Nostalgisk flis i tåa

Dette innlegget skulle egentlig ut forrige uke, men på grunn av dårlig tid ble det ikke noe av. Nå kommer den, da, obviously.

Tror det var onsdag eller torsdag forrige uke jeg virkelig hadde dagen, altså. At jeg er grisetrøtt på morran og generelt er et trøtt menneske er ingen hemmelighet, så vi starter der. Også har vi toget igjen, hvor folk som ikke må opp grisetidlig for å rekke toget ikke er like trøtte og syns ingen andre skal være det heller. I dag var det forresten en som virkelig kjente på pollen, tror jeg, for snørra fløt som honningen i Kanaans land. Også så voldsomme utblåsninger. Håper ingenting viktig løsna… Med andre ord en vanlig start på dagen i dag også. Men tilbake til forrige uke.

BildeKilde

Dagen på jobben gikk sin gang. Det var et par ganger jeg ble så trøtt at jeg nesten sovnet i sittende stilling, som i og for seg var veldig pinlig siden vi sitter i åpent landskap. Jeg kan trøste meg med at jeg i hvert fall fikk gjort det jeg skulle gjøre. Så kom slutten av dagen, og jeg skulle kraftrusle til toget. Jeg tenkte å sjekke eposten en siste gang før jeg avsluttet jobbdagen helt og skulle til å ta frem nøkkelknippet for å logge inn med brikka som hang der. Nøkkelknippet var ikke der. For første gang på veldig mange år, og aller første gang for alltid siden jeg flytta ut fra ho mor, hadde jeg glemt å flytte nøklene fra håndveska over i jobbsekken. Jeg sendte melding til Bub og trygla han om å dra ti minutter tidligere fra jobb slik at han rakk det tidligste toget. Sjefen lot ham gå en time tidligere. Snille, gode sjefen.

Heldigvis var været helt fullstendig knall, og det var så deilig vær da jeg gikk fra togstasjonen. Jeg tenkte at jeg skulle legge meg på brygga så lenge, mens jeg ventet på at Bub skulle komme hjem. Da tok jeg av meg skoa, oppdaget et stort gnagsår på lilletåa og la meg ned og led i to sekunder. Så lå jeg der og begynte å kjenne at huden min svei. Så klart, jeg er jo gjennomsiktig. Så klart blir jeg solbrent. Så da tenkte jeg å flytte litt på meg, så sola kunne brenne andre kroppsdeler også. Idet jeg flytter meg, skubber jeg de nakne tærne på bryggeflata og her fikk jeg en erfaring som også var en del år siden: Jeg fikk flis.

(Googlet flis i tåa, og jaggu var det mye ekkelt som dukka opp. Sparer dere.)

BildeKilde

Flis! Det får man da ikke i særlig stor grad i voksen alder? Joda. I got your back. Eller flisa got my tå i dette tilfellet. Heldigvis overlevde jeg, til tross.

Etter en stund kom Bub frem med toget også. Akkurat idet jeg skulle krysse planovergangen, lukket portene seg og ble nede. Lenge. Så lenge at folk begynte å rygge med bilene, og gående snudde for å gå en annen vei i stedet. Så da gjorde jeg det også, med kjøttsåret på lilletåa og flisa i storetåa på slep. Akkurat når jeg nærmer meg Bub, ser jeg portene gå opp igjen. Man.

BildeKilde

Likevel koste jeg meg gløgg ihjæl, og var overlykkelig for at kroppen min endelig kunne kjenne ordentlig på sola. I tillegg fikk jeg meg en powernap, som er mitt høydepunkt for dagen. Alt i alt var det en helt herlig dag som resulterte i middag på stranda dagen etter, fordi det hadde vært så deilig å ligge ute dagen før.

Har du kost deg i sola i helga?

Støl i nesa

Om jeg er støl i dag? Ja, det er jeg, altså. No’ veldig. Nå som Bub og jeg har begynt å trene, ser vi verden på en ny måte, og vi får helt nye opplevelser bare ved å gå helt vanlig. Noen dager byr på ekstra stor utfordringer når dagen før var spesielt hard, og det å ta på seg sokkene er et slit verre enn det er for gamle mennesker. For eksempel i dag er det tungt å puste inn med dype åndedrag, fordi det krever altfor mye energi av magemusklene mine. Noe man slettes ikke tenker over på en helt vanlig dag. Eller det vi anså som vanlig før vi begynte å trene. Altså at man ikke gjør noen ting av hardt, kroppslig arbeid annet enn å lage mat eller henge opp tøy.

