Til info

Okei, jeg syns dette med selvpromotering er litt flaut enda, og prøver å finne selvtilliten til å mene at jeg er et verdig produkt og verdt din "like". Derfor har jeg laga meg en egen Facebookprofil hvor du kan like, skrive, dele, spamme (helst ikke, da), dele tanker, meninger og diverse som skulle falt deg inn. Alt er lov!

Om du er uenig i noe jeg skriver, hører jeg veldig gjerne fra deg. Om du er enig, hører jeg også veldig gjerne fra deg. Ikke at jeg stikker hodet ut så ofte og forventer å bli bitt, men det har hendt en gang eller to, og da er det bare å bite til.

Er det noe du lurer på, noe du ønsker mitt innspill om (PS: Må forvente mye sært), tema du syns er viktig og vil ta opp, diskutere noe, lage gjesteinnlegg - så vær så god. Her er det mye fin plass.

Syns du hele greia er teit, så bare lar du være å like siden. Ellers må du. Neida... Joda.

Okei, ha det!

Følg meg her

Hurra! Da har jeg kravla meg inn på Bloglovin, og du kan følge meg der hvis du vil ha med deg siste oppdatering. Jeg har enda ikke helt fullstendig grep om konseptet, men det kommer seg.

Gjerne si ifra hvis du også har en blogg du vil jeg skal følge! Jeg gjør det gjerne :)

Tomt uten deg <'3

Siden Bub jobber i Oslo, blir det litt venting etter jobb. Det betyr at jeg får tid til meg selv, og ingenting er bedre enn det, syns jeg!

Det går mye tid til å se på serier, og med et sorgens sukk ble jeg akkurat ferdig med Charmed. Åtte sesonger med 23 episoder i hver på mellom 40-45 minutter, sier det seg selv at jeg har brukt en ganske stor del av livet mitt på den serien. Det blir som å dedikere seg til en tjukk bok, og bli bergtatt av fortellingen til du plutselig er på siste side. Når den siste siden er ferdig, så er boka tom. Og det er du også. Sånn føler i hvert fall jeg det også når det gjelder TV-serier. Først tenkte jeg at jeg skulle se på Charmed fordi jeg fikk en nostalgisk følelse, siden alle de kule jentene på barneskolen fikk lov til å se på det. Det var ikke alltid jeg huska at jeg fulgte med på det, og som i dag sliet jeg med å huske når programmene gikk til hvilken tid og på hvilken kanal. Så det ble i hist og pist, og sammenhengen kunne jeg bare glemme å følge med på. Så ble det til at jeg drømte, pusta og levde i Charmed. Derfor er Netflix et mirakel i moderne tid, og jeg ville ta igjen "tapt" barndom, om jeg får være så dramatisk. Før det så jeg hele serien med Buffy. Jeg så aldri på One Three Hill, ER, Beverly Hills osv, så nå er jeg ferdig med barndommen min. På Netflix, altså.

<3

Tanken på at jeg er helt ferdig med både Buffy og Charmed er så rart, siden det var en del av livet mitt i mangfoldige timer, og nå er det ikke mer. Etter jeg ble ferdig har jeg prøvd lenge å finne ut hvilken serie jeg skal gi litt av livet mitt til, og jeg falt til slutt på Grimm. Hittil har jeg sett... kanskje fem episoder? Uansett. Jeg liker det. Det skal sies at jeg er veldig fan av overnaturlige filmer og serier, og gjerne hekser og andre magiske skapninger. Når hverdagen ellers er så matt og grå, så er det deilig å oppleve indre verdener (eventuelt på skjermen) og om ting som ikke kan forklares med fysikk eller logikk. Egentlig ønsker jeg innerst inne at det skal være sånn på ordentlig, veldig gjerne at jeg skal få magiske evner eller noe.

Er det noen som fikser det? Lilli Bendriss, for eksempel (som forøvrig er ordentlig fabulous)?

Hvilken magisk evne ville du hatt?

Ordenes mening

Alle først vil jeg takke for stort engasjement rundt det forrige innlegget. Jeg er flere nyanser og meninger rikere! :) Provokasjon er den aller mest effektive måten å oppnå akkurat dette på, og det var hele tiden meningen at det skulle provosere. Det er helt greit at flere av dere ble sinte, og mange av kommentarene fikk meg til å innse at budskapet mitt kanskje ikke kom helt frem. Ikke sånn jeg hadde tenkt.

