annen nevner han aldri har møtt en smart person fra Østfold.

Vel, Østfold er et ganske stort fylke med mange innbyggere. Bare i Fredrikstad er det nesten 80.000 innbyggere, og det er byer som Sarpsborg, Moss, Indre, Halden pluss mange andre byer. Skal vi se på prosentdelen av de personene i Østfold som antas å være de dummeste i forhold til hele landet, så ligger vi ikke så dårlig an vil jeg tørre å påstå.

Med den svært flatterende dialekta vår, og komikere som for eksempel disse tre under her, skal det sies at folk har jobbet for å få dette ryktet. Vi har også Vivi Haug som bidro sterkt med å fremme både dialekt, humor og stereotypiske damer fra fylket, og jammen ble hun savnet etter at døden inntraff henne. Hva om vi hele tiden har fått resten av landet til å tro vi er dumme, og i mellomtiden planlegger vi alle verdensherredømme? Dét har du ikke tenkt på.

Kilde

Kanskje argumentene mine er nettopp med på å understreke den manglende intelligensen blant Østfoldingene, men jeg kan i det minste si jeg gjorde et tappert forsøk. Også har de tydeligvis aldri møtt meg B-)

Hva tenker du om Østfoldinger?

Hallo, oktober!

Allerede oktober. Vi er i uke 40, og det er bare litt under 12 uker igjen av 2015. Det er tre måneder til nyttår, og enda kortere tid til juleaften. IKEA har fått kjeft fra en 1. klassing for å begynne med julepynten allerede. Det samme med butikkene, de kjører på med nisser, kalendere og julehjerter. Glitter, trær og julepynt. Og med alle disse juleartiklene, kommer julepresangene og presset og stresset med å kjøpe dem.

«Hva ønsker du deg til jul?» fikk jeg spørsmål om i sommer... Til jul?! Jeg hadde da mer enn nok med å tenke på at jeg må i det minste få litt farge på denne gjennomsiktige kroppen.

Oktober skal ikke være en påminnelse om julestriden, syns jeg. Høsten er kanskje for mange en tid som kan være mørk, og et bevis om at vinteren kommer med lange mørke dager. Som et symbol om at året går mot slutten, og kanskje noen tenker det samme om livet. For meg er høsten en veldig koselig årstid, og jeg trives så ille godt inne med tente lys, pledd, varme drikker, kanskje en god film, og ekstra mye pusekos. Å kunne se både soloppgang og solnedgang i løpet av tiden jeg våkner og sitter i stua etter middagen, er det ingen annen årstid som kan gi meg. Løvet skifter farger fra frisk grønnfarge, til vakre, varme farger som går fra gul til oransje. Oransje er min favorittfarge, sånn btw.

Kilde

Høsten er også en lovnad om at alt som dør skal få liv igjen når sola snur og gir oss varmt vær igjen. Ingenting kan gro like godt om det ikke får muligheten til å starte på nytt. På samme måte vi alle lover oss selv på nyttårsaften at dette året blir bra. Alt skal bli bedre. Mennesker er mennesker, og for mange (inkludert meg) blir lovnadene kun lovnader, og ikke noe mer. Naturen skal man derimot ikke kimse av; her har den gang på gang bevist oss at ingenting stopper en løvetann gjennom asfalten. Ingenting stopper gresset fra å bli grønt, og ingen vinter eller høst knekker trærne i skogen. Naturen overlever alt, og det kan jammen vi også. Til vi ikke har mer liv igjen, selvsagt.

Så for min del kan jula vente - her skal høsten først nytes.

Valgenes kval

Enda en gang skal du få et lite innblikk i hva som rører seg i hodet mitt, og denne gangen gjelder det klær. Og det å være nødt til å finne det, kjøpe det og bruke det fornuftig.

Det er en tanke jeg har hatt flere ganger, og det kan være fordi jeg ikke er noe glad i å handle klær (med mindre jeg har ubegrenset budsjett), og syns det er vanskelig å få med meg den personen jeg aller helst vil ha med meg. Da snakker vi om Bub. En ting skal han ha; til tross for å være den personen jeg kjenner som syns shopping er det kjedeligste i verden, er han fortsatt med og holder gjerne posene for meg. En sånn type gentleman er det ikke mange av igjen. Heldige meg.