Bildekilde

I tillegg har jeg oppdaget muskler på de mest finurlige steder, på steder der musklene før var like møre som kobekjøtt. Med unntak av at jeg ikke får massasje hver dag, så det kan man jo vurdere. Ikke sant, Bub? Som her om dagen var jeg støl like over tissen min. Jenter, dere vet. Like over der «puta» er liksom. Der har vi visst muskler også! Var en ekstrem merkelig følelse av å kjenne på de støle musklene idet urinen sakte, men sikket forlot urinblæra og både muskler og hud trakk seg tilbake til normal tilstand. Uten å gå noe særlig dypere til verks.

Først tenkte vi at vi skulle starte litt mykt med et par treninger i uka, som har gått veldig fint. Vi tenkte å starte rolig slik at vi ikke fikk avsmak med en gang, som jeg har inntrykk av er den vanligste feilen til folk som begynner å trene. De starter knallhardt med 3-4 treninger i uka før de er godt nok trent, og mentalt forberedt, til å følge opp stilen. Så det er jo en ting å tenke på. Uansett, vi trener to dager i uka, som for så vidt ikke er så veldig mye, men det er visstnok dokumentert effekt etter bare én gang i uka med denne type trening. Altså, man trener jo muskler som finnes i nesa, liksom. Og hvis det ikke finnes muskler i nesa, så blir du støl der likevel.

Måtte Google. Jaggu har vi muskler i nesa også. I alle dager.

Bildekilde

Etter timen med slag og spark til den store gullmedalje, kommer det en halvtime med styrke etterpå. Til nå har Bub og jeg vært såpass kjørte etter den første timen, at bare tanken på å bli med på noe sånt gjør oss rett og slett litt kvalme. Nå som vi har vært der litt over en måned, tenkte vi det snart er på tide å kjøre på med litt mørbank av muskler. Så kommer dagen etter, og vi kjenner at det kanskje var lurt å ikke ta den halvtimen likevel. Men en dag, dere. En dag skal vi svette oss gjennom en halvtime med styrketrening, og kanskje til og med være med på yoga/stretching etterpå. Bare klikke og være klin gærne.

Men først skal vi på ferie.

Her, faktisk. Khao Lak.

Dør.

Bildekilde

Hvilke treningstips har du? Når begynner man å gå ned i vekt, egentlig? Jeg er stadig «koselig rundt kanten».

Plastisk kirurgi er den nye normalen

Uten å blande inn så mye statistikk og prosentandeler, så har i hvert fall jeg oppfattet det slik at plastisk kirurgi har blitt den nye normalen. Særlig blant unge folk. Jeg vet ikke med dere, men jeg har inntrykk av at det eneste som stopper folk fra å rette opp både her og der er pengene. Heldigvis er det knalldyrt, slik at de med kosmetisk hensikt virkelig må være sikker før de legger seg under kniven. Nå skal jeg på ingen måte dømme noen her, og om du kjenner eller vet om noen som har operert seg for å få opp selvfølelsen eller får bedre livskvalitet av å gjøre det – kjør på. Men de leppene du hadde fra før av var mer enn gode nok.

Bildekilde

Jeg har jo selv tenkt om bare leppene mine hadde vært litt større, om puppene var bare litt strammere, eller om jeg fikk fjerna innsidefettet på låra så ville jeg hatt det mye bedre. Hvem vil ikke se bedre ut, liksom? Men når unge folk går rundt og tenker at hårlinjen er skjev, nesa er for stor, puppene er altfor små, rumpa for flat og lignende, så er det på tide å gå inn i seg selv. Kanskje allerede på dette stadiet passer du på alt som går inn i munnen din, fordi du syns du er for stor, og straffer deg selv med ekstra trappetrinn. Selvfølgelig er det fint å være sunn, så lenge det holder seg til helsa og ikke utseende.

Bildekilde

Det har skjedd flere ganger at jeg har overhørt noe som «oi, hun burde gjøre noe med den nesa der» på offentlige steder. Og på de gangene det har skjedd har jeg hatt lyst til å filleriste dem som sa det. Om noen andre bør eller ikke bør ta en plastisk operasjon er da virkelig ikke opp til deg. Dine meninger om andres utseende skal ikke ha noe innvirkning på selvfølelsen eller avgjørelsene deres. Selvfølgelig, om vedkommende har tenkt mange ganger at nesa hindrer henne – eller han – i å leve på den måten de ønsker, så vær så god. Kjør på. Skjær i vei. Men om noen begynner å vurdere det fordi andre syns de skulle gjøre det, eller fordi «alle andre har gjort det», må du rett og slett bare ta deg sammen, altså. Bruk hue.

