Kjenner jeg meg?

I går opplevde jeg noe som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Har dette skjedd deg før? At du tror du liker en bestemt ting, men så dukker det opp noe du ikke på en million år ville rørt med ildtang frivillig? Hodet ditt bare plutselig eksploderer, du må krype til korset og innrømme ovenfor deg selv at dette har nå blitt en helt ny, og overraskende del av deg selv? Du trodde kanskje du ikke likte smoothie, men så får du det servert i et selskap, og du vil jo ikke være uhøflig og si du ikke liker det, så du tar en for synets skyld. Du smaker litt på den, for du kan ikke bare stå der og holde den hele kvelden. Så syns du det smaker så godt at du bare må ha oppskriften. Når du kommer hjem igjen, er den smoothien det eneste du kan tenke på, savner å smake av den og lager gjerne mer og mer for hver dag. Plutselig har du blitt den personen som elsker smoothie, og den så du aldri komme.

Dette skjedde med meg i går. På jobb har vi et program som heter "Trekkspill i dur og moll", hvor de - ja, du gjettet riktig - spiller kun trekkspillmusikk i en times tid. Annenhver tirsdag er jeg tekniker for disse gutta, noe som betyr at jeg er nødt til å høre på alt de spiller. Jeg skal ikke lyve og si det kun har vært en glede for meg, det et mye trist og kjedelig trekkspillmusikk der ute. Men plutselig kommer det en sang med et band (eller hva de kaller seg) som jeg helt uventet elsket av hele mitt hjerte. Da måtte jeg dra frem mobilen og ta bilde av coveret - på begge sider, sånn for sikkerhets skyld. Jeg klarte å finne disse musikantene på Spotify, og fra da jeg fant de har jeg sjeldent tatt av meg hodetelefonene.

Jeg snakker om Kvarts. Kvarts! Når, hvem, hva, hvor? Jeg har aldri hørt om dette bandet før, og aldri hadde jeg noen sinne oppsøkt noe slikt på egenhånd. Det er spesielt én sang jeg ikke klarer å la ligge, og den heter ironisk nok "Nytt perspektiv".

Er det meant to be, eller?!

Nye gutta i mitt liv <3 Foto: Ole Johs. Brye

Selvfølgelig er ikke musikken tilgjengelig på YouTube, men helt dødsseriøs; søk opp Kvarts på Spotify og hør på "Nytt perspektiv". Blir du ikke glad av det, så vet jeg ikke hva som gjør deg glad. Nå har jeg prøvd alt jeg kan.

Nå er jeg plutselig ho som elsker fele, folkemusikk, trollmusikk og ordentlig norske toner. Hva i alle dager. Etter mine 25 år trodde jeg i hvert fall at jeg kjente meg selv nogen lunde, men jaggu hadde jeg ikke snøring. Nå bare gleder jeg meg til hva det neste blir. Jeg er awesome.

Er jeg alene om trollmusikken? Har noe lignende skjedd deg før?



Ha det, hilsen trolljenta.

Balansegangen

Internett og media florerer i saker som provoserer meg, gjør meg trist, gjør meg sint, og til slutt kanskje litt gal også. Det er så utrolig mye av mediedekningen nå som drar meg ned. Bare i Østfold har vi saker som psykisk terror mot ansatte ved det nye Sykehuset Kalnes, påsatte branner på asylmottak, flyktningssaken, mangel både på blod og morsmelk, og kommentarene, dere... Kommentarene til alle disse sakene er det aller verste. Alt hatet som blir spydd ut, dyrket og støttet opp. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg tar meg selv i å bli sint sammen med dem til tider, men følelsen av å være sint for slike ting får meg nærmest i ukjente dimensjoner. Jeg er ikke en slik person. Jeg er glad, livlig, energisk og har det bra. Sånn egentlig.

Derfor er det viktig å lese eller se noe som er hyggelig også!

Det virker kanskje litt arrogant når jeg skal skrive om noe positivt, og tro dere blir like glad for det som meg (lenge leve janteloven, dere), men det har skjedd og skal skje to ting i løpet av ei uke. Og du får vite om det, enten om du vil eller ikke.

1. I kveld drar jeg til Tallinn med familien, og gjett om vi skal shoppe ræva av oss? Vi skal det. Jeg har med hensikt spart penger for å bruke de vilt og uforskammet der i Estland, og har store planer om å komme hjem med tyngre bagasje. I fjor var vi på julemarkedet i Krakow, og ikke bare er det helt nydelige bygninger der med masse historie, men julegatene og juletorget er så koselig. Visste du forresten at det er et tårn i Tallinn som heter Pikk Hermann?

Kilde

...er ikke det kjedelig? "Hællæ, vet du hvor jeg finner pikk-tårnet?" Så er det jammen et tårn også, og ikke en slapp bygning, liksom. Hvis en bygning kan være slapp. Etter at jeg har blitt sår i beina fra trasking på julemarkedet, skal jeg oppsøke dette tårnet, og for moro skyld spørre meg frem.

2. Dette bildet ble tatt om tirsdagen...

...ikke fordi jeg skal ha nytt pass, men fordi Gjensidige trengte det for å sette det på adgangskortet mitt. Jeg har nemlig fått meg ny jobb! Det vil fremdeles være dager på radioen, men får mulighet til å fylle ut dagene mine der inne i Oslo. Jeg skal jobbe i Oslo. Det høres litt rart ut, siden jeg er oppvokst med jorder og oppdrettskaniner og -høner rundt meg. I det siste har det blitt et par turer til Oslo, og for moro skyld observerte jeg hvordan folk kledde seg der. Absolutt alle kledde seg pent, med svarte bukser, blazer, kjoler, høye hæler, lange kåper, flotte skjorter og blanke sko. 

...jeg er rett og slett nødt til å handle klær nå. Jeg ser jo ikke ut.

Har du noen tips for hvordan jeg kan se profesjonell ut? Det er altfor mange nagler, hodeskaller, zebrastriper og svarte klær i skapet mitt. Hjelp..!

Så ble det "bankmann" av meg også, som far min og far hans før det.

Årets navn

I går var det 1. desember. YAY! Nå kan jeg endelig spise klementiner, drikke julebrus, dra frem julepynten, bake/spise pepperkaker og så videre, og så videre. Jula er helt fantastisk, selv om jeg har slitt med å få julestemning og sliter litt enda. Det hjelper når det er mørkt og lysene dukker opp i busker og trær både i byen og i gatene. Egentlig hater jeg snø, men jula er ikke helt det samme uten. Nå venter jeg bare på at de hvite teppene skal legge seg og gjøre den sure vinden lun, så kan jula bare komme.

Det var mer som skjedde i går. Jobben driftes hovedsakelig av oss ansatte, men vi har også veldig mange frivillige som bruker mye av tiden sin på å lage programmer for oss på kvelden og i helgene. Av og til på dagen også. Det er utrolig hjelp i dem, de stiller opp både som programledere, teknikere, telefonvakter, produsenter, regnskapsførere, med reklamering og generelt bygge forholdet vårt med lytterne. For å gjøre en slik jobb er det snakk om ganske mange frivillige, og vi var nærmere 35 stykk bare på adventsfesten i går, enda er det flere som ikke kunne komme. En kom helt fra Vestfold for å være med også, selv om fergene over "dammen" hadde problemer og utgåtte fergetider med flere timers ventekø. Du kan si radioen drives i stor (størst) grad av de frivillige og våre lyttere.

Adventsfest er noe Radio Øst arrangerer hvert år hvor vi hyller all den flotte jobben våre kjære frivillige gjør. Vi fikk servert flott kransekake, marsipankake, mandelstenger, hjemmelaget karamellpudding (laget av frivillige), potetgull, kaffe og mandariner. Du kan si vi koste oss, og det er alltid hyggelig å møte alle arbeiderne bak radioen og slå av en prat. Hvert år deles også ut en gullmikrofon og tittelen "årets radionavn". De som kjenner til Radio Østs historie, var vi svært store på 80 og 90-tallet, og deler av 2000-tallet med ungdommelig musikk, egen barneavdeling, store produksjoner og mange tusen lyttere. Det er kun i det siste radioen ble forbeholdt eldre lyttere, fremdeles flere tusen. Det har vært mange nedleggelser av lokalradioer over hele landet, de har rett og slett ikke overlevd. Økonomien her på huset har også vært vanskelig, og det har ført til nedbemanning med et halvannet årsverk. Det betyr at vi som er igjen må sette arbeidet i et ekstra gir og jobbe hardt for å opprettholde programtilbudet for lytterne våre. Noe vi hittil har greid.

Om du vil vite mer om radioen, så kan du google oss og meske deg i både gamle og nye saker.

Uansett. På adventsfesten deles det ut hvert år en slags hederspris, og på lista så langt kan du finne kjente og kjære stemmer mange av lytterne ble/er glad i og som settes pris på av både lyttere og ansatte. For ivrige Radio Øst-lyttere kan du finne navn som Reidun Guldhaug, Nils Gunnar Haraldseid, Thorbjørn Arnesen og en rekke andre flotte folk som har utmerket seg på en eller annen måte.

