Hero of the day

Å starte YouTube-kanal er ikke bare bare, altså, det bare sier jeg med en gang. For det første er det mye utstyr som skal på plass og brukes på måter jeg aldri har brukt det før, man må se presentabel ut og ikke minst må man ha noe vettugt å komme med. Det er nok særlig det siste jeg kommer til å slite mest med. Foreløpig har det tekniske utstyret vært en liten utfordring, og det jeg skal bruke som mikrofon slo seg vrang og ble ikke registrert verken på PC eller Mac.

Som den tålmodige, rolige og beherskede personen jeg er, så var jo selvfølgelig ikke det noe problem.

Nei, jeg finnes verken behersket eller tålmodig. Jeg begynte til og med å kjefte på Bub fordi… bare fordi. Til slutt måtte jeg spørre ei venninne av meg i hvis munn aldri sier «jeg vet ikke». Hun er virkelig noen å se opp til, så kunnskapsrik og flink som hun er – Linn Therese, du er dagens helt og orakel. Innstillingene var ikke riktige i opptakeren. Vi lastet ned bruksanvisninger, vi så på YouTube og googlet oss i hjel – og ingenting av det vi fant fortalte oss den lille detaljen! Alle bare «så setter du inn USB’en så registrerer dataen din mikrofonen». EH NEI. Du må endre innstillingene først. Kanskje det er selvsagt for noen, men ikke for alle. Ikke for oss. Ikke le.

BildeKilde

Så endelig tror jeg at ting faller på plass. Men så var det innholdet… Hva i alle dager skal jeg si? Hvordan kan folk bare sitte der og prate til et kamera som potensielt sett kan være flere hundre, tusen, millioner selv om man sitter klin alene hjemme? Det føles bare så utrolig unaturlig for meg at jeg blir helt klein bare av å tenke på det. At folk tør. Haha, jeg blir helt svett.

Hvordan i all verden lager man en introvideo? Har du noen forslag?

Bli med på planleggingen, æ

Mine venner.

Så hyggelig det er å være tilbake! I går lurte jeg litt på om jeg skulle starte egen YouTube-kanal og spurte dere gærne lesere om jeg skulle gjøre det. Da fikk jeg utelukkende positive tilbakemeldinger både fra dere som pleier å kommentere, og fra dere stalkere som bare titter innom uten et spor. Maks hyggelig, tusen takk!

BildeKilde

Nå må jeg jo begynne å tenke på hva jeg skal snakke om og gjøre. Sminke og skjønnhet er litt out of my league når jeg ser hva som finnes der ute, selv om det sikkert blir presset inn litteran i ny og ne, så da er det bare å sette på tenkehetta. Lord, det er så mange muligheter, og jeg har så lyst til å være original. Man, jeg kjenner jeg er ordentlig stressa. Haha! Lov meg at dere forteller meg når det blir altfor kleint og hva jeg kan gjøre bedre. Okei? Nå stoler jeg 110% på dere altså, som de sier i Paradise.

BildeKilde

Det begynner å komme en god del ideer til spalter på kanalen, men foreløpig er ingen av de særlig originale eller spesielt banebrytende. Spaltene er noe jeg ser mye på YouTube selv og ler meg forderva av, så om ikke annet kommer i hvert fall jeg til å ha det morsomt. Inspirasjonen kommer fra Grav3yardgirl, Daz Games/Black og selveste kongen, PewDiePie.

BildeKilde

Hvis noen av dere vil være med også, så kommer jeg nok ikke til å si nei. Et friskt pust kommer garantert til å ønskes hjertelig velkommen. Bli med, æ! Vi kan starte YouTubekollektivet, som inspirasjon fra det fantastiske Snapkollektivet. LURT.

Egen YouTube-kanal?