Så blir jeg irritert igjen, da. Sånn sett er det utrolig slitsomt å være så følsom. Alt er liksom så mye verre enn det egentlig er, for følelsene bare strømmer på som en diger foss. Som regel er det folk som er grunnen for irritasjonene mine. Folk som ikke tenker. Folk som forsøpler og ødelegger naturen. Folk som drar fra kjæledyrene sine fordi de skal på ferie. Folk som forgriper seg på andre. Folk som mener de er verdt mer. Folk som syns det er helt greit å ta større rom enn det er plass til. Folk som avgjør ting som kun går deres vei. Folk som sier andre bør operere seg fordi de ikke er fine nok. Det er vanskelig å ikke bli skuffa.

Oi, er det noen som ser på X-files, forresten? Så akkurat en som ligna på Alex Krycek. Sjukt.

Bildekilde

Uansett. Vær så snill, æ. For all del tenk på andre, men pass på deg selv.

Men HVORDAN?

Får jeg sjansen, vil jeg aller helst se hvordan ting blir laget eller lære om hvordan og hvorfor ting fungerer. For tiden har jeg fått helt dilla på å se manikyrvideoer på YouTube, hvor de former neglene i alle fasonger fra sommerfuglvinger, ekstrem 3D og loops laget ved hjelp av sugerør. Folk finner på så mye rart å ha på neglene, og selv om alle syns det er frekt så lurer jeg oppriktig på hvordan de tørker seg i stumpen. Sånn seriøst, jeg spør ikke for å være drittsekk, jeg spør fordi jeg ikke klarer å se for meg teknikken. Med mindre noen driter i (heh heh heh) normen om at man ikke forteller andre hvordan man tørker seg i stumpen, så må jeg vel innse at jeg aldri får svar på det.

Altså...

Bildekilde

Det går bra. Jeg kan heller bruke energien på å skjønne ting det er mulig å finne ut av. Som for eksempel hvordan noen setter på individuelle falske øyevipper. Eller, det aller første jeg tenker på da er at folk faktisk gidder å sitte der skikkelig lenge for å ta på en og en vipp som skal av igjen når kvelden kommer. Jeg skjønner det hvis det er snakk om å pynte seg til å være brud eller noe, men her snakker vi vanlige folk som på død og liv skal ha de på seg. By all means, kjør på liksom, jeg syns det bare er fascinerende å se på. Særlig gjelder det sminke.

Du ser for eksempel et bilde på Instagram av ei som har sminka seg til den store gullmedaljen. Hun ser jo helt perfekt ut, og tenker «sånn vil jeg også lære meg!». Så setter man på en video på YouTube for å se hvordan de gjør det. Det ser så fryktelig enkelt ut. Også er det ofte sånn at de klipper bort alt som ikke er interessant, som å se strøk for strøk med maskara, så vipps er hun ferdig. Til tross for at de klipper og hopper over alt som ikke er interessant, varer en video 20 minutter. Og da tenker jeg «hvor lang tid bruker de egentlig?». Så gidder jeg ikke å prøve det likevel, men tenker bare alltid at det er kjekt å vite hvordan de gjorde det. Hva jeg skal med den kunnskapen vet jeg ikke, men nå kan jeg i hvert fall veldig mye om sminke. Så bare spør hvis du lurer på noe, liksom.

En ska' væra rimelig polert for tiden, visstnok.

Bildekilde

For tiden går det mye i sminke, negler og kanskje hår. Sånne typiske ting som ikke er viktige i det hele tatt. Når det er sagt vet jeg også hvordan London Bridge fungerer når de heiser brua for dronningen, og hvor man ikke bør stå og moses når det skjer. Jeg vet også hvordan sukkertøy laget og hvordan man skal behandle den for å få den konsistensen man vil ha. Også vet jeg hvordan man får en tynn crepe. Og hvilket blandingsforhold man bør ha med hvilke kjemikalier i lunka vann for å få krystallklare vinduer til under 10-kroningen.

Bildekilde

Jeg må alltid vite hvorfor. Og særlig hvordan. Æ’kke rart jeg slet i matte, vettu. Det greine gir jo ikke mening.

Hvilke rare greier vet du?

Jeg har visst angst

Kanskje jeg bare må slutte å være på Facebook, for jeg har visst angst. Hvert eneste punkt på denne posten stemmer på en prikk med personligheten min. Absolutt alle punktene:

Hentet fra DepressionAwereness

Kan noen verifisere dette? På en skala fra en til bullshit?