Det blir uansett ikke så mange runder, siden jeg også syns shopping kan være litt slitsomt. Med mindre det er salg, selvfølgelig. Da kan hvem som helst bli rene marerittet.

For å komme frem til poenget nå, som så altfor sjeldent skjer når det skal, siden jeg skal introdusere med masse bakgrunnsstoff først, så hadde det vært utrolig deilig å være mann.

Jeg har alltid vært en av de jentene som gikk med litt gutteaktige klær, eller kanskje ikke så jentete klær alltid. Det var faktisk en gang stefaren min fortalte meg at nå måtte jeg skjerpe meg og slutte med den guttestilen, og siden da har jeg prøvd å være litt mer bevisst over hva jeg har på meg. For mange av venninnene mine er shopping favorittsporten, og er veldig flinke til å finne noe som både er stilig, og kler dem veldig godt. Er det ikke rart at man alltid syns klær passer bedre på andre enn seg selv? Typisk.

Om vi skal tilbake til poenget igjen (jeg blir helt rar av meg selv), så er guttestilen så utrolig mye enklere. Nå skal det sies at herreavdelingen er betydelig mindre enn dameavdelingen, ja til og med barneavdelingen, men hva mer kan man ha på seg? Har du catwalken som referanse blir det så klart en smule mer varierende, men hvem kler seg vel i en sakkosekk med pølser på? Kanskje krydre det litt ekstra med eggekartonger som hatt? Jeg har fremdeles til gode å se en kar tatt rett ut av catwalken på gata.

Jeg mener...

Kan noen vær så snill ta et bilde av noen som går slik, og sende det til meg? Finnes disse i virkeligheten?

Uansett. I herreavdelingen har de (vanligvis) skjorter, gensere, jeans, stoffbukser, jakker, boksere, sokker og t-skjorter. Kanskje en tank top i ny og ne. Hva mer? Valgene er så enkle. «Hva trenger jeg? Vi tar med en t-skjorte. Skal jeg ta den med ananas på, eller den med skrift og neonlys i bakgrunnen?»

Mens vi damer må tenke på hvilket stoff vi vil ha, hvilken fasong vi vil ha, hvilken farge, hvilket snitt, hvilken lengde, hvilken tykkelse, hvor stor utringning, hvor tynne stropper? Skal vi i det hele tatt ta stropper? Vil vi ha mønster, trykk, bilder? En helt vanlig t-skjorte blir altfor kjedelig igjen. Så vi må gjennom disse valgene først.

Det er for mange valg! Selv prøver jeg å kjøpe noe jeg ikke har fra før, men så ender jeg alltid opp med noe som ligner på noe annet jeg har. Også har jeg plutselig ingenting å ha på meg fordi jeg er lei av alt som er i skapet.

Kanskje det besvarer spørsmålet mitt. Vi damer blir så fort lei av klærne våre at vi er nødt til å ha så mange valg. Men hvorfor skal det være så innmari vanskelig?

Kanskje jeg bare mangler penis.

Venninneprat

Det syns jeg ofte er veldig vanskelig. For jeg har aldri vært den personen med flest venninner, og jeg har tatt meg selv i å bekymre meg over fremtidig baby shower. Har jeg nok venninner til å i det hele tatt ha noe sånt? Også har jeg tenkt på utdrikningslag. Skal det bare være jenter der, så kan det bli ganske stusselig. På stående fot kan jeg komme på tre-fire nære venninner, hvor ei av de er kjæresten til lillebroren min. Kanskje de ikke har skjønt at de er nær meg engang, for jeg er veldig dårlig på å uttrykke kjærlighet ovenfor andre jenter. Dårlig til å holde kontakten også.

Så har jeg vært i en situasjon eller to hvor ei venninne av meg har hatt en annen venninne på besøk, og de pratet om alt mellom himmel og jord. Det var spesielt et tema der vi bare måtte prøve ut den restauranten, for det var så godt mat der. Og da ho ene nevnte at hun ikke hadde vært der, var reponsen "hæ? Har du ikke vært der?!"

...nei? For det første er det i en annen by, og for det andre er det dyrt å spise der. Og satt på spissen skal det bare ut igjen, og da er det ikke til å kjenne igjen uansett.

