Pendlerlivet

Er det ett ord som har gått igjen så langt hele dette nye året, som jeg har hørt flest ganger, så er det beklager.

På den korte tiden jeg har vært pendler mellom Moss og Oslo, kan du kanskje si at ting har vært som det skal 30 prosent av tiden. De resterende 70 prosentene har det enten vært forsinkelser, innstillinger, for kaldt vær, tar igjen det forrige toget og må snile oss frem, eller så har det vært noe galt med sporet. Jeg har pendla i nesten tre uker. Det er jo ingen ting.

Om du følger meg på Facebook/Instagram har du helt sikkert fått med deg frustrasjonen og sinnet mitt mot NSB, og jeg har fått beskjed om at dette må jeg bare venne meg til. Hvorfor skal jeg venne meg til noe slikt? Om du kjøper en øl på Vinmonopolet som er full av mugg eller har lagret altfor lenge, vil du mest sannsynlig få igjen pengene, eller du kan velge deg et nytt produkt. Altså, selv om du har monopol på noe betyr det ikke at det bør drives med «jaja»-mentalitet. «Jaja, vi får penger uansett». «Jaja, de bruker oss likevel.»

 

NSB, det er mange som dessverre er avhengig av dere hver eneste dag, og de betaler billetter. Noen betaler ganske mye også. Jeg kan ikke for the life of me forstå hva som er vanskelig ved å lage et vognsett som tåler kulda vi alltid har hver vinter i Norge? Eller lage et togspor av stål som ikke trekker seg sammen eller utvider seg i varme og kulde? Hva gjør dere med alle pengene dere får inn? Jeg må få spørre.

 

Tenk på togene vi har i Norge, særlig på Østfoldbanen. Eller Gjøvik-banen. Herlighet, Gjøvikbanen er jo et kapittel for seg selv. Uansett. Tenk godt, og husk hvordan de ser ut. Så ser du på dette toget:

 

Kilde

 

Hæ? Japan har ordna seg godt, de?

Ta en tur hit og lag litt styr og leven. Enkelte trenger tydeligvis konkurranse for å klare å levere.

Eller er det noen som kan forklare meg alle disse årene med feilmeldinger, forsinkelser og innstillinger? Vet noen hva som er grunnen, eller hva som er vanskelig med å få et tog til å gå på skinner?

Dag to

Når jeg rusler rundt i gangene i Gjensidigebygget, hender det at menn i dress sitter spredt rundt og viser andre noe på skjermen sin. Da hender det også at jeg titter litt samtidig, ikke for å spionere, men for å bare være litt nysgjerrig. Ofte ser jeg PowerPointpresentasjoner, og for litt siden nå skulle jeg hente meg noe mer kaffe. Det var et par menn nedi der som peka og diskuterte med iver på et bilde i PowerPointpresentasjonen. For å si det sånn, så er det jammen godt vi er forskjellige. Hadde jeg vært nødt til å engasjere meg i tørre tall og statistikk hadde jeg antakelig hengt meg selv for lenge siden. Nei, takke seg til folk som interesserer seg for alt mulig annet enn jeg gjør selv. En kan ikke vite alt heller.

Illustrasjonen nedenfor oppsummerer vel alt i hele denne verden hva jeg ikke har peiling på. Og kanskje som jeg i grunnen ikke er spesielt interessert i heller. Tror jeg må ha et konsentrasjonsproblem.

Kilde

Da kan vi sette i gang med det jeg opprinnelig tenkte; hvordan det går med snusen.

VEL.

Jeg har fremdeles ikke fått i meg noe nikotin, og jeg har fått masse tips fra andre som har slutta før. Kudos til dere. Nå har jeg vært nikotinfri i to hele dager (det kommer seg), og da jeg rusla nedover mot toget i ørten kuldegrader og bekmørke til morgenen i dag, tenkte jeg på snus. Jeg tenkte at hvis jeg tvang meg selv til å tenke på snus, så kunne jeg merke om jeg ville ha det eller ikke. Og akkurat da, dere, akkurat da hadde jeg faktisk ikke lyst på. Jeg savner vanen, og det å kunne kose seg litt ekstra etter middag eller sammen med en kopp kaffe, men mens jeg rusla nedover der og tvang meg selv til å tenke på snus, hadde jeg altså ikke lyst på. Hvis det er fremtiden, så er det jo virkelig ikke noe stress å slutte!

