Det er en ting jeg har tenkt på i mange år, og som jeg fortsatt er enig med meg selv om. Og det er at de voksne ikke alltid har rett. Til og med ikke foreldre. Det er flere ganger en voksen person (jeg skriver voksen fordi jeg ikke anser meg som det samme) har fortalt til meg hva jeg må gjøre i gitte situasjoner, men jeg har ikke hatt lyst fordi jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre.
En gang ble mamma mildt sagt hissig på meg fordi jeg hadde vært hos venninna mi og drukket litt (for mye) sprit som 16-åring. Dælan døtte, så sinna ho ble, haha. Ho mente jeg ikke kunne gjøre sånn, og hun ble veldig såret. Selvfølgelig ble jeg lei meg for at jeg såret mamma, men jeg mener til den dag i dag at jeg har ingen grunn til å angre. Som ung må man utforske og finne ut av ting, og da særlig som førstefødt og beæret med å bane vei for de tre andre som kom etterpå.
Om jeg hadde det tøffest av alle fire fordi jeg var eldst? Oooooh yes. De danser på roser i forhold. Mener jeg, da.
Bildet over viser et ypperlig eksempel på et dårlig valg; vi fikk plutselig for oss at vi skulle leke gjemsel hard core style, med militærsminke- og klær med netting og vanntette støvler. Der løp vi i skogen, gikk i ett med busker og kratt, og lette oss ihjæl etter hverandre. Da jeg gjemte meg skremte jeg livet av naboen, stakkars, men det er ved siden av poenget. Poenget, mine damer og herrer, kommer jeg til nå. Da vi var ferdige skulle jo alt dette av, og inn i folkelige klær igjen. Og la meg fortelle deg hva jeg lærte: Aldri ha militærsminke i hele ansiktet med mindre det er absolutt nødvendig. En annen ting jeg lærte, er at dette er en svært effektiv metode for (u?)naturlig ansiktsskrubb.
Gjennom livets (foreløpig ikke veldig) lange løp har jeg havnet i flere slike situasjoner hvor de voksne skal belære meg om ting som hva jeg bør si, hvordan jeg bør gå frem for å oppnå noe, og hva jeg må gjøre fordi det er lurt.
Dette vet jeg allerede. Med mindre det gjelder økonomi. Da tar jeg alltid til meg råd. Men ikke når det kommer til ting jeg gjør med livet mitt. Det er mitt liv, min magefølelse, mine mål og mine mål å nå. Ikke fortell meg hva jeg skal spise til middag, hvordan jeg gjør ting på en enklere måte eller hvilke sko jeg bør gå med når det blir kaldt.
La meg heller fryse litt på beina, så lærer jeg av egne feiltrinn. Eller steg, om du vil. La meg falle ned fra trærne og få skrubbsår. La meg gå alene til utedassen og lære meg selv at edderkopper ikke kryper inn i rumpa mi. La meg bli så full at jeg sverger på å aldri drikke igjen. La meg lære hvordan jeg lever mitt liv. Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre. Det klarer jeg å finne ut av helt selv, og sånn har jeg vært siden jeg sikla i krybba. Såpass intelligent vil jeg påstå at jeg er. (At jeg kan lære meg selv-intelligent altså, ikke sikle i krybba-intelligent.)
PS: Dette innlegget er ikke basert på personer jeg irriterer meg over, eller spesifikke situasjoner som har skjedd nylig. Det er heller ingenting å irritere seg over.
Hva skulle du ønske du hadde funnet ut av selv? Eller hva er du fast bestemt på å lære selv?
En gang ble mamma mildt sagt hissig på meg fordi jeg hadde vært hos venninna mi og drukket litt (for mye) sprit som 16-åring. Dælan døtte, så sinna ho ble, haha. Ho mente jeg ikke kunne gjøre sånn, og hun ble veldig såret. Selvfølgelig ble jeg lei meg for at jeg såret mamma, men jeg mener til den dag i dag at jeg har ingen grunn til å angre. Som ung må man utforske og finne ut av ting, og da særlig som førstefødt og beæret med å bane vei for de tre andre som kom etterpå.
Om jeg hadde det tøffest av alle fire fordi jeg var eldst? Oooooh yes. De danser på roser i forhold. Mener jeg, da.
Bildet over viser et ypperlig eksempel på et dårlig valg; vi fikk plutselig for oss at vi skulle leke gjemsel hard core style, med militærsminke- og klær med netting og vanntette støvler. Der løp vi i skogen, gikk i ett med busker og kratt, og lette oss ihjæl etter hverandre. Da jeg gjemte meg skremte jeg livet av naboen, stakkars, men det er ved siden av poenget. Poenget, mine damer og herrer, kommer jeg til nå. Da vi var ferdige skulle jo alt dette av, og inn i folkelige klær igjen. Og la meg fortelle deg hva jeg lærte: Aldri ha militærsminke i hele ansiktet med mindre det er absolutt nødvendig. En annen ting jeg lærte, er at dette er en svært effektiv metode for (u?)naturlig ansiktsskrubb.
Gjennom livets (foreløpig ikke veldig) lange løp har jeg havnet i flere slike situasjoner hvor de voksne skal belære meg om ting som hva jeg bør si, hvordan jeg bør gå frem for å oppnå noe, og hva jeg må gjøre fordi det er lurt.
Dette vet jeg allerede. Med mindre det gjelder økonomi. Da tar jeg alltid til meg råd. Men ikke når det kommer til ting jeg gjør med livet mitt. Det er mitt liv, min magefølelse, mine mål og mine mål å nå. Ikke fortell meg hva jeg skal spise til middag, hvordan jeg gjør ting på en enklere måte eller hvilke sko jeg bør gå med når det blir kaldt.
La meg heller fryse litt på beina, så lærer jeg av egne feiltrinn. Eller steg, om du vil. La meg falle ned fra trærne og få skrubbsår. La meg gå alene til utedassen og lære meg selv at edderkopper ikke kryper inn i rumpa mi. La meg bli så full at jeg sverger på å aldri drikke igjen. La meg lære hvordan jeg lever mitt liv. Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre. Det klarer jeg å finne ut av helt selv, og sånn har jeg vært siden jeg sikla i krybba. Såpass intelligent vil jeg påstå at jeg er. (At jeg kan lære meg selv-intelligent altså, ikke sikle i krybba-intelligent.)
PS: Dette innlegget er ikke basert på personer jeg irriterer meg over, eller spesifikke situasjoner som har skjedd nylig. Det er heller ingenting å irritere seg over.
Hva skulle du ønske du hadde funnet ut av selv? Eller hva er du fast bestemt på å lære selv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Så hyggelig at du vil si noe!