Mulig det er jeg som ikke er så fisefin på noe som helst, men å bare anta at alle har de samme forutsetningene og mulighetene for å oppleve akkurat det andre opplever, syns jeg personlig blir litt rart. Ikke at det er noe feil ved det, bare anbefal i vei. Men ikke bli så sjokkert over at du sitter alene med opplevelsene. Sånn tenker jeg da, og det er kanskje helt gresk for andre. Sånn sett er vi forskjellige, og godt er det :)

Når det gjelder kamerater derimot, er saken en helt annen. Gjennom livets dager har jeg skaffet betydelig flere kamerater enn venninner, rett og slett fordi jeg er skrudd sammen slik at et vennskap er enklere med det motsatte kjønn. Det har så klart hatt sine fallgruver, og det har skjedd noen ganger at jeg må forklare at jeg ikke er interessert romantisk. Slik har jeg også mistet en del vennskapsforhold, og det er veldig trist. Følelser kan man ikke styre, dessverre, men jeg skal ikke klage. I dag har jeg det helt supert med de vennene jeg har. Får jeg for mange venner også, blir det vanskelig for meg å holde styr på dem. Så skal du være venninna mi må du belage deg på lite kontakt og masse prat de få gangene vi møtes. Jeg er fremdeles veldig glad i deg.

Når alt dette er sagt, skal det også nevnes hvor veldig deilig det er å ha en helt stereotypisk jentedag. Da snakker jeg med klisjeer helt opp til øra; romantisk film, popcorn, sminke, neglelakk, vin og alt som kan bæsje regnbuer. Det å i det hele tatt omfavne sitt kvinnelige jeg uten å føle seg fullstendig påklistra.

Hva er din typiske jentedag?

Vi prøvde

Dette har jeg grua meg til lenge, så det har tatt meg litt tid før jeg la ut innlegget. Nå er jeg klar.

Innlegget startet jeg å skrive for omtrent en måned siden:

I det forrige innlegget skrev jeg i god tro om at det verste hadde gitt seg. De to kattene hjemme fungerte av og til, mens da det først gikk galt så gikk det ganske galt. Dessverre. Det skjer gjerne midt på natten, eller mens vi er opptatte med middag for eksempel, eller mens jeg sitter på do. Man kan liksom ikke la dem være alene sammen, for Figs skjønner ikke at hun vil være i fred, og hans nysgjerrighet tar litt overhånd. Jeg har prøvd å mette nysgjerrigheten hans ved å la henne leke med lekene hans, legge fra seg lukta og la han leke med den etterpå. Da blir han bare sur.

Vi sover ganske dårlig, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg holder på å stupe. Det er kjedelig når man har en jobb som meg hvor ting skjer absolutt hele tiden. Automatisk blir det stress når man bekymrer seg hele tiden mens man er vekk, og kommer hjem til at katten har vært for nervøs til å gå på do at det har gått utover senga. Jeg føler vi vasker hele tiden. For ikke å snakke om løpetiden, og totalnekt av bleiebruk. Det ligger pledd og tissetepper overalt i leiligheten for å unngå flekker i sofaen eller på senga, medregna litt svinn selvfølgelig. Løpetiden var for så vidt snart ferdig, så det var ikke så stort problem lenger. Men hun virker mer nervøs enn noen gang, og jeg tror forholdet deres tærer på begge to. På Bub og meg også.

Mulig det er vi som gjorde en dårlig jobb med introduksjonen, men gud vet at vi har prøvd.

Men det er så rart. I et øyeblikk kan hun stelle pelsen hans (mot hans vilje vel å merke), og i det neste løper hun for livet og freser. Nå har jeg lagt alt ansvar på Bub, for jeg orker ikke tanken på å gi henne fra meg. For å få tilbake Figaro som han var, er vi dessverre nødt til det.

___

Lille, nusselige Kira <3

Nå, etter så lang tid siden sist, fant vi en flott dame som allerede hadde en liten jentekatt. Hun bor også rett nedi gata vår, og vi kunne komme og besøke dem når vi ville. Vi hadde for så vidt enda en interessert person i Halden, men valget falt til slutt på hun første.

Det viste seg å gå veldig fint, og de to kattene nå er perlevenner. Den nye eieren fortalte oss at Kira nesten var mer glad i deres gamle katt enn hun var i dem. Haha, Kira er virkelig en katt for seg selv. Nå kjennes det mye bedre av tanken på at hun skulle i nytt hjem og vekk fra oss. I starten hadde jeg forferdelig dårlig samvittighet og synes synd på Kira fordi hun ble tatt fra hjem til hjem. Nå derimot ser det ut til at dette hjemmet vil bli hennes siste <3

Figaro har også blitt helt seg selv igjen, og skal gjerne klatre opp til oss når han vil vi skal stå opp om morran. Han kommer løpende for å møte oss i døra når vi kommer hjem igjen, han skal ligge ved siden av oss i sofaen, og han skal helst bare spise, sove og kose. Godt å ha han tilbake!

