Ordenes mening

Alle først vil jeg takke for stort engasjement rundt det forrige innlegget. Jeg er flere nyanser og meninger rikere! :) Provokasjon er den aller mest effektive måten å oppnå akkurat dette på, og det var hele tiden meningen at det skulle provosere. Det er helt greit at flere av dere ble sinte, og mange av kommentarene fikk meg til å innse at budskapet mitt kanskje ikke kom helt frem. Ikke sånn jeg hadde tenkt.

Jeg fikk derimot inntrykk av at flere trodde jeg faktisk hadde et brennende ønske om å kalle mørkhudede neger, funksjonshemmede for mongo, homo eller lignende. Det er selvfølgelig helt feil, jeg er fullstendig klar over meningen bak ordene. Og jeg vet godt at det er slemt og sårende. La meg komme med noen eksempler:

Ordet blomst er i dag helt uskyldig. Blomst er en plante, og det menes ikke noe annet med det enn nettopp hva det er; en blomst. Hvis en eller annen person skulle finne på å kalle noen for blomst, og vedkommende syns det var sårende å bli kalt det, ville det ordet også bli bannlyst fra språket. Mener du derimot ikke noe vondt med det, betyr ordene noe helt annet for deg.

Kilde

Det er flere eksempler. Ordet agurk var nettopp bare det - en agurk. Men en dag brukte noen det ordet, sammen med ordet grønnsak, for å beskrive personer som var hjernedøde. Da er det ikke greit, selv om jeg ikke kan se sammenhengen mellom hjernedød og grønnsaker. Likevel går jeg ikke rundt og kaller folk for det. Selvfølgelig. Det er nettopp det jeg syns er merkelig! Ord kan bety noe helt annet til en eller annen blir såret eller en dust bruker det for å såre. Hakekorset ble opprinnelig brukt som ornament og religiøst symbol, helt til Hitler ville det skulle representere regimet hans. Selvfølgelig styrer jeg unna hakekorset.

Disse eksemplene var før min tid, eller før jeg skjønte noe på ordentlig i hvert fall, så dette er jeg vant til. Det er for eksempel utlending som har kommet i mer moderne tid som ikke er lov å si lenger, og helt ærlig skjønner jeg ikke forskjellen på utlending og innvandrer. Gjerne kom med kommentarer her også, jeg elsker å høre deres synspunkt.

Kort fortalt var hovedpoenget mitt at ord i seg selv ikke er farlige, det er meningene bak det, og at folk tåler veldig lite (les: for eksempel ordet utlending). Hvorfor ble sigøyner stygt? Jo, på grunn av noen idioter som brukte det for å såre, og man lot seg såre. Om det ikke var noen som brydde seg, ville det ikke ha fortsatt. Åh, jeg kan skrive så mye mer, jeg har så mange situasjoner i hodet mitt som faktisk har skjedd både på film, dokumentarer og i virkeligheten. Men dette får holde.

Nei, det er ikke enkelt dette her. Kom budskapet mitt bedre frem nå?

Kilde

Jeg vet det. Jeg vet det.

Vårt frie land Norge

Vårt frie, kjære og friske land Norge hvor våre forfedre kjempet med nebb og klør for å befri oss fra både Danmark og Sverige, og beskyttet under nazitysklands innovasjon. I dag har beboerne i Norge det altfor godt, og klager og syter over den minste lille endring, eller uttalelser fra politikere som ikke gikk rett hjem. Da må regjeringa gå. Regjeringa som bygger på verdier og utførelser basert på den samme grunnloven vi fikk i 1814. Likevel finner vi til stadighet en eller annen idiot (ja, nemlig) som skal kommentere som bedrevitere eller få rus av å hetse folk de ikke engang kjenner. Kanskje fordi noen har gjort noe utradisjonelt, dummet seg ut eller syns store lepper er pent. Ja, det er ytringsfrihet som gir deg full rett til å si akkurat det du mener. Og av og til er det helt greit. Andre ganger absolutt ikke.

