Bartebyen = Hjertebyen

Første gang jeg var i Trondheim, var onsdagen i forrige uke. Da reiste jeg grytidlig fra Moss inn til Gardermoen for å ta flyet opp. Tidligere har jeg skrevet om hvor morragretten jeg kan være, og hvor utålmodig jeg er mot fremmede mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp. Så jeg var i mitt vanlige morgenhumør, med andre ord. Det hjalp ikke da flybussen inn var full, eller at folk nok en gang trodde alle var like våkne og pratet i vei.

Dagen startet altså med et utgangspunkt som gjorde at jeg ikke følte for å slå av en prat med noen check-in-køen eller andre steder. Turen gikk sin gang, og jeg kom til slutt frem til flyplassen i Værnes. De gode opplevelsene startet med at bagen min kom veldig raskt på båndet som gjorde at jeg kom med den første flybussen inn til Trondheim sentrum. Bussjåføren og han som tok imot betalinger for billetter var noen av de blideste menneskene jeg hadde møtt på lenge, og det gjorde dagen min et tonn lysere med en gang. Under turen også, leste han høyt og tydelig hvilke stopp som kom, og dro noen vitser innimellom som fikk en ellers morragretten person til å smile for meg selv.

Jeg ble litt sånn:

Kilde

Vi kom frem, jeg gikk ut av bussen i en fart for ikke å ødelegge tidsruten for sjåføren, og oppdaget ganske raskt at jeg hadde glemt igjen telefonen min i setet. Det var litt krise at jeg ikke hadde den, så jeg håpet på hjelp da jeg kom frem til Gjensidige-kontoret i Trondheim. Der ble jeg tatt varmt imot, med egen plass, kaffekopp og hyggelige samtaler med de som jobbet der. Uoppfordret fikk jeg låne telefonen til kollegaen min som hjalp meg med å etterlyse telefonen min. Jeg tenkte at den telefonen får jeg ikke se mer, og forberedte meg til en samtale med forsikringsselskapet mitt. Noen timer senere fikk jeg (via kollegaen min) en telefon fra flybussekspressen som fortalte at de hadde funnet telefonen min, og skulle sende det med en sjåfør som skulle kjøre til sentrum for å levere den til meg.

Det var helt magisk. Ikke bare fikk jeg med meg telefonen, men også det bredeste smilet fra en person som gledet seg over å ha gjort noens dag bra (bedre) igjen. Jeg blir helt rørt av å tenke på det.

Senere ble jeg invitert til lunsj på jobben, alle hilste på meg, og jeg fikk være med på «kl. 14.00-kaffen» hvor vi snakket sammen alle sammen, lo masse og inkluderte alle. Til og med hun nye, som vil si meg. Virkelig flotte mennesker. Jeg sitter fortsatt igjen med et inntrykk av hvor utrolig forskjellige folk er ettersom hvor du befinner deg. Forskjellen på Oslo og Trondheim er til å føle og ta på, og jeg skulle så inderlig ønske at alle fra Oslo kunne sett og opplevd hvordan mennesker kan, og bør være.

Etter jobb dro jeg til hotellet og ble møtt av blide ansikter også der, og fikk ordna rommet. Jeg gikk ut igjen på ettermiddagen for å titte, og for en nydelig by! Nidarosdomen bare dukket opp rett på utsiden av hotellet, som om det ikke var noen big deal. Den kimet for meg, og viste frem sine flotte utskjæringer og historiske gravsteiner. Jeg prøvde å ta noen bilder, selv om det ikke går an å rettferdiggjøre den majestetiske bygningen med et mobilkamera. Dere får se det uansett, med forbehold om at det er mye flottere i virkeligheten.

Foto: Priv

Nei, dere. Trondheim og trøndere er virkelig noe av Norges store verdier, og jeg har fått tilbake troen på menneskeheten. Man må bare være på rett sted.