Jeg fikk derimot inntrykk av at flere trodde jeg faktisk hadde et brennende ønske om å kalle mørkhudede neger, funksjonshemmede for mongo, homo eller lignende. Det er selvfølgelig helt feil, jeg er fullstendig klar over meningen bak ordene. Og jeg vet godt at det er slemt og sårende. La meg komme med noen eksempler:

Ordet blomst er i dag helt uskyldig. Blomst er en plante, og det menes ikke noe annet med det enn nettopp hva det er; en blomst. Hvis en eller annen person skulle finne på å kalle noen for blomst, og vedkommende syns det var sårende å bli kalt det, ville det ordet også bli bannlyst fra språket. Mener du derimot ikke noe vondt med det, betyr ordene noe helt annet for deg.

Kilde

Det er flere eksempler. Ordet agurk var nettopp bare det - en agurk. Men en dag brukte noen det ordet, sammen med ordet grønnsak, for å beskrive personer som var hjernedøde. Da er det ikke greit, selv om jeg ikke kan se sammenhengen mellom hjernedød og grønnsaker. Likevel går jeg ikke rundt og kaller folk for det. Selvfølgelig. Det er nettopp det jeg syns er merkelig! Ord kan bety noe helt annet til en eller annen blir såret eller en dust bruker det for å såre. Hakekorset ble opprinnelig brukt som ornament og religiøst symbol, helt til Hitler ville det skulle representere regimet hans. Selvfølgelig styrer jeg unna hakekorset.

Disse eksemplene var før min tid, eller før jeg skjønte noe på ordentlig i hvert fall, så dette er jeg vant til. Det er for eksempel utlending som har kommet i mer moderne tid som ikke er lov å si lenger, og helt ærlig skjønner jeg ikke forskjellen på utlending og innvandrer. Gjerne kom med kommentarer her også, jeg elsker å høre deres synspunkt.

Kort fortalt var hovedpoenget mitt at ord i seg selv ikke er farlige, det er meningene bak det, og at folk tåler veldig lite (les: for eksempel ordet utlending). Hvorfor ble sigøyner stygt? Jo, på grunn av noen idioter som brukte det for å såre, og man lot seg såre. Om det ikke var noen som brydde seg, ville det ikke ha fortsatt. Åh, jeg kan skrive så mye mer, jeg har så mange situasjoner i hodet mitt som faktisk har skjedd både på film, dokumentarer og i virkeligheten. Men dette får holde.

Nei, det er ikke enkelt dette her. Kom budskapet mitt bedre frem nå?

Kilde

Jeg vet det. Jeg vet det.

Vårt frie land Norge

Vårt frie, kjære og friske land Norge hvor våre forfedre kjempet med nebb og klør for å befri oss fra både Danmark og Sverige, og beskyttet under nazitysklands innovasjon. I dag har beboerne i Norge det altfor godt, og klager og syter over den minste lille endring, eller uttalelser fra politikere som ikke gikk rett hjem. Da må regjeringa gå. Regjeringa som bygger på verdier og utførelser basert på den samme grunnloven vi fikk i 1814. Likevel finner vi til stadighet en eller annen idiot (ja, nemlig) som skal kommentere som bedrevitere eller få rus av å hetse folk de ikke engang kjenner. Kanskje fordi noen har gjort noe utradisjonelt, dummet seg ut eller syns store lepper er pent. Ja, det er ytringsfrihet som gir deg full rett til å si akkurat det du mener. Og av og til er det helt greit. Andre ganger absolutt ikke.

Jeg skal fokusere mer på alt som ikke er greit. Selvfølgelig er kommentarer som "du ser ut som en ballong" om noen har brukt i overkant mange timer på gymmen upassende. Selvfølgelig er hets og hat uaktuelt å ytre offentlig. Men i den siste tiden har det blitt så utrolig mye man ikke får lov til å si lenger. At man plutselig ikke fikk lov til å si "neger" lenger kom for en stund siden nå, og barnesanger vi vokste opp med måtte endres, og vi måtte passe på hva vi sa om innvandrere eller afroamerikanere. Akkurat det ordet er enkelt å forstå hvorfor. Så kommer alle de andre ordene. Vi får ikke lenger lov til å si utlending, sigøyner, guling, homo, mongo, innvandrerbutikk eller lignende heller.

Mange av disse ordene er helt greie å slutte med, det er mange ord jeg unngår selv. Språksjikanering har blitt en helt egen greie, og mange ganger har det god grunn for å tiltrå. Men så kan jeg ikke la vær å tenke på hvor annerledes det hadde vært om jeg var farget selv. Da kunne jeg egentlig sagt akkurat det jeg ville uten at noen dro rasismekortet mot meg. Jeg som en hvit person føler jeg ikke kan si noe som helst lenger, fordi en gang for lenge siden var det noen fra USA som tok afrikanere som slaver. Så klart finnes det rasisme i denne verden, men jeg føler meg av og til dratt over samme kam som KKK.