Jeg skal fokusere mer på alt som ikke er greit. Selvfølgelig er kommentarer som "du ser ut som en ballong" om noen har brukt i overkant mange timer på gymmen upassende. Selvfølgelig er hets og hat uaktuelt å ytre offentlig. Men i den siste tiden har det blitt så utrolig mye man ikke får lov til å si lenger. At man plutselig ikke fikk lov til å si "neger" lenger kom for en stund siden nå, og barnesanger vi vokste opp med måtte endres, og vi måtte passe på hva vi sa om innvandrere eller afroamerikanere. Akkurat det ordet er enkelt å forstå hvorfor. Så kommer alle de andre ordene. Vi får ikke lenger lov til å si utlending, sigøyner, guling, homo, mongo, innvandrerbutikk eller lignende heller.

Mange av disse ordene er helt greie å slutte med, det er mange ord jeg unngår selv. Språksjikanering har blitt en helt egen greie, og mange ganger har det god grunn for å tiltrå. Men så kan jeg ikke la vær å tenke på hvor annerledes det hadde vært om jeg var farget selv. Da kunne jeg egentlig sagt akkurat det jeg ville uten at noen dro rasismekortet mot meg. Jeg som en hvit person føler jeg ikke kan si noe som helst lenger, fordi en gang for lenge siden var det noen fra USA som tok afrikanere som slaver. Så klart finnes det rasisme i denne verden, men jeg føler meg av og til dratt over samme kam som KKK.

Hva er egentlig så stygt med å si homo, for eksempel? Eller neger? Det var helt uskyldige ord til en dag noen plutselig ble fornærma over det. Som barn ble jeg lært opp av barne-tv (!) til å si neger om en person hadde fullstendig motsatt farge på huden som meg, og som barn (og frem til i dag, for så vidt) mente jeg aldri noe vondt med det. Jeg var for liten til å forstå hva som skjedde under Apartheid, slavehandelen eller at det kunne være en vond påminnelse.

Et ord blir ikke stygt så lenge personen(e) som omtales ser på det som en vanlig ting. Homo ble ikke stygt før noen brukte det i en negativ sammenheng (damn you), og mongo er bare en kortere versjon av mongoloid.

Og rasisme, det kan faktisk gå begge veier. Men som hvit får jeg ikke lov til å si noe. Da er man rasist, nemlig. Og det er også rasistisk, men vi får ikke lov til å bli fornærma av det.

Kanskje det bare er meg, som innerst inne ber alle personer i hele verden om å ta seg sammen og begynne å tåle litt mer. Folk har blitt så sabla hårsåre. Hvor ble de hardhudede av? Er du hardhudet spiller det for så vidt ingen rolle hvilken farge du har. Heller ikke legning, tilstand eller situasjon.

Jeg regner med å få reaksjoner på dette innlegget, og jeg vil understreke at jeg er fullstendig klar over at enkelte mennesker har opplevd mye vondt. Dere tenker kanskje også at jeg ikke er klar over hvor godt jeg har det som sliter med verken eller. Jeg er fullstendig klar over at jeg skal være glad jeg ble født frisk, og til et så flott land som Norge. Det er jeg takknemlig for hver dag, men vi har alle en historie, og enkelte har kanskje opplevd ekstra mye vondt. Jeg har også opplevd et og annet.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg er naiv eller trangsynt. Kanskje jeg er en idiot og bare ikke skjønner. Kan vi ikke bare være glade i hverandre og gi hverandre kos og klem hver dag? Det syns jeg er lurt.
SUSS PÅ TRUTEN!



Har du opplevd noe lignende? Del gjerne tankene dine også; hva mener du?

Livlig hode

Ofte før jeg sovner om kvelden kommer jeg på tilsynelatende gode ideer til hva jeg kan blogge om. Da våkner jeg, tar frem mobilen og skriver ned på "notatarkene" mine. Der og da gir det fullstendig mening, og jeg tenker at jeg må skrive det ned før jeg glemmer det. I går gjorde jeg ikke det, så jeg lå og repeterte setningen i hodet mitt flere ganger for å huske det bedre. Søvnen hadde allerede for godt grep om meg til å orke å få mobillyset i ansiktet og skrible. Jeg våknet i dag og kunne ikke engang huske at jeg kom på noe kvelden før, langt mindre huske hva det var snakk om. Det har kommet frem senere naturligvis, ellers hadde jeg ikke skrevet om det, men tema eller setningen jeg repeterte har forsvunnet helt.

