Møte deg selv i døra

De fleste har kanskje hørt uttrykket «møte seg selv i døra». Etter å ha sett på Paradise vet jeg at ikke alle er så gode på ordtak og slike typer uttrykk, men det gjelder vel kanskje kun de som melder seg på. Jeg forklarer det kort likevel, sånn i tilfellet: Å møte seg selv i døra vil si du på et eller annet tidspunkt må ta opp dine egne konfrontasjoner. Det kan for eksempel være at du tror/mener alle blonde jenter er dumme, og en dag får du, en helt normal person, skikkelig lyst til å bli blond selv. Da er du nødt til å endre synspunktet ditt på alle jenter med blondt hår.

Men vi skal ikke snakke om ordtak – vi skal snakke om å møte seg selv i døra. Bokstavelig talt. Jeg vet ikke med deg, men jeg har ofte sett for meg at det hadde vært utrolig kult om det fantes en til av meg. Så egosentrisk er jeg, liksom. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg er rar, eller hvordan jeg alltid på tilpasse meg når jeg er på nye steder med nye mennesker. Med noen mennesker kan jeg aldri i livet være meg selv, rett og slett fordi det hadde blitt for mye for den andre personen. Alt det rare jeg kan finne på å si, mine syke teorier, alle de merkelige tankene og ikke minst de gangene jeg plutselig kan legge meg ned på gulvet, for eksempel, rett og slett fordi jeg hadde lyst.

Det er ytterst få personer jeg kan være meg selv helt fullstendig sammen med, og de menneskene prøver jeg å bevare på ytterst beste måte. Selv om jeg er fryktelig dårlig på å sende melding, ringe eller skrive til dem på nett, så vet jeg at jeg alltid har dem. Det er digg.

Du kan si vennekretsen min kan være litt tynn i rekkene, men for min del går det helt fint. Fantastiske, tålmodige folk. Særlig min flotte, fantastiske og herlige Bub. Når jeg tenker at det hadde vært to av meg, tenker jeg om hvordan jeg hadde sett på meg selv. Hadde jeg syns jeg var slitsom? Hadde jeg virket selvsikker? Hvordan ser jeg ut fra den og den vinkelen? Hvordan ser jeg ut når jeg fjerner ut? Hvordan ser jeg ut når jeg begynner å bli trøtt? Og sånne ting kan jeg lure på i all evighet. Generelt lurer jeg på hvordan andre mennesker oppfatter meg.

Jeg liker å tro jeg har ganske god selvinnsikt, kanskje litt for mye av det gode til tider, men tenk om jeg har tatt kjempefeil? Det hadde vært morsomt å finne ut. Så begynner jeg å tenke på hvordan jeg hadde reagert på meg selv, for jeg tåler jo ikke min egen medisin. Jeg vet i hvert fall at hvis jeg kiler, erter og/eller plager Bub kan jeg ha det gøy i timevis. Men så fort han tar igjen, og det er jeg som ligger fast underst i et kileangrep, blir jeg helt desperat og får nesten panikk. Det gjelder særlig broren min som etter mange år med tortur endelig er sterk nok til å ta meg lett som bare det. Og han tror jeg er det nærmeste jeg kommer meg selv. Man kan ikke se på likheten og skjønne at vi er søsken, men at han er en mannlig versjon av meg selv er det absolutt ingen tvil om. Søstra mi og lillebroren min er heller ikke særlig langt unna. Det får holde i denne omgang.

Foto: Privat

Har du en mini-me? Hvordan takler du det?