Hva er egentlig så stygt med å si homo, for eksempel? Eller neger? Det var helt uskyldige ord til en dag noen plutselig ble fornærma over det. Som barn ble jeg lært opp av barne-tv (!) til å si neger om en person hadde fullstendig motsatt farge på huden som meg, og som barn (og frem til i dag, for så vidt) mente jeg aldri noe vondt med det. Jeg var for liten til å forstå hva som skjedde under Apartheid, slavehandelen eller at det kunne være en vond påminnelse.

Et ord blir ikke stygt så lenge personen(e) som omtales ser på det som en vanlig ting. Homo ble ikke stygt før noen brukte det i en negativ sammenheng (damn you), og mongo er bare en kortere versjon av mongoloid.

Og rasisme, det kan faktisk gå begge veier. Men som hvit får jeg ikke lov til å si noe. Da er man rasist, nemlig. Og det er også rasistisk, men vi får ikke lov til å bli fornærma av det.

Kanskje det bare er meg, som innerst inne ber alle personer i hele verden om å ta seg sammen og begynne å tåle litt mer. Folk har blitt så sabla hårsåre. Hvor ble de hardhudede av? Er du hardhudet spiller det for så vidt ingen rolle hvilken farge du har. Heller ikke legning, tilstand eller situasjon.

Jeg regner med å få reaksjoner på dette innlegget, og jeg vil understreke at jeg er fullstendig klar over at enkelte mennesker har opplevd mye vondt. Dere tenker kanskje også at jeg ikke er klar over hvor godt jeg har det som sliter med verken eller. Jeg er fullstendig klar over at jeg skal være glad jeg ble født frisk, og til et så flott land som Norge. Det er jeg takknemlig for hver dag, men vi har alle en historie, og enkelte har kanskje opplevd ekstra mye vondt. Jeg har også opplevd et og annet.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg er naiv eller trangsynt. Kanskje jeg er en idiot og bare ikke skjønner. Kan vi ikke bare være glade i hverandre og gi hverandre kos og klem hver dag? Det syns jeg er lurt.
SUSS PÅ TRUTEN!



Har du opplevd noe lignende? Del gjerne tankene dine også; hva mener du?

Livlig hode

Ofte før jeg sovner om kvelden kommer jeg på tilsynelatende gode ideer til hva jeg kan blogge om. Da våkner jeg, tar frem mobilen og skriver ned på "notatarkene" mine. Der og da gir det fullstendig mening, og jeg tenker at jeg må skrive det ned før jeg glemmer det. I går gjorde jeg ikke det, så jeg lå og repeterte setningen i hodet mitt flere ganger for å huske det bedre. Søvnen hadde allerede for godt grep om meg til å orke å få mobillyset i ansiktet og skrible. Jeg våknet i dag og kunne ikke engang huske at jeg kom på noe kvelden før, langt mindre huske hva det var snakk om. Det har kommet frem senere naturligvis, ellers hadde jeg ikke skrevet om det, men tema eller setningen jeg repeterte har forsvunnet helt.

Kanskje like greit, når jeg ser hva jeg har notert fra tidligere.

Jeg skjønner ikke bæret at det jeg har skrevet. "Påtvungen fremtid"? Hva i all verden betyr det? ...jeg ha'kke peiling. Da vi jobbet med et magasinprosjekt på høgskolen, og jeg hadde hovedansvaret for design, kom en idé til meg mens jeg drømte. Jeg våknet og tenkte at shit, det må vi ha med! Tanken bak hele designet var at det skulle være en rød tråd gjennom hele, og jeg hadde lekt meg med forskjellige typer utseende. Det jeg drømte om (bokstavelig talt), var en slags banner som skulle være øverst på alle sidene. Du vet, sånn det er i aviser og de aller fleste magasiner. Ideen var at de involverte i magasinet skulle knyte beina sammen i en slags kjede, sånn at det kunne fungere som en border. Tanken var at disse beina skulle kravle øverst på alle sidene i magasinet. 

...

Hvor sjukt er ikke det? Masse menneskebein knyttet sammen i en link som skal fungere som design? Jeg måtte le høyt for meg selv da jeg våkna og sjekket spent hvilken idé jeg hadde den natten. Det var det rareste jeg hadde sett for meg noen sinne, men som i drømmen var utrolig kult og som virkelig ville fungere. Så feil kan man ta, gitt.

Når det er sagt, har noen av ideene faktisk blitt til blogginnlegg. Ta dette innlegget som et eksempel, jeg hadde tross alt aldri kommet på noe slikt med mindre jeg drømte om disse tingene.