Kanskje like greit, når jeg ser hva jeg har notert fra tidligere.

Jeg skjønner ikke bæret at det jeg har skrevet. "Påtvungen fremtid"? Hva i all verden betyr det? ...jeg ha'kke peiling. Da vi jobbet med et magasinprosjekt på høgskolen, og jeg hadde hovedansvaret for design, kom en idé til meg mens jeg drømte. Jeg våknet og tenkte at shit, det må vi ha med! Tanken bak hele designet var at det skulle være en rød tråd gjennom hele, og jeg hadde lekt meg med forskjellige typer utseende. Det jeg drømte om (bokstavelig talt), var en slags banner som skulle være øverst på alle sidene. Du vet, sånn det er i aviser og de aller fleste magasiner. Ideen var at de involverte i magasinet skulle knyte beina sammen i en slags kjede, sånn at det kunne fungere som en border. Tanken var at disse beina skulle kravle øverst på alle sidene i magasinet. 

...

Hvor sjukt er ikke det? Masse menneskebein knyttet sammen i en link som skal fungere som design? Jeg måtte le høyt for meg selv da jeg våkna og sjekket spent hvilken idé jeg hadde den natten. Det var det rareste jeg hadde sett for meg noen sinne, men som i drømmen var utrolig kult og som virkelig ville fungere. Så feil kan man ta, gitt.

Når det er sagt, har noen av ideene faktisk blitt til blogginnlegg. Ta dette innlegget som et eksempel, jeg hadde tross alt aldri kommet på noe slikt med mindre jeg drømte om disse tingene.

Kilde

Hodet mitt slapper tydeligvis aldri helt av, og jeg drømmer hver eneste natt. Drømmene kan være alt fra å krysse en elv i ørkenklær (?!), rosa drager på jordet utenfor bestemora mi, om mennesker jeg tydeligvis har møtt og ikke husker, at jeg tisser på meg, og så realistiske drømmer om tap av nære personer at jeg ikke klarer å slutte å gråte selv om jeg våkner.

Sånn sett er det både en velsignelse og en forbannelse å drømme hver natt. De aller, aller fleste drømmer jeg har er veldig koselige, spennende eller morsomme (les: sinnssyke). Det er bare når jeg treffer på noe jeg ikke engang unner min verste fiende at det blir grusomt. På ett år kan det kanskje skje fem-ti ganger, så det er ikke så ille. Ellers storkoser jeg meg!

Hvilken drøm har du hatt som du husker spesielt godt?

Valg og magi

Helt fra jeg sykla på min lille, oransje (eller var den turkis?) sykkel til barneskolen hver dag har jeg elsket å skrive. Favorittfagene mitt var norsk, engelsk og natur og miljø, av og til samfunnsfag hvis vi skulle skrive eller tenke på noe artig. Å skrive stil var noe av det beste jeg visste, og stilen min ble lest høyt i klassen både titt og ofte. Fantasien skal ingen ta fra meg, det skal jeg ha. Hvis jeg syns det ble for lite skriving, tok jeg saken i egne hender og skrev historier på data'n hjemme. Den tok jeg med meg til frøkna mi, og hun leste den gjerne høyt.

Så åpnet jeg øynene for medier. Det å ta bilder, filme, redigere og lage noe magisk ut av noe som i utgangspunktet var ganske simpelt, lot kreativiteten min flomme. Siden den gang har jeg vært fast bestemt på at medier og/eller tekst er noe jeg ønsker å drive med.

For eksempel å kunne skape noe som dette:

Jeg prøver fremdeles å finne ut av hvordan man kan få et så utrolig godt resultat av HDR-fotografering. Kanskje Notre Dame er magisk nok i seg selv.

