Uforståelige restaurantmenyer

Så heldig som jeg er, har jeg fått meg en jobb som tillater meg å reise rundt i Norge. Reisingen starter i dag, og vi skal besøke Skien. Der skal vi overnatte på hotell og spise ute. Jeg fikk i oppgave å finne en restaurant vi skulle gå på (holy macaroni og alt godt i verden), og reservere bord. Det var fem restauranter som var anbefalt, og for å bestemme meg tok jeg en titt på hva de serverte – naturlig nok. På samtlige menyer kunne jeg ikke forstå bæret (hehe) av hva de serverte. Det var jo omtrent ikke skrevet på norsk! Franske, italienske og spanske ord poppet frem i omtrent hver eneste setning, som om de forventet at jeg skulle forstå hva det var. Er man nødt til å snakke flere språk i dag for å vite hva man putter i munnen? Når begynte alle å snakke fransk? For ikke å snakke om asiatiske restauranter. Hva i alle dager er det vi skal bestille der? For min del er det like spennende hver gang. Det er jo som regel god mat, men det er ved siden av poenget.

Personlig er jeg jo heldig som begynner å forstå litt spansk, dog svært begrenset, men jeg kunne likevel forstå mye av det de serverte – i hvert fall på den spanske restauranten. Men er man virkelig nødt til det, altså? I stedet for vinaigrette, kan de ikke bare si noe som «syredressing», eller hva det er?

… Det hørtes kanskje ikke like godt ut? Selv om delikatesser i dag kan være noe av de mest motbydelige ting, som larver, apehjerne, magesekk, hele hoder, oksepung, tunge, og alt man tidligere så på som rusk. Legger man bare ordet «delikatesse» i samme setning, kan du banne på at den rike tsaren fra Russland kaster kaviaren veggimellom og hiver innpå rå morkake. Eller at den snobbete Holmenkollen-fruen gafler i seg glaserte øyeballer. Mulighetene er mange.

Kilde

Samtidig er jeg veldig glad for at folk begynner å åpne øynene for både å bruke og spise alle delene av et dyr. Slik jeg ser det, er det en verdig måte å hedre dyret som ofret livet så vi kunne beholde vårt og bli gode og mette. Om det betyr at jeg må spise nervesuppe en gang i fremtiden – so be it. Foreløpig vender jeg meg til tanken om at insekter kan bli den neste store næringsgruppen i maten vår.

Har du spist noe sykt før?