Kilde

Hodet mitt slapper tydeligvis aldri helt av, og jeg drømmer hver eneste natt. Drømmene kan være alt fra å krysse en elv i ørkenklær (?!), rosa drager på jordet utenfor bestemora mi, om mennesker jeg tydeligvis har møtt og ikke husker, at jeg tisser på meg, og så realistiske drømmer om tap av nære personer at jeg ikke klarer å slutte å gråte selv om jeg våkner.

Sånn sett er det både en velsignelse og en forbannelse å drømme hver natt. De aller, aller fleste drømmer jeg har er veldig koselige, spennende eller morsomme (les: sinnssyke). Det er bare når jeg treffer på noe jeg ikke engang unner min verste fiende at det blir grusomt. På ett år kan det kanskje skje fem-ti ganger, så det er ikke så ille. Ellers storkoser jeg meg!

Hvilken drøm har du hatt som du husker spesielt godt?

Valg og magi

Helt fra jeg sykla på min lille, oransje (eller var den turkis?) sykkel til barneskolen hver dag har jeg elsket å skrive. Favorittfagene mitt var norsk, engelsk og natur og miljø, av og til samfunnsfag hvis vi skulle skrive eller tenke på noe artig. Å skrive stil var noe av det beste jeg visste, og stilen min ble lest høyt i klassen både titt og ofte. Fantasien skal ingen ta fra meg, det skal jeg ha. Hvis jeg syns det ble for lite skriving, tok jeg saken i egne hender og skrev historier på data'n hjemme. Den tok jeg med meg til frøkna mi, og hun leste den gjerne høyt.

Så åpnet jeg øynene for medier. Det å ta bilder, filme, redigere og lage noe magisk ut av noe som i utgangspunktet var ganske simpelt, lot kreativiteten min flomme. Siden den gang har jeg vært fast bestemt på at medier og/eller tekst er noe jeg ønsker å drive med.

For eksempel å kunne skape noe som dette:

Jeg prøver fremdeles å finne ut av hvordan man kan få et så utrolig godt resultat av HDR-fotografering. Kanskje Notre Dame er magisk nok i seg selv.

Etter hvert ble vi introdusert til mer seriøse tekster om historiske skikkelser, bruken av fremmedord og henvise til kilder. Først hatet jeg det. Jeg savnet så fælt å kunne skrive helt vanlig, sånn jeg snakka sjøl eller fant på sjøl uten å bekymre meg over feilsitering, plagiat eller ukorrekte opplysninger. Slik fant jeg blogg. På den tiden var ikke blogg noe særlig stort, og kanskje ingen kunne forutse hvor stort det ville bli heller, så jeg pøsa ut med personlige meninger og tanker. Å skrive blogg er en læringsprosess, og man må tenke over hva man skriver, siden hvem som helst kan komme og lese. Tidligere har jeg ikke vært så flink til å tenke over det jeg skriver, men jeg tror og håper at jeg har lært nå. I hvert fall litt.

Haha, så er det poenget da, dere. Poenget er at jeg kan se en rød tråd gjennom oppveksten, livet og interessene mine. Jeg liker å skrive. Og å holde på med medier.

Om du har tatt en bachelor i noe, har du tenkt etterpå «Shit. Kanskje jeg har valgt feil utdanning»? 

...Det har jeg. Det kan ha noe med at studiet jeg gikk på ikke var helt som jeg trodde, og mange av fagene var litt irrelevante for dagens teknologi og utvikling. Jeg kan for eksempel pryde med viten om hvilken fiberretning et vanlig ark har. Hvilken dag jeg får bruk for den kunnskapen gjenstår å se, men vi lærte nå i hvert fall det. Vi lærte også hvilket blekk som skal i hvilken skriver for å få forskjellige resultater. Hjemme har jeg en fotoprinter med fotoark eller vanlige ark. That's it. Trykkerier er i ferd med å dø ut. Fotofag, for eksempel, hadde vi ikke i det hele tatt. Her var det viktig med egne prosjekter. Det er det kanskje uansett.

Når det er sagt, er jeg meget fornøyd med bacheloroppgaven vår. Vi fikk velge tema selv, og da forsket vi på radiotilbud for eldre barn. Det var veldig spennende, og vi hadde en super veileder som fikk oss helt på toppen av linja vår. Jeg har aldri skrevet så mye i hele mitt liv, og jeg savner det. Jeg savner å skrive og forske, og utvikle noe.

Tenk om man kunne jobbe med det man ønsket aller mest. Det må være drømmen.



Hva er drømmejobben din?