Etter hvert ble vi introdusert til mer seriøse tekster om historiske skikkelser, bruken av fremmedord og henvise til kilder. Først hatet jeg det. Jeg savnet så fælt å kunne skrive helt vanlig, sånn jeg snakka sjøl eller fant på sjøl uten å bekymre meg over feilsitering, plagiat eller ukorrekte opplysninger. Slik fant jeg blogg. På den tiden var ikke blogg noe særlig stort, og kanskje ingen kunne forutse hvor stort det ville bli heller, så jeg pøsa ut med personlige meninger og tanker. Å skrive blogg er en læringsprosess, og man må tenke over hva man skriver, siden hvem som helst kan komme og lese. Tidligere har jeg ikke vært så flink til å tenke over det jeg skriver, men jeg tror og håper at jeg har lært nå. I hvert fall litt.

Haha, så er det poenget da, dere. Poenget er at jeg kan se en rød tråd gjennom oppveksten, livet og interessene mine. Jeg liker å skrive. Og å holde på med medier.

Om du har tatt en bachelor i noe, har du tenkt etterpå «Shit. Kanskje jeg har valgt feil utdanning»? 

...Det har jeg. Det kan ha noe med at studiet jeg gikk på ikke var helt som jeg trodde, og mange av fagene var litt irrelevante for dagens teknologi og utvikling. Jeg kan for eksempel pryde med viten om hvilken fiberretning et vanlig ark har. Hvilken dag jeg får bruk for den kunnskapen gjenstår å se, men vi lærte nå i hvert fall det. Vi lærte også hvilket blekk som skal i hvilken skriver for å få forskjellige resultater. Hjemme har jeg en fotoprinter med fotoark eller vanlige ark. That's it. Trykkerier er i ferd med å dø ut. Fotofag, for eksempel, hadde vi ikke i det hele tatt. Her var det viktig med egne prosjekter. Det er det kanskje uansett.

Når det er sagt, er jeg meget fornøyd med bacheloroppgaven vår. Vi fikk velge tema selv, og da forsket vi på radiotilbud for eldre barn. Det var veldig spennende, og vi hadde en super veileder som fikk oss helt på toppen av linja vår. Jeg har aldri skrevet så mye i hele mitt liv, og jeg savner det. Jeg savner å skrive og forske, og utvikle noe.

Tenk om man kunne jobbe med det man ønsket aller mest. Det må være drømmen.



Hva er drømmejobben din?

Jenteband

Da jeg gikk på videregående, var venninnene mine og jeg ganske gira på å starte band. Ingen av oss hadde noen særlig teknikker når det gjaldt instrumenter, men jeg spilte litt gitar. Ei gikk på basskurs, og ho andre tromma på alt. Vi var på langt nær flinke, og drømmen ble med drømmen. Likevel hadde vi det gøy bare med tanken. Det skulle gå i rock og metal, selvfølgelig. Vi var der, liksom. 

Den drømmen kom litt tilbake til meg da jeg kom over denne videoen på Facebook, og jammen kan ho svinge de trommestikkene! Skulle jeg valgt igjen, ville jeg valgt å bli like god på trommer som hun under her.

(Har aldri lagt ut YouTube-video før, så vi får se - HEHE - "se")

Jeg vet ikke hva som er opplegget med musikere (de bare er fine (min er finest)), men til og med jeg syns ho var ordentlig fin å se på. Vanligvis syns jeg kun et lite knippe folk av det motsatte kjønn er verdt å titte to ganger på, men hun her er virkelig nummeret inntil.

Åh, jeg skulle så innmari ønske jeg kunne spille et instrument helt ordentlig. Det er ganske uaktuelt at jeg kommer til å lære meg gitar enda bedre nå i voksen alder, så jeg skulle ønske jeg kunne reist tilbake i tid og bedt den yngre meg fortsette med gitaren for å bli ordentlig god. Problemet mitt er konsentrasjonsevnen, og viljen til å lære meg noe når jeg ikke klarer det med en gang. Dessuten hadde jeg ingen rundt meg som kunne lære meg til å bli veldig god heller. Jeg lærte noen grep av pappa, og fikk elgitar til jul av foreldra mine, men jeg klarte bare ikke å sitte alene og preppe og preppe til jeg ble flink. 

Man. Er så utålmodig, vettu.