Jeg hadde fått i oppgave å intervjue vinneren av årets radionavn, og som i fjor lage sak om det for å dele med lytterne. Før talen til selveste sjefen, Sølvi Olimb, minnet jeg henne på at hun måtte huske å si ifra når hun skulle til å dele ut prisen, sånn at jeg kunne skru på opptakeren min og få det med meg. Hun hadde tidligere gitt informasjon om hva som skulle skje i løpet av kvelden, hva vi skulle få å spise, og presentert folk som skulle lese for oss. Så da hun gikk opp og begynte å prate, tenkte jeg ikke så mye mer på det, hun skulle jo si ifra. Sølvi begynte å skryte av Anja, om hvor flott og profesjonell hun er på radioen, og hvor god hun var til å finne riktig musikk for lytterne våre. Det er jeg helt enig i. Brått begynte hun å skryte av meg også, at jeg var et frisk pust i radioen og hadde en herlig latter med en bratt læringskurve. Så koselig, tenkte jeg. Deilig å bli skrytt av! Videre tenkte jeg hun skulle gå runden med de ansatte i radioen, men der stoppet det. Hun gikk plutselig rett videre på "Så årets radionavn går til Anja og Carina!"


...


Jeg bare... What? Vant jeg nettopp en sånn gjev pris? Pris? HÆLLEMÅNE! Jeg er så beæret av å motta den prisen, etter såpass kort arbeidsperiode ved å bare være her og gjøre jobben min! Det var en helt vill opplevelse, og jeg kommer aldri til å glemme det. TUSEN takk, jeg setter så uendelig stor pris på det <3

Foto: Eline Rildå

Ille pen mikrofon også, vettu. Lov å være litt stolt av seg selv :) Da jeg kledde på meg, var klokka litt over 06 på morran, så du kan si alle andre var veldig fine denne kvelden.

Her har du en potet for langt innlegg.

Hund eller katt. Katt eller hund

Er du katteperson eller hundeperson? 

Valget bak det spørsmålet kommer selvfølgelig an på hvordan du er som person. Jeg ser for meg at hundeeiere er energiske, glade, lekne og kanskje litt slitsomme. Så har du katteeiere som er rolige, jålete, litt kalde og stilige. Nå må du ikke tenke at dette er standarden, eller at jeg tror jeg har svaret på dette, for det har jeg ikke. Det er bare sånn jeg ser det for meg. Kanskje litt basert på meg selv også.

Hvis jeg skal velge selv, er jeg helt klart en katteperson. Selv om jeg har vokst opp med begge deler, og jeg er veldig glad i den lille pølsa vi har hos mamma, så har katter alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Kanskje det fordi jeg er lat, men jeg liker at kattene er litt roligere og ikke minst like slapp som meg. Han vi har hjemme kan ligge seriøst hele dagen på sofaen ved siden av meg (for jeg er også der, nemlig), fullstendig uaffektert av ting som skjer ute eller hva de lydene var. Reiser jeg meg opp, skal han for det meste være med dit jeg går og ville aller helst blitt med meg på jobben om han kunne. Jeg skulle gjerne tatt han med også, for den saks skyld. Han kan virkelig bli med meg overalt, det kan være at jeg skal tisse en kort periode, re opp senga, finne klær i skapet, hente noe på kjøkkenet, rydde litt på badet eller lignende. Vi har ikke så stor leilighet at det gjør vondt liksom, så det er begrensa hva han kan finne på. Da er det veldig interessant når jeg skal finne noe i boden. Da er det safari.

Her var det ekstra spennende å titte, i hvert fall siden Kira (da vi hadde henne) skulle inn og se. Hun kunne jo ikke gå alene, og han kunne tross alt gå glipp av noe. Full kontroll.

Uansett. Som person er jeg også ganske nysgjerrig, og er gjerne interessert i alt mulig. Akkurat som katter, har jeg ingen dyp interesse for noen få ting, men litt om alt. Skal gjerne vite hvordan ting fungerer, og elsker å se på program hvor folk lager noe, som innblikk hos fabrikker som produserer skruer, godteri, tennissko eller lignende. Det kan være alt mulig. Det som kanskje interesserer meg mest er hvordan folk sminker seg på YouTube - fordi jeg er jålete, og skulle ønske jeg også turte å ha andre looks enn bare den vingen med et par røde lepper. Da er jeg gæren. I dag har jeg for eksempel kun auberginefarget kajal over øya og maskara. Klikka helt på badet, liksom, og bare... shiiiit, lilla farge, og ikke svart. Naboen måtte løpe ut og hyle meg i ansiktet før han gikk inn igjen. Så klin kokos var jeg.

Apropos overdrivelse. Jeg har lyst til å lage en spalte med ljugehistorier hvor jeg skriver en fortelling som er så full av ljug at det ikke kunne bli annet enn latterlig tett. Kanskje så tett at det ble morsomt. Ikke forvent å få spalten fast, da. Jeg har noen dager mer enn nok med å stå opp om morran. På jobb i dag klarte jeg å sovne også, så ringte det på døra. Så stod jeg der da, med sovemerke i halve trynet og åpna opp for noen mens jeg så så opplagt ut som overhodet mulig. Lov å prøve seg. 

(Det var bare snakk om maks ti minutter, altså)

SÅH, hva er du? Katt eller hund?

Vi elsker å hate

I går var jeg så dum at jeg kommenterte på en nyhetsartikkel som omhandlet arbeid mot terrorisme, av en muslim. Vi snakker da om denne nyhetssaken. Jeg syns selvfølgelig at all arbeid mot radikalisering og ekstremisme fortjener en plass i hjertene til folk, men jammen klarer godt voksne mennesker å svartmale selv dette. Her er responsen jeg fikk, med hud og hår:

Jeg blir helt matt av mennesker innimellom. Det er heller imponerende hvordan folk klarer å sammenligne muslimer med massemordere fordi en kar sier de skal gjøre det i Koranen. Det betyr da virkelig ikke at alle muslimer går rundt og dreper folk! På samme måte som at kristne ikke steiner folk fordi det står i Bibelen, eller at vi er født inn i medlemskap i KKK (for oss som er heldige å faktisk ikke ha blitt det).

Nei, det er jammen deilig å ha noen å hate. Jeg fikk i hvert fall respekt fra Said Mohammed og masse likes, så noe godt kom det ut av det.

Har du opplevd noe lignende? Er jeg helt på jordet?

Ser jeg for mye på TV?

Hver gang jeg kjører bil, høres P3 på radioen. Det har blitt en del P3 Morgen på meg, siden jeg som regel kun kjører bil til og fra jobb. I dag snakket de om norske skuespillere, og det førte meg av en eller annen grunn til Sverige, Broen og Saga Norén. Også begynte jeg å savne den serien skikkelig. Det har skjedd så mange ganger at jeg har begynt å savne en serie noe så veldig, og innbiller meg av en eller annen grunn at rollene er ekte personer. Som for eksempel Dr. Who. På data'n min er det nærmest umulig å laste ned noe da det tar vinter og vår, så jeg ser hovedsakelig alt jeg kan på Netflix. Så blir det tomt, men jeg vet det finnes mer der ute og det knuser hjertet mitt. Det er nesten så jeg blir barnslig opptatt av at det finnes mer, og sutrer inni meg (noen ganger utenpå også) over at jeg ikke får se det med én gang. Egentlig er det litt flaut at jeg er sånn, men hva skal man gjøre, liksom. Just another day at the office.

Mens vi snakker om Broen, så begynte jeg å tenke på hvor utrolig god kvalitet det har blitt i Norden når det gjelder film og serier de siste ti-femten åra! Okei, kanskje Sverige har vært hakket (les; flere hakk) bedre enn Norge i å lage film og serier i all tid, og har spytta ut den ene fete filmen og serien etter den andre (i hvert fall for oss som elsker krim). Av en eller annen grunn føler jeg svenske skuespillere også er mye bedre enn norske. Kanskje det er fordi jeg kan høre så godt hvor falskt det er på mitt eget språk og dialekt, enn til vår søte bror. Men igjen så gjelder det også dialekter. Er en skuespiller fra Bergen for eksempel, så høres det mye mer naturlig ut enn Oslo-dialekta. Kan noen fra Bergen be- eller avkrefte denne myten? La oss ta Hotell Cæsar som et eksempel. Hvor kunstig snakker ikke de sammen? Hvor lite sannsynlig er all den dramaen som skjer under samme tak med de samme folka? Kanskje jeg ikke er vant til slike melodramatiske mennesker rundt meg, og kanskje du har en familie som har en eller flere skruer løs på den dumme måten. Gjerne fortell meg om dem, i så fall. Kanskje det kan bli en god idé til TV-serie. Ikke at jeg personlig vil lage filmen. Kanskje vi kan jobbe med et manus. Det hadde vært helt rått, egentlig.

Kilde

Er det forresten noen som husker en serie som het De besatte på NRK? En norsk-svensk serie med blant annet Eva Röste og Hallvard Holmen. Jeg har så latterlig lyst til å se serien på nytt igjen, men jeg kan ikke finne den noen steder. Den er fra 2003, og ble sendt på høsten samme år. Anyone? ...hello?

Nei og nei, det er jammen mange bra serier ute og går, og som både en velsignelse og forbannelse lever jeg meg så inderlig inn i dem alle sammen. Hvis den er spennende nok, da.