I mellomtiden koser jeg meg med Kickup (nikotin- og tobakkfri snus) og sår underleppe. Denna te-snusen her må inneholde kjøttetende bakterier eller noe, for jaggu svir’e. Blir faktisk nesten litt for mye av det gode.

Nå ler jeg av meg selv igjen. Denne karen her har en egen review på YouTube, og den får du sett her. Jeg vet ikke hvem denne personen er.

Fra sist gang jeg slutta, fant jeg en snus av typen Onico som hadde en pæresmak, og det smakte seriøst RedBull. HVOR digg. Er det noen som vet om den finnes enda?

Digg ække lov

Du må være sterk, du må holde ut, og så videre kommer mange sikkert til å fortelle meg de neste dagene. Problemet er bare at det er vanskelig å være sterk når man egentlig ikke har motivasjon, vilje eller et ønske selv om å være det. Siden 2009 har snusen vært med meg, og hver gang jeg ble stressa, sint, glad eller skulle kose meg litt, hoppa en liten sjelefrend ut fra boksen i lomma og opp i leppa mi. Jeg har prøvd å gi avkall på den en gang tidligere, og jeg klarte det fint med nikotinfri erstatninssnus, men jeg fikk ikke det resultatet jeg ønska. Er man stressa, er det noe helt eget ved å ta seg en snus. Da kan man kjøre på ekstragiret, liksom. Den snusen jeg har nå har koffein i stedet for nikotin, og jeg er overbevist om at koffein har ingen effekt på meg what so ever. Jeg er like trøtt likevel. Alltid.

Det føles rart å prøve å slutte, selv om jeg har gått gjennom det tidligere. Jeg hadde ikke lyst den gangen heller, og det endte bare med at jeg starta igjen. Om jeg hadde fått en ordentlig god motivasjon for å slutte, tror jeg nok det hadde vært det beste. Skulle jeg bli gravid, for eksempel. Noe annet enn det tror jeg ikke går. Problemet er at man ikke går rundt og er gravide hele tiden. Eller... Noen er jo det.

En motivasjonsfaktor er ikke at det er dyrt. Jeg har snusa siden jeg omtrent ikke eide nåla i veggen. Med enkelte justeringer, fornuft og kontroll går det veldig fint å styre. Det er ikke snakk om å spare flere tusen heller. Siden jeg bor nærme Sverige, sier det seg selv at jeg kjøper snusen der. Det koster ca. 450 kroner for et tårn. Jeg har tårnet i 5-6 uker, kanskje lenger også, men si 6. Det er 52 uker i året. Si det er ni tårn i året. Nå har jeg kommet ut av fremgangsmåten, men jeg har kontroll på hvor jeg er. Matte er ikke noe gøy. Så til slutt får jeg 9 tårn i året x 450 kr = 4050 kr. Det er så mye penger jeg bruker på snus årlig. Personlig syns jeg ikke det er så ille jeg, altså.

Du kan heller ikke skremme meg så fælt med helsa. Det er mulig jeg er dum og naiv når det kommer til dette tema, men forskere klarer jo ikke å bli enige om hvor farlig, eller ufarlig det er å snuse. På meg virker det ofte som de prøver så godt de bare klarer å finne negative fakta om ting vi nyter. For all del, mange ganger har de rett også, som e-stoffer, sukker, alkohol og en drøss andre ting også. Men når de begynner å angripe melk på samme måte, ber deg smøre deg med solfaktor 2000 eller sier du får kreft av ikke å rusle hvert kvarter, blir jeg rett og slett sint. Hvordan folk overlevde før i tiden kan jeg ikke fatte eller begripe. Kanskje de er levende døde.

Man kan være verdens sprekeste person, alltid fulgt de beste kostholdene, holdt seg unna alkohol og nikotin og ALLIKEVEL bli tatt av kreften. Og motsatt; en person kan røyke hver eneste dag og sovne stille inn i en høy alder uten noen som helst former for plager.

Dette utvikla seg i en retning jeg egentlig ikke hadde tenkt til å skrive om i det hele tatt. Kanskje det er mangelen på nikotin som begynner å tre frem?

Kilde

Uansett. Ikke prøv å motivere meg, gi meg heller tips og råd som fysisk kan erstatte snusen et lite øyeblikk. Koffein funker ikke. Finnes det noe som smaker akkurat som tobakk, svir litt i leppa og gir placeboeffekt, men ikke er ordentlig snus? Vet du eventuelt om en falsk snus som smaker digg (det vil si ikke te eller urter)?

Har du slutta? Hva fungerte på deg?