Har du derimot et brennende ønske om å ha meg med i bandet, og har mulighet og tid for å lære meg å spille til jeg kan det, så blir kanskje drømmen virkelig. Eller bare finne noe jeg kan bli lidenskapelig opptatt av. Alle jeg kjenner har en hobby eller noe de elsker å drive med. Jeg har ikke det. Det er ingenting jeg kommer på som jeg bare gleder meg til å gjøre når jeg kommer hjem fra jobb, eller bruker alle mine ledige fritimer på. Bortsett fra Netflix, da. Netflix er ålreit. Alt og ingenting er interessant for meg, og jeg bruker litt tid på alt. Det kan være alt fra matlaging til maling av glass, ta bilder, lese svada på nett eller skrive på bloggen. Sjeldent samtidig. Men av og til.

Hvilket instrument ville du lært deg ordentlig? Hvilken lidenskap/hobby har du?

De gode gamle dager

I de gamle dager ser jeg for meg så utrolig mye koselig. Når det var sol, kunne du se alle barna i gata være ute, alle fikk være med, og de lekte sammen hver dag. Når det var vinter var de også ute, og hadde snøballkrig og laget store slott. Mødrene var kanskje inne og fiksa til søndagsmiddagen og far hogg ved. På sommeren satt kvinnene ved blomsterbedet og plukka ugress eller løste kryssord, mens far leste avisa eller kanskje klippet plenen. Folk prata sammen hver dag, og alle visste hvem naboen var. Det var Gregers i kiosken på hjørnet, Hansen som sydde kjoler, Olsen som reparerte sko og Foss som solgte iskrem i kjeks. Kanskje fikk de en appelsin til jul, og kanskje fikk de smake søte jordbær de dyrket selv om sommeren.

Barna kalte foreldrene mor og far, og ikke for eksempel moder'n og fader'n. Det var skikk og bruk, barna takket for det de fikk, og foreldrene bukket og neiet. En sommerfugl kunne være noe av det mest interessante i verden, eller kanskje til og med en øyenstikker med alle de rare fargene. De kunne glede seg til å ta på gummistøvlene for å hoppe i dammene etter litt regn om høsten, eller kanskje frustrere mor med leirete hender og kinn. For å gjøre rent må ha vært forferdelig tungvint med så få vaskemidler i forhold til i dag.

Kilde

I dag anses høflighet som flørting. Det har jeg opplevd mange ganger selv, så man kan si jeg snakker om erfaring. Det var en kar innom på jobben for noen uker siden, og jeg behandlet ham på akkurat samme måte som jeg behandler alle andre - med respekt. Derfor lo jeg av vitsene hans så han ikke skulle føle seg dum (for vitsene var ikke så veldig bra), jeg tok ham i hånden og håndhilste med et fast grep mens jeg tittet ham i øynene. Jeg smilte mens vi snakket og jeg tulla litt tilbake. Plutselig fikk jeg opptil flere klemmer og beskjed om at jeg var en flott jente. Dette var jo en mye eldre mann, så jeg tror ikke han mente noe med det, men om jeg hadde gjort det med en yngre kar i dag, så tror han at jeg sjekker ham opp. I fjor var jeg i Oslo, og begynte å prate med en hyggelig person. Som den eneste som ikke kjente alle, syns jeg det var koselig å ha noen å snakke med. Brått spør han meg indirekte om han kan kysse meg, og like pinlig som alltid måtte jeg forklare at jeg hadde kjæreste.

Er det rart vi blir kalt luremus? Netflix and chill har plutselig blitt synonymt med å ha sex, og hadde noen spurt meg ville jeg syns det var koselig å se på film og slappe av. Men da hadde jeg plutselig blitt med på noe jeg ikke var klar over, og folk blir beskyldt for voldtekt av mindre.

Kilde

Mange ganger ønsker jeg at jeg var født for flere tiår siden, 60 eller 50-tallet hadde vært perfekt. Men det er før jeg tenker på leger, tannleger, bedøvelse, arbeidsdager, skole, kvinnerettigheter og elektronikk. Det er utfordringer i alle tiår. Det er tross alt slik vi går fremover. 

Så er det kanskje greit jeg ble født i '90 likevel.