Mange syns kanskje jeg har en litt merkelig smak når det gjelder hva jeg velger å se på. For eksempel er en av de morsomste filmene jeg har sett noen gang Napoleon Dynamite, The whole 9 yards, Anchorman, generelt Jim Carrey og Rowan Atkinson. Komikere som Eddie Murphy, Seth Rogen, Jack Black, Jason Sudeikis blir enten for masete, eller så forholder de seg væl mye nedi underbuksa til at jeg skal le. Jeg er for all del sykelig barnslig, men akkurat når det gjelder humor må den være litt mer subtil, sarkastisk eller eventuelt intelligent. Som for eksempel Louis CK, Ricky Gervais og Amy Schumer. De er fantastiske. Og disse er bare noen eksempler, det finnes selvfølgelig flere personer jeg elsker eller ikke, men du skjønner greia. Jeg syns også serien Narcos og Game of thrones var/er kjedelig, selv om de ikke er det, men kjedelig på min måte om du skjønner? Antakelig ikke. Jeg skjønner det ikke selv. Samma det.

Kilde

Om det har vært en rød tråd, spør du? Tja, det vet jeg sannelig ikke. Men sånn ble det jammen, og jammen har du lest alt sammen også.




Hva er dine favoritter/verstinger?

Longue Paris live

Til vanlig har jeg skrevet ned mange ideer for å blogge om, men i dag føler jeg ikke for å skrable ned en masse tull som jeg vanligvis gjør. Hendelsen i Paris som har rystet en hel verden, har gitt meg klump i magen i hele dag. Alle flaggene som er postet på profilbildene til folk på Facebook, alle hjertene som er del, praten i dag. Noe som bekymrer meg er at de som hater muslimer vil hate dem enda mer. Nå er det ekstra viktig å ikke dra alle under én kam. Det sies på VG at gjerningsmennene er mellom 15 og 18 år gamle med egyptisk og syrisk pass. At ISIL utnytter så unge mennesker til å begå noe så grusomt, er helt uforståelig for meg. Er de for feige til å angripe selv? 15 år. Selv jeg føler meg ikke voksen, og jeg er ti år eldre enn ham.

...ord blir fattige. Det er vanskelig å skrive, men jeg vil heller ikke late som ingenting. Ikke i dag. Det er også vanskelig å ikke bli litt bekymra for hva som vil skje med Norge, etter masseinnvandringen og at PST har avslørt IS-krigere i flokken. Nå har utenriksministeren gått ut med at Norge skal trappe opp kampen mot ISIL. Det er vanskelig å ikke bli redde, selvfølgelig, men så lenge vi kan stå sammen og fortsette å være kjærlige mot våre medmennesker, så vinner vi.

Dette har heller ingenting med religion å gjøre. Terrorisme har ingen gud, og menneskene bak angrepene og levesettet blir nærmest strippet for menneskelighet. 

La oss fylle internett med kjærlighet og #prayforparis. La kjærligheten vinne. We are not afraid.

Til info

Okei, jeg syns dette med selvpromotering er litt flaut enda, og prøver å finne selvtilliten til å mene at jeg er et verdig produkt og verdt din "like". Derfor har jeg laga meg en egen Facebookprofil hvor du kan like, skrive, dele, spamme (helst ikke, da), dele tanker, meninger og diverse som skulle falt deg inn. Alt er lov!

Om du er uenig i noe jeg skriver, hører jeg veldig gjerne fra deg. Om du er enig, hører jeg også veldig gjerne fra deg. Ikke at jeg stikker hodet ut så ofte og forventer å bli bitt, men det har hendt en gang eller to, og da er det bare å bite til.

Er det noe du lurer på, noe du ønsker mitt innspill om (PS: Må forvente mye sært), tema du syns er viktig og vil ta opp, diskutere noe, lage gjesteinnlegg - så vær så god. Her er det mye fin plass.

Syns du hele greia er teit, så bare lar du være å like siden. Ellers må du. Neida... Joda.

Okei, ha det!

Følg meg her

Hurra! Da har jeg kravla meg inn på Bloglovin, og du kan følge meg der hvis du vil ha med deg siste oppdatering. Jeg har enda ikke helt fullstendig grep om konseptet, men det kommer seg.

Gjerne si ifra hvis du også har en blogg du vil jeg skal følge! Jeg gjør det gjerne :)

Tomt uten deg <'3

Siden Bub jobber i Oslo, blir det litt venting etter jobb. Det betyr at jeg får tid til meg selv, og ingenting er bedre enn det, syns jeg!

Det går mye tid til å se på serier, og med et sorgens sukk ble jeg akkurat ferdig med Charmed. Åtte sesonger med 23 episoder i hver på mellom 40-45 minutter, sier det seg selv at jeg har brukt en ganske stor del av livet mitt på den serien. Det blir som å dedikere seg til en tjukk bok, og bli bergtatt av fortellingen til du plutselig er på siste side. Når den siste siden er ferdig, så er boka tom. Og det er du også. Sånn føler i hvert fall jeg det også når det gjelder TV-serier. Først tenkte jeg at jeg skulle se på Charmed fordi jeg fikk en nostalgisk følelse, siden alle de kule jentene på barneskolen fikk lov til å se på det. Det var ikke alltid jeg huska at jeg fulgte med på det, og som i dag sliet jeg med å huske når programmene gikk til hvilken tid og på hvilken kanal. Så det ble i hist og pist, og sammenhengen kunne jeg bare glemme å følge med på. Så ble det til at jeg drømte, pusta og levde i Charmed. Derfor er Netflix et mirakel i moderne tid, og jeg ville ta igjen "tapt" barndom, om jeg får være så dramatisk. Før det så jeg hele serien med Buffy. Jeg så aldri på One Three Hill, ER, Beverly Hills osv, så nå er jeg ferdig med barndommen min. På Netflix, altså.

<3

Tanken på at jeg er helt ferdig med både Buffy og Charmed er så rart, siden det var en del av livet mitt i mangfoldige timer, og nå er det ikke mer. Etter jeg ble ferdig har jeg prøvd lenge å finne ut hvilken serie jeg skal gi litt av livet mitt til, og jeg falt til slutt på Grimm. Hittil har jeg sett... kanskje fem episoder? Uansett. Jeg liker det. Det skal sies at jeg er veldig fan av overnaturlige filmer og serier, og gjerne hekser og andre magiske skapninger. Når hverdagen ellers er så matt og grå, så er det deilig å oppleve indre verdener (eventuelt på skjermen) og om ting som ikke kan forklares med fysikk eller logikk. Egentlig ønsker jeg innerst inne at det skal være sånn på ordentlig, veldig gjerne at jeg skal få magiske evner eller noe.

Er det noen som fikser det? Lilli Bendriss, for eksempel (som forøvrig er ordentlig fabulous)?

Hvilken magisk evne ville du hatt?

Ordenes mening

Alle først vil jeg takke for stort engasjement rundt det forrige innlegget. Jeg er flere nyanser og meninger rikere! :) Provokasjon er den aller mest effektive måten å oppnå akkurat dette på, og det var hele tiden meningen at det skulle provosere. Det er helt greit at flere av dere ble sinte, og mange av kommentarene fikk meg til å innse at budskapet mitt kanskje ikke kom helt frem. Ikke sånn jeg hadde tenkt.

Jeg fikk derimot inntrykk av at flere trodde jeg faktisk hadde et brennende ønske om å kalle mørkhudede neger, funksjonshemmede for mongo, homo eller lignende. Det er selvfølgelig helt feil, jeg er fullstendig klar over meningen bak ordene. Og jeg vet godt at det er slemt og sårende. La meg komme med noen eksempler:

Ordet blomst er i dag helt uskyldig. Blomst er en plante, og det menes ikke noe annet med det enn nettopp hva det er; en blomst. Hvis en eller annen person skulle finne på å kalle noen for blomst, og vedkommende syns det var sårende å bli kalt det, ville det ordet også bli bannlyst fra språket. Mener du derimot ikke noe vondt med det, betyr ordene noe helt annet for deg.

Kilde

Det er flere eksempler. Ordet agurk var nettopp bare det - en agurk. Men en dag brukte noen det ordet, sammen med ordet grønnsak, for å beskrive personer som var hjernedøde. Da er det ikke greit, selv om jeg ikke kan se sammenhengen mellom hjernedød og grønnsaker. Likevel går jeg ikke rundt og kaller folk for det. Selvfølgelig. Det er nettopp det jeg syns er merkelig! Ord kan bety noe helt annet til en eller annen blir såret eller en dust bruker det for å såre. Hakekorset ble opprinnelig brukt som ornament og religiøst symbol, helt til Hitler ville det skulle representere regimet hans. Selvfølgelig styrer jeg unna hakekorset.

Disse eksemplene var før min tid, eller før jeg skjønte noe på ordentlig i hvert fall, så dette er jeg vant til. Det er for eksempel utlending som har kommet i mer moderne tid som ikke er lov å si lenger, og helt ærlig skjønner jeg ikke forskjellen på utlending og innvandrer. Gjerne kom med kommentarer her også, jeg elsker å høre deres synspunkt.