For første gang på lenge har jeg faktisk bittelitt tid til å skrive innlegg på bloggen. En skulle ikke tro det tok så himla lang tid å bare skrable ned noe juggel, men det tar faktisk en liten stund. For min del, i hvert fall. En må jo ha noe vettug å skrive. Eller det gjelder kanskje de andre bloggerne som faktisk har noe politisk eller annen type hjertesak å fremme. Jeg interesserer meg jo nesten ikke ordentlig for noen ting og bare sprader rundt som en hodeløs kylling. Neida.

Joda.

Så det har blitt en stund siden sist da, kan du si, så takk for at du fortsatt trykker deg inn for å lese hva i alle dager jeg skriver om denne gangen. Da er jo du like sjuk som meg. Eller bare glad i meg, og jeg liker begge deler veldig godt.

Det har jo skjedd en ting eller to på denne tiden, og en av de største er at jeg har blitt ansatt i en bedrift! Jeg er ansatt, dere. Ikke vikar, ikke konsulent, ikke bare i ferier eller etter skoletid, ikke leid inn via bemanningsbyrå, ikke på engasjement. Ansatt. Jeg er så glad – endelig kan kanskje livet gå videre i stedet for å være på vent hele tiden i tilfellet jeg plutselig står uten arbeid og fast inntekt. Den tryggheten er verdt mer enn all gull i verden, selv om jeg gjerne kan få en telefon fra Hamar med et par millioner kroner på konto etterpå. Det finnes likevel mange måter å vinne «lotto» på.

BildeKilde

Ellers er det kanskje mange av dere som har fått med dere at vi har fått oss et par kattunger i hus, som både vokser og blir mer og mer husvarme for hver dag. De er så herlige og skal ha kos helt fra jeg kommer hjem fra jobb til vi legger oss om kvelden, og da skal de ligge inntil hodet eller ryggen min. Hjertet mitt smelter, og jeg ante ikke at det gikk an å blir så sprengglad i to kløner med pels og (veldig skarpe) klør. Tror ikke jeg engang skal begynne å forklare hvordan beina mine så ut etter at jeg måtte dusje dem.

BildeKilde

Hællemåne.

Jeg har også veldig lyst til å starte min egen YouTube-kanal, men jeg vet ikke om jeg tør enda. Konsept og sånne ting er ikke helt spikra, så gjerne kom med innspill om hva dere vil se noe av. Kanskje du lurer på hvordan man gjør en spesifikk ting? Som for eksempel å spraymale bilderammer, eller froste glass? Eller vil dere se meg lage (og feile med) mat? Sminke? Vlog? På engelsk eller norsk?

Det er så mange muligheter, og jeg vil så gjerne prøve. Får vel ta meg sammen og hoppe ut i det hvis det noen sinne skal bli noe av.

Er det noe du ville sett på?

Handlemanisk antidepressiv

Når lønna kommer pleier jeg vanligvis å være flink og spare mesteparten av det. I dag derimot gikk det litt verre. Siden vi kom hjem fra Thailand, var det en del dager som gikk bort. Jeg får lønn etter antall timer jeg har jobbet, så det ble en del dager uten betaling. Det vil si jeg ikke har hatt mest å rutte med akkurat de siste par ukene og det har bare klødd i fingrene etter å handle noe nytt og fint. Høres ikke det kjent ut, dere?

BildeKilde

Jeg elsker jo sminke. Elsker å se andre ta på seg sminke, elsker å ta sminke på meg selv, elsker å se hvilke nye produkter som kommer, elsker å teste nye ting og har gjerne flere av samme produkt fordi jeg liker det så godt. Det blir altså så mye sminke til tider at jeg helt glemmer å oppdatere garderoben. Klær blir så nedprioritert at det kan gå flere måneder – opptil ett år før jeg kjøper meg nye plagg. Som gammel student og deltidsarbeider har jeg vært vant til å bruke så lite penger som mulig, og når det strengt talt ikke er nødvendig å ha siste skrik innen kolleksjonen på markedet, så ble det med det.