Alenetid

I dag er en typisk dag hvor jeg plutselig ikke orker å gjøre noen ting, og bare ligger/sitter og titter på en skjerm. Enten om det er TV, YouTube eller data'n min. Hvis det er noen som ikke vet det, har jeg en 60% stilling som gjør at jeg er hjemme to dager i uka. På de dagene pleier jeg vanligvis å forberede en god middag, tørke litt støv, vaske klær, støvsuge, vaske gulver eller noe annet fornuftig. På en slik dag som denne, derimot, har jeg vært så utrolig trøtt og slapp.

På de to dagene jeg skal være hjemme prøver jeg likevel å stå opp tidlig så jeg har en nogen lunde døgnrytme, men akkurat i dag var jeg så umenneskelig trøtt at jeg slumra altfor lenge. Jeg vet veldig godt at man egentlig ikke skal slumre fordi det ødelegger søvnkvaliteten betraktelig, men jeg klarte altså bare ikke å la være i dag. Det endte med at jeg slumra i kanskje en halvtime med fem minutters mellomrom, og bare lå og browsa på Facebook i nesten en time før jeg klarte å stå opp.

Det gikk helt greit å stå opp, jeg gikk på badet, kledde på meg og gikk ut på kjøkkenet for å lage frokost. Når jeg spiser frokost pleier jeg alltid å sette på en episode med Charmed. Så blir det en til, så en til, så en til... Og til slutt klarte jeg å sovne. Jeg tok en powernap etter å akkurat ha stått opp. Jeg regner med folk skjønner hvor utrolig slitsomt det er å spise to brødskiver.

Da jeg våkna igjen, tenkte jeg at å sminke meg vil hjelpe meg å våkne. Og det gjorde det for så vidt. Og særlig etter at jeg faktisk fikk volum i håret! For dere som kjenner meg veldig godt, vet at jeg sliter meg halvt ihjæl med det flate, nordiske håret som ikke biter på noen produkter. Men i dag, dere...

Det er så uvant for meg at jeg nesten føler meg som Eli Hagen. Har jo det berget på huet plutselig. (Jeg klarer forresten ikke å ta selfie med én hånd med denne Samsungen. Hvordan gjør man det?)

Bub foreslo at jeg skulle løpe meg en tur fordi jeg var så slækk. Mennnneeee... Nei. Kanskje jeg burde. Kanskje han syns jeg er fet. (Neida?)

Det skal også sies at det er utrolig deilig å ha slike dager også, det å bare være helt alene og gjøre akkurat det jeg selv vil. Jeg er hva man kaller introvert, og trenger å ha litt tid for meg selv uten at alle mennesker i verden skal gå meg på nervene. Det kan skje spesielt fort hvis jeg ikke er hjemme i mitt eget hjem, og hvis folk er rundt meg over flere dager hele tiden og forventer å alltid prate sammen. Eller hvis jeg får en telefon fra en person skal snakke dritlenge om alt og ingenting. Spørre meg om ting og sånn. «Ja, hvordan går det med deg, da? Har det skjedd noe spennende i det siste?»

...

Nei, det har ikke det. Jeg lever hver dag, spiser middag hver dag, jeg driter hver dag og står opp av senga hver dag. Det skjer sjeldent noe nytt, og hvis det gjør det skal du være den første som får vite det. Hvis jeg orker å snakke i telefonen. Og gjør det jeg ikke det, ligger jeg mest sannsynlig ikke på sykehus, eller havnet i en trafikkulykke.

Nå høres jeg jammen meg negativ ut! Jeg er ikke det, altså. Faktisk så er jeg ganske så løsningsorientert, og en av de mest positive menneskene jeg vet om – rett etter mamma. Det bare krever litt alenetid for å opprettholde den positive energien :) Og nei, det har ingenting med deg å gjøre. Det er den klassiske «det er ikke deg, det er meg» -politikken, og det er helt greit.

La oss elske hverandre, og gi hverandre litt alenetid <3

(Ellers har jeg veldig lyst til å lage en YouTubevideo sammen med noen hvor vi tester ut det å sminke oss i blinde. Vil du være med?)

Hva pleier du å gjøre på en lat dag?