Tusen takk, og ta godt vare på den lille røveren. Men det tror jeg dere gjør også :) Takk og pris for alle de gærne kattedamene!

Velkommen

Alt til sin tid, heter det. Det har vært en liten pause i bloggen fordi både Bub og jeg har hatt hendene fulle - bokstavelig talt. Vi har nemlig fått et nytt familiemedlem!

La meg introdusere den minste og mest kosete bengalkatten jeg noen sinne har møtt:

For å sette det i bedre perspektiv, er hun så stor i forhold til soveputa mi:

Så liiiiten <3 Også er hun sølv, noe som ikke er like vanlig blant bengalrasen. Det gikk for seg slik:

Vi bestemte oss en dag å følge opp et innlegg på Facebook, hvor det var et par som dessverre måtte gi bort et dusin katter, hvor flere av disse var rasekatter; deriblant bengalkatt. Jeg skal ikke gå inn på grunnen for hvorfor de ga dem bort, bortsett fra at det var en hastesak. Samme kveld vi kom for å sjekke ut pusen, fikk vi henne med hjem. Det var ganske uventa for vår del, men da eierne fortalte at dersom de ikke gikk i løpet av helga (dette var en søndag), så måtte de til dyrlegen. Alt stod på Bub egentlig, for jeg ville jo så gjerne ha en pus til Figs som han kunne bli kamerat med. En risikosport, for ved flere anledninger fungerer to voksne katter svært dårlig sammen. Bakgrunnen for at vi tok sjansen var fordi Figs er tidenes pus, ekstremt tålmodig, snill og rolig. Det snaue inntrykket vi fikk av Kira, som hun heter, var at hun også var veldig snill og rolig, og viste tillit ved første berøring. Da tenkte vi at det kanskje kunne gå.

Vi har nå hatt henne sammen med Figs i halvannen uke, og tenkte å være helt sikre etter tre uker om vi skal beholde henne eller ikke.

I starten var hun veldig sky, og holdt seg for det meste under senga vår. De første nettene var virkelig tunge, vi sov veldig dårlig. Det var knurring, hvesing, og Figs likte ikke umiddelbart ideen om å dele tingene sine. Men hun hadde baller:

Figs gjorde jo så klart ingen ting, (dum)snill som han er. Han har heller ingenting imot å dele maten sin med Kira, men det har derimot jeg. Kanskje det var fordi han ikke ville skremme henne eller noe, men han skjønte etter hvert at han også fikk lov til å være i stativet.

Vi var litt redde for at Figs ikke var helt seg selv, og i starten tror jeg det stemte også. Han kom ikke løpende mot oss hver gang vi kom hjem fra jobb, han la seg ikke i senga sammen med oss, og han går rundt og lager rare mjauelyder hele tiden. Sistnevnte gjør han enda, men jeg troooor kanskje han prøver å kommunisere enten med oss eller Kira?

Hva tror du?

Nå går det derimot mye bedre. Fra søvnløse netter til god harmoni. I skrivende stund ligger begge i sofaen (eller Figs ligger i godstolen) og slækker. Figs prøver å leke med Kira også ved å løpe etter henne overalt, men jeg tror ikke Kira er like gira på det. Åh, de to.

Tja, vi er kanskje ikke helt vekk fra søvnløse netter enda. Det har gått fra én sulten katt tidlig om morran til to. I dag morges prøvde Kira å vekke meg hele tiden ved å ta på nesa mi siden jeg hadde pakka meg inn i dyna. Hun prøvde nemlig å dra ut armen min hele tiden. Holdt på å svette ihjel, vettu. De har også skjønt når jeg må opp av senga, for når alarmen går av blir det liv i heimen med én gang. Da skal plutselig begge hoppe opp og ned, lage lyder, kanskje leke litt og jeg står til slutt opp.

Dette ble et langt innlegg, og jeg hadde egentlig mer jeg skulle vist dere. Men det får holde nå, så får vi satse på at det ikke blir like lenge til neste gang!