Kort fortalt var hovedpoenget mitt at ord i seg selv ikke er farlige, det er meningene bak det, og at folk tåler veldig lite (les: for eksempel ordet utlending). Hvorfor ble sigøyner stygt? Jo, på grunn av noen idioter som brukte det for å såre, og man lot seg såre. Om det ikke var noen som brydde seg, ville det ikke ha fortsatt. Åh, jeg kan skrive så mye mer, jeg har så mange situasjoner i hodet mitt som faktisk har skjedd både på film, dokumentarer og i virkeligheten. Men dette får holde.

Nei, det er ikke enkelt dette her. Kom budskapet mitt bedre frem nå?

Kilde

Jeg vet det. Jeg vet det.

Vårt frie land Norge

Vårt frie, kjære og friske land Norge hvor våre forfedre kjempet med nebb og klør for å befri oss fra både Danmark og Sverige, og beskyttet under nazitysklands innovasjon. I dag har beboerne i Norge det altfor godt, og klager og syter over den minste lille endring, eller uttalelser fra politikere som ikke gikk rett hjem. Da må regjeringa gå. Regjeringa som bygger på verdier og utførelser basert på den samme grunnloven vi fikk i 1814. Likevel finner vi til stadighet en eller annen idiot (ja, nemlig) som skal kommentere som bedrevitere eller få rus av å hetse folk de ikke engang kjenner. Kanskje fordi noen har gjort noe utradisjonelt, dummet seg ut eller syns store lepper er pent. Ja, det er ytringsfrihet som gir deg full rett til å si akkurat det du mener. Og av og til er det helt greit. Andre ganger absolutt ikke.

Jeg skal fokusere mer på alt som ikke er greit. Selvfølgelig er kommentarer som "du ser ut som en ballong" om noen har brukt i overkant mange timer på gymmen upassende. Selvfølgelig er hets og hat uaktuelt å ytre offentlig. Men i den siste tiden har det blitt så utrolig mye man ikke får lov til å si lenger. At man plutselig ikke fikk lov til å si "neger" lenger kom for en stund siden nå, og barnesanger vi vokste opp med måtte endres, og vi måtte passe på hva vi sa om innvandrere eller afroamerikanere. Akkurat det ordet er enkelt å forstå hvorfor. Så kommer alle de andre ordene. Vi får ikke lenger lov til å si utlending, sigøyner, guling, homo, mongo, innvandrerbutikk eller lignende heller.

Mange av disse ordene er helt greie å slutte med, det er mange ord jeg unngår selv. Språksjikanering har blitt en helt egen greie, og mange ganger har det god grunn for å tiltrå. Men så kan jeg ikke la vær å tenke på hvor annerledes det hadde vært om jeg var farget selv. Da kunne jeg egentlig sagt akkurat det jeg ville uten at noen dro rasismekortet mot meg. Jeg som en hvit person føler jeg ikke kan si noe som helst lenger, fordi en gang for lenge siden var det noen fra USA som tok afrikanere som slaver. Så klart finnes det rasisme i denne verden, men jeg føler meg av og til dratt over samme kam som KKK.

Hva er egentlig så stygt med å si homo, for eksempel? Eller neger? Det var helt uskyldige ord til en dag noen plutselig ble fornærma over det. Som barn ble jeg lært opp av barne-tv (!) til å si neger om en person hadde fullstendig motsatt farge på huden som meg, og som barn (og frem til i dag, for så vidt) mente jeg aldri noe vondt med det. Jeg var for liten til å forstå hva som skjedde under Apartheid, slavehandelen eller at det kunne være en vond påminnelse.

Et ord blir ikke stygt så lenge personen(e) som omtales ser på det som en vanlig ting. Homo ble ikke stygt før noen brukte det i en negativ sammenheng (damn you), og mongo er bare en kortere versjon av mongoloid.

Og rasisme, det kan faktisk gå begge veier. Men som hvit får jeg ikke lov til å si noe. Da er man rasist, nemlig. Og det er også rasistisk, men vi får ikke lov til å bli fornærma av det.

Kanskje det bare er meg, som innerst inne ber alle personer i hele verden om å ta seg sammen og begynne å tåle litt mer. Folk har blitt så sabla hårsåre. Hvor ble de hardhudede av? Er du hardhudet spiller det for så vidt ingen rolle hvilken farge du har. Heller ikke legning, tilstand eller situasjon.

Jeg regner med å få reaksjoner på dette innlegget, og jeg vil understreke at jeg er fullstendig klar over at enkelte mennesker har opplevd mye vondt. Dere tenker kanskje også at jeg ikke er klar over hvor godt jeg har det som sliter med verken eller. Jeg er fullstendig klar over at jeg skal være glad jeg ble født frisk, og til et så flott land som Norge. Det er jeg takknemlig for hver dag, men vi har alle en historie, og enkelte har kanskje opplevd ekstra mye vondt. Jeg har også opplevd et og annet.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg er naiv eller trangsynt. Kanskje jeg er en idiot og bare ikke skjønner. Kan vi ikke bare være glade i hverandre og gi hverandre kos og klem hver dag? Det syns jeg er lurt.
SUSS PÅ TRUTEN!



Har du opplevd noe lignende? Del gjerne tankene dine også; hva mener du?

Livlig hode

Ofte før jeg sovner om kvelden kommer jeg på tilsynelatende gode ideer til hva jeg kan blogge om. Da våkner jeg, tar frem mobilen og skriver ned på "notatarkene" mine. Der og da gir det fullstendig mening, og jeg tenker at jeg må skrive det ned før jeg glemmer det. I går gjorde jeg ikke det, så jeg lå og repeterte setningen i hodet mitt flere ganger for å huske det bedre. Søvnen hadde allerede for godt grep om meg til å orke å få mobillyset i ansiktet og skrible. Jeg våknet i dag og kunne ikke engang huske at jeg kom på noe kvelden før, langt mindre huske hva det var snakk om. Det har kommet frem senere naturligvis, ellers hadde jeg ikke skrevet om det, men tema eller setningen jeg repeterte har forsvunnet helt.

Kanskje like greit, når jeg ser hva jeg har notert fra tidligere.

Jeg skjønner ikke bæret at det jeg har skrevet. "Påtvungen fremtid"? Hva i all verden betyr det? ...jeg ha'kke peiling. Da vi jobbet med et magasinprosjekt på høgskolen, og jeg hadde hovedansvaret for design, kom en idé til meg mens jeg drømte. Jeg våknet og tenkte at shit, det må vi ha med! Tanken bak hele designet var at det skulle være en rød tråd gjennom hele, og jeg hadde lekt meg med forskjellige typer utseende. Det jeg drømte om (bokstavelig talt), var en slags banner som skulle være øverst på alle sidene. Du vet, sånn det er i aviser og de aller fleste magasiner. Ideen var at de involverte i magasinet skulle knyte beina sammen i en slags kjede, sånn at det kunne fungere som en border. Tanken var at disse beina skulle kravle øverst på alle sidene i magasinet. 

...

Hvor sjukt er ikke det? Masse menneskebein knyttet sammen i en link som skal fungere som design? Jeg måtte le høyt for meg selv da jeg våkna og sjekket spent hvilken idé jeg hadde den natten. Det var det rareste jeg hadde sett for meg noen sinne, men som i drømmen var utrolig kult og som virkelig ville fungere. Så feil kan man ta, gitt.

Når det er sagt, har noen av ideene faktisk blitt til blogginnlegg. Ta dette innlegget som et eksempel, jeg hadde tross alt aldri kommet på noe slikt med mindre jeg drømte om disse tingene.

Kilde

Hodet mitt slapper tydeligvis aldri helt av, og jeg drømmer hver eneste natt. Drømmene kan være alt fra å krysse en elv i ørkenklær (?!), rosa drager på jordet utenfor bestemora mi, om mennesker jeg tydeligvis har møtt og ikke husker, at jeg tisser på meg, og så realistiske drømmer om tap av nære personer at jeg ikke klarer å slutte å gråte selv om jeg våkner.

Sånn sett er det både en velsignelse og en forbannelse å drømme hver natt. De aller, aller fleste drømmer jeg har er veldig koselige, spennende eller morsomme (les: sinnssyke). Det er bare når jeg treffer på noe jeg ikke engang unner min verste fiende at det blir grusomt. På ett år kan det kanskje skje fem-ti ganger, så det er ikke så ille. Ellers storkoser jeg meg!

Hvilken drøm har du hatt som du husker spesielt godt?

Valg og magi

Helt fra jeg sykla på min lille, oransje (eller var den turkis?) sykkel til barneskolen hver dag har jeg elsket å skrive. Favorittfagene mitt var norsk, engelsk og natur og miljø, av og til samfunnsfag hvis vi skulle skrive eller tenke på noe artig. Å skrive stil var noe av det beste jeg visste, og stilen min ble lest høyt i klassen både titt og ofte. Fantasien skal ingen ta fra meg, det skal jeg ha. Hvis jeg syns det ble for lite skriving, tok jeg saken i egne hender og skrev historier på data'n hjemme. Den tok jeg med meg til frøkna mi, og hun leste den gjerne høyt.