Forresten tror jeg at jeg posta innlegget om kollektiv trafikk for tidlig i går, for på vei hjem i går var det en kar som satt seg ved siden av meg med hele hånda hans over på mitt sete. Det gjorde at han var nær rumpe/lår nesten hele turen hjem og jeg satt på den ene rumpeballa så langt inn mot vinduet som mulig. Meget ubehagelig. Og ekstremt irriterende.

Ellers har jeg vært gæren og startet dagen i dag med et glass vann og en kopp kakao. Også har jeg klart å glemme strikken min hjemme, så håret bare henger og slenger. Det gjør meg gal. Jeg tror det er grunnen til at jeg har klippet håret kort to-tre ganger i løpet av livet også. Hver gang jeg var ute, blåste håret i veien for øynene, nesa og håret hele tiden som til slutt gjorde meg så sint at jeg bare stakk til frisøren og ba de klippe vekk hele dritten. Verste var at det bestemte jeg meg for rett før jeg skulle konfirmeres. Du kan se at på fellesbildet som ble tatt av alle konfirmantene hadde jeg langt, mørkt hår. På de neste bildene som ble tatt under selve konfirmasjonen hadde jeg en blond piggsveis.

Lur, ass.

Nei, nå er’e fredag, hele svigsslekta kommer og jeg kommer til å løpe rundt og lage kake. Det er bursdaaaag!

Hva skal du i helga?

Snørrslafsing på toget

Å kjøre tog hver dag frem og tilbake til Oslo tilbyr på noen utfordringer når det gjelder mennesker. Som for eksempel togturen inn til Oslo i dag. Hver dag kl. 05.00 går alarmen, og jeg må stå opp. Det er ganske tidlig på morran, og jeg er da naturlig nok trøtt, men skal jeg rekke toget må jeg opp såpass tidlig. Etter å ha stelt meg, spist, pussa tenna og tatt på meg skoa er jeg på vei ned til stasjonen. Siden lokaltoget går fra Moss som første stasjon, er det alltid flere plasser å velge mellom i flere forskjellige vogner. Det er utrolig deilig. Så da finner jeg meg en vindusplass jeg kan klemme sekken mellom setet og vinduet for å bruke som hodepute, slik at jeg kan sove. Og så kjører toget.

Bildekilde

I dag var det en i samme vogn som satt på PC’en sin og tasta i vei, en annen trakk inn snørra hvert andre minutt, og ei annen som for alt i verden ikke greide å harke ut slimet fra halsen etter utallige forsøk. Altså, det ble så mange rare kroppslyder etter hvert at jeg måtte trekke hodet enda lenger ned i kragen for å prøve å dempe lyden. Så gikk det greit en stund, de fikk snørra og harka fra seg litt, og tastinga på PC’en ble bare konstant støy som jeg til slutt ble døv for. Heldigvis. Men så hyler høyttalerne til for å annonsere at vi snart var på Kambo, da. Altså, hvor høyt går det an å skru det? Skulle nesten tro pensjonistkoret hadde troppet opp med fakler, høygafler og plakater det stod «høreapparat» på, og krevd at NSB skrudde lyden så høyt at hørselsskader ble den nye folkesykdommen. Mens andre dager er hun ikke på engang. Hva er det de vil?!

Bildekilde

Ikke nok med at vi nå har takten fra høyttalere, PC’er, harking og snørring. Etter hvert kom det flere mennesker på, hvor to av de på død og liv skulle snakke ordentlig høyt om jobben sin. Hvis dere først skal snakke høyt som om alle stod opp kl. 7, så kan dere i det minste snakke om morsomme ting. Er jobben din virkelig så spennende at du skal dele det med hele vogna? Hvem bryr seg om andres bissnisstall, statistikker og suksessrike oppkjøp kl. 7 på morran? Også så grusomt høyt på pæra også! Er det en medfødt greie blant dress og sleik-menn? Må alle høres ut som drittsekker? Skryt nå for guds skyld et annet sted. Ikke gadd han å tenke seg om et ekstra sekund heller da han møtte det irriterte blikket mitt.

Bildekilde

Jeg er morragretten, jeg er det, så det skal jo ikke så mye til før andre irriterer meg. Men jeg syns det tok kaka da en ganske stor og kraftig mann rett og slett SATT seg på armen min mens jeg sov. Jeg sitter i setet og prøver å ta så lite plass som mulig, med beina inntil veggen, og armene i kors mens jeg har hodet på sekken mellom setet og vinduet. Likevel klarte han å fange albuen min med ræva si og sette seg ned på den. Jeg bråvåknet selvfølgelig, og ble litt brydd. Det er jo ikke hver dag en fremmed, voksen, ganske stor mann setter seg på meg. Om han beklaget seg? Om han spurte om det gikk bra? Om han i det hele tatt ga tegn til at dette ikke var meningen? Nei. Det gjorde han absolutt ikke. Han dro fram avisa og leste nyhetene for i dag.