Med normal lønning i en god tid har jeg blitt mer vant til å unne meg ting jeg ønsker meg, men i dag tok det helt av. Det var selvfølgelig salg, som alltid, men jeg sitter likevel igjen med litt dårlig samvittighet. Nå skal det ikke så mye til før jeg får dårlig samvittighet, men for å være en som ikke er vant til å bare kjøpe seg det man vil føltes det litt unaturlig.

Så i dag har jeg oppdatert både det ene og det andre. Hvor interessant alt er, vet jeg ikke, så jeg bare spoler frem til det kjøpet jeg gleder meg mest til å få i posten: Stila mind palette. En øyeskyggepalett med kun matte, rust- og plommevarme farger som er helt perfekt til høsten. Jeg har brukt litt tid på å se anmeldelser fra sminkeguruer på YouTube som ikke har annet å si enn positive ting om paletten. GURI MALLA som jeg gleder meg til å få den! Se her æ:

BildeKilde

I tillegg har det vært så mye fuzz rundt dette med flytende leppestifter, særlig kjente fra Dose of colors, Jeffree Star og Kat VonD. Siden RumpeNorge ikke har Sephora eller noen andre kjeder med kule, gode sminkemerker som ikke svir både i og på pungen eller gir deg de samme produktene igjen og igjen, må man ta seg til takke med det samme gamle skvipet til en urimelig pris. Da vi endelig fikk inn NYX til H&M gleda jeg meg som en unge til det endelig kom noe interessant. Men så var det skvip det også. Så da blir det netthandel. Uansett. Poenget er at jeg kjøpte en slik en flytende leppestift fra Gerard Cosmetics som også har fått god kritikk fra YouTuberne. Enda en ting å glede seg til! Husker ikke hvilken farge jeg valgte, men da kan jeg være enda mer spent til det kommer i posten.

BildeKilde

Det aller beste er å glemme alt man har bestilt, så man kan glede seg to ganger.

Kanskje jeg skal starte opp min egen kjede og bare selge kule sminkemerker. Noen med kontroll over økonomi som vil være med? Sånn særr?

Våre forfedre var litt drittsekker

Noen ganger kan jeg ta meg selv i å kjefte på våre forfedre i hodet mitt. Ikke nødvendigvis forfedre som i besteforeldre eller oldeforeldre. Heller de som levde for mange tusen år siden, helt siden 4000 år f.Kr. I hvert fall er det så lenge siden de trodde man begynte å plukke og barbere vekk hår fra kroppen. Åssen de har kommet frem til det er forbi min fatteevne. Men så er ikke jeg arkeolog eller historiker, eller hvem det er som finner ut av sånt, heller.

Å barbere leggene, armhulene og diamanten er så utrolig kjedelig! Noen jenter barberer til og med ansiktet og armene for å være så hårfri som overhodet mulig. For min del har jeg nok med de andre flatene jeg må stryke kniver over fra før av. Litt sykt når man tenker over det. Vi skraper kniver langs huden vår – til og med ballene – hele tiden, noen hver dag og det er null stress. Eller det er litt stress. Men så fort det kommer en kniv mot strupen klikker alle i vinkler og løper rundt som hodeløse kyllinger. 

(No pun intended. Hodeløs. Kniv mot strupen. Skjønner? Ok hade.)

BildeKilde

Neida, det er jo ikke helt den samme kniven. Likevel blir det sjukere jo mer jeg tenker på det, så tror vi bare går videre.

Jeg blir også sur på de som begynte med barberingen fordi det plutselig er ekkelt, uhygienisk og du lukter visst vondt hvis en ikke barberer deg. Særlig gjelder det for damer som i det siste har begynt å spare hår under armen. Ja, det er uvant. Ja, det er hva man etter generasjoner med barbering oppfatter som maskulint. Men det er jo ikke det? Vi damer ble født med akkurat like mange hårsekker som menn, forskjellen er at noen har sterkere hår som vokser ut derfra enn andre. Også lurer jeg på hvordan hårstråene kan vite hvor det skal være tykt og ikke å kroppen vår, men det er et annet spørsmål.