Så åpnet jeg øynene for medier. Det å ta bilder, filme, redigere og lage noe magisk ut av noe som i utgangspunktet var ganske simpelt, lot kreativiteten min flomme. Siden den gang har jeg vært fast bestemt på at medier og/eller tekst er noe jeg ønsker å drive med.

For eksempel å kunne skape noe som dette:

Jeg prøver fremdeles å finne ut av hvordan man kan få et så utrolig godt resultat av HDR-fotografering. Kanskje Notre Dame er magisk nok i seg selv.

Etter hvert ble vi introdusert til mer seriøse tekster om historiske skikkelser, bruken av fremmedord og henvise til kilder. Først hatet jeg det. Jeg savnet så fælt å kunne skrive helt vanlig, sånn jeg snakka sjøl eller fant på sjøl uten å bekymre meg over feilsitering, plagiat eller ukorrekte opplysninger. Slik fant jeg blogg. På den tiden var ikke blogg noe særlig stort, og kanskje ingen kunne forutse hvor stort det ville bli heller, så jeg pøsa ut med personlige meninger og tanker. Å skrive blogg er en læringsprosess, og man må tenke over hva man skriver, siden hvem som helst kan komme og lese. Tidligere har jeg ikke vært så flink til å tenke over det jeg skriver, men jeg tror og håper at jeg har lært nå. I hvert fall litt.

Haha, så er det poenget da, dere. Poenget er at jeg kan se en rød tråd gjennom oppveksten, livet og interessene mine. Jeg liker å skrive. Og å holde på med medier.

Om du har tatt en bachelor i noe, har du tenkt etterpå «Shit. Kanskje jeg har valgt feil utdanning»? 

...Det har jeg. Det kan ha noe med at studiet jeg gikk på ikke var helt som jeg trodde, og mange av fagene var litt irrelevante for dagens teknologi og utvikling. Jeg kan for eksempel pryde med viten om hvilken fiberretning et vanlig ark har. Hvilken dag jeg får bruk for den kunnskapen gjenstår å se, men vi lærte nå i hvert fall det. Vi lærte også hvilket blekk som skal i hvilken skriver for å få forskjellige resultater. Hjemme har jeg en fotoprinter med fotoark eller vanlige ark. That's it. Trykkerier er i ferd med å dø ut. Fotofag, for eksempel, hadde vi ikke i det hele tatt. Her var det viktig med egne prosjekter. Det er det kanskje uansett.

Når det er sagt, er jeg meget fornøyd med bacheloroppgaven vår. Vi fikk velge tema selv, og da forsket vi på radiotilbud for eldre barn. Det var veldig spennende, og vi hadde en super veileder som fikk oss helt på toppen av linja vår. Jeg har aldri skrevet så mye i hele mitt liv, og jeg savner det. Jeg savner å skrive og forske, og utvikle noe.

Tenk om man kunne jobbe med det man ønsket aller mest. Det må være drømmen.



Hva er drømmejobben din?

Jenteband

Da jeg gikk på videregående, var venninnene mine og jeg ganske gira på å starte band. Ingen av oss hadde noen særlig teknikker når det gjaldt instrumenter, men jeg spilte litt gitar. Ei gikk på basskurs, og ho andre tromma på alt. Vi var på langt nær flinke, og drømmen ble med drømmen. Likevel hadde vi det gøy bare med tanken. Det skulle gå i rock og metal, selvfølgelig. Vi var der, liksom. 

Den drømmen kom litt tilbake til meg da jeg kom over denne videoen på Facebook, og jammen kan ho svinge de trommestikkene! Skulle jeg valgt igjen, ville jeg valgt å bli like god på trommer som hun under her.

(Har aldri lagt ut YouTube-video før, så vi får se - HEHE - "se")

Jeg vet ikke hva som er opplegget med musikere (de bare er fine (min er finest)), men til og med jeg syns ho var ordentlig fin å se på. Vanligvis syns jeg kun et lite knippe folk av det motsatte kjønn er verdt å titte to ganger på, men hun her er virkelig nummeret inntil.

Åh, jeg skulle så innmari ønske jeg kunne spille et instrument helt ordentlig. Det er ganske uaktuelt at jeg kommer til å lære meg gitar enda bedre nå i voksen alder, så jeg skulle ønske jeg kunne reist tilbake i tid og bedt den yngre meg fortsette med gitaren for å bli ordentlig god. Problemet mitt er konsentrasjonsevnen, og viljen til å lære meg noe når jeg ikke klarer det med en gang. Dessuten hadde jeg ingen rundt meg som kunne lære meg til å bli veldig god heller. Jeg lærte noen grep av pappa, og fikk elgitar til jul av foreldra mine, men jeg klarte bare ikke å sitte alene og preppe og preppe til jeg ble flink. 

Man. Er så utålmodig, vettu.

Har du derimot et brennende ønske om å ha meg med i bandet, og har mulighet og tid for å lære meg å spille til jeg kan det, så blir kanskje drømmen virkelig. Eller bare finne noe jeg kan bli lidenskapelig opptatt av. Alle jeg kjenner har en hobby eller noe de elsker å drive med. Jeg har ikke det. Det er ingenting jeg kommer på som jeg bare gleder meg til å gjøre når jeg kommer hjem fra jobb, eller bruker alle mine ledige fritimer på. Bortsett fra Netflix, da. Netflix er ålreit. Alt og ingenting er interessant for meg, og jeg bruker litt tid på alt. Det kan være alt fra matlaging til maling av glass, ta bilder, lese svada på nett eller skrive på bloggen. Sjeldent samtidig. Men av og til.

Hvilket instrument ville du lært deg ordentlig? Hvilken lidenskap/hobby har du?

De gode gamle dager

I de gamle dager ser jeg for meg så utrolig mye koselig. Når det var sol, kunne du se alle barna i gata være ute, alle fikk være med, og de lekte sammen hver dag. Når det var vinter var de også ute, og hadde snøballkrig og laget store slott. Mødrene var kanskje inne og fiksa til søndagsmiddagen og far hogg ved. På sommeren satt kvinnene ved blomsterbedet og plukka ugress eller løste kryssord, mens far leste avisa eller kanskje klippet plenen. Folk prata sammen hver dag, og alle visste hvem naboen var. Det var Gregers i kiosken på hjørnet, Hansen som sydde kjoler, Olsen som reparerte sko og Foss som solgte iskrem i kjeks. Kanskje fikk de en appelsin til jul, og kanskje fikk de smake søte jordbær de dyrket selv om sommeren.

Barna kalte foreldrene mor og far, og ikke for eksempel moder'n og fader'n. Det var skikk og bruk, barna takket for det de fikk, og foreldrene bukket og neiet. En sommerfugl kunne være noe av det mest interessante i verden, eller kanskje til og med en øyenstikker med alle de rare fargene. De kunne glede seg til å ta på gummistøvlene for å hoppe i dammene etter litt regn om høsten, eller kanskje frustrere mor med leirete hender og kinn. For å gjøre rent må ha vært forferdelig tungvint med så få vaskemidler i forhold til i dag.

Kilde

I dag anses høflighet som flørting. Det har jeg opplevd mange ganger selv, så man kan si jeg snakker om erfaring. Det var en kar innom på jobben for noen uker siden, og jeg behandlet ham på akkurat samme måte som jeg behandler alle andre - med respekt. Derfor lo jeg av vitsene hans så han ikke skulle føle seg dum (for vitsene var ikke så veldig bra), jeg tok ham i hånden og håndhilste med et fast grep mens jeg tittet ham i øynene. Jeg smilte mens vi snakket og jeg tulla litt tilbake. Plutselig fikk jeg opptil flere klemmer og beskjed om at jeg var en flott jente. Dette var jo en mye eldre mann, så jeg tror ikke han mente noe med det, men om jeg hadde gjort det med en yngre kar i dag, så tror han at jeg sjekker ham opp. I fjor var jeg i Oslo, og begynte å prate med en hyggelig person. Som den eneste som ikke kjente alle, syns jeg det var koselig å ha noen å snakke med. Brått spør han meg indirekte om han kan kysse meg, og like pinlig som alltid måtte jeg forklare at jeg hadde kjæreste.

Er det rart vi blir kalt luremus? Netflix and chill har plutselig blitt synonymt med å ha sex, og hadde noen spurt meg ville jeg syns det var koselig å se på film og slappe av. Men da hadde jeg plutselig blitt med på noe jeg ikke var klar over, og folk blir beskyldt for voldtekt av mindre.

Kilde

Mange ganger ønsker jeg at jeg var født for flere tiår siden, 60 eller 50-tallet hadde vært perfekt. Men det er før jeg tenker på leger, tannleger, bedøvelse, arbeidsdager, skole, kvinnerettigheter og elektronikk. Det er utfordringer i alle tiår. Det er tross alt slik vi går fremover. 

Så er det kanskje greit jeg ble født i '90 likevel.

Alenetid

I dag er en typisk dag hvor jeg plutselig ikke orker å gjøre noen ting, og bare ligger/sitter og titter på en skjerm. Enten om det er TV, YouTube eller data'n min. Hvis det er noen som ikke vet det, har jeg en 60% stilling som gjør at jeg er hjemme to dager i uka. På de dagene pleier jeg vanligvis å forberede en god middag, tørke litt støv, vaske klær, støvsuge, vaske gulver eller noe annet fornuftig. På en slik dag som denne, derimot, har jeg vært så utrolig trøtt og slapp.