Bildekilde Skulle tatt igjen.

Det må jeg bare si; jeg syns ikke det er det minste rart at «ungdommen nå til dags» kan oppføre seg uhøflig og egoistisk når ikke engang voksne, etablerte mennesker klarer å si så mye som «oi» når de enten slafser snørra i seg, prater høyt og holder hele vogna våkne når man prøver å sove, eller faktisk setter seg på andre mennesker. Hvem tror du de tar det fra, da? Nissen? Dukkene sine? Nabo Jensen?

Er det en evne jeg skulle ønske jeg hadde, så er det teleportering. Helt klart.

Har du noen slike erfaringer fra kollektivtrafikken? Eventuelt menneskeheten?

Velkommen til mitt indre

Føler du deg noen gang bitte, bitte liten når du lukker øynene? At det svarte du ser bak øyelokkene er et helt univers? Sånn pleier jeg å ha det noen ganger når jeg lukker øynene om kvelden før jeg skal sove. Som i går. Når jeg ser for meg at det svarte er universet blir jeg helt ør i hodet. Hvor lenge er uendelig? Hvor stort kan det være da? Det må da stoppe et sted? Når skal det i så fall stoppe? Hvor mange solsystemer finnes det egentlig? Vi kan da virkelig ikke være de eneste som lever i et så stort sted?

Bildekilde

Sånne spørsmål spør jeg meg selv hele tiden, og ganske lenge også, helt til jeg bare må gi meg for ikke å bli gal. Å stille spørsmål jeg vet jeg aldri kommer til å få svar på uansett. Men så kan man diskutere noe av det; mange har sett UFO, noen har opplevelser av skarpe, hvite lys og merkelige hendelser. Nå skal det sies at jeg ser på X-files, men vi kan da virkelig ikke være så selvsentrerte og ignoranter at vi tror vi er det eneste livet i en uendelig galakse? Vi har jo så vidt sett hva som finnes utenfor vårt eget solsystem, så hvordan kan vi påstå at det bare er oss? Og hvordan kan vi påstå at det ikke finnes noe større enn oss selv?

Hvordan vet vi det? Vi gjør ikke det. Og det kommer vi aldri til å vite så lenge man lever.

Bildekilde

Nei, vi mennesker tror vi vet svaret på alt. Man kan ikke vite alt. Plutselig kommer det et gjennombrudd i for eksempel arkeologi som endrer historien slik vi kjenner den, fordi noen bare spekulerte og antok noe en gang tidligere og derfor ble det sånn. Alle var jo sikre på at jorda var flat før også, og det trodde dem helt bastant frem til en annen bare «nei, den er rund». I dette tilfellet stemte det jo, men poenget er at ting vi kjenner til i dag er kanskje ikke riktig om noen år eller oppdagelser senere.

Haha, nå virker jeg jo helt sinnssyk, men det blir jeg faktisk også ved å tenke på alt dette. Jeg har med vilje latt være å skrive for mye om sånne ting tidligere, sånn at dere ikke skal tro jeg er fullstendig riv ruskende gæren. Nå har dere derimot lest min svada og hjernespinn i en god stund, så jeg føler dere er klare for det neste steget. Ikke at det kommer til å bli for mye av det her, altså, men dette er helt i mine indre tanker. Velkommen.

Haakon og jeg som ikke skjønner noen ting. jQuery denne gangen.

Kanskje jeg bare skulle blitt filosof. Hva er det filosofer duger til, forresten? Jeg skjønner ikke hvem som kunne tenke seg å ansette en som stiller spørsmål ved alt og skal tenke hele tiden? Hva er det egentlig filosofer gjør? Hvordan får de betalt? Er dem gærne hele hurven?

Igjen, mange spørsmål ingen egentlig kan svare på, som gjør deg gal jo mer du tenker på det. Jeg gleder meg stort til den dagen jeg kan finne ut av alt dette her. Det å gå rundt og lure på alt hele tiden er fryktelig slitsomt. Det er ikke rart jeg trenger powernap i løpet av dagen, ass. Detta er arbeid døgnet rundt. Særlig hvis jeg hadde vært filosof.

Hvilke spørsmål kverner i topplokket ditt?