Når tiden står litt stille, pleier jeg å gå inn på YouTube og søke opp alt mellom himmel og jord. Jeg er også en av de som er offer for clickbait i hytt og gevær, så jeg ender opp med å se så utrolig mye rart på tuber’n. Blant annet kom jeg borti denne videoen

Apropos clickbait; som dere kan se hadde jeg søkt opp noe helt annet (trykk på bildet for å få større):

Det hadde vært så utrolig deilig å slippe. Bare la hår og røkla gro så det sang etter. Slippe å tenke at «nå er jeg jaggu myk over huden» eller «bajs, nå syns kanskje Bub at jeg er Chewbacca igjen». Ikke at han noen gang har bemerket noe som helst angående hårveksten min noen steder, men sånn tenker jeg fordi de veldig forfengelige forfedrene våre syns det var en god idé.

Når det er sagt kommer jeg aldri til å slutte å barbere meg, men etter flere år med trygghet og kjærlighet fra Bubsen min har jeg blitt mer sikker på meg selv og ikke så opptatt av utseende lenger. Selvfølgelig elsker jeg å sminke meg og dolle meg opp, men jeg gjør det fordi det er gøy. Ikke fordi jeg håper noen skal like meg bedre. Ække det deilig å slippe?

Humor vinner alltid

Humor, dere. Humor har så utrolig mye å si. Det gjelder arbeidsplassen, venneflokken, i familien, i kollektive sammenheng og en god dose i hverdagen generelt. Jeg vet ikke med deg, men for meg blir dagen helt knall med en gang noen ler av en tørr vits fordi den er så dårlig, forteller om noe helt sykt, eller snubler og kniser med publikummet rundt.

I går stod jeg ved Oslo S og ventet på Bub og en kompis. Mens jeg stod der kom det menneske etter menneske ut fra bussene på bussplassen ved tigeren som gikk forbi meg. Jeg elsker å titte på mennesker. Helst skulle jeg stirra på dem mye lenger enn de fleste er komfortable med, men det får jeg ikke lov til. Det er visst ubehagelig og frekt gjort. Men det er altså så mye forskjellige greier man får med seg. Et rart ansiktsuttrykk, spreke sko, merkelige samtaler, diverse meninger, og å høre hva de ler av. Noe er morsomt, annet ikke. Vi ler av så utrolig mye forskjellig.

Det var altså en jente som gikk mot meg, og klarte å miste jakka på en ganske spesiell måte. Hun hadde tatt hetta på toppen av hodet, sånn halvveis ned i panna, og dingla rundt med resten som en kappe. Et sterkt vindpust tok tak i hetta og blåste den over ende mens jakkebæreren prøvde å henge med ved hjelp av å strekke nakken bakover. Det resulterte i et merkelig tryne som gjorde at jeg begynte å smile til henne. Hun så meg, og virket først litt flau, men så begynte hun å smile hun også. Vi lo, som er universelt for «ikke føl deg dum» i gitt situasjon. Sånn jeg ser det, i hvert fall.

Skjønner du poenget? Sånn jeg ser det er det tre ting som bringer folk sammen: Mat, musikk og humor. Kanskje sport også, for de som er interesserte i det. Spesielt nok er ikke musikk så viktig for meg, mens mat og humor – spesielt humor – står sterkest hos meg av det som gjør meg lykkelig. Utenom det åpenbare som Bub, Alvis, Clutch og hele den gærne familien vår, selvfølgelig.

Humor er også ekstremt viktig når det skjer ekstreme ting i en ekstrem verden. Alltid å ha noe å gå tilbake til når ting virker tungt og uoverkommelig. Det er faktisk omtalt i medier som helsefrembringende virkemiddel og gir mindre fravær særlig ijobbsammenheng. Jeg er sikker på at det også gjelder alle andre steder. Når det stormer som verst der ute, er det viktigere – og vanskeligere – enn noen gang å kunne finne frem en type glede som dreper alt hatet.