Går fremover, si

Nå har jeg vært i ny jobb i litt over en uke, og på den tiden har jeg vært ganske opptatt av å lære meg rutiner, programmer, hilse på folk og generelt finne min plass i selskapsånden. Å være helt fersk på et såpass stort sted kan til tider føles litt vanskelig, men det ordner seg snart. Folka jeg jobber med er så hyggelige, og alle hjelper mer enn gjerne til om det er noe. Du har sikkert opplevd å være den nye i en klikk som har kjent hverandre en god stund. Det er alltid litt vanskelig, helt uavhengig av personene som er rundt deg, som i mitt tilfelle heldigvis er veldig ålreite. Det må på ingen måte misforstås

Arbeidsoppgavene er annerledes til hvordan jeg er vant til fra før. Stillingen jeg besitter er helt ny, og det er ingen som har erfaring fra akkurat min stilling før meg. Derfor fungerer jeg foreløpig som en ekstra ressurs som hjelper til der jeg trengs til jeg kan stå på egne ben og holde på med egne prosjekter. Fra å være vant til å drive en hel radiostasjon alene enkelte dager til å være avhengig av andre for å vite hva jeg skal gjøre er litt uvant, og jeg gleder meg til jeg blir mer selvstendig. Så slipper jeg å mase også. Haha, åh.

Av oppgavene jeg har gjort så langt, har det vært for det meste å skrive, og det gleder meg enormt. Å skrive må være noe av det artigste man kan få betalt for, tenker jeg! I tillegg kom Marie endelig hjem fra Afrika, og kunne holde meg i hånda mens vi spiste lunsj. Da ble alt mye bedre med en gang <3

Kort oppsummert kan du si jeg trives veldig godt her, og tenker for meg selv akkurat i dette øyeblikk at å skrive oppdateringer som dette ikke er min sterke side. Haha, jeg liker bedre å hente ting fra innerste rota i huet mitt, som på ingen måte er relevant for tiden, gir mening eller er viktig for noen. I hvert fall på bloggen. Kanskje noen ikke lurte på åssen det gikk engang, men du fikk vite det likevel.

 

Kilde

Hvordan håndterte du situasjonen da du var «den nye»?

Jeg tar gjerne imot tips. Hilsen sosialidioten.

Kjenner jeg meg?

I går opplevde jeg noe som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Har dette skjedd deg før? At du tror du liker en bestemt ting, men så dukker det opp noe du ikke på en million år ville rørt med ildtang frivillig? Hodet ditt bare plutselig eksploderer, du må krype til korset og innrømme ovenfor deg selv at dette har nå blitt en helt ny, og overraskende del av deg selv? Du trodde kanskje du ikke likte smoothie, men så får du det servert i et selskap, og du vil jo ikke være uhøflig og si du ikke liker det, så du tar en for synets skyld. Du smaker litt på den, for du kan ikke bare stå der og holde den hele kvelden. Så syns du det smaker så godt at du bare må ha oppskriften. Når du kommer hjem igjen, er den smoothien det eneste du kan tenke på, savner å smake av den og lager gjerne mer og mer for hver dag. Plutselig har du blitt den personen som elsker smoothie, og den så du aldri komme.

Dette skjedde med meg i går. På jobb har vi et program som heter "Trekkspill i dur og moll", hvor de - ja, du gjettet riktig - spiller kun trekkspillmusikk i en times tid. Annenhver tirsdag er jeg tekniker for disse gutta, noe som betyr at jeg er nødt til å høre på alt de spiller. Jeg skal ikke lyve og si det kun har vært en glede for meg, det et mye trist og kjedelig trekkspillmusikk der ute. Men plutselig kommer det en sang med et band (eller hva de kaller seg) som jeg helt uventet elsket av hele mitt hjerte. Da måtte jeg dra frem mobilen og ta bilde av coveret - på begge sider, sånn for sikkerhets skyld. Jeg klarte å finne disse musikantene på Spotify, og fra da jeg fant de har jeg sjeldent tatt av meg hodetelefonene.

Jeg snakker om Kvarts. Kvarts! Når, hvem, hva, hvor? Jeg har aldri hørt om dette bandet før, og aldri hadde jeg noen sinne oppsøkt noe slikt på egenhånd. Det er spesielt én sang jeg ikke klarer å la ligge, og den heter ironisk nok "Nytt perspektiv".

Er det meant to be, eller?!