På de to dagene jeg skal være hjemme prøver jeg likevel å stå opp tidlig så jeg har en nogen lunde døgnrytme, men akkurat i dag var jeg så umenneskelig trøtt at jeg slumra altfor lenge. Jeg vet veldig godt at man egentlig ikke skal slumre fordi det ødelegger søvnkvaliteten betraktelig, men jeg klarte altså bare ikke å la være i dag. Det endte med at jeg slumra i kanskje en halvtime med fem minutters mellomrom, og bare lå og browsa på Facebook i nesten en time før jeg klarte å stå opp.

Det gikk helt greit å stå opp, jeg gikk på badet, kledde på meg og gikk ut på kjøkkenet for å lage frokost. Når jeg spiser frokost pleier jeg alltid å sette på en episode med Charmed. Så blir det en til, så en til, så en til... Og til slutt klarte jeg å sovne. Jeg tok en powernap etter å akkurat ha stått opp. Jeg regner med folk skjønner hvor utrolig slitsomt det er å spise to brødskiver.

Da jeg våkna igjen, tenkte jeg at å sminke meg vil hjelpe meg å våkne. Og det gjorde det for så vidt. Og særlig etter at jeg faktisk fikk volum i håret! For dere som kjenner meg veldig godt, vet at jeg sliter meg halvt ihjæl med det flate, nordiske håret som ikke biter på noen produkter. Men i dag, dere...

Det er så uvant for meg at jeg nesten føler meg som Eli Hagen. Har jo det berget på huet plutselig. (Jeg klarer forresten ikke å ta selfie med én hånd med denne Samsungen. Hvordan gjør man det?)

Bub foreslo at jeg skulle løpe meg en tur fordi jeg var så slækk. Mennnneeee... Nei. Kanskje jeg burde. Kanskje han syns jeg er fet. (Neida?)

Det skal også sies at det er utrolig deilig å ha slike dager også, det å bare være helt alene og gjøre akkurat det jeg selv vil. Jeg er hva man kaller introvert, og trenger å ha litt tid for meg selv uten at alle mennesker i verden skal gå meg på nervene. Det kan skje spesielt fort hvis jeg ikke er hjemme i mitt eget hjem, og hvis folk er rundt meg over flere dager hele tiden og forventer å alltid prate sammen. Eller hvis jeg får en telefon fra en person skal snakke dritlenge om alt og ingenting. Spørre meg om ting og sånn. «Ja, hvordan går det med deg, da? Har det skjedd noe spennende i det siste?»

...

Nei, det har ikke det. Jeg lever hver dag, spiser middag hver dag, jeg driter hver dag og står opp av senga hver dag. Det skjer sjeldent noe nytt, og hvis det gjør det skal du være den første som får vite det. Hvis jeg orker å snakke i telefonen. Og gjør det jeg ikke det, ligger jeg mest sannsynlig ikke på sykehus, eller havnet i en trafikkulykke.

Nå høres jeg jammen meg negativ ut! Jeg er ikke det, altså. Faktisk så er jeg ganske så løsningsorientert, og en av de mest positive menneskene jeg vet om – rett etter mamma. Det bare krever litt alenetid for å opprettholde den positive energien :) Og nei, det har ingenting med deg å gjøre. Det er den klassiske «det er ikke deg, det er meg» -politikken, og det er helt greit.

La oss elske hverandre, og gi hverandre litt alenetid <3

(Ellers har jeg veldig lyst til å lage en YouTubevideo sammen med noen hvor vi tester ut det å sminke oss i blinde. Vil du være med?)

Hva pleier du å gjøre på en lat dag?

Gjør'e sjøl!

Det er en ting jeg har tenkt på i mange år, og som jeg fortsatt er enig med meg selv om. Og det er at de voksne ikke alltid har rett. Til og med ikke foreldre. Det er flere ganger en voksen person (jeg skriver voksen fordi jeg ikke anser meg som det samme) har fortalt til meg hva jeg må gjøre i gitte situasjoner, men jeg har ikke hatt lyst fordi jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre.

En gang ble mamma mildt sagt hissig på meg fordi jeg hadde vært hos venninna mi og drukket litt (for mye) sprit som 16-åring. Dælan døtte, så sinna ho ble, haha. Ho mente jeg ikke kunne gjøre sånn, og hun ble veldig såret. Selvfølgelig ble jeg lei meg for at jeg såret mamma, men jeg mener til den dag i dag at jeg har ingen grunn til å angre. Som ung må man utforske og finne ut av ting, og da særlig som førstefødt og beæret med å bane vei for de tre andre som kom etterpå.

Om jeg hadde det tøffest av alle fire fordi jeg var eldst? Oooooh yes. De danser på roser i forhold. Mener jeg, da.

Bildet over viser et ypperlig eksempel på et dårlig valg; vi fikk plutselig for oss at vi skulle leke gjemsel hard core style, med militærsminke- og klær med netting og vanntette støvler. Der løp vi i skogen, gikk i ett med busker og kratt, og lette oss ihjæl etter hverandre. Da jeg gjemte meg skremte jeg livet av naboen, stakkars, men det er ved siden av poenget. Poenget, mine damer og herrer, kommer jeg til nå. Da vi var ferdige skulle jo alt dette av, og inn i folkelige klær igjen. Og la meg fortelle deg hva jeg lærte: Aldri ha militærsminke i hele ansiktet med mindre det er absolutt nødvendig. En annen ting jeg lærte, er at dette er en svært effektiv metode for (u?)naturlig ansiktsskrubb.

Gjennom livets (foreløpig ikke veldig) lange løp har jeg havnet i flere slike situasjoner hvor de voksne skal belære meg om ting som hva jeg bør si, hvordan jeg bør gå frem for å oppnå noe, og hva jeg må gjøre fordi det er lurt.

Dette vet jeg allerede. Med mindre det gjelder økonomi. Da tar jeg alltid til meg råd. Men ikke når det kommer til ting jeg gjør med livet mitt. Det er mitt liv, min magefølelse, mine mål og mine mål å nå. Ikke fortell meg hva jeg skal spise til middag, hvordan jeg gjør ting på en enklere måte eller hvilke sko jeg bør gå med når det blir kaldt.

La meg heller fryse litt på beina, så lærer jeg av egne feiltrinn. Eller steg, om du vil. La meg falle ned fra trærne og få skrubbsår. La meg gå alene til utedassen og lære meg selv at edderkopper ikke kryper inn i rumpa mi. La meg bli så full at jeg sverger på å aldri drikke igjen. La meg lære hvordan jeg lever mitt liv. Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre. Det klarer jeg å finne ut av helt selv, og sånn har jeg vært siden jeg sikla i krybba. Såpass intelligent vil jeg påstå at jeg er. (At jeg kan lære meg selv-intelligent altså, ikke sikle i krybba-intelligent.)

PS: Dette innlegget er ikke basert på personer jeg irriterer meg over, eller spesifikke situasjoner som har skjedd nylig. Det er heller ingenting å irritere seg over.

Hva skulle du ønske du hadde funnet ut av selv? Eller hva er du fast bestemt på å lære selv?

Ikke så høye hæler

Dette syns jeg er litt morsomt. Selv om det egentlig ikke er det. O' store internett har nok en gang skjenket meg den fantastiske gaven av våre medmenneskers nedskrevne påfunn, og denne gangen kom jeg over denne artikkelen. For ikke å nevne hvilket klesmerke det gjelder - det kan du lese om selv - så er det oppdaget at dette klesmerket produserer giftige treningsklær.

Altså. Er det bare jeg som ser ironien i dette? Ikke sant, man trener for å bli sunn og sprek, kanskje få en muskel på et sted andre kanskje ikke vet eksisterer. Ta meg, for eksempel. Her om dagen gikk jeg i høye hæler en hel dag, og jeg ble støl av det. Innunder rumpa. Vil ikke det si kjernemuskulatur eller noe?

Og det er ikke snakk om så veldig høye hæler engang:

Der kan du se hvor mye jeg vet. Og hvor mye jeg trener. Likevel tror jeg selv at jeg har en god grunn for at jeg sluttet med trening. Først var jeg aktivt med på et håndballag. Etter noen uker skjønte jeg fort hvor dårlig jeg var til å skyte, så jeg ble plassert i mål. Der var jeg faktisk ganske god, men jeg syns ikke det var så gøy at det var verdt å ryke leddbåndet og likevel fortsette.

Derfra visste jeg ikke helt hva jeg skulle drive med videre, men endte opp med tennis. Og jeg elsket å spille tennis. Treneren vår var i 70-åra, men sprek som en hest. Han var veldig flink, og hadde til og med trent opp en dame i Bosnia til type Wimbledon-god. Så døde han, og den egentlige treneren ble for opptatt med å gjøre sin egen sønn god, så han stakk til en annen klubb og da var det bare tre spillere igjen. Uten trener.