Det gjør dessuten at du lever lenger og er sjeldnere borte fra jobb. Uttrykket «en god latter forlenger livet» viser seg å stemme.

Ofte er det tabu å tulle med noe tragisk som akkurat har hendt, og det syns jeg for så vidt er greit. Men når det har gått lang nok tid og er såpass på avstand kan man tulle med absolutt alt for min del. Jeg vet ikke med resten, men for meg blir enklere å takle. Jeg er en ekstremt følsom person, og for eksempel angrepene som var i Tyskland for litt siden går så hardt inn på meg at jeg blir helt sliten. Da er det godt å vite hvor jeg kan gå.

Humor vinner. Alltid.

Sov godt, lille venn

Hallo! Jeg lever, altså. Nå er det vel en måned siden jeg blogget sist, og det har egentlig vært ordentlig deilig med en pause. På en måned har det skjedd utrolig mye, men det er en spesiell hendelse jeg har følt måtte være det første jeg skrev om før jeg kunne ta noe annet. Jeg har gruet meg. Skikkelig.

Tre dager før vi skulle dra på ferie, og Figaro skulle til «bestemor» og «bestefar» i Gjøvik, tenkte vi at han kunne få en ordentlig sommerklipp hos kyndige veterinærer. Jeg tok han med bort, forklarte at vi ønsket en løveklipp slik at sommervarmen ikke ble så uutholdelig for ham. Vi hadde lagt merke til at pusten gikk enda raskere og mer anstrengt enn vanlig, og tenkte pelsen gjorde ham ekstra varm. De fortalte meg at vanligvis ved slike prosedyrer legger de katten i lett narkose slik at de kan holde på i fred og ro for å gjøre en ordentlig jobb. Tidligere hadde vi fått beskjed om at Figaro hadde pustevansker og svulst nær hjertet, og jeg fortalte dette til dyrlegen for å være på den sikre siden angående narkosen. De ønsket også sykehistorikken fra det forrige stedet, igjen for å være på den sikre siden. Så lot jeg han bli der for å klippes mens jeg dro hjem så lenge og fikset sykehistorien.

Så ringte dyrlegen. Og nå begynner det å bli vanskelig å fortelle. Jeg fikk inntrykk av at hun først trodde vi ikke hadde gjort noe med pusteproblemet hans fordi vi ønsket å ha ham lenger, for hun sa til meg med en litt streng stemme at det var på tide å vurdere hva som var det beste for Figaro. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med dette, og spurte «hva mener du med hva som er det beste?» Hun svarte «dere bør vurdere om dere skal avlive ham fordi han er veldig syk og lever ikke et verdig liv» (sitert etter hukommelse).

«Han er veldig syk». Vi visste han hadde svulst, men da vi fikk vite om svulsten den gangen var ikke inntrykket at han var så syk at vi burde avlive ham. Etter veterinæren fikk høre hvordan jeg reagerte, tror jeg hun skjønte at hun hadde vært for streng med meg og pratet mye mykere med en gang. For der satt jeg og kjempet for å holde gråten tilbake og bare ville legge på så jeg fikk gråte i fred.

Jeg ringte Fab og han fikk komme hjem fra jobb for å bli med til dyrlegen. Vi hadde på en måte forberedt oss på at denne dagen ville komme, men aldri i verden at dagen kom så fort. Vi ble spurt om vi var forberedt på å gjøre det der og da, noe vi var. Ingen av oss ville utsette det noe særlig lenger, både for vår egen del og særlig for Figaro sin del. Vi stod inne med ham helt til siste hjerteslag, som føltes som en evighet samtidig som det gikk altfor fort. Vi måtte ta livet av noe vi elsket.

Det var helt forferdelig. Kanskje det verste jeg har vært med på. Vi fikk litt over ett år sammen, og er takknemlig for alle gode minner og deilig kos vi fikk på den snaue tiden. Takk for en helt unik katt, jeg tror vi aldri kommer til å finne maken.

Hvil i fred, kjære Figaro <3