Nye gutta i mitt liv <3 Foto: Ole Johs. Brye

Selvfølgelig er ikke musikken tilgjengelig på YouTube, men helt dødsseriøs; søk opp Kvarts på Spotify og hør på "Nytt perspektiv". Blir du ikke glad av det, så vet jeg ikke hva som gjør deg glad. Nå har jeg prøvd alt jeg kan.

Nå er jeg plutselig ho som elsker fele, folkemusikk, trollmusikk og ordentlig norske toner. Hva i alle dager. Etter mine 25 år trodde jeg i hvert fall at jeg kjente meg selv nogen lunde, men jaggu hadde jeg ikke snøring. Nå bare gleder jeg meg til hva det neste blir. Jeg er awesome.

Er jeg alene om trollmusikken? Har noe lignende skjedd deg før?



Ha det, hilsen trolljenta.

Balansegangen

Internett og media florerer i saker som provoserer meg, gjør meg trist, gjør meg sint, og til slutt kanskje litt gal også. Det er så utrolig mye av mediedekningen nå som drar meg ned. Bare i Østfold har vi saker som psykisk terror mot ansatte ved det nye Sykehuset Kalnes, påsatte branner på asylmottak, flyktningssaken, mangel både på blod og morsmelk, og kommentarene, dere... Kommentarene til alle disse sakene er det aller verste. Alt hatet som blir spydd ut, dyrket og støttet opp. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg tar meg selv i å bli sint sammen med dem til tider, men følelsen av å være sint for slike ting får meg nærmest i ukjente dimensjoner. Jeg er ikke en slik person. Jeg er glad, livlig, energisk og har det bra. Sånn egentlig.

Derfor er det viktig å lese eller se noe som er hyggelig også!

Det virker kanskje litt arrogant når jeg skal skrive om noe positivt, og tro dere blir like glad for det som meg (lenge leve janteloven, dere), men det har skjedd og skal skje to ting i løpet av ei uke. Og du får vite om det, enten om du vil eller ikke.

1. I kveld drar jeg til Tallinn med familien, og gjett om vi skal shoppe ræva av oss? Vi skal det. Jeg har med hensikt spart penger for å bruke de vilt og uforskammet der i Estland, og har store planer om å komme hjem med tyngre bagasje. I fjor var vi på julemarkedet i Krakow, og ikke bare er det helt nydelige bygninger der med masse historie, men julegatene og juletorget er så koselig. Visste du forresten at det er et tårn i Tallinn som heter Pikk Hermann?

Kilde

...er ikke det kjedelig? "Hællæ, vet du hvor jeg finner pikk-tårnet?" Så er det jammen et tårn også, og ikke en slapp bygning, liksom. Hvis en bygning kan være slapp. Etter at jeg har blitt sår i beina fra trasking på julemarkedet, skal jeg oppsøke dette tårnet, og for moro skyld spørre meg frem.

2. Dette bildet ble tatt om tirsdagen...

...ikke fordi jeg skal ha nytt pass, men fordi Gjensidige trengte det for å sette det på adgangskortet mitt. Jeg har nemlig fått meg ny jobb! Det vil fremdeles være dager på radioen, men får mulighet til å fylle ut dagene mine der inne i Oslo. Jeg skal jobbe i Oslo. Det høres litt rart ut, siden jeg er oppvokst med jorder og oppdrettskaniner og -høner rundt meg. I det siste har det blitt et par turer til Oslo, og for moro skyld observerte jeg hvordan folk kledde seg der. Absolutt alle kledde seg pent, med svarte bukser, blazer, kjoler, høye hæler, lange kåper, flotte skjorter og blanke sko. 

...jeg er rett og slett nødt til å handle klær nå. Jeg ser jo ikke ut.

Har du noen tips for hvordan jeg kan se profesjonell ut? Det er altfor mange nagler, hodeskaller, zebrastriper og svarte klær i skapet mitt. Hjelp..!

Så ble det "bankmann" av meg også, som far min og far hans før det.

Årets navn

I går var det 1. desember. YAY! Nå kan jeg endelig spise klementiner, drikke julebrus, dra frem julepynten, bake/spise pepperkaker og så videre, og så videre. Jula er helt fantastisk, selv om jeg har slitt med å få julestemning og sliter litt enda. Det hjelper når det er mørkt og lysene dukker opp i busker og trær både i byen og i gatene. Egentlig hater jeg snø, men jula er ikke helt det samme uten. Nå venter jeg bare på at de hvite teppene skal legge seg og gjøre den sure vinden lun, så kan jula bare komme.