Etter det har jeg ikke hatt motivasjon nok til å finne på noe selv, langt mindre hatt råd til å leie tennisbane (for det er grisedyrt), og å spille alene mot garasjeveggen ble litt kjedelig i lengden. For ikke å snakke om kostnadene til nye vinduer hele tiden.

Men nok om det. Jeg har helt glemt hva poenget skulle være. Jeg tror jeg skulle til å gjøre narr av alle som trente, bare sånn at jeg selv skulle føle meg bedre.

Det gikk ikke så veldig bra. Unnskyld.

Kanskje jeg kan gjøre det godt igjen ved å legge igjen et instruksjonsbilde om hvordan man kan trene kjernemuskulaturen med noen enkle grep hjemme:

Kilde

Ha det.

Dumme Østfoldinger

Da jeg kom over denne debatten, visste jeg ikke om jeg skulle le høyt eller bli fornærma. Her debatteres det altså om Østfoldinger er de dummeste i landet, og mange mener det. Som en vaskeekte Østfolding ble jeg først veldig fornærma, men så kom det så mange latterlige argumenter om at vi er harry fordi vi handler i Sverige, og nesten alle går på trygd eller annen slags støtte. Vi var de dummeste i landet fordi et par som heter Tommy eller Ronny selger bruktbiler, og noen av oss har vært med i Luksusfellen.

En annen nevner han aldri har møtt en smart person fra Østfold.

Vel, Østfold er et ganske stort fylke med mange innbyggere. Bare i Fredrikstad er det nesten 80.000 innbyggere, og det er byer som Sarpsborg, Moss, Indre, Halden pluss mange andre byer. Skal vi se på prosentdelen av de personene i Østfold som antas å være de dummeste i forhold til hele landet, så ligger vi ikke så dårlig an vil jeg tørre å påstå.

Med den svært flatterende dialekta vår, og komikere som for eksempel disse tre under her, skal det sies at folk har jobbet for å få dette ryktet. Vi har også Vivi Haug som bidro sterkt med å fremme både dialekt, humor og stereotypiske damer fra fylket, og jammen ble hun savnet etter at døden inntraff henne. Hva om vi hele tiden har fått resten av landet til å tro vi er dumme, og i mellomtiden planlegger vi alle verdensherredømme? Dét har du ikke tenkt på.

Kilde

Kanskje argumentene mine er nettopp med på å understreke den manglende intelligensen blant Østfoldingene, men jeg kan i det minste si jeg gjorde et tappert forsøk. Også har de tydeligvis aldri møtt meg B-)

Hva tenker du om Østfoldinger?

Hallo, oktober!

Allerede oktober. Vi er i uke 40, og det er bare litt under 12 uker igjen av 2015. Det er tre måneder til nyttår, og enda kortere tid til juleaften. IKEA har fått kjeft fra en 1. klassing for å begynne med julepynten allerede. Det samme med butikkene, de kjører på med nisser, kalendere og julehjerter. Glitter, trær og julepynt. Og med alle disse juleartiklene, kommer julepresangene og presset og stresset med å kjøpe dem.

«Hva ønsker du deg til jul?» fikk jeg spørsmål om i sommer... Til jul?! Jeg hadde da mer enn nok med å tenke på at jeg må i det minste få litt farge på denne gjennomsiktige kroppen.

Oktober skal ikke være en påminnelse om julestriden, syns jeg. Høsten er kanskje for mange en tid som kan være mørk, og et bevis om at vinteren kommer med lange mørke dager. Som et symbol om at året går mot slutten, og kanskje noen tenker det samme om livet. For meg er høsten en veldig koselig årstid, og jeg trives så ille godt inne med tente lys, pledd, varme drikker, kanskje en god film, og ekstra mye pusekos. Å kunne se både soloppgang og solnedgang i løpet av tiden jeg våkner og sitter i stua etter middagen, er det ingen annen årstid som kan gi meg. Løvet skifter farger fra frisk grønnfarge, til vakre, varme farger som går fra gul til oransje. Oransje er min favorittfarge, sånn btw.

Kilde

Høsten er også en lovnad om at alt som dør skal få liv igjen når sola snur og gir oss varmt vær igjen. Ingenting kan gro like godt om det ikke får muligheten til å starte på nytt. På samme måte vi alle lover oss selv på nyttårsaften at dette året blir bra. Alt skal bli bedre. Mennesker er mennesker, og for mange (inkludert meg) blir lovnadene kun lovnader, og ikke noe mer. Naturen skal man derimot ikke kimse av; her har den gang på gang bevist oss at ingenting stopper en løvetann gjennom asfalten. Ingenting stopper gresset fra å bli grønt, og ingen vinter eller høst knekker trærne i skogen. Naturen overlever alt, og det kan jammen vi også. Til vi ikke har mer liv igjen, selvsagt.

Så for min del kan jula vente - her skal høsten først nytes.

Valgenes kval

Enda en gang skal du få et lite innblikk i hva som rører seg i hodet mitt, og denne gangen gjelder det klær. Og det å være nødt til å finne det, kjøpe det og bruke det fornuftig.

Det er en tanke jeg har hatt flere ganger, og det kan være fordi jeg ikke er noe glad i å handle klær (med mindre jeg har ubegrenset budsjett), og syns det er vanskelig å få med meg den personen jeg aller helst vil ha med meg. Da snakker vi om Bub. En ting skal han ha; til tross for å være den personen jeg kjenner som syns shopping er det kjedeligste i verden, er han fortsatt med og holder gjerne posene for meg. En sånn type gentleman er det ikke mange av igjen. Heldige meg.

Det blir uansett ikke så mange runder, siden jeg også syns shopping kan være litt slitsomt. Med mindre det er salg, selvfølgelig. Da kan hvem som helst bli rene marerittet.

For å komme frem til poenget nå, som så altfor sjeldent skjer når det skal, siden jeg skal introdusere med masse bakgrunnsstoff først, så hadde det vært utrolig deilig å være mann.

Jeg har alltid vært en av de jentene som gikk med litt gutteaktige klær, eller kanskje ikke så jentete klær alltid. Det var faktisk en gang stefaren min fortalte meg at nå måtte jeg skjerpe meg og slutte med den guttestilen, og siden da har jeg prøvd å være litt mer bevisst over hva jeg har på meg. For mange av venninnene mine er shopping favorittsporten, og er veldig flinke til å finne noe som både er stilig, og kler dem veldig godt. Er det ikke rart at man alltid syns klær passer bedre på andre enn seg selv? Typisk.

Om vi skal tilbake til poenget igjen (jeg blir helt rar av meg selv), så er guttestilen så utrolig mye enklere. Nå skal det sies at herreavdelingen er betydelig mindre enn dameavdelingen, ja til og med barneavdelingen, men hva mer kan man ha på seg? Har du catwalken som referanse blir det så klart en smule mer varierende, men hvem kler seg vel i en sakkosekk med pølser på? Kanskje krydre det litt ekstra med eggekartonger som hatt? Jeg har fremdeles til gode å se en kar tatt rett ut av catwalken på gata.

Jeg mener...

Kan noen vær så snill ta et bilde av noen som går slik, og sende det til meg? Finnes disse i virkeligheten?

Uansett. I herreavdelingen har de (vanligvis) skjorter, gensere, jeans, stoffbukser, jakker, boksere, sokker og t-skjorter. Kanskje en tank top i ny og ne. Hva mer? Valgene er så enkle. «Hva trenger jeg? Vi tar med en t-skjorte. Skal jeg ta den med ananas på, eller den med skrift og neonlys i bakgrunnen?»

Mens vi damer må tenke på hvilket stoff vi vil ha, hvilken fasong vi vil ha, hvilken farge, hvilket snitt, hvilken lengde, hvilken tykkelse, hvor stor utringning, hvor tynne stropper? Skal vi i det hele tatt ta stropper? Vil vi ha mønster, trykk, bilder? En helt vanlig t-skjorte blir altfor kjedelig igjen. Så vi må gjennom disse valgene først.

Det er for mange valg! Selv prøver jeg å kjøpe noe jeg ikke har fra før, men så ender jeg alltid opp med noe som ligner på noe annet jeg har. Også har jeg plutselig ingenting å ha på meg fordi jeg er lei av alt som er i skapet.

Kanskje det besvarer spørsmålet mitt. Vi damer blir så fort lei av klærne våre at vi er nødt til å ha så mange valg. Men hvorfor skal det være så innmari vanskelig?

Kanskje jeg bare mangler penis.

Venninneprat

Det syns jeg ofte er veldig vanskelig. For jeg har aldri vært den personen med flest venninner, og jeg har tatt meg selv i å bekymre meg over fremtidig baby shower. Har jeg nok venninner til å i det hele tatt ha noe sånt? Også har jeg tenkt på utdrikningslag. Skal det bare være jenter der, så kan det bli ganske stusselig. På stående fot kan jeg komme på tre-fire nære venninner, hvor ei av de er kjæresten til lillebroren min. Kanskje de ikke har skjønt at de er nær meg engang, for jeg er veldig dårlig på å uttrykke kjærlighet ovenfor andre jenter. Dårlig til å holde kontakten også.

Så har jeg vært i en situasjon eller to hvor ei venninne av meg har hatt en annen venninne på besøk, og de pratet om alt mellom himmel og jord. Det var spesielt et tema der vi bare måtte prøve ut den restauranten, for det var så godt mat der. Og da ho ene nevnte at hun ikke hadde vært der, var reponsen "hæ? Har du ikke vært der?!"