Det var mer som skjedde i går. Jobben driftes hovedsakelig av oss ansatte, men vi har også veldig mange frivillige som bruker mye av tiden sin på å lage programmer for oss på kvelden og i helgene. Av og til på dagen også. Det er utrolig hjelp i dem, de stiller opp både som programledere, teknikere, telefonvakter, produsenter, regnskapsførere, med reklamering og generelt bygge forholdet vårt med lytterne. For å gjøre en slik jobb er det snakk om ganske mange frivillige, og vi var nærmere 35 stykk bare på adventsfesten i går, enda er det flere som ikke kunne komme. En kom helt fra Vestfold for å være med også, selv om fergene over "dammen" hadde problemer og utgåtte fergetider med flere timers ventekø. Du kan si radioen drives i stor (størst) grad av de frivillige og våre lyttere.

Adventsfest er noe Radio Øst arrangerer hvert år hvor vi hyller all den flotte jobben våre kjære frivillige gjør. Vi fikk servert flott kransekake, marsipankake, mandelstenger, hjemmelaget karamellpudding (laget av frivillige), potetgull, kaffe og mandariner. Du kan si vi koste oss, og det er alltid hyggelig å møte alle arbeiderne bak radioen og slå av en prat. Hvert år deles også ut en gullmikrofon og tittelen "årets radionavn". De som kjenner til Radio Østs historie, var vi svært store på 80 og 90-tallet, og deler av 2000-tallet med ungdommelig musikk, egen barneavdeling, store produksjoner og mange tusen lyttere. Det er kun i det siste radioen ble forbeholdt eldre lyttere, fremdeles flere tusen. Det har vært mange nedleggelser av lokalradioer over hele landet, de har rett og slett ikke overlevd. Økonomien her på huset har også vært vanskelig, og det har ført til nedbemanning med et halvannet årsverk. Det betyr at vi som er igjen må sette arbeidet i et ekstra gir og jobbe hardt for å opprettholde programtilbudet for lytterne våre. Noe vi hittil har greid.

Om du vil vite mer om radioen, så kan du google oss og meske deg i både gamle og nye saker.

Uansett. På adventsfesten deles det ut hvert år en slags hederspris, og på lista så langt kan du finne kjente og kjære stemmer mange av lytterne ble/er glad i og som settes pris på av både lyttere og ansatte. For ivrige Radio Øst-lyttere kan du finne navn som Reidun Guldhaug, Nils Gunnar Haraldseid, Thorbjørn Arnesen og en rekke andre flotte folk som har utmerket seg på en eller annen måte.

Jeg hadde fått i oppgave å intervjue vinneren av årets radionavn, og som i fjor lage sak om det for å dele med lytterne. Før talen til selveste sjefen, Sølvi Olimb, minnet jeg henne på at hun måtte huske å si ifra når hun skulle til å dele ut prisen, sånn at jeg kunne skru på opptakeren min og få det med meg. Hun hadde tidligere gitt informasjon om hva som skulle skje i løpet av kvelden, hva vi skulle få å spise, og presentert folk som skulle lese for oss. Så da hun gikk opp og begynte å prate, tenkte jeg ikke så mye mer på det, hun skulle jo si ifra. Sølvi begynte å skryte av Anja, om hvor flott og profesjonell hun er på radioen, og hvor god hun var til å finne riktig musikk for lytterne våre. Det er jeg helt enig i. Brått begynte hun å skryte av meg også, at jeg var et frisk pust i radioen og hadde en herlig latter med en bratt læringskurve. Så koselig, tenkte jeg. Deilig å bli skrytt av! Videre tenkte jeg hun skulle gå runden med de ansatte i radioen, men der stoppet det. Hun gikk plutselig rett videre på "Så årets radionavn går til Anja og Carina!"


...


Jeg bare... What? Vant jeg nettopp en sånn gjev pris? Pris? HÆLLEMÅNE! Jeg er så beæret av å motta den prisen, etter såpass kort arbeidsperiode ved å bare være her og gjøre jobben min! Det var en helt vill opplevelse, og jeg kommer aldri til å glemme det. TUSEN takk, jeg setter så uendelig stor pris på det <3

Foto: Eline Rildå

Ille pen mikrofon også, vettu. Lov å være litt stolt av seg selv :) Da jeg kledde på meg, var klokka litt over 06 på morran, så du kan si alle andre var veldig fine denne kvelden.

Her har du en potet for langt innlegg.