...nei? For det første er det i en annen by, og for det andre er det dyrt å spise der. Og satt på spissen skal det bare ut igjen, og da er det ikke til å kjenne igjen uansett.

Mulig det er jeg som ikke er så fisefin på noe som helst, men å bare anta at alle har de samme forutsetningene og mulighetene for å oppleve akkurat det andre opplever, syns jeg personlig blir litt rart. Ikke at det er noe feil ved det, bare anbefal i vei. Men ikke bli så sjokkert over at du sitter alene med opplevelsene. Sånn tenker jeg da, og det er kanskje helt gresk for andre. Sånn sett er vi forskjellige, og godt er det :)

Når det gjelder kamerater derimot, er saken en helt annen. Gjennom livets dager har jeg skaffet betydelig flere kamerater enn venninner, rett og slett fordi jeg er skrudd sammen slik at et vennskap er enklere med det motsatte kjønn. Det har så klart hatt sine fallgruver, og det har skjedd noen ganger at jeg må forklare at jeg ikke er interessert romantisk. Slik har jeg også mistet en del vennskapsforhold, og det er veldig trist. Følelser kan man ikke styre, dessverre, men jeg skal ikke klage. I dag har jeg det helt supert med de vennene jeg har. Får jeg for mange venner også, blir det vanskelig for meg å holde styr på dem. Så skal du være venninna mi må du belage deg på lite kontakt og masse prat de få gangene vi møtes. Jeg er fremdeles veldig glad i deg.

Når alt dette er sagt, skal det også nevnes hvor veldig deilig det er å ha en helt stereotypisk jentedag. Da snakker jeg med klisjeer helt opp til øra; romantisk film, popcorn, sminke, neglelakk, vin og alt som kan bæsje regnbuer. Det å i det hele tatt omfavne sitt kvinnelige jeg uten å føle seg fullstendig påklistra.

Hva er din typiske jentedag?

Vi prøvde

Dette har jeg grua meg til lenge, så det har tatt meg litt tid før jeg la ut innlegget. Nå er jeg klar.

Innlegget startet jeg å skrive for omtrent en måned siden:

I det forrige innlegget skrev jeg i god tro om at det verste hadde gitt seg. De to kattene hjemme fungerte av og til, mens da det først gikk galt så gikk det ganske galt. Dessverre. Det skjer gjerne midt på natten, eller mens vi er opptatte med middag for eksempel, eller mens jeg sitter på do. Man kan liksom ikke la dem være alene sammen, for Figs skjønner ikke at hun vil være i fred, og hans nysgjerrighet tar litt overhånd. Jeg har prøvd å mette nysgjerrigheten hans ved å la henne leke med lekene hans, legge fra seg lukta og la han leke med den etterpå. Da blir han bare sur.

Vi sover ganske dårlig, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg holder på å stupe. Det er kjedelig når man har en jobb som meg hvor ting skjer absolutt hele tiden. Automatisk blir det stress når man bekymrer seg hele tiden mens man er vekk, og kommer hjem til at katten har vært for nervøs til å gå på do at det har gått utover senga. Jeg føler vi vasker hele tiden. For ikke å snakke om løpetiden, og totalnekt av bleiebruk. Det ligger pledd og tissetepper overalt i leiligheten for å unngå flekker i sofaen eller på senga, medregna litt svinn selvfølgelig. Løpetiden var for så vidt snart ferdig, så det var ikke så stort problem lenger. Men hun virker mer nervøs enn noen gang, og jeg tror forholdet deres tærer på begge to. På Bub og meg også.

Mulig det er vi som gjorde en dårlig jobb med introduksjonen, men gud vet at vi har prøvd.

Men det er så rart. I et øyeblikk kan hun stelle pelsen hans (mot hans vilje vel å merke), og i det neste løper hun for livet og freser. Nå har jeg lagt alt ansvar på Bub, for jeg orker ikke tanken på å gi henne fra meg. For å få tilbake Figaro som han var, er vi dessverre nødt til det.

___

Lille, nusselige Kira <3

Nå, etter så lang tid siden sist, fant vi en flott dame som allerede hadde en liten jentekatt. Hun bor også rett nedi gata vår, og vi kunne komme og besøke dem når vi ville. Vi hadde for så vidt enda en interessert person i Halden, men valget falt til slutt på hun første.

Det viste seg å gå veldig fint, og de to kattene nå er perlevenner. Den nye eieren fortalte oss at Kira nesten var mer glad i deres gamle katt enn hun var i dem. Haha, Kira er virkelig en katt for seg selv. Nå kjennes det mye bedre av tanken på at hun skulle i nytt hjem og vekk fra oss. I starten hadde jeg forferdelig dårlig samvittighet og synes synd på Kira fordi hun ble tatt fra hjem til hjem. Nå derimot ser det ut til at dette hjemmet vil bli hennes siste <3

Figaro har også blitt helt seg selv igjen, og skal gjerne klatre opp til oss når han vil vi skal stå opp om morran. Han kommer løpende for å møte oss i døra når vi kommer hjem igjen, han skal ligge ved siden av oss i sofaen, og han skal helst bare spise, sove og kose. Godt å ha han tilbake!

Tusen takk, og ta godt vare på den lille røveren. Men det tror jeg dere gjør også :) Takk og pris for alle de gærne kattedamene!

Velkommen

Alt til sin tid, heter det. Det har vært en liten pause i bloggen fordi både Bub og jeg har hatt hendene fulle - bokstavelig talt. Vi har nemlig fått et nytt familiemedlem!

La meg introdusere den minste og mest kosete bengalkatten jeg noen sinne har møtt:

For å sette det i bedre perspektiv, er hun så stor i forhold til soveputa mi:

Så liiiiten <3 Også er hun sølv, noe som ikke er like vanlig blant bengalrasen. Det gikk for seg slik:

Vi bestemte oss en dag å følge opp et innlegg på Facebook, hvor det var et par som dessverre måtte gi bort et dusin katter, hvor flere av disse var rasekatter; deriblant bengalkatt. Jeg skal ikke gå inn på grunnen for hvorfor de ga dem bort, bortsett fra at det var en hastesak. Samme kveld vi kom for å sjekke ut pusen, fikk vi henne med hjem. Det var ganske uventa for vår del, men da eierne fortalte at dersom de ikke gikk i løpet av helga (dette var en søndag), så måtte de til dyrlegen. Alt stod på Bub egentlig, for jeg ville jo så gjerne ha en pus til Figs som han kunne bli kamerat med. En risikosport, for ved flere anledninger fungerer to voksne katter svært dårlig sammen. Bakgrunnen for at vi tok sjansen var fordi Figs er tidenes pus, ekstremt tålmodig, snill og rolig. Det snaue inntrykket vi fikk av Kira, som hun heter, var at hun også var veldig snill og rolig, og viste tillit ved første berøring. Da tenkte vi at det kanskje kunne gå.

Vi har nå hatt henne sammen med Figs i halvannen uke, og tenkte å være helt sikre etter tre uker om vi skal beholde henne eller ikke.

I starten var hun veldig sky, og holdt seg for det meste under senga vår. De første nettene var virkelig tunge, vi sov veldig dårlig. Det var knurring, hvesing, og Figs likte ikke umiddelbart ideen om å dele tingene sine. Men hun hadde baller:

Figs gjorde jo så klart ingen ting, (dum)snill som han er. Han har heller ingenting imot å dele maten sin med Kira, men det har derimot jeg. Kanskje det var fordi han ikke ville skremme henne eller noe, men han skjønte etter hvert at han også fikk lov til å være i stativet.

Vi var litt redde for at Figs ikke var helt seg selv, og i starten tror jeg det stemte også. Han kom ikke løpende mot oss hver gang vi kom hjem fra jobb, han la seg ikke i senga sammen med oss, og han går rundt og lager rare mjauelyder hele tiden. Sistnevnte gjør han enda, men jeg troooor kanskje han prøver å kommunisere enten med oss eller Kira?

Hva tror du?

Nå går det derimot mye bedre. Fra søvnløse netter til god harmoni. I skrivende stund ligger begge i sofaen (eller Figs ligger i godstolen) og slækker. Figs prøver å leke med Kira også ved å løpe etter henne overalt, men jeg tror ikke Kira er like gira på det. Åh, de to.

Tja, vi er kanskje ikke helt vekk fra søvnløse netter enda. Det har gått fra én sulten katt tidlig om morran til to. I dag morges prøvde Kira å vekke meg hele tiden ved å ta på nesa mi siden jeg hadde pakka meg inn i dyna. Hun prøvde nemlig å dra ut armen min hele tiden. Holdt på å svette ihjel, vettu. De har også skjønt når jeg må opp av senga, for når alarmen går av blir det liv i heimen med én gang. Da skal plutselig begge hoppe opp og ned, lage lyder, kanskje leke litt og jeg står til slutt opp.

Dette ble et langt innlegg, og jeg hadde egentlig mer jeg skulle vist dere. Men det får holde nå, så får vi satse på at det ikke blir